I dag har jeg hatt et kjempehyggelig møte med redaktøren min, Liv. Det er forsåvidt alltid kos å møte henne, men i dag var det ekstra kos fordi hun sa jeg begynner å finne en god stemme i det jeg skriver nå. Det kan jo sevlfølgelig hende at hun sa mest for å oppmuntre meg til å ikke bare gi opp (jeg har gått fra å føle at dette kommer seriøst aldri til å gå, liksom, seriøst! forrige uke, til å føle at shit, dette kommer til å bli så sykt bra, Liv og jeg er jo bare dream team ♥ i dag 😛 ), men det funker nå i alle fall, og jeg føler jeg har hatt en kjempebra start på uken!
Etter møtet med Liv dro jeg rett videre, ned til Østbanehallen og møtte Heidi som lager SHE conference - jeg skal nemlig snakke der den 6. mars, og det er jeg utrolig stolt av! Altså, sjekk dette programmet, da...og inn der skal jeg også 😀 Shit, det gleder jeg meg til - selv om det skjer noe annet før denne konferansen, som jeg gleder meg enda mer til 😛 (Eh, ja, det er en sånn liten livs-happening den 23. februar 😉 ) Vi vet ikke 100% sikkert hva jeg skal snakke om enmnå, men Heidi og jeg hadde noen veldig fine diskusjoner rundt forskjellige ting jeg kan bidra med i dag, og det blir spennende å
Og ellers så tenker jeg på fisjon - eller kjernespalting (atomkjernen som deler seg ito) - og atombomber. Og det at et kjernekraftverk ALDRI kan eksplodere som en atombombe! Det er fysisk umulig – sånn, virkelig ikke mulig. Allikevel kommer energien som frigjøres både i en atombombe og et kjernekraftverk fra fisjon av atomkjerner. Uran og plutonium. Men for å få ut all den energien som ligger lagret i alle atomkjernene på et øyeblikk – som man gjør i en atombombe – og ikke over mange år – som man gjør i et kjernekraftverk – så er det noen ting som må være i orden. For å få til den ukontrollerte kjedereaksjonen som løper helt løpsk trenger man kritisk masse av uran eller plutonium.
Kritisk masse betyr at du har en viss mengde (vekt) av uran (eller plutonium), med en viss (høy!) anrikningsgrad. Anrikning betyr jo at man har fått mer av en spesiell type av feks uran. 90% anriket uran betyr at 90% av uranklumpen din er uran-235, mens resten er uran-238 (hvis du henter en klump uran i naturen så er mer enn 99% av den uran-238, mens så å si resten er uran-235, men når du anriker dette så gjør du altså sånn at det blir feks 90% uran-235 og 10% uran-238 – da har du anriket uran-235 til 90%), og for å få til denne ukontrollerte kjedereaksjonen som skjer i en atombombe, som altså blir til en eksolosjon, så trenger du uran som er omtrent så høyt anriket. Men det holde ikke bare å ha uran som er nok anriket, du MÅ også ha mange nok kg av det, først da har du kritisk masse av uranet (det gjelder også for plutonium), og først da er det mulig å lage eksplosjon. Jo høyere prosent anriket, desto lavere blir den kritiske massen, så med 100% uran-235, blir den kritiske massen lavere enn med 85% uran-235, siden det er uran-235 som faktisk er spaltbart.
En atombombe er på mange måter en ganske enkel sak (altså, det er jo ikke helt enkelt å få til, men det fysiske prinsippet er forholdvsi enkelt): Du trenger å få samlet nok fissilt materiale sammen slik at det kommer opp til kritisk masse. Har du to halvkuler som består av nesten rent uran-235, men hver for seg er litt under kritisk masse, og du smeller disse to sammen med hendene, slik at de blir mer enn kritisk masse til sammen, har du gjort det som er hele grunnlaget for den enorme energifrigjøringen i en atomeksplosjon. Allikevel er våpnene mer avanserte enn dette, for de to halvkulene kommer til å bli kastet fra hverandre omtrent med én gang, og selv om strålingen som frigjøres i det lille øyeblikket de er sammen, er nok til å gi en dødelig dose til den som holder de to halvkulen, så blir det allikevel ingen atomeksplosjon ut av det.
- Det har jeg altså tenkt en del på i dag...
