Forbilder og rollemodeller, og Kvinneløft-konferansen

 

I går holdt jeg foredraget Er det så nøye da? på Forsvarets høyskoles kvinneløft-konferanse. Sigrid var konferansier, og, ja, jeg innrømmer glatt at jeg syns det var skikkelig kult både å bli introdusert av henne (både fordi det er henne, og fordi hun ga meg en kul intro), og sitte ved siden av henne ved bordet og skravle. Det var også kjempestas å bli invitert igjen til konferansen, etter å ha holdt foredrag der i fjor - da kan man liksom anta at man har gjort noe riktig 😀

Foredraget jeg holdt handlet om ting jeg har snakket en god del om i løpet av det siste året, nemlig "kjønning" - hvordan så å si alt blir delt inn i kjønn: farger, tanker, følelser, evner, leker...enten samme produkt som kommer i et "jentedesign" og et "guttedesign" - selvsagt stereotypisk komplett med søtt og pent (og rosa) "for jenter" og tøft (og blått) "for gutter", eller produkt som brandes spesielt mot ett kjønn - sånn som PCen gjorde da den kom på markedet (som antageligvis var med på å gjøre at antallet jenter som studerte IT/computer science flatet ut momentant, og datt ned til halvpraten i løpet av et par år - da kan man plutsleig begynne å se at ja, det HAR faktisk noe å si...!).

Jeg var selvsagt også innom hvordan rosa var "guttefargen" for 100 år siden (jenter burde ikke bruke en så "vill" farge, men heller kles i rola og delikat blått), og at rundt århundreskiftet (det forrige) var det vanlig med kjoler på gutter, helt opp til 11 års alder enkelte steder. Bare sånn for å ta bort ideen om at ja, men noen ting har alltid bare vært sånn, og derfor burde de være sånn fremdeles og rosa er jo helt åpenbart for jenter, det ser jo helt dust ut med rosa på gutter - som om det var naturbestemt på et eller annet vis.

Poenget mitt med Er det så nøye, da? er at den ene, rosa bodyen med "princess" på, absolutt ikke spiller noen rolle. Heller ikke om du ganger det med 10, men mange bekker små, gjør en stor å...

Og, dere, spar meg for eventuelle kommentarer om at "det står ikke på at det er for jenter, så det er du som er sneversynt og deler inn verden i noe som er for jenter og noe som er for gutter". Nei, det står ikke, men alle skjønner, spesielt barna, at det ene er brandet mot det ene kjønnet og det andre mot det andre - hva som er "riktig", liksom. Bare se på meldingen jeg fikk etter at jeg la ut bildet over på Instastories i går...

Så er det ikke sånn at jeg prøver å påstå at kjønn ikke fins, og at det ikke fins forskjeller (utover det fysiske) mellom jenter og gutter, for, ja, selvsagt er det forskjeller. Men vi vet også at forskjellen innad i hvert av kjønnene er større enn (ja, jeg har laget de fine grafene under helt selv, med fritegning i Power Point, og, ja, de er overdrevet for å gjøre det tydelig hva som menes med variasjon i en gruppe og forskjeller mellom snittet av gruppene 😀 )

Oppfordringen og konklusjonen min er vel: Gi barn 100 muligheter i stedet for 2, og ikke vær lat - bli kjent med barnet, og ikke forhåndsdøm det kun basert på kjønn 🙂

---

Sigrid spurte alle foredragsholderne i går om de hadde/har hatt noen rollemoldeller, og om det er viktig.

Jeg fikk noen timer til å tenke på dette, før jeg skulle opp og svare, og jeg startet først med å tenke at hjelp, nei, jeg har ingen rollemodeller, men jeg lurer på om det er fordi man kanskje tolker det som at det er en person man ønsker å bli nesten helt lik. Dét har jeg nok ikke, men når jeg begynte å heller tenke at det er mennesker som jeg ser opp til, og som gjør et eller annet jeg beundrer - og gjerne også vil få til - kom jeg på mange: morfar, mormor (som jeg aldri har møtt, men som jobbet som lærer mens hun hadde barn, på en tid da kvinner helst var hjemmeværende husmødre når de fikk barn), Anita Krohn Traaseth, Isabelle Ringnes, Sigrid Bonde Tusvik, Louise Dedichen, Pippi...

Jeg tror rollemodeller er mye viktigere enn vi egentlig er klar over, for ved å se andre som får til noe, som kanskje likner på deg selv på et eller annet vis, begynner du plutselig, enten du vil eller ikke, tror jeg, å visualisere deg selv inn i den situasjonen. Se for deg at det kunne vært deg. Og det er første steget på veien - å se seg selv i en rolle: Den som holder "fagfanen" høyt i stormen, den som sprenger grensene for hva som er tabu og snakke om, den som får til å kombinere familielivet med topplederstilling, den som utfordrer status quo, den som sier dette har jeg ikke gjort før så det kan jeg sikkert, osv osv.

Hvem er dine rollemodeller, eller forbilder?

♥