Stråling og kreft og forskning og sånn. Del 1

"Siden atombombene i 1945 har vi hatt den oppfatningen at ioniserende stråling er farlig. Derfor er det satt strenge grenser for hvor mye stråling som kan aksepteres. Grensene er satt ut fra den tro at absolutt all stråling er skadelig, og mange tror det ville vært best å bo et sted der det overhodet ikke var stråling. Men er det slik?

Forskning med levende celler viser at stråling ikke  bare fører til skader, men at små stråledoser faktisk kan være positive. Det er to forhold som er avgjørende:

1. stråling setter i gang cellenes reparasjonsprosesser
2. stråling trigger hardt skadde celler til å begå "selvmord" (apoptose)

Den viktigste langtidseffekten av stråling er kreft. Det er når det gjelder de små stråledosene uenighetene starter. Strålevernet både i Norge og internasjonalt hevder at det ikke er noen nedre grense, men at risikoen avtar proporsjonalt med dosen. Det kalles LNT-modellen (Linear and No Threshold).

Kreft skyldes at celler med skader på DNA-molekylet løper løpsk.  Hver dag dannes det DNA-skader i cellene og vi har også til enhver tid celler i kroppen med DNA-skader som kan utvikle seg til kreft. (De fleste skadene kommer fra de naturlige livsprosessene.) Vi kan si det så enkelt som at vi ville aldri kunne leve opp hvis vi ikke hadde effektive forsvarsmekanismer.  Det er blant annet to ulike mekanismer som kan stoppe eller hindre kreftutvikling:

1. Reparasjonsprosesser. Det er en rekke forskjellige mekanismer som kan reparere DNA-skader. Vi vet at det også er muligheter for at det feilrepareres og at det likevel utvikler seg til kreft.
2. Apoptose. Det er en forsvarsmekanisme, som hvis den først setter i gang fører til at cellen dør. Det er en selvmordsmekanisme.

Ny forskning viser at stråling i små mengder - gitt over tid (dvs. timer, evt lenger) kan "trigge" begge disse forsvarsmekansimene. Forskning på (levende) celler i laboratoriet (in vitro) viser at hvis cellene først får en liten stråledose, eller lever i et miljø med radioaktive stoffer blir de mer motstandsdyktige for senere bestråling med større doser. Det betyr at stråling i små mengder kan være bra for cellene, og for oss. En liten stråledose gitt over tid virker som en vaksinasjon mot kreft. En liten stråledose trigger cellenes forsvarsmekanismer - både reparasjon og apoptose."

...siden vi først var inne på dette med vaksiner, liksom (bildet fant jeg forresten på I Fucking Love Science på Facebook, som jeg virkelig kan anbefale å "Like")

Som vanlig så er ikke verden helt sort/hvit... 😉