Denne dagen startet med første vekkerklokkealarm klokken 05:00, deretter 05:15, 05:30, og til slutt 05:45. Jeg er både veldig god på å bruke snooze-funksjonen, og på å sette på flere alarmer når jeg er redd for å ikke komme meg opp til en tid når jeg absolutt trenger å være oppe til den tiden. I dag skulle jeg være på Forsvarets Høyskole klokken 08:00, på Lousie Dedichens kvinnefrokost, og når AKS ikke åpner før 07:30, og Anders er bortreist blir det litt utfordrende - men bare litt!
Det ble et slags lite Tårnfrid-moment - vi kan gjerne kalle det for det (folk skjønner jo da hva man mener), hvis vi er enige om at det ikke er noe negativt - da vi strente inn i skolegården 2 minutter på halv åtte. Det var absolutt helt dødt der, men døren til AKS var heldigvis åpnet, så jeg fikk dyttet Alexandra inn, gitt henne klem og fortalt hvor glad jeg er i henne, før hun måtte gå opp trappen og ordne seg alene. Men jeg har virkelig ingen problemer med å fortelle Alexandra at mamma må dra veldig tidlig i morgen, fordi mamma skal på sånn jentefrokost hos den flinkeste damen i militæret i Norge (8-åringforklaringen av kvinnefrokost hos kontreadmiral Louise Dedichen 😉 ). Jeg tror det er bra å se at mamma også har andre ting i livet som er viktig - feks så Alexandra tydelig at jeg måtte jobbe mye og målrettet for å få til doktorgraden (se, Alexandra, det er ikke bare du som må gjøre lekser), og nå er det innimellom jeg må dra veldig tidlig for å rekke foredrag, frokoster, eller plutselig må jeg skrive en tekst...sånn er livet, også for mammaer, og for meg er det å være et forbilde 🙂
Jeg rakk neeesten frem i tide; det vil si at jeg var der ca fem over åtte, og da hadde ikke "programmet" startet ennå - heldigvis! I dag besto programmet av to veldig gode og inspirerende foredrag: Først av Marie Louise Sunde og Isabelle Ringnes om #hunspanderer, deretter var det Benja Stig Fagerland som snakket om #sheconomy, og at kvinner er big business.
Det er jo intet mindre enn "fantastisk" å høre Marie Louise (kirurg og PhD) fortelle om den første operasjonen hun var med på: Fire timer varte den, og de to kirurgene (menn) brukte mesteparten av tiden på å diskutere hvor utrolig håpløst det var at det begynte å komme kvinnelige kirurger, og hvor dårlige kvinner er som kirurger. Flaks at Marie Lousie ikke har latt seg stoppe av den typen episoder, men bruker negative opplevelser til noe veldig positivt.
Isabelle oppsumerte veldig godt hvordan denne morgenen var, på sin Instagram-konto:
I løpet av denne morgenen innså jeg at på ingen måte er arbeidsledig når jeg er ferdig med oppsigelsestiden på UiO - jeg er FRILANS fra 1. juni, og sånn er det 🙂 Jeg fikk også inspirasjon bare av å ha så mange spennende og bra damer rundt meg (som jeg tror er noe av målet til Louise med disse kvinnefrokostene), og jeg har nå notert meg en liten liste med navn som jeg skal prøve å få truffet og lære noe av i løpet av ikke alt for lenge - flere av dem snakket jeg med i dag, og de var med på å hjelpe meg til erkjennelsen av at jeg ikke blir arbeidsledig. Takk, Lousie, for at du arrangerer kvinnefrokost, og for at jeg får lov til å komme ♥
Etter noen herlige morgentimer ved Akershus festning bar ferden til Kongsberg, og foredrag for noen hundre lærere i VGS om hvorfor realfag er viktig for alle (heisann allmenndannelse!), og om min egen "reise" gjennom akademia. På veien fikk jeg med meg denne hyggelige meldingen - det boostet litt ekstra med tanke på dagens foredragstema, så tusen takk, Sandra!
Jeg snakket for lærerne i Kongsberg sammenhengende i 1.5 timer. Det er ganske utmattende, men også utrolig gøy og givende, når jeg opplever at jeg får god respons, og at de som sitter i salen får noe ut av at jeg står der. Hvis bare én lærer blir påvirket av det jeg sier, så betyr det at jeg indirekte er med på å påvirke ganske mange elever videre... Også tror jeg at mer enn én lærer ble påvirket av det jeg sa 😉
De nydelige rosene (favorittfargen min på roser) fikk jeg med meg da jeg var ferdig i Kongsberg. Den følelsen av å sitte på toget, i stillhet, sliten men gira og fornøyd, med en stor bukett roser i vesken - kanskje ikke best i verden, men den er helt klart god!
Nå er jeg sliten, etter en relativt lang dag, med intenst innhold, men jeg føler meg nesten litt euforisk. Det har vært en inmari fin dag - og den skinnende solen og all Hestehoven har jo ikke akkurat gjort dagen noe verre ♥
I dag er det dessuten også fire år siden jeg traff Anders for første gang. Da holdt jeg også foredrag, omg nukular atomz radiation meltdown!!!!!1, i Vikingskipet i Hamar, og der var anders, for å høre på meg. Det eneste lille skåret i gleden i dag er at Anders er på Sjursjøen med Cognite, mens jeg er her hjemme i leiligheten. Jeg tror allikevel vi overlever, da, og vi tar og koser oss når han er tilbake igjen.
Bildet under er faktisk den siste selfien jeg fant på telefonen, av Anders og meg - og nydelig er den 😛 Med dobbelthaken min, bakgrunnslyset, og Anders sitt noe forvirrede uttrykk. Haha.
Kjærlighet-biten av tittelen på dette innlegget handler helt klart om Anders, og vårt lille jubileum, men kjærlighet er også den følelsen jeg sitter med som et resultat av de stedene jeg har vært og de menneksene jeg har møtt i dag. Det høres sikkert litt sprøtt ut (hei, jeg heter Sunniva, og jeg har blitt frelst, liksom), men det får heller bare være - jeg sitter med god følelser i kveld, inspirasjon og kjærligher, og sånn er det ♥