Corona-deppa og å være sin egen sjef

Forrige uke delte jeg disse bildene på IG-story, og jeg har seriøst aldri fått så voldsom respons på noe jeg har delt før. Først og fremst kom det masse masse støtte - tusen millioner (også kalt milliarder 😉 ) takk til alle dere som sendte så fine meldinger <3, men det kom óg en del spørsmål. Siden så mange spurte om mye av det samme svarer jeg rett og slett her:

NAV

Jeg har ikke søkt støtte fra NAV, for mitt inntrykk er at det ikke vil være noen løsning for meg/oss. Det er muuulig jeg kunne fått noe fra NAV, men da hadde Anders for det første ikke kunnet ha permisjon ut over fedrekvoten, pluss at jeg syns det blir ekstremt vanskelig å definere nøyaktig hva som er jobb og hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre. Forskudd for boken kom for eksempel akkurat nå - hvordan telles dette inn i jobb/ikke jobb. Hva med de tingene jeg gjør som ikke gir direkte inntekt, men som allikevel er en viktig del av det jeg gjør osv.

Permisjon

Nei, jeg er ikke i foreldrepermisjon lenger - Anders har tatt vare på Ludwig siden ferien var over sånn ca i midten av august (så vidt jeg kan huske). Til de som da lurer på om jeg ammer fremdeles - ja, det gjør jeg 😀 Morgen, en gang på dagen (vanligvis), kveld, og legge seg-pupp - Anders kommer dit jeg er i løpet av dagen. Ludwig begynte foresten å sove hele (!!!!) natten da jeg i desperasjon hev ham inn på eget rom da jeg begynte å jobbe igjen (plutselig begynte han å våkne mange ganger i løpet av natten, og jeg kjente at nå må jeg gjøre noe, ellers klarer jeg ikke å jobbe). Håpet var at han kanskje bare skulle våkne én gang hver natt, men så fant han tydeligvis ut at det er fint å sove fra ca klokken 19 til 7/8 dagen etter... (Hvis vi deler rom igjen syns han IKKE det er en god idé å sove - da sover vi alle dårlig, så ideen om å dele rom nå pga hyttetur eller hva nå enn syns jeg foreløpig ikke er spesielt god 😛 )

Ansatt?

Det spørsmålet mange hadde var om jeg ikke er ansatt noe sted nå, og svaret på det er nei. Jeg har drevet for meg selv siden 1. juni 2018, og er min egen sjef. For å være helt ærlig kunne jeg gjerne vært del av noe større enn bare meg, men det året som gikk etter at jeg var ferdig med doktorgraden "tvang" meg til å stå helt på egne ben...

Tiden som doktorgradsstipendiat var selvsagt ikke bare en dans på roser, men jeg var veldig glad i jobben min og stolt av å ha Universitetet i Oslo som arbeidsplass. Så disputerte jeg i mars 2017, tiden som forsker var over (hvorfor jeg ikke prøvde å gå videre med forskning skriver jeg om i "Vi er stjernestøv"), og jeg ble tilbudt en administrativ stilling på UiO. Det året, fra 2017 til 2018 var grusomt. Jeg jobbet med å bestille pizza, være på mailkurs, hjelpe gjesteforskere med reiseregninger, og ordne med lønn til sommerstudenter. (Hvis noen lurer: Det var ikke det jeg var blitt forespeilet.) Jobbsituasjonen tok meg inn i en skikkelig tøff periode, der jeg i et halvt år (dette er INGEN OVERDRIVELSE) gråt pga jobb MINST en gang HVER ENESTE DAG. Det var flere dager jeg måtte snike meg ut fra kontoret og på do for å sitte og gråte der. Da jeg omsider kom meg til legen, etter at Anders hadde mast på meg i månedsvis om jeg måtte dra dit, ble jeg sykemeldt omtrent i det øyeblikket jeg dro kroppen inn over dørterskelen.

I retrospekt ser jeg jo at jeg selvsagt skulle ha sagt opp mye før jeg gjorde, men sånn er det jo gjerne når man står midt oppi noe - man skjønner liksom ingen ting av det som skjer. Jeg sa nå uansett opp, og hadde siste arbeidsdag siste dagen i mai 2018. Fra og med 1. juni 2018 var jeg min egen sjef, og dette var ren "overlevelse", jeg måtte bare bevise for meg selv at jeg kunne stå støtt på egne ben 🙂

Så har jo denne "overlevelsen" gått ganske bra - frem til corona... Det er altså tøft å ha "arbeidsnekt" og å kjenne på usikkerheten i at ting man avtaler plutselig ikke blir noe av (dermed heller ingen betaling), og at de bestillingene man pleier å få ikke kommer (siden dette ikke er tiden for konferanser eller større møter). Så, altså, ja, sånn går dagene. Jeg er frisk og familien min er frisk, og det er jeg selvsagt takknemlig for, men jeg kjenner på at jeg definitivt bærer en viss byrde nå om dagen, og det er tungt. Heldigvis har Anders fast inntekt, og jeg er ikke alene - jeg har både Anders og to barn å snakke med og å være sammen med. Men, søren, for noe driiit det her er :/