2018 var ikke det beste året

Godt nytt år, dere! Jeg har rett og slett hatt helt fri fra all jobb siden lille julaften (eller, jeg brukte vel 10 minutter på julaften på å poste julehilsen også, da 😉 ), og det har vært veldig fint. Har så å si ikke vært aktiv på noen sosiale medier, hverken på de mer "offentlige" kanalene, eller de helt private, og jeg har faktisk tatt mye mindre bilder enn jeg pleier, og bare prøvd å være med i "nuet". Håper det er flere enn meg som har fått til/hatt muligheten til å koble 100% ut - det tror jeg er veldig sunt noen ganger ♥

Julen har vært rolig og fin, og litt ny - som jeg skrev litt om her. For første gang våknet jeg (vi 🙂 ) opp hjemme i egen julepyntet leilighet på julaften, og dro hjem og sov i egen seng da juleselskapet var over på kvelden, og det var jo egentlig bare veldig deilig. Noe av julemagien har jeg mistet, men jeg føler at Anders og jeg driver og staker ut en ny retning, der vi kan lage vår egen magi, og vi er absolutt langt på vei ♥ Det ble julaften hos mamma, og 1. juledag hos oss. Jeg er vant til veldig stort juleselskap med familie og venner på 1. juledag (type 18+ voksne og 10+ barn), så det er litt rart å bare være Anders, meg og Alexandra, Carina, Mamma, og Tom André og Katarina - men det ble veldig hyggelig 🙂 2. juledag slappet vi helt av; sov til vi våknet, daffet, og så ordnet Alexandra og jeg oss for å rusle opp til Odeon kino på Storo, og se Mary Poppins. Det var en ordentlig kos dag, og det å gå på kino vil jeg gjøre mer av i det nye året; spesielt i adventstiden 2019 skal jeg dra med meg Alexandra (og kanskje også Andrea og Arian vil være med Tante Sunniva?) og se alle julefilmer som er på kino. Så en liten note to self der, altså 😉

Denne selfien, av Alexandra og meg som er klare for at filmen skal begynne, er et av veldig få bilder jeg tok denne julen. Helt greit, som sagt, for det man har opplevd er ikke mindre ekte av at det ikke har blitt tatt bilde av 😉

26. desember på kvelden, dro Alexandra til pappaen sin, og feiret romjulen videre med den siden av familien. Jeg er veldig glad for at vi ikke krangler om fordeling av Alexandra, og noe annet enn 50/50 deling ville for meg vært utenkelig (ingen av oss er noe "mer forelder" enn den andre, og Alexandra trenger begge i livet sitt - som foreldre på "ekte", og ikke bare en "besøksforelder"), men jeg syns selvsagt det er trist når hun skal dra, og julen som mamma er over. Samtidig skal jeg være ærlig å si at det også er noe deilig ved det; å plutselig være et barnløst par i store deler av romjueln, og på nyttårsaften. Det er vel noe med det at det er få ting (ingenting?) som er baaare triste, eller baaare fine; ting som er trist kan også ha noe bra ved seg, og ting som er bra kan også ha noe slitsomt eller dumt ved seg...

Anders og jeg kom oss også på en kinodate og så Sonja Henie-filmen, som jeg virkelig ANBEFALER, og vi startet det vi håper kan bli vår tradisjon: Pinnekjøttmiddag med noen av våre nærmeste venner. Nyttårsaften 2018 ble tilbrakt i den nye leiligheten til Lise og Joachim, med fantastisk utsikt utover Voldsløkka, Ullevål, Blindern, Tåsen, Nydalen pluss litt til. Det var bare oss fire, stille, rolig, god mat og godt drikke, og god stemning. Pluss at de bor i 15 minutters gåavstand fra oss - noe som ikke akkurat er negativt, spesielt ikke på en kveld som nyttårsaften, da det ikke alltid er lettest å få tak i taxi når du vil ha den 😉

Året 2018 har ikke vært det beste, det skal jeg lett innrømme. Jeg har begynt å innse at jeg er en sånn som ikke tar ting så alt for tungt når jeg står midtt oppi situsjonen, men ganske lenge etterpå så kan ting liksom bli værre og værre. Feks da jeg ble anklaget for selvplagiat; jeg syns jo selvsagt det var litt slitsomt mens det sto på, men det var først et halvt år etter at det virkelig smalt, og jeg ble sykemeldt, og gikk til både kognitiv terapi og psykiater. Og nå i 2018 lurer jeg på om jeg har fått en litt liknende reaksjon med hele jobbsituasjonen som fjoråret startet med: Som nevnt så sa jeg ikke opp med et smil fordi jeg tenkte at "nå har jeg gjort det jeg kan her, og nå skal jeg ta steget ut i selvstendig-verden", jeg sa opp fordi jeg "måtte" - fordi jeg følte meg verdiløs. Og det er nå i løpet av de siste månedene av 2018 at dette har begynt å hjemsøke meg; når jeg står og sier til Anders at jeg tror ikke jeg kan noen ting, for selv om jeg har en PhD og har gjort både det ene og det andre så satte forrige arbiedsgiver meg til å bestille brus og pizza, og godkjenne timelistene til studentene som hadde ekstrajobb, pluss en del andre sekretæroppgaver, så da er vel det det eneste jeg duger til, da...(og jeg skal ærlig si at disse oppgavene duger jeg ganske dårlig til - noe som ikke akkurat gjør at jeg føler meg bedre). Jeg har også fått kritisert arbeidskapasiteten min, direkte eller indirekte, både i forrige jobb, og av andre som jeg har hatt å gjøre med nå i det siste. Kombinert med følelsen av at nesten all familie er borte (NB: "følelsen av", det betyr ikke at det nødvendigvis er sant, men at jeg føler det sånn - en følelse er allikevel veldig reell :/ ) så har det vært mange tunge stunder i 2018. Det kan ikke fortsette i 2019, og jeg må jobbe for å prøve å la de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, ikke gå så inn på meg, og de tingene jeg kan gjøre noe med må jeg gjøre. Helt konkret skal jeg starte med å fokusere på de tingene jeg gjør nå, som jeg gjør bra - saken er ikke at jeg ikke får til noe, og ikke gjør bra ting, men jeg graver meg ned i en slags "stakkars meg jeg er verdiløs og kan ikke gjøre noe annet enn å være en dritdårlig sekretær". Jeg vet det ikke er spesielt sjarmerende oppførsel, men det føles ofte ikke som om det er et valg...selv om jeg vet det er det 🙂 En helt konkret ting jeg skal starte med er å lese boken "Tid til alt -gjør mer av det du tror på" av Cecilie Thunem-Saanum.

Det har også skjedd fine ting i 2018, veldig fine ting - ingen tvil om det! Det aller første jeg tenker på er selvsagt at Anders fridde i Roma, på selveste Påskeaften. På jobbfronten så var det jo bra, og helt riktig av meg å si opp på UiO, og hvis jeg bruker økonomisk resultat til å bedømme om det går fint eller ikke å holde på for meg selv, så er svaret faktisk et klart Ja 🙂

Men apropos bryllup: Nå i julen har Anders og jeg endelig hatt de fine timene sammen, der vi har sittet og planlagt dagen vår, og kost oss med det ♥ Vi har bestilt lanterner til å pynte i taket med, bladd på Pinterest etter dekor-inspirasjon, sendt av gårde mange invitasjoner (og gjort alle andre helt klare), hørt igjennom en hel haug med musikk - og mer eller mindre landet på hvordan vi vil ha vielsen, blant annet. Det var utrolig fint å kjenne på at vi koste oss med dette, for det har vi ikke gjort før nå nettopp...♥

Så, igjen: Godt nytt år! Jeg er klar for deg, 2019!