Hopp til innhold

1 år alene

I slutten av februar 2018 var jeg sykemeldt, langt nede, og leverte oppsigelsen min til UiO, og ga beskjed til min sjef om at jeg sa opp jobben min. 31. mai samme år hadde jeg den siste dagen min på UiO, og det var både trist og rart og spennende å gå hjem fra Universitetet den dagen. Jeg var trist fordi jeg har hatt så mange fine opplevelser og stunder på Blindern, og så ble ting til slutt så dumt at jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å slutte, og bli 100% frilans. Saken er at det er mange som har sett på meg nesten med beundring i blikket over at jeg sa opp uten å ha en annen fast jobb å gå til, og sagt at jeg er tøff, men jeg gjorde det ikke fordi jeg var tøff, jeg gjorde det fordi jeg «måtte». Det jeg sa til meg selv for ett år siden var at nå skal jeg holde på for meg selv i MINST ett år før jeg eventuelt går videre inn i noe annet – fordi jeg må kjenne at jeg står på egne bein, og finne ut av hva jeg egentlig vil videre i (arbeids)livet. Ikke forhaste meg inn i noe annet, som også blir helt feil (det tror jeg nesten ikke jeg hadde taklet – når jeg en gang takker ja til en ny jobb nå så kommer jeg til å være SVÆRT sikker på at dette er riktig), og av nysgjerrighet for å se om jeg kan klare det.

Så jeg skulle altså holde på i minst ett år, og siden det var 1. juni nå på lørdagen som var så er det på tide med en liten «oppsummering» - hvordan har det egentlig gått, dette året on my own? Det er vel to spørsmål jeg liksom skal vite svaret på nå – i alle fall vite mer om enn for ett år side: Kan jeg klare det, og hvordan liker jeg det, egentlig/hva vil jeg gjøre med livet?

  1. Kan jeg klare det?

Selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så føler jeg det nå er trygt å konkludere med at ja, jeg kan veldig fint holde på for meg selv, og være min egen arbeidsgiver. Rent økonomisk så er dette det beste året jeg har hatt noensinne. Jeg tjener penger på å stå på scenen (som jo er ganske kult, med tanke på at jeg dømte om nettopp å stå på scenen da jeg var liten – riktignok som danser, men jeg føler på mange måter at dette var en slags drøm), og det virker som om det er et stort nok kundegrunnlag der ute til at dette kan fortsette 😀 Så, ja, jeg klarer det!

Jeg har blitt MVA-registrert i løpet av dette året, gradvis lært meg mer om lover og regler som man slipper å i det hele tatt vite at eksisterer når man er i den behagelige situasjonen å være ansatt 😉 Jeg har også klart å overse at MVA-rapporten (den siste nå) skulle leveres, og fikk kjenne på hva slags morsomme satser Staten har lov til å ha på dagbøtene sine – 575 kroner per dag er det, og det tok 8 dager før jeg fikk dette med meg. Det ble dermed en «morsom» regning her, da MVA (det meste av det jeg gjør er ikke MVA-pliktig) var på ca 7000,- og boten fordi jeg ikke hadde meldt inn dette og betalt var på 4600,- Yeay! (Jeg føler meg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre akkurat dét igjen.)

Enn så lenge har jeg forresten ikke tegnet spesielle forsikringer, som man strengt tatt burde ha – sykeforsikring, pensjonssparing osv, fordi dette selvstendig-prosjektet mitt liksom bare skulle være i ett år i utgangspunktet. Men nå som jeg går inn i år nummer 2 skal jeg nok se litt nærmere på hvordan jeg skal passe bedre på meg selv fremover, for de uværsdagene som dessverre kan komme.

Oppdragene (foredrag) jeg får går i stor grad på word of mouth, og det er jo faktisk ganske kult. I tillegg kommer det en god del gjennom Athenas (de har jeg jobbet med i mange år allerede, men nå er det mye mer enn tidligere), og forhåpentligvis vil det komme noe gjennom Talerlisten fremover. Siden i fjor sommer har jeg hatt et samarbeid med Egmont People, og jeg har derfor også fått prøve meg litt med betalte innlegg, både på blogg, Instagram, og Facebook. Dette har vært uvant, men jeg har i alle fall ingen problemer med å stå inne for å anbefale feks Fabel lydbokapp, eller Forskerfabrikkens sommerskole. Men jeg tror nok ikke jeg er så fryktelig attraktiv som reklamekanal, for jeg har jo ikke det antallet lesere som de bloggerne som faktisk lever av kun blogg. (Kjerne)fysikk og forskning er visst ikke like populært som plastiske operasjoner (ja, nå setter jeg det veldig på spissen 😉 ), eventuelt så er jeg ikke så flink til å skape engasjement. Men dette er ingen krise, og uansett så er det veldig greit å teste ut denne typen oppdrag også 😀

2. Hvordan liker jeg det, egentlig, og hvor går veien videre?

Jeg har mange dager der jeg liker jobbsituasjonen min veldig godt, og så har jeg en del dager der jeg ikke er så fornøyd. Én viktig erfaring jeg tar med meg videre (som er kjempeklisjé, men ofte må man kanskje oppleve ting selv, før man skjønner at det faktisk er sant) er at penger er ikke alt. Det er vel hovedsakelig to ting jeg syns er vanskelig, det første er at jeg syns det er vanskelig å definere hva jeg er/gjør, og det andre er at det kan bli litt ensomt (jeg skriver litt om det HER). Begge disse tingene jobber jeg med, og det går rette veien:

Det med hva jeg er har jeg begynt å finne et svar på – jeg er forsknings/kunnskaps/teknologi-tolk (jeg velger meg ett av de tre ordene når jeg snakker med folk, poenget er at jeg er en slags tolk). Jeg tror det er det som best oppsummerer de tingene jeg holder på med, enten det er å holde foredrag, skrive blogg, være på radio, eller skrive bok 😀

Når det gjelder ensomhet så har det å få kontorplass på UMA workspace mer eller mindre forandret livet mitt. Her møter jeg masse superhyggelige folk hver eneste dag, og jeg får den følelsen av at man «må jo ordne seg og komme seg av gårde for å dra på jobben», som visstnok viste seg å være viktig for meg 😉 Det vanskeligste er nok allikevel det å kjenne på at jeg savner å være del av «noe større», at jeg liker å ha kollegaer å jobbe sammen mot et felles mål med. Så jeg trooor ikke jeg kommer til å jobbe alene som frilans alltid. Når det er sagt så er jeg ekstremt langt unna å være desperat, fordi jeg som sagt klarer meg veldig bra, og jeg får masse spennende oppdrag. Når jeg  skriver dette innlegget, for eksempel, så kjenner jeg meg nesten litt rusa på lykke (fremdeles) etter å ha snakket under åpningen av Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning i går. Jeg var veldig spent, og litt nervøs (nei, jeg var faktisk veldig nervøs – på mandag ettermiddag så tenkte underbevissteheten min tanken «hva om jeg bare er syk i morgen, og ikke kan dra», fordi jeg følte at dette blir ikke bra... så må jeg bare understreke at jeg selvsagt ALDRI ville ha gjort det, og for at jeg skal avlyse noe pga sykdom så skal jeg virkelig være ALVORLIG syk – glassbit i foten, migrene, feber, eller smerter i kroppen er ikke akkurat en grunn for å avlyse for meg, i alle fall), men på vei oppover i går (tiiidlig) fikk jeg en bedre og bedre følelse. Da jeg skulle på scenen var jeg klar, og det føltes så deilig å få lov til å stå der og snakke for 400 mennesker som jobber høyt oppi alt som har med norsk forskning og utdanning å gjøre, og stille de litt kritiske og utfordrende spørsmålene; ja, dere sier at vi skal bli best på digitalisering, men hva betyr egentlig det? (foredraget hadde tittelen "Digital eller digitull?" 😛 ) Når noen tenker papirløst kontor, andre tenker hjelp, hjelp robotene kommer og tar jobben min, og enda andre igjen tenker nå skal vi samle store mengder data og analysere dem og bruke dem til å ta bedre beslutninger... Og, ja, det føles faktisk veldig godt å ha fått akkurat det oppdraget jeg hadde i går, fordi jeg nå er en «outsider», som det tydeligvis allikevel (heldigvis) er interessant å høre på for akademia 😀 Og jeg fikk utrolig mange gode tilbakemeldinger etter at jeg var ferdig, så ja, det har vært en skikkelig bra dag, og akkurat nå tenker jeg jeg skal selvsagt aldri slutte med dette jeg er jo verdensmester 😛 Men det er nettopp denne typen litt mer krevende oppdrag jeg trenger for å kjenne at jeg utvikler meg, og at jeg har noe å komme med. Akkurat nå (ikke i skrivende stund, men nå om dagen) sitter jeg og forbereder konferansen til Klima- og miljødepertementet, som jeg skal lede i slutten av juni. Der skal jeg være konfransier, men jeg skal også lede to panelsamtaler/debatter, der ganske mange, flinke folk skal komme til orde (og få noe litt utfordrende spørsmål?) på kort tid - det blir absolutt en sånn god utfordring, der jeg forhåpentligvis kan klappe meg selv på skulderen når jeg er ferdig...

Så, ja, på mange måter går det veldig bra, og kanskje egentlig over alt det man kan forvente når man har holdt på i ett år sånn alene (?). Jeg får gjøre masse spennende ting, og jeg har absolutt utviklet meg masse på dette siste året - også faglig, og det er viktig for meg. Samtidig, den dagen det rette jobbtilbudet dukker opp, da er jeg superklar - og jeg legger stor vekt på "det rette" i denne setningen. Inntil det skjer, så ruller SunnivaRose videre, med kjernefysikk, teknologi, livet, digitalisering (altså, det ordet - det irriterer meg nesten like mye som ordet naturlig), og faktaelsk.

UMA-selfie, med to detaljer jeg liker i bakgrunnen; kul mursteinsvegg, og pult med 3D-mølle

2 kommentarer til “1 år alene

  1. Camilla

    Interessant å lese oppsummeringen fra et år som selvstendig næringsdrivende. Selv om du sluttet fordi du måtte, så synes jeg fortsatt det er tøft gjort å kaste seg ut i det. I tillegg har du jo så mye bra å si, og det høres litt svevende ut, men jeg ser på deg som "kunnskapsformidler" av yrke, om man kan si det sånn:P

    Svar
    1. Sunniva

      Hei Camilla, tusen takk for hyggelig melding 😀 Kunnskapsformidler er definitivt en boks jeg syns det veldig fint å bli satt i!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *