Jada, dere leser riktig; atter en gang er jeg litt sent ute med å skrive om en stor hendelse i (kjernefysikk)historien, men det er vel kanskje ikke helt galt at det skjer sånn midt på sommeren, eller hva? Føler jeg blir ganske omtåket av solen om dagen, i alle fall, og det blir vanskeligere å konsentrere sag 😛
Uansett, den 16. juli 1945 ble den aller første atombombetesten - Trinity - foretatt i ørkenen i New Mexico, og det er altså 69 år siden menneskeheten fikk kjernefysiske våpen.
(bilde fra I Fucking Love Science)
Dette bildet ble altså tatt 0.016 sekunder (bare litt mer enn en hundredel av et sekund) etter detonasjon av våpenet; og da er denne ildkulen allerede 200 meter i diameter - ganske ekstremt! Allikevel var denne testen bare en bitteliten sak sammenliknet med de kraftigste våpnene som er testet i løpet av den kalde krigen: Trinity hadde en sprengkraft på ca 20 kilotonn TNT, mens det kraftigste våpenet noen sinne var 30 000 ganger kraftigere...!
Som sikkert alle vet så var det videre resultatet at de japanske byene Hiroshima og Nagasaki ble bombet med atomvåpen under en måned senere; første og eneste (og la det for all del forbli slik) gang at denne typen våpen er brukt mot mennesker. Trinity var et plutoniumsvåpen sånn som den over Nagasaki - i motsetning til uranvåpen som ble brukt mot Hiroshima.
Robert Oppenheimer, som var leder for Manhattanprosjektet (der de jobbet med å utvikle atombomben) sa i et intervju i 1965:
We knew the world would not be the same. A few people laughed, a few people cried. Most people were silent. I remembered the line from the Hindu scripture, the Bhagavad Gita; Vishnu is trying to persuade the Prince that he should do his duty and, to impress him, takes on his multi-armed formand says, 'Now I am become Death, the destroyer of worlds.' I suppose we all thought that, one way or another.
Hvordan være forskningsoptimist etter dette?