Fra det ene til det andre til det tredje

Dette har liksom vært en litt rar dag, som på mange måter ikke har hengt helt sammen...:

Den startet nede i sentrum, klokken ni, da jeg var blitt invitert til en såkalt rundebordssamtale, med den iranske visepresidenten (blant andre). Hva gjør jeg egentlig her, skal jeg glatt innrømme at jeg tenkte, men bakgrunnen for eventen hos NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) var dette med at USA har trukket seg fra atomavtalen med Iran, og jeg er jo en nordmann som kan atom, liksom, så... Denne eventen handlet mye om diplomati, som jeg ikke kan mye om, og som er veldig spennende å få lære mer om - spesielt siden mitt fagfelt faktisk har en del politiske/diplomatiske slagsider, for å si det sånn.

Det jeg kanskje la aller mest merke til var da visepresidenten stilte (det litt retoriske) spørsmålet:

må man lage "the bomb" før vi kan møtes til forhandlinger...?

Nord-Korea har jo klart helt fint på egenhånd å utvikle atomvåpen, og jeg føler meg overbevist om at Iran vil klare det samme, hvis de føler at det er det som er nødvendig. Og jeg skjønner jo denne logikken veldig godt - er det en atombombedemonstrasjon som skal til, liksom? Det har jo unektelig funket for Nord-Korea...

Etter morgen-rundebordssamtalen hos NUPI gikk ferden opp til Egmont, og hyggelig møte - der jeg fikk bekreftet at jeg rett og slett var helt sosialt awkward i dag: Da den iranske visepresidenten kom mot meg tenkte jeg jo at det var riktig å håndhilse, men dét var selvsagt feil. Han holdt håndflatene mot hvernadre, foran ansiktet, og hilste kort på den måten. Så kom jeg opp til de fantastiske damene hos Egmont, og tenkte at jeg skulle håndhilse på hun jeg aldri hadde møtt før, mens hun forsøkte å klemme meg... Sosialt mistilpassede Sunniva, liksom - håndhilsing var enten way too much, eller way too litlle, akkurat i dag 😛 Det ble heldigvis et veldig hyggelig møte allikevel, og det ble avsluttet med klemming (yeay, bort med awkward-Sunniva).

Fra Egmont gikk ferden til Mathallen, nå sammen med Alexandra, for å møte mamma/mormor, lillesøster/tante Carina, og Andrea (kusine/niese). Vi skulle selvsagt feire at jentene har runda 2. klasse i dag, med is, og et glass vin.

Mathallen, altså ♥♥♥

...og nå er det kveld, og jeg sitter hjemme på kjøkkenet og snufser fordi jeg er så rørt, fordi den fantastiske fine læreren til Alexandra har skrevet personlig kort og heklet en liten bamse til hver av elevene hun er kontaktlærer for. Hun skriver ting som er så pene, om hvordan Alexandra er som person - kvaliteter som helt klart kunne ha vært sett på som utelukkende negative, men som Sana snur til å være ordentlig positive. Hun viser tydelig at hun fokuserer på potensialet i hver eneste elev, og jeg er så utrolig rørt her jeg sitter...! Før jeg fikk barn gråt jeg bare hvis jeg var FORFERDELIG trist, eller veldig sint, men etter at jeg ble mamma gråter jeg jo hele tiden - feks nå 😛

Takk, superlærerheltinne, Sana ♥