Hvis du ønsker en jobb der du får reise rundt i verden, og oppleve andre land og språk og kulturer er det å bli forsker definitivt en vei å gå!
...pleier jeg å si når jeg holder foredrag om hvordan det er å være forsker. Og det er jo helt sant at man får muligheten til å reise rundt i verden; enten det er for å delta på konferanser, eksperimenter, eller lenger eller kortere forskeropphold. Man får dra til steder man kanskje ikke ellers ville ha dratt til, og gjerne skal man bo der i mange måneder eller år, og man får virkelig lære både språk og kulturer å kjenne. Supert!
...
Det jeg ikke sier, er at det ikke er bare bare å få til når man også skal ta hensyn til livet. Og livet er jo sånn at man gjerne finner sammen to og to i par, og videre er det gjerne sånn at det kommer nye, små mennesker (aka. barn) oppi dette. Hvis man slenger på at livet er samlivsbrudd og delt omsorg og ny partner, så er ikke nomadelivet så veldig ideelt lenger...
I dag satte Anders seg på flyet og er i skrivende stund et sted over Atlanterhavet, på vei til LA. Jeg er igjen her hjemme i Oslo. Nettopp på grunn av livet så er han bare borte i syv uker; jeg syns det er grusomt lenge, samtidig som jeg vet at han ideelt sett skulle ha vært bort mye lenger - gjerne et halvt år, eller kanskje mer, så da får jeg også kjent på litt dårlig samvittighet over å stå i veien for at han får gjort det han trenger på en skikkelig måte...men sånn er det. Det er en 6 (snart 7 - den 8. februar♥) år gammel jente oppi alt dette og; hadde det ikke vært for henne så hadde jeg reist sammen med Anders, og vi hadde kanskje sammen vært borte i et helt år. Men Alexandra går på skole, og har dessuten også en pappa som er like mye forelder som det jeg er, og hun er den som går først her.
Jeg savner allerede Anders noe helt forferdelig, og sminken min ser ikke ut etter å ha hatt flere runder med oversvømmelse fra øynene mine i løpet av dagen. Men sånn er livet.
/ dette skribleriet fra et møtenotat en gang er det som best illustrerer meg akkurat nå ♥