Hopp til innhold

1

 

Åh, er det mulig?!? I går da vi kom hjem fra familien til Anders ble jeg oppringt av Hanne Hattrem i VG, som lurte på om jeg kunne si noe om Nord-Korea og atomvåpen. På dette svarte jeg med et spørsmål: Har det skjedd noe nytt i Nord-Korea nå som jeg burde vite om? Svaret på dette var jo ja, og jeg hadde jo ikke lest nyheter på halvannet døgn, så jeg trengte først å sette meg ned og lese meg opp på det siste som hadde skjedd før jeg kunne si noe i nærheten av fornuftig... Resultatet kan du lese HER.

Så i anledning Nord-Koreas siste prøvesprengning tenkte jeg at det var på plass med 10 fakta om atombomber - både den "tradisjonelle", gammeldagse typen, og den såkalte hydrogenbomben. Here goes:

  1. hydrogenbombe (H-bombe) er et annet ord for termonukleært våpen eller termonukelær bombe
  2. H-bomben er også en atombombe, eller et kjernefysisk våpen, som jeg liker å kalle det
  3. energien i en sånn bombe (atombombe, altså) kommer fra kjernekraft; enten ved kjernespalting/fisjon, eller fra sammensmelting/fusjon
  4. de tunge kjernene - uran og/eller plutonium - fisjonerer, de lette kjernene - hydrogen - fusjonerer (samme prosess som skjer på solen og gir solen sin energi)
  5. mange tror kanskje at det er fusjonen av hydrogen som gir så mye kraft i en hydrogenbombe, men saken er egentlig at fusjoneringen er en måte å få tilgang til ekstra mange nøytroner: siden det er nøytronene som gjør at en atomkjerne kan fisjonere, så gjør det at det er ekstra mange nøytroner tilstede at ekstra mange kjerner kan spaltes - da blir det frigitt VELDIG mye energi
  6. det gir ikke noe særlig mening å si at det er ekstra farlig med H-bomben, men den er vanskeligere å lage, så det betyr jo at Nord-Korea har gjort et teknologisk skritt fremover (og man kan lage enda kraftigere bomber med fusjon, men de er sykt kraftige uansett, liksom - se punkt 7 og 10)
  7. rent personlig syns jeg ikke det er såååå mye verre at de (kanskje) har H-bombe - jeg syns det er mye verre å gå fra ingen atombombe til konvensjonell atombombe enn det det er å gå fra konvensjonell atombombe til fusjonsbombe (det skumle er at de HAR atomvåpen, ikke egentlig hvor kraftig de våpnene er)
  8. Nord-Korea påstår selv at dette er en H-bombe, men det eneste vi egentlig vet med en viss sikkerhet er styrken på skjelvet og hva dette tilsvarer i sprengkraft (forskjellige kilder gir litt forskjellige svar her, men det ligger i sprengraft ca 120-500 ktonn TNT)
  9. det skjer på en måte flere ting i en H-bombeeksplosjon; først så er det en vanlig eksplosjon som starter alt sammen, så begynner de fissile materialet å fisjonere, så blir det varmt nok til at hydrogenet kan fusjonere, og så blir det masse mer nøytroner slik at masse mer fissilt materiale kan fisjonere = masse masse frigjort energi. Figuren under viser hvordan flere nøytroner gir flere fisjoner (og sammenlikner med hva som skjer i vanlig kjernebrensel), så da skjønner man jo at hvis man får feks 2 ekstra nøytroner ekstra per fisjon (som da kommer fra fusjon) så blir reaksjonen enda mer sinnsyk enda mye fortere
  10. jeg mener det spiller ingen rolle hva slags type atomvåpen det er snakk om: den bomben som la Hiroshima i grus var en "enkel" fisjonsbombe av uran, med en sprengkraft på ca 15 ktonn TNT. Samme hva slags reaksjoner som foregår i den siste bomben til koko-Kim så er sprengkraften i størrelsesorden 10 ganger så kraftig, i tillegg hadde de det gøy med å teste langdistansemissiler (som kan bære atomstridshoder) nå nylig - dét er ikke så veldig hyggelig...

 


Forresten, jeg må bare si noe nå når det plutselig er masse greier rundt atomvåpen igjen: jeg er faktisk imponert over veldig mange journalister! De tilhører jo en sånn gruppe som får en del pes, og noe kritikk er selvsagt berettiget (feks når man ikke stiller kritiske spørsmål til folk som bent frem lurer folk, aka alternativbransjen), men så er det også masse masse bra!

Spørsmålene de stiller er bra (om fagfelt de i utgangspunktet kanskje nesten ikke kan noe om, men bare plutselig må hive seg rundt og skrive om), og jeg tror ikke jeg kunne stilt gode, tekniske spørsmål et annet fagfelt enn mitt eget... Så et lite ♥ til alle flinke journalister der ute, det er (så å si) alltid hyggelig å prate med dere!


♥♥♥

Gaaah, jeg så nettopp gjennom den lille snapstory-videoen som jeg la ut her i går, og innså at det har skjedd noe rart når jeg lagret storyen.

Snappen så bra ut på selve storien, men appen har tydeligvis ikke klart å få det helt til på selve lagringen. På flere av snappene ser man snev av hint til tekst som åpenbart ikke var plassert så godt utenfor bildet, men slik ser det altså ut på videoen jeg fikk lagret. For eksempel hadde Anders skrevet på teksten: "Disse kurerer kreft" på en gjeng som ble kreert fra medisin. Litt senere var det en mann som hadde tatt doktorgrad i dataspill (han hadde sett på hvordan homoseksualitet blir presentert i flere forskjellige dataspill og hvordan dette kan påvirke holdninger hos de som spiller spillene) som også stod forklart i teksten som havnet utenfor bildet.

Det må være en eller annen bug i snapchat-appen nå, som gjør at den plasserer teksten feil for bilder/videoer tatt i landscape mode da alle portrait-bildene var fine. Det virker som den har en posisjonsplassering, x-y-koordinater, som ikke stemmer i landscape...

Føler meg på en måte litt teit over den storyen nå, for det var jo en del bilder/filmer som ble litt tiete og ut av kontekst når det ikke var noen tekst på dem. Feks bilder der det bare var noe som virker som random piler på folk...her var det selvsagt info. Men jeg lar den ligge uansett.

 

PS: Ja, jeg er allerede veldig fornøyd med selfie-sticken min 😛

Hei lørdag!

Nå har det gått slag i slag her, og jeg har rett og slett ikke rukket å stikke innom bloggen siden onsdag, da jeg fortalte at jeg skulle bli doktorkreert på torsdag. Vel, jeg (og ca 100 andre kandidater) ble kreert, og fikk diplomet vårt fra rektor, og det var veldig stor stas ♥ Jeg delte en god del på Snapchat (følg meg gjerne, jeg heter sunnivarose), og deler like gjerne snapstoryen fra denne torsdagen med dere her.

 

 

1

 

I dag fikk jeg endelig somlet meg til å sende de oppdaterte figurene (4 stykker), pluss manuset med de aller siste rettingene til PRC (journalen jeg skal publisere i), og for en drøy time siden fikk jeg denne mailen:

 

Nå burde det være veldig smooth sailing fram til publisering...! Da kan jeg endelig fortelle litt mer om resultatene i denne artikkelen også, og det gleder jeg meg til, for de er spennende 🙂 Jeg kan si så mye som at vi aldri planla å studere det vi har studert i denne artikkelen - resultatene er fra såkalte "parasittiske data". Sånt syns jeg er gøy, da!


Nå er det finstrimlet, smørstekt kål og kylling, en episode av 13 reasons why, og så nattinatt - jeg er trøtt som en strømpe. Det er nøyaktig som forventet, og da er det mye lettere å akseptere. Så da sier jeg god natt nå, jeg ♥

 

Hei fredag ♥

Nå fikk jeg akkurat en veldig god beskjed: Artikkelen min (vår) om prompt fission gamma rays (dvs, om den gammastrålingen som sendes ut i det øyeblikket én tung kjerne splittes og blir til to) er godkjent for publisering i Physical Review C. Sånn så mailen jeg akkurat åpnet opp ut:

 

Som dere vet så er jeg fremdeles preget av hele doktorgrads/disputas-opplegget, og tappet for energi. Da er det jo sånn at man dessverre lett føler seg "mislykket" (nei, jeg mener det ikke bokstavelig, og jeg vet at jeg sikkert strengt tatt ikke burde si det høyt en gang - merk altså anførselstegnene rundt ordet mislykket),  og da kjennes det litt EKSTRA godt å få denne gode beskjeden. Dette er absolutt en skikkelig bra måte å avslutte arbeidsuken på, altså!

Jeg har jo i lang tid (tror jeg skrev om det på bloggen for første gang for tre år siden, eller noe) hatt en sånn greie at jeg skulle belønne meg ved forskjellige milepæler - altså belønning for å ha levert/fått godjent avhandlingen (da kjøpte jeg meg mitt første par med Louboutins), belønning for doktorgraden, og belønning for publisering. Planen har vært at jeg skullekjøpe meg bunad når doktorgraden var i boks, og nå som denne artikkelen blir publisert er det jo i alle fall ikke noe å lure på en gang...:) 17. mai neste år kommer jeg til å tilbringe i den nydelige Oslo-jubileumsdrakten - den er bare helt fantastisk nydelig, så det gleder jeg meg virkelig til. Planen er at jeg skal begynne med å få sydd stakken, og så skal jeg bare kjøpe meg en enkel bomullsskjorte. Deretter skal jeg ønske meg alt det flotte tilbehøret til jul og bursdager fremover. Det at jeg må "samle" litt før jeg har fullt utstyr tror jeg bare kommer til å kjennes godt; for det er jo noe i det at ting du har jobbet og "slitt" litt for blir jo bare ekstra stas 😉

 


Ellers driver jeg og forbereder morgendagens foredrag på Frokostkjelleren, ifbm UiO-festivalen. Selv om det av en eller annen grunn står "for studenter" på UiO sine nettsider, så er dette foredraget åpent for absolutt alle. Velkommen ♥

 

8

 

Jeg har så lyst til å være energisk, skrive masse bra, og få til alt jeg vil, men jeg føler meg rett og slett mye tom og sliten om dagen. Når jeg kommer på kontoret om morgenen kjenner jeg meg så trøtt at det kjennes som om jeg bare kunne lagt meg til å sove igjen, og hodet kjennes tungt.

Det hjalp ikke på at jeg ble skikkelig forkjøla forrige uke, heller - faktisk så jeg var hjemme og i seng hele torsdagen (jeg kan ikke huske sist gang jeg var hjemme fra jobb på grunn av sykdom sånn som det), og dermed ble jeg bare hengende enda mere bakpå. Jeg var såååå nærme å trekke meg fra talen jeg holdt for konfirmantene i Ås på lørdag, både fordi jeg var såpass dårlig de tre siste dagene før jeg skulle snakke at det ble minimlat med "oppetid" der jeg klarte å forberede meg skikkelig, og litt fordi jeg var ganske "sausa" i hodet på selve dagen. Men jeg gjorde det ikke, og selv om jeg selv kjente at jeg ikke var helt 100% da jeg holdt talen, så tror jeg det gikk ganske bra - det var heldigvis flere som kom bort til meg etterpå, og syns jeg hadde holdt en flott tale (og det var jo det jeg ville, for jeg syns tross alt det er en ganske big deal å holde hovedtalen på en konfirmasjon). Forresten så ville jeg aldri vurdert å trekke meg fra en sånn "jobb" hvis det ikke var for at Jan-Ole Hesselberg holdt talen på seremonien rett før meg, og Wasim Zahid holdt talen rett etter meg, og jeg er sikker på at én av dem hadde hatt muligheten til å at to seremonier - men det gikk som sagt heldigvis bra.

Uansett; jeg er sliten om dagen, og det går definitivt ut over denne bloggen (blant annet). Jeg lurer på om det er "etterdønninger" etter doktorgraden - det er kanskje normalt å være "død" i lengre tid etterpå...? Håper i alle fall jeg snart er tilbake, og føler meg ordentlig som meg selv igjen, for jeg blir ikke glad av å føle at jeg bare "feiler" :/

 

 

2

 

I går ble March for Science avholdt mer en 600 steder rundt omkring i verden - blant annet i Oslo. Det ble en super dag, med mange oppmøtte, og god stemning. Selv holdt jeg appell foran Storitnget, og jeg valgte å snakke om forskningsformidling (det er vel lurt å fokusere på en hjertesak i en slik anledning, er det ikke? 😉 ). Flere har allerede etterspurt appellen min, og her er den:

 

Politiske beslutninger bør tas på bakgrunn av vitenskap og fakta – ikke følelser og/eller såkalte alternative fakta. Så hvordan ender vi da opp med politikere som tilsynelatende ikke bryr seg om vitenskap, eller ikke skjønner at det er noe som heter fakta, som er sanne uavhengig av om du liker dem eller ikke?

La oss være ærlige: Politikere holder jo ikke bare på helt på egen hånd. De representerer oss alle – det er våre folkevalgte. Hvis folket føler at kjernekraft er dumt, at månen er en gul ost, at vaksiner gir autisme, at alt som er naturlig er superbra, og at genmodifisering er djevelens verk… vel, med mindre vi ser på politikerne som en type opphøyde vesener, som skal styre over oss idioter av en befolkning, er det ikke da politikernes jobb å følge opp disse følelsene?

Skal vi ha politikere som bryr seg om vitenskap, så må vi ha en befolkning som bryr seg om vitenskap!

 Men hvorfor skal egentlig folket bry seg om de sære tingene som skjer ved universitetene? Bry seg om de tekstene vi – forskerne - skriver som er komplett uforståelige for alle bortsett fra, i beste fall, noen tusen fagfeller rundt omkring i verden?

Jeg forstår vaksineskeptikeren. Fordi språket fra antivaxx-propagandaen er krystallklart. De sier: vaksiner inneholder farlige stoffer, de virker ikke, de gir barnet ditt autisme.

Det er et enormt gap mellom de konservative, vitenskapelige artiklene, og de tydelige rett frem-budskapene man får servert av feks alternativindustrien. Språket til vitenskapen tar så mange forbehold at budskapet (nesten) forsvinner.

Jeg mener vi ikke kan være fornøyde ”bare” med å skrive for våre fagfeller: Vi må også formidle forskningen vår til ikke-eksperter – folk flest. Vi må gjøre forskningen tilgjengelig - Med tydelig budskap; klart og rett frem. Og selv om det å uttrykke seg ved hjelp av likninger er den klareste måten for eksempel jeg som fysiker kan uttrykke meg på for mine fagfeller, er det stikk motsatte tilfellet hvis jeg skal nå ut til flest mulig…

Dessverre får vi ikke betalt for å drive med forskningsformidling, men vi burde tenke nøye over at personlig forskningsformidling blir ekte – den personlige formidleren blir et menneske - en man kan relatere til, en man vil lytte til.

Tidene har forandret seg: det holder ikke å stå ”bak kateteret i din hvite frakk”, og bare mene at vi har forsket, vi har publisert, det holder, og du skal tro på oss.

Kjære forskere: Fortell verden hvorfor du gidder å jobbe ræva av deg for å finne ut av hvordan alt henger sammen. Fortell om hva du driver med, hvordan du jobber, og hvorfor du gjør det.

Del lidenskapen din!

For å få politikere som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor, må vi ha en befolkning som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor!

Og her burde vi kjenne på vårt samfunnsansvar!

 


Alle de fine bildene er tatt av Kathrine Frey Frøslie

 

Påsken er over, og hverdagen er i gang for fullt. Hverdagen for meg består blant annet i et veldig spennende oppdrag nå førstkommende lørdag: Jeg skal nemlig holde en av appellene i forbindelse med March for Science! Dette er jeg veldig stolt og spent over - jeg ser det som en ære å bli spurt om å være en av appellantene, og jeg sitter i skrivende stund og vrir hjernen for hvordan jeg best skal bruke de 3 minuttene jeg har til rådighet... Appellen er altså på ingen måte ferdigskrevet, men jeg kan si så mye at jeg kommer innom elementer fra TEDxLeRosey-foredraget mitt, i tillegg til generell forskningsformidling (ansvaret jeg mener forskere selv har), og avstanden som er mellom våre vitenskapelige artikler (som i stor grad publiseres bak betalingsmurer slik at de som faktisk betaler for forskningen ikke får tilgang til den) og overskriftene i media/på nett. *Puh* Mye å ta tak i altså - men det er sånn jeg liker det 😉

Facebook kan du lese mer om programmet; når, hvor og hva, men jeg kan jo si at jeg skal snakke ca klokken 16:30 foran Stortinget. For meg er vitenskap, og kunnskap om vitenskap i befolkningen helt essensielt i et moderne samfunn, og hvis jeg skal velge én grunn til at jeg deltar på denne marekringen må det nok være at jeg går for demokrati. Jeg vil oppfordre alle til å være med å stå opp for kunnskap og vitenskap denne dagen, og håper virkelig vi sees!

 

 

 

God mandag alle ♥

Jeg driver og prøver å "lande" etter alt som skjedde forrige uke, og må innrømme at jeg fremdeles har vanskelig for å fatte at jeg faktisk har klart å gjennomføre dette... Heldigvis så fikk jeg akkurat tilsendt skjemaene som komiteen fylte ut etter både prøveforelesningen og disputasen, der de har krysset av i "Pass"-boksen, og signert. I disse skjemaene står det også at jeg gjorde det veldig bra - jeg kan nesten ikke tro det, men det var altså ikke slik at jeg bare kom meg gjennom disputasen med et nødsskrik, men jeg "fought well" som de blant annet har skrevet. Spesielt fornøyd er jeg med det de har skrevet om prøveforelesningen, der de blant annet har skrevet at den var "Excellent. The canditate covered everything that was expected - and a little more".

Nå er jeg faktisk doktor, på ordentlig. Jeg må bare si det til meg selv noen ganger i tiden som kommer for at det skal synke helt inn, tror jeg 😉


Når det gjelder tiden fremover så får jeg jo stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre nå som jeg (endelig!) er ferdig med doktorgaden. Det jeg kan si sikkert er at det blir ikke mer kjernefysikkforskning som hovedaktivitet nå - det er et tilbakelagt kapittel. Nå om dagen jobber jeg (midlertidig) i ledelsen for det nyopprettede senteret for fremragende utdanning (her på UiO) som heter så mye som Centre for Computing in Science Education, der vi jobber med å få inn programmering som en naturlig, integrert del i de matematisk-naturvitenskapelige fagene på UiO - dette skal vi bli verdensledende på ♥

Noen avprogrammene jeg har jobbet med i det siste som jeg endelig kunne lukke (nei, jeg er på ingen måte god til å programmere, men jeg har lært the hard way hvor utrolig viktig det er å mestre)

Jeg kommer til å fortelle mer om dette etterhvert, og også når jeg vet mer hva fremtiden bringer - akkurat nå så er ting altså midlertidig. Ellers er jeg fremdeles kjernefysiker i hjertet - ingen må tro noe annet, og det er på ingen måte slutt på kjernefysikk som tema her på bloggen; jeg bare kommer også til å lære meg andre ting, og det kommer selvsagt til å påvirke hva jeg bligger om. Jeg blir altså på UiO akkurat nå, men ikke lenger i kjernefysikkgruppen, som jeg har STORTRIVDES i i mange år nå. Heldigvis så er det ikke langt fra kontoret jeg nå sitter i i 4. etasje, ned til syklotronlabben, så når neste eksperiment på aktinider (og fisjon og sånn, som jeg har jobbet masse med på doktorgraden) skjer, så kommer jeg nok til å være med...;)


Under her er forrsten prøveforelesningen som jeg filmet på Facebook Live på disputasdagen, om hvordan grunnstoff som er tyngre enn jern dannes. Enjoy ♥