Nå er uran-233eksperimentet virkelig oppe og går, og det er jo bare SÅ spennende og gøy, selv om det ble en ganske lang dag i går, med en halvveis uplanlagt kveldsvakt og plutselig 14-timers dag på Blindern 😛 Litt må man ofre, da, men siden det ble lang dag og dermed også sent i går trengte jeg litt ekstra "motivasjon" både på forelesning og ellers i dag: KAFFE <3 (er det mulig å gjøre forskning uten kaffe, egentlig?)
 |
| Elsker denne fantastiske koppen som ble meg hjem fra London da jeg var der i påsken med Markus - selv om det bare var MAKS FLAUT å gå inn i souvenir-butikken og kjøpe den...:P Ingen er i tvil om hvem sin kaffe-kopp det er , ihvertfall! Bildet er forresten fra Instagram: SunnivaRose 😉 |
 |
| På tirsdager har søteste Lise, Charlotte og jeg kvinnenettverkssladderoppmuntringskaffedrikking på IFI2; heldigvis fikk jeg dyttet inn dette i dag óg, selv om det går unna på labben. Elsker forresten den blå vesken min <3 |
To uker med eksperiment på uran-233 er altså i gang, og jeg tenkte dere kanskje lurer på hvorfor i all verden vi gjør det?
Det er jo sånn at jeg forsker på hvordan man kan bruke thorium som brensel i kjernekraftverk, og når man gjør det så omdannes (noe) thorium til uran. Hovedsakelig så omdannes thorium til uran-233, men noe blir også til uran-232, og denne uranisotopen er en utfordring når det kommer til å bruke thorium som brensel. Uran-232 er nemlig opphavet til ganske kraftig gammastråling som gjør at det brukte thoriumbrenselet er fryktelig vanskelig å håndtere - du skal ikke holde på med det så lenge før du har fått en dødelig dose, liksom :/ (Dette er forsåvidt positivt når det kommer til ikke-spredning, siden den kraftige strålingen gjør at det er veldig lett å detektere det dersom noen prøvde å smugle det, eller noe, pluss at det også blir fryktelig vanskelig å skulle lage våpen av det...). Motivasjonen for eksperimentet er dermed å prøve lære mer om hvordan uran-232 både produseres og hvordan det ødelegges i en reaktor - slik at man kan etterhvert kan gjøre enda bedre beregninger og simuleringer av thorium-brensel 😀
Blir superspennende å se hva vi faktisk får ut av dataene våre. Helt sikkert er at det ihvertfall blir mange, lange dager og kvelder, og masse besøk av superhyggelige kolleger fra både Frankrike og USA 🙂
Til slutt noen bilder av Alexandra på t-banen på vei til barnehagen i dag; jeg kan nesten ikke tro hvor stor hun har blitt - for meg så virker det som om hun nettopp var nyfødt, jo 😛
