Denne helgen er det bokmarked for korpset på Bjølsen, og det er jo vel og bra, men jeg kan virkelig ikke fordra dugnad (om det i det hele tatt er lov å si som nordmann...?). På mandag var jeg og sorterte bøker, og i går var den store oppriggsdagen – det vil si dugnad fra 18-22, for at det skal kunne selges bøker i dag og i morgen. Det er jo kjempebra at man får samlet inn penger; 90 000,- som kommer inn i løpet av en god helg, altså 1500,- per barn. Jeg hadde så utrolig gjerne betalt «mine» 1500,-, eller gjerne 2000,- (som i alle fall er mer enn en sekstiedel av det som kommer til å komme inn på bokmarkedet). Men det kan man jo ikke....!
Saken er ikke at jeg ikke vil gjøre mitt, men jeg føler bare så innmari at jeg ikke strekker til:
- På dugnaden i går kjenner jeg på hvor mye jeg misliker å være der, og føler meg som en grusom mamma overfor Alexandra, og dessuten en dårlig nordmann – for dugnad er jo typisk norsk, er det ikke...?
- Jeg kjenner at de to timene jeg hadde gledet meg til å ha sammen med Anders (på kvelden i går), bare vi to og en flaske med bobler, forsvinner. Nederst i vesken ligger boblene som jeg kjøpte på vei til dugnaden – den ligger og "brenner hull" i vesken, og jeg føler meg dum fordi jeg i det hele tatt tenkte tanken på at vi skulle dele den i går kveld.
- Jeg gruer meg til å måtte jobbe når jeg kommer hjem, for det er jo det som skjer; når jeg ikke får brukt timene frem til kanskje kl 20/20:30 på det jeg trenger, fordi jeg er på dugnad, må jeg gjøre det når jeg først kommer hjem kl 22. Bare at hodet mitt fungerer mye dårligere da :/
På vei hjem fra dugnaden kjenner jeg tårene presse på – nei, ikke fordi jeg var 4 timer på dugnad, men fordi jeg bare kjenner på enorm og total følelse av utilstrekkelighet. De 4 timene er ekstra tid jeg faktisk ikke har. Jeg gjør det ikke bra nok med jobb, leverer plutselig ikke når jeg har lovet til alle jeg har lovet, får ikke tid til å være kjæreste, tenker på hvordan vi nesten aldri spiser middag sammen de ukene Alexandra er med oss...og alt dette er med et halvt barn – hvordan skal Anders og jeg noensinne kunne ha barn sammen da? Det gjør meg utrolig trist.
«Løsningen» er jo klassisk: Hadde jeg jobbet 9-15/16 i en jobb som stort sett er ferdig når man går for dagen så hadde jo alt gått i hop. Og Anders tjener jo ca dobbelt så mye som meg nå, så hvis noen skulle jobbet mindre så gir det jo ikke mening av det er meg... Og det gjør meg trist. Jeg føler meg som en dårlig feminist, og lurer på om det i det hele tatt er mulig.
Totalt utilstrekkelig, og jeg gråter når jeg kommer hjem og går i dusjen, og er sur og lei når jeg snakker med Anders. Jeg setter meg ned og jobber litt, før vi går og legger oss – for er tidlig opp igjen i dag.
Og ikke snakk til meg om 6-timers dagen som en løsning. 6-timers dagen er sikkert fantastisk for de som har en jobb der de faktisk jobber 8 timer nå, og da ville ha jobbet 6 timer, men jeg har ingen arbeidsmiljølov å forholde meg til, og jeg trenger alle timer jeg kan få (og sånn er det vel faktisk for de fleste jeg kjenner også). Anders ville heller ikke ha jobbet kortere, så det eneste som villa ha skjedd var å møte enda mindre forståelse for at dugnad faktisk ikke passer.
Jeg hater dugnad, og jeg føler meg utilstrekkelig på alle fronter.
Det er vel ikke selve dugnaden som er problemet, men det at du er i etableringsfasen med ny jobbsituasjon og da er det vel allerede slik at døgnet har for få timer, slik at alle ekstra ting tar av den tiden du egentlig skulle brukt til ting som personlig ligger høyere opp på prioriteringslista?
Jeg kjenner jo godt til dette selv, jobber ca 90 % stilling og studerer 50%. Så kommer alle disse tingene som man "burde" gjøre, som stjeler av den lille tiden man har til ting man har lyst til å gjøre. Det siste året har jeg klart å finne måter å snike meg unna ting som jeg tenker jeg burde få lov til å prioritere vekk, det er deilig å klare det, og å ikke føle meg som et dårlig menneske/nordmann/ mor av den grunn! Håper du klarer å komme deg dit også!!
Ja og nei - jeg tror virkelig ikke jeg liker denne typen dugnad 😛 Og jeg ser ikke for meg å være i en jobbsituasjon der jeg har flere timer tilgjengelig...har i alle fall ikke hatt det siden jeg begynte å jobbe etter mastergraden.
Mange har det jo sånn at fire timer sånn til dugnad virkelig ikke er fire timer man har :/
Takk for hyggelig kommentar 🙂
Men tenk på alt du får til! Det er alltid lett å tenke at man ikke strekker til selv.. men jeg vil bare si at jeg synes du er helt rå! Håper dagen i dag blir bedre. Stor klem fra en stor fan <3
Tusen takk for veldig fin kommentar - den varmet <3