Hopp til innhold

Kategori: phd

Publisert Legg igjen en kommentar til Jeg forsvarer doktorgraden den 29. mars

 

I dag er det onsdag den 22. februar. Det betyr at det er nøyaktig 5 uker til jeg skal forsvare doktorgraden min (disputere). Og det er 3 uker til et lite (2 ukers) forberedelseshelvete begynner - når jeg får prøveforelesningstemaet mitt. Prøveforelesningen kan i prinisppet handle om hva som helst; veileder-Sunniva erter med gravitational waves (jeg håper det ikke blir en realitet), mens jeg selv virkelig ønsker meg noe innen medisinske anvendelser av stråling (♥♥♥). Vel vel, vi får bare se; det temaet jeg får er det jeg får, og det må jeg bare deale med, men de to siste ukene før disputas blir altså ikke gode...

I går var det 5 uker siden jeg leverte avhandlingen, og 3 uker siden Anders dro. Det virker som han har vært borte MYE lengre, men vi er ikke halvveis ennå, en gang... Til lørdag er det 3 uker til han kommer hjem.

Jeg savner Anders, og liker absolutt ikke denne delen av forsker-livet: Der én er ute på reise, og den andre er igjen hjemme :/ Men jeg har selvsagt nok å henge fingrene i: Akkurat nå går det i å ordne figurer, som har det med å bare aldri bli bra nok. Det er alltid et eller annet jeg glemmer, seriøst. Alltid.

Anyways: DISPUTASEN BLIR DEN 29. MARS!

 

De fine bildne under er tatt av Ola Gamst Sæther, i forbindelse med saken til Uniforum om at det vanligvis tar svært lang tid fra avhandlingen er levert inn til institutt/fakultet, til man får lov til å forvsare den. Vel, jeg tror kanskje jeg (min sak) blir et eksempel på hvor fort det faktisk kan gå: 2.5 måneder fra innlevering til disputas - det er jo helt fantastisk!

Ja, jeg gestikulerer ganske mye med hendene mine - haha!

 

 

Som nevnt så har jeg en liten haug med skjemaer jeg må lese og fylle ut, og blant annet skal et bilde av meg selv legges ved ett av disse skjemaene. (Denne "haugen" viser seg å være mindre enn jeg først trodde; det ser ut til å være tre skjemaer, enn så lenge.) Og som videre nevnt så lurer jeg på å legge ved en selfie...litt fordi jeg likre å dytte littebitt på grensene, og litt fordi det er selfies jeg har liggende mest av - haha. Jeg er dog litt usikker på hva dette bildet skal brukes til; det skal nemlig legges ved skjemaet Opplysninger ifm. doktorgradsdipsutas og kreering, men det er ikke så veldig nøye - poenget er at jeg har fått beskjed om å legge ved et bilde av meg selv.

Så da har jeg sittet og gått igjennom bildene mine, og samlet sammen dette knippet av potensielle "denne personen skal disputere til graden philosophiae doctor"-kandidater:

Det store spørsmålet som gjenstår da er selvsagt HVILKET SKAL JEG VELGE?

Jeg hadde forresten en veldig fin ettermiddag i går:

Da jeg hastet hjemover i går, og nesten var kommet helt hjem ble jeg oppringt av et ukjent nummer. Dette viste seg å være et blomsterbud, og han kom faktisk kjørende forbi meg, og overrakk meg en innpakket bukett på gaten ca 100 meter hjemmefra. Jeg hadde jo en liten mistanke om hvem som hadde sendt meg blomster, og skyndte meg videre hjem for å finne det ut...

Vel inn døren i Roseslottet fant jeg Alexandra, som hadde vært sååå flink; gått hjem alene fra skolen, låst seg inn (husket å låse døren igjen etter seg), gått på kjøkkenet, gjort ferdig matteleksen, og da jeg kom hadde hun funnet en liten skål med frosne bringebær med litt sukrin på. Altså, elsk ♥ Gjett om hun (og jeg!) er stolt etter å ha fått egne nøkler til 7-årsdagen, og nå kan begynne så smått å bevege seg ute alene!

Etter å ha skrytt av Rose-knoppen fikk jeg åpnet opp pakken jeg hadde fått, og inni den var det en nydelig valentines-bukett, og en hjerteformet eske med 6 fantastiske sjokoladebiter. Og selvfølgelig et veldig fint kort - Anders er flink til sånt, og det hjelper jo litt på savnet!

 

 

 

Publisert Legg igjen en kommentar til De slitsomme drømmene

 

Nå om dagen befinner jeg meg for alvor i "limbo-land" mellom innlevert oppgave og ferdig disputert og PhD-titulert. Jeg er heldig, og er på et fakultet som er veldig flinke til å "få unna" disputaser, men selv tre måneder kan være mentalt slitsomt og bare gå rundt og vente, og det å ikke vite hvordan ting ligger an. Jeg ble intervjuet om mine tanker rundt dette HER. Som det står i artikkelen så har jeg vært oppi ganske høy puls av rimelig små oppgaver i det siste, og i helgen hadde jeg en ny ganske slitsom drøm:

Jeg begynte å bla i avhandlingen min, og av en eller annen grunn var den plutselig en slags blanding av tykt bryllupsmagasin og teksten jeg hadde skrevet (dere vet, sånn uendelig mange sider med reklame for kjoler og andre ting, og nesten umulig å finne frem til den faktiske teksten). Men det var ikke det som var ille! Det som gjorde meg tresset var at det var mange ting jeg ikke kunne finne, og jeg bladde fortvilet gjennom for å se etter det jeg feks hadde skrevet om fisjon...

Så kommer twisten, jeg våkner opp og innser at det kun var en drøm, og blir selvsagt kjempelettet. Så går jeg for å sjekke avhandlingen og nå se at alt er der det skal være, men avhandlingen viser seg å bare være enda mer som et bryllupsmagasin, og de fine tegningene jeg laget av blant annet fiasjon er rett og slett borte. Gråtende forteller jeg TomAndré (en av mine beste venner) at har man levert inn så har man levert inn, og man kan ikke endre på noe da... Så våknet jeg opp, og var i min egen seng, og innså at jeg hadde hatt en drøm inne i drømmen; så vidt jeg vet har jeg sendt fra meg rette versjon av avhandlingen, og den likner ikke på et bryllupsmagasin (heldigvis!). Slitsomt, kan man jo betegne det.

Til tross for sånt som dette så går det faktisk rette veien. Det eksisterer til og med en meget tentativ dato for disputas - kommer til å annonsere det høyt og tydelig med én gang jeg vet med sikkerhet hvilken dag jeg skal i ilden!

 

Ellers har jeg jo en haug med skjemaer jeg må gå igjennom, og noe som skal fylles ut; blant annet skal jeg sende fra meg et bilde av meg selv ("passbilde"), og som vanlig har jeg lyst til å se om jeg kan pushe grensene bare bittelitt - jeg vil gjerne ha en selfie (kanskje jeg skal ha avstemming over hvilket bilde her?), litt sånn bare fordi. Så er jeg utrolig spent på rapporten fra opponentene, og jeg tror den kommer om ikke alt for lenge nå. Skal bli deilig å lese denne, og ta tak i de tingene de sier jeg er nødt til før oppgaven er klar for å forsvares. Og så blir det lettende å ha en dato som er 100% sprikret, og ikke tentativ.

Men det er alstå ikke noen tvil om at vissheten om disputasen som skal komme ligger tungt på skuldrene, og at det skal bli en enorm lettelse å bli ferdig med den dagen. Håper også virkelig at de slitsomme drømmene vil forsvinne etter det (aller helst før, men det er kanskje for mye å håpe på...?).

Vel, dette var bare noen tanker fra meg på en nydelig tirsdags ettermiddag. Solen skinner, og det er på tide å komme seg hjemover, hjelpe Alexandra med lekser, og så dra på balletten. I morgen blir det en lenger arbeidsdag; da satser jeg på å være normalt tidlig på Blindern (mellom 8 og 9), og når jeg er ferdig på konotret setter jeg nesen mot Gardermoen og Kirkenes - på torsdag skal jeg nemlig snakke med både VGS- og ungdomsskoleelever. Vi snakkes ♥

1

Publisert 1 kommentar til Det ble plutselig ca 10 ganger mer virkelig

 

I  går var jeg en tur i Trondheim, og snakket for 250 jenter som går i 3. klasse på VGS, og har realfag - om kjernefysikk og forskning og sånn; om motgang og motivasjon, gode og dårlige karakterer, hvordan hverdagen til en forsker er, osv. Superstas! Jeg føler meg virkelig priviligert som får lov til å reise rundt å delta på denne typen arrangementer. Håper bare jeg inspirerte noen til å velge realfag videre, nå etter videregående, og til å innse at det er helt normalt (og sunt?!) at det er en del motgang, og dager/perioder der man rett og slett føler seg dum ♥

Men! Det var ikke egentlig det jeg skulle snakke om; saken er nemlig den at da jeg satt på Gardermoen i går tidlig, og drakk en kaffe og forberedte meg for dagens foredrag tikket det inn en mail på mobilen:

Nå er altså komiteen som skal bedømme avhandlingen min godkjent og oppnevnt av fakultetet. Dette er jo liksom det første håndfaste beviset jeg har fått på at jeg faktisk har levert, og nå er det en prosess i gang som skal slutte med at jeg kan kalle meg Sunniva Rose, PhD (nei, jeg kommer nok ikke til å sette det på dørskiltet mitt). Som tittelen på innlegget sier så ble alt med en gang mye mer virkelig. Det skjer faktisk!

Det har vært et lite håp om at jeg skulle disputere den 29. mars, men (blant annet) siden komiteen ikke har vært fomelt oppnevnt før nå så ser det ut til at disputasen blir rett over påske. Dette får jeg bare komme tilbake til når jeg vet mer - jeg har i alle fall INGEN planer om å holde disputasdatoen hemmelig 😉

Jeg måtte bare dele det med dere, for for meg så er dette stort.

 

 

 

Hei onsdag!

Jeg lovet dere jo noen utdrag fra doktorgradsavhandlingen. Det første jeg postet var rett og slett sammendraget, og nå syns jeg det er naturlig å gi dere (deler av) introduksjonskapittelet:

Hvis du fulgte med i norske medier i årene fra 2005-2008, var det nærmest umulig å ikke få med seg at det var veldig mye snakk om thorium, thorium-brenselssyklusen, og "thoriumreaktorer". Thorium ble lovpriset som den "nye kjernekraften"; noe som var helt annerledes, og mye bedre enn den "gamle" uran-baserte kjernekraften. Det ble også hevdet at thorium kunne bli Norges nye olje, siden en av verdens største thorium-reserver ligger i Norge.

Men det det er ingenting som heter "gratis lunch". Thorium er ikke noe gude-gitt, sendt fra over, ei heller er det fienden. Hele kjernekraftdebatten er dessverre ofte veldig polarisert.

Thorioum er et grunnstoff som, under de rette forutsetninger, kan bli omdannet til den utmerkede fissile kjernen uran-233. På grunn av de kjernefysiske egenskapene til denne uran-isotopen, kan thorium-basert kjernekraft være bedre enn tradisjonelle uran-baserte brensel. Dog er det ikke noe som er totalt annerledes fra uran(/plutonium)-brenselssyklusen. Thorium-brenselssyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle brenselssyklusen, og den kan ha noen veldig positive sider ved seg:

  • under rette forutsetninger vil reaktorer med thorium-basert brensel produsere betydelig mindre mengder med langlivet radioaktivt avfall
  • det er mere thorium i jordskorpen enn uran
  • så å si null plutonium produseres fra thorium-baserte brensel - noe som er bra for public opinion
  • det er mulighet for breeding, eller nesten-breeding, i et termisk nøytron-spektrum
  • det er vanskeligere å lage våpen fra thorium enn uran eller plutonium, siden det fissile uran-233 vil være forgiftet av uran-232, som resulterer i gamma-stråling emd veldig høy energi

To av de største utfordringene i vår tid er energisikkerhet og klimaendringer. Vi trenger nok rimelig og sikker energi, og vi trenger å produsere denne energien uten å øke CO2-utslippene. Thorium som brensel i kjernekraftverk kan være en (viktig) bit i løsningen på disse utfordringene.

Denne PhD-avhandlingen ser på enkelte aspekter ved thorium-brenselssyklusen, og thorium som brensel - fra helt grunnleggende kjernestrukturaspekter, til full-skale reaktor-simuleringer. Avfallsproduksjonen fra thorium/uran-brensel ble studert ved hjelp av Monte Carlo-simuleringer, med forsjellige anrikningsgrader av uran - thorium ble blandet med høyanriket uran, og deretter multi-resirkulert for å både minimere avfalssproduksjonen og for å spare på uran-ressursene. Videre har et eksperiment på uran-233 som ble utført på Oslo syklotronlaboratorium blitt analysert for å både trekke ut nivåtettheten og styrkefunksjonen til uran-234, og for å studere prompt fisjons-gammastråling fra fisjon av uran-234. Nivåtettheten og styrkefunksjonen er viktige input-parametre for å beregne sannsynligheten for nøytron-innfangning på uran-233, og de prompte fisjons-gammastrålene er viktige for å forstå hvordan gammastråling varmer opp en reaktor som er fylt med thorium.

I går kveld fikk jeg pakke fra Mester Grønn på døren. Inne i pakken lå det en nydelig bukett med 15 røde, slanke roser, med verdens fineste kort♥ Anders var i luften, et sted over Atlanterhavet akkurat da, men plutselig var han tilstedet i leilighten sammen med meg allikevel - ja, de var selvsagt fra han, og gjett én gang om jeg klarte å lære være å strigråte da jeg leste kortet... Nå er det i alle fall roser både ved sengen og på stuebordet, og det liker jeg!

 

God kveld her fra Roseslottet! Nå har Alexandra akkurat lagt seg, og jeg har nettopp satt meg ned her med MACen, og åpnet opp "Thesis_Final_SJR"-dokumentet mitt for første gang på en uke (aka. doktorgradsavhandlingen). Selv om selve oppgaven er ferdigskrevet (i alle fall sånn inntil videre), så er det noe igjen å gjøre før disputasen: av de tre artiklene som utgjør selve det vitenskapelige arbeidet, så er den ene et utkast - denne må gjøres helt ferdig, og sendes til journalen (Physical Review C.), så må jeg lage disputasforedraget der jeg presentere selve arbeidet, og dessuten har jeg en artikkel til som ikke er publisert, men "bare" sendt inn til journalen - hvis jeg får tilbakemeldinger på denne (review-rapporter; det er dette som er peer review) må jeg jo ordne med det; og man vet virkelig aldri hva reviewere kan finne på å foreslå/klage på...

Jeg merker jeg har et litt sånn ambivalent forhold til denne avhandlingen; på den ene siden er jeg veldig stolt over arbeidet, men jeg klarer ikke å falle til ro med det før jeg vet om det blir godkjent eller ikke, og dessuten så er jeg lei, og har egentlig mest lyst til å bare la det ligge (men det er ikke akkurat så kjempesmart, for da blir det ingen doktorgrad, og det ville være som å faktisk stoppe med den ene foten på målstreken). Uansett så har jeg tenkt å dele enkelte avsnitt fra den, som jeg oversetter til norsk, med dere. Hva passer vel bedre enn å bare starte med sammendraget, da? Altså, hva får du når du kondenserer 45 sider og 3 artikler ned til en liten, halv side?

...

 

Thorium-brenselssyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle uran-(/plutonium-)brenselssyklusen. I denne PhD-avhandlingen blir enkelte sider av thorium-brenselssyklusen, og thorium som brensel - fra helt grunnleggende kjernestrukturaspekter, til fullskala reaktorsimuleringer, studert.

Avfallsproduksjonen fra thorium/uran-brensel har blitt utforsket ved hjelp av Monte Carlo-simuleringer; med forskjellige anrikninger av uran - vi har blandet thorium med høyanriket uran, og deretter multi-resirkulert det for å minimere avfalssproduksjonen, og dessuten spare på uran-ressursene. Dette er også en måte å nøytralisere våpenmateriale som allerde eksisterer i verden; ved å "brenne" det i sivile kjernekraftverk.

I tillegg har det blitt gjort et eksperiment på Oslo syklotronlaboratorium på 233U, og dette har blitt analysert slik at vi har funnet nivåtettheten og styrkefunskjonen til 234U, og vi har studert prompt fisjons-γ-stråling fra den eksiterte 234U (den kjernen som fisjonerer i thorium-brensel). Nivåtettheten og styrkefunksjonen er viktige ingredienser når man skal beregne sannsynligheten for nøytroninnfangning på  233U (den fissile kjernen i thorium-brensel), og den prompte fisjons-γ-strålingen er viktig for å forstå oppvarmingen som skjer nettopp på grunn av γ-stråling i neste generasjons kjernekraftverk - uansett om de er fylt med thorium eller uran/plutonium.

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Mimretid, en uke etter innlevering

God tirsdag alle! I dag har jeg vært på yrkes- og karrieredagen i Mo i Rana, og holdt foredrag om kjernefysikk og forskning og sånn, og da var det jo nærmest uunngåelig å ikke komme innom det faktum at det er nøyaktig en uke siden jeg leverte avhandlingen min. Det er jo ikke til å komme utenom at dette opptar meg mye om dagen - på mange måter mer enn rett før jeg leverte... Feks er det nå i den uken som har gått at jeg har nærmest mareritt-aktige drømmer om at jeg har gjoprt store feil i avhandlingen; feks glemt ca alle referansene. Ikke helt skrekk-mareritt, men ganske slitsomt allikevel. Forhåpentligvis så gir det seg snart.

Uansett, jeg gikk jo Live på Facebook da jeg printet oppgaven og leverte den, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde: Først nå fikk jeg selv sett på filmene (som ligger under her), og nå ga de meg en ordentlig god følelse 🙂 Da jeg faktisk leverte så var jo det hele som et gigantisk antiklimaks, og veldig surrealistisk, men nå har jeg liksom skjønt at det skjedde på ekte, og jeg kan se på filmene og "mimre". Det ble forresten tre deler fordi nettet selvsagt forsvant - er det ikke typisk...?

Dette er jo absolutt sakte-"TV" - innlevering minutt for minutt - men filmene fanger virkelig essensen i det som skjedde; med leting etter printer, å gå tom for papir, stresset over ting som tar lenger tid enn de skal. Håper du liker det ♥

(Jeg snakker forresten ikke om meg selv i 3. person, men om verdens beste veileder-Sunniva...)

2

Publisert 2 kommentarer til I mål nå, da? (Veien videre – det siste stykket mot doktorgraden…)

 

Hei mandag, og hei alle fine ♥

I løpet av den uken som har gått siden jeg leverte doktorgradsavhandlingen min har jeg fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger; det har vært blomster på døren, gratulasjonsmeldinger og –tweets, kommentarer, lange mailer fra folk jeg ikke kjenner, hjerter likes osv. Alt sammen kjempekos! Men noen gratulerer meg med graden – og selv om det også er superhyggelig, så er det en gratulasjon på et feilaktig grunnlag, siden jeg absolutt ikke har noen doktorgrad, ennå. Dog er jeg et sjumilssteg nærmere…

Så da tenkte jeg å gi en liten update på veien videre; det siste stykket mot doktorgraden, liksom:

Tirsdag den 17. januar leveret jeg altså oppgaven min her på instituttet, sammen med alle mulige andre skjemaer og søknad om å få levere, og underskrifter fra artikkelmedforfattere at jeg faktisk har gjort det jeg sier jeg har gjort, og søknad om bedømmelseskomité, og diverse. Nå er (forhåpentligvis) komiteen godkjent fra instituttet (eller er det fakultetet?) og oppgaven er dermed på vei til de tre opponentene. Så har de et visst antall uker på seg til å lese hele oppgaven (det vil da spesielt si de tre artiklene jeg har skrevet) nøye, og så skal de skrive en eller annen for for rapport. I denne rapporten vil det stå hva de mener om oppgaven min, og så vidt jeg vet så er det mer eller mindre tre mulige utfall:

1) oppgaven er godkjent slik den er , og kan forsvares

2) komiteen ønsker småforandringer (“minor revisions”), men det blir ikke gitt noe ekstra tid til å ordne dette, siden dete r såpass close å være bra – og oppgaven kan forsvares til “normal tid” (altså, egentlig same utfall som nummer 1)

3) det er større mangler ved oppgaven, og det blir gitt tid til å få i orden disse – oppgaven kan dermed ikke forsvares til “normal tid” (jeg antar at i dette tilfelles så må oppgaven inn til komiteen igjen etter at fornadringene er gjort)

En siste mulighet er jo selvsagt at oppgaven ikke godkjennes, men jeg føler meg vel trygg på at ingen av mine veileder ville latt meg levere inn oppgaven hvis de faktisk trodde dette var et mulig utfall…;)

 

Når oppgaven omsider blir godkjent av komiteen så blir disputasdatoen satt.

To uker før diputasdatoen vil jeg få tittel på den såkalte prøveforelesningen. Dette kan være mer eller mindre hva som helst i fysikk. De to siste ukene før disputasen vil dermed bli brukt til å lese meg opp, og lage dette foredraget/forelesningen.

På disputasdagen starter jeg med å holde prøveforelesningen; for komiteen, veiledere, og alle andre som har lyst til å høre på. Denne forelesningen skal vare i 45 minutter, og pleier å begynne klokken 10:45. Når jeg er ferdig med det vil komiteen bestemme om det er bra nok til at jeg får lov til å faktisk forsvare avhandlingen. (Jeg har aldri hørt om noen som ikke har fått prøveforelesningen bestått, men det er i alle fall en teoretisk mulighet…). Klokken 13:15 (tror jeg er vanlig tid), begynner selve disputasen: Først holder jeg et kort foredrag om arbeidet mitt. Videre vil både først- og andre-opponenten stille spørsmål til arbeidet, og diskutere med meg. Når de er ferdige med sine spørsmål kan hvem som helst i salen stille spørsmål, og når det også er over kommer komiteen til å trekke seg tilbake, og diskutere hva de syns. Forhåpentligvis kommer de tilbake og sier at disputasen er bestått (eller heter det “godkjent”, eller noe annet?), og SÅ er jeg PhD…!

Så nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg er litt tilbakeholden med å ta i mot gratulasjoner for graden ennå…;) Disputasen er åpen for alle.

På fredag skal jeg endelig være på Abels tårn igjen, forresten! Det blir blant annet snakk om radonstråling, drapet på Litvinenko, og røyking – alt sett fra en kjernefysikers ståsted, naturligvis.

Forresten 2: Jeg har omsider byttet til WordPress. Hvis ting ikke er helt 100% her en stund så er det byttet som er grunnen, og jeg jobber for å fikse oppi alt, og kanskje også oppdatere litt både på design og annet - men akkurat nå ville jeg bare komme i gang. Og hvis det er noen av dere som har fulgt meg på blogspot/blogger, så funker ikke dette lenger - men det går feks an å følge Facebook-siden min ♥

2

Publisert 2 kommentarer til Levering av doktorgradsavhandlingen – dagen derpå derpå

Forrige gang jeg var innom her var jeg omtrent så langt nede som jeg har vært i løpet av hele denne doktorgradstiden, og jeg følte virkelig at jeg aldri ble ferdig. Da jeg kom hjem fra Blindern den dagen hikstegråt jeg, og måtte bare legge meg ned under dynen. Fine Anders visste ikke hva han skulle gjøre for meg, men dro ut og kjøpte take away thai (rød curry *nam*), cola, og en stor bukett med rosa roser, og det ble litt  bedre etter det.

Men så kom tirsdagen, og selv om jeg raskt fikk den samme følelsen da jeg møtte Sunniva (veileder) på morgenen, om at dette bare kom til å bli enda en dag der jeg ble gående i sirup, så ble jeg faktisk ferdig... Tirsdag etter lunsj printet vi oppgaven (etter litt om og men, som dere kan se hvis dere fulgte med på Facebook Live på Facebook-siden min), bandt den inn, og leverte den! Så drakk vi Champagne på kontoret, og så måtte jeg hente Alexandra på skolen og dra på balletten. Da jeg kom hjem fikk jeg en nydelig blomsterbukett på døren, og så var det kveld og dagen var over.
Det er rart, for det føles som om det skulle ha skjedd noe stort i det jeg leverte oppgaven, men det gjorde det jo ikke - jeg fikk ikke en gang noen signatur på at jeg afktisk har levert. Antiklimaks er definitivt et ord som dukker opp her jeg sitter. Ikke at det ikke føles veldig godt, altså, men jeg tror på en måte ikke på at dette er ekte, og venter liksom bare på at komiteen som skal bedømme det hele kommer til å si at dette ikke er bra nok - også plutselig så er jeg ikke ferdig, allikevel ?

Altså, for all del: Jeg er glad! Jeg har levert, og det er kjempedeilig. Og jeg er stolt over det arbeidet jeg har gjort. Det er også utrolig deilig å plutselig kunne begynne å se fremover - det tror jeg ikke jeg har gjort på en stund...

Og selv om det føles litt antiklimatisk (er det egentlig et ord?), så er det på ingen måte sånn at nå er livet mitt tomt, og at jeg ikke har noe mer å gjøre... Her er TO DO-listen min akkurat nå:

♥rydde gammelt kontor
♥rydde nåværende kontor
♥lage disputaspresentasjon (hva er det egentlig jeg har drevet med og hva er resultatene, kondensert ned til ca 25 minutter)
♥ordne i økonomi (har jeg egentlig fått tilbake penger fra Frankrike for den siste turen til Paris, og hvordan skal jeg skrive reiseregning til UiO på det resterende som ikke ble dekket fra Frankrike?)
♥svare på diverse forespørsler: mail (x3), messenger, Facebook
♥sende ut diverse referater (FAU)
♥gjøre klar andre runde med utkast til artikkel nummer 2, og sende denne til medforfattere
♥planlegge USA-tur ("bare" til LA for å besøke Anders, eller til LA og så en svipptur innom Berkeley før hjemtur igjen?) - kom nettopp på at da må jeg ha nytt sånn visum som ikke er visum...!
♥foredrag i Mo i Rana
♥Jenter og teknologi
♥NOVA-nominasjon
♥skrive!
♥ordne opp i jobbsituasjon

PS: I går var dagen derpå for selve leveringen, så i går kveld var Anders, Vibeke og jeg på Alex sushi og feiret. Dermed er det en generell dagen derpå i dag - hodet kjennes ikke heeelt 100% ? (men det er lov!)

5

Publisert 5 kommentarer til Skuffet

Nå føles det som jeg er i en sånn drøm der du prøver å løpe, men så er det helt umulig fordi du sitter fast i noe sirupsliknende. Jeg prøver å si at "Nå er jeg ferdig", men så bare går det ikke allikevel...

Oppdatert plan for mandag 16.01.17:

våkne og drikke kaffe (på sengen - som jeg alltid får av Anders)♥stå opp, ordne meg♥skrive blogginnlegg♥dra på Blindern♥finne Sunniva, og få hennes kommentarer, pluss diskutere Jons kommentarer som jeg ikke har klart å løse på egen hånd♥dra hjem fra Blindern♥sove

Det jeg gruer meg mest til er å igjen måtte svare "nei" når Alexandra entusiastisk spør meg "er du ferdig med doktorgraden din nå, mamma?".