I går kom Anders, sammen med Andrea og Arian, og nå er vi en perfekt kvintett her på Herføl ♥

Etter at barna omsider hadde sovnet, sammen i én seng (en litt smal dobbeltseng - de sovnet ikke tre halvstore barn i en enkeltseng, altså), ble Anders og jeg sittende ute i vannkanten, med vin, kos og prat. Vi snakker jo mye om naturen, og ting vi ser rundt oss, og denne gangen var det planter som ble temaet. Vi har nemlig en stor Schefflera hjemme, som fikk et lite skudd nederst på stammen, som vi til slutt knakk av og plantet for seg selv. Da vi gjorde det for noen uker siden, hadde dette lille skuddet bare én liten rot, på kanskje 2 cm eller noe, og jeg var veldig i tvil om den ville klare seg - det skal jo ikke så mye til før den tørker ut når det er så lite røtter... Men vi prøvde altså, og siden har jeg klart å ikke glemme den, og å gi den litt vann hver dag. Og så, plutselig, dagen før Alexandra og jeg dro på hytta, løftet vi opp potten og tittet under, og da stakk det fullt av røtter ut av den!

Dette er sikkert noe mange har opplevd, og er det nå egentlig så magisk at dette skjer?

Ja, det er jo det!

Og dette var dét Anders og jeg ble sittende og snakke om i går kveld; planter består jo ca av bare karbon, men hvor kommer dette karbonet egentlig fra? Hvor kommer de faktiske atomene som planten bygger seg selv opp av? Har du tenkt på det noen gang? (Mange av dere - kanskje de fleste - har selvsagt tenkt over dette, men hverken Anders eller jeg har gjort det før, og vi ble helt mind blown da vi innså hvordan ting faktisk henger sammen...)

Vi vet jo at planter og dyr stort sett består av karbon - altså, det er derfor det funker å brenne ved; karbonet reagerer med oksygenet i luften, og man får varme og CO2 (kort fortalt 😉 ). Vi vet også at planter tar CO2 fra luften, og "gjør det om til oksygen" - det er sånn jeg alltid har tenkt på fotosyntese - det er liksom det poenget jeg husker fra skolen, i alle fall. Men så har ingen av oss dratt streken mellom punktene her - evt fullført tankerekken...

Karbonet i planten kommer jo selvsagt fra CO2! OMG... (*føler seg ikke som den skarpeste kniven i skuffen*). Planten plukker CO2 fra luften, og bygger seg selv opp med karbonet i denne gassen.

Anders og jeg ble sittende og lure på hvorfor vi syntes dette var så fryktelig mind blown som vi gjorde, og greia vi kom frem til var det at vi vet jo at det er masse CO2 i luften. Det er greit nok. Men det er allikevel "bare" gasser rundt oss, som vi ikke kan se - og luft er jo liksom "ingenting" (altså, vi er klar over at luft ikke er "ingenting", da - vi er fysikere, liksom 😛 ). Og så er det jo ikke sååå mye CO2 i luften, heller, sammenliknet med nitrogen og oksygen. Vi kan i alle fall ikke se karbonet som er rundt oss i luften, men så tar planten denne gassen, og gjør det om til masse røtter som vi kan både se og ta på og føle... Jeg syns det er sykt fascinerende! Det er jo helt sånn hei, jeg heter plante, og jeg vokser meg kjempestor og blir flere hundre år på luft og kjærlighet.

Så det er den typen "filsofering"  Anders og jeg holder på med når vi har fri, da ♥

Nå er det snart leggetid for barna her, og Anders og jeg skal sprette en flaske bobler, for han har levert artikkel til Nature i dag...! (Det er selvsagt ikke gitt at han faktisk får publisert i Nature, men jeg syns dette er noe å deire også - får vi heller feire igjen når den blir godtatt 😉 )

Hei dere! Da jeg skrev om plast og CO2, så tror jeg kanskje noen trodde at jeg ikke var klar over (evt ikke brydde meg om) at plast i havet er et stort problem. Det stemmer selvsagt ikke, og mitt poeng med innleggene var altså - for å gjenta meg selv - at plast er et materiale med veldig godt CO2-regnskap sammeliknet med svært mye annet, og at du ved å feks velge papirpose fremfor plastplose gjør et valg der utslippet av CO2 blir kanskje 8 ganger høyere enn hvsi du valgte plastposen. Jeg antar selvsagt at utgangspunktet vårt IKKE er at vi skal kaste posen (eller hva nå enn) i naturen, og da havner heller ikke plastposen din i havet. Dette gjelder hvis du er i Norge; da kommer ikke plast i havet fra den plasten du bruker, som du kaster i søppelkassen.

Men for å være supertydelig (i tilfellet noen syns at jeg oppfordrer til å kaste rundt seg med plast): KAST PLASTEN DIN (og søppelet generelt, selvsagt) I SØPPELKASSEN!

Men nok om å gjenta meg selv! Jeg ville nemlig ha en som kan mer om temaet til å srkive om dette, så jeg spurte Carina Rose (ja, det er lillesøster ♥). Hun har snart en mastergrad i bilogi, om havet og plankton, så hun kan mer om temaet enn meg.

Carina og meg (og mamma) 🙂

Plast i havet

En hettemåke legger møysommelig den siste brukte bomullspinnen i redet som er klart for egg, en døende tannhval ligger utsultet med magen tettet av plast. En vennegjeng er akkuat på vei hjem fra grilling, og bak dem ligger posen med søppelet som de glemte igjen.

Plast er et nyttig og brukervennelig materiale, men når det ender i naturen kan det ha fatale konsekvenser. Hvert år havner omtrent 8 millioner tonn plast i havet, det tilsvarer en fullastet lastebil hvert minutt. Denne plasten brytes ned ekstremt sakte, og kan i mellomtiden samle seg til plastkontinenter i havet, eller ende opp i pattedyr og fugler som lever i og ved havet. Hvis vi ikke klarer å stoppe utslippet i naturen kan konsekvensene bli enorme.

3,4 kilo hvert eneste minutt

Det meste av all plasten som ender opp i havet kommer fra ti store elver i Asia og Afrika. Faktisk er det kun en kvart promille av all plast i havet som kommer fra Oslofjorden. Dette tilsvarer likevel 1800 tonn plast i året, eller 3,4 kilo hvert eneste minutt.

Det er lite målt mot den totale mengden, men det er likevel en betydelig mengde.

Påvirkning på liv

Problemene når plasten havner i havet er mange. Det første vi tenker på er ofte fugler som har surret seg fast, eller skilpadder og hvaler med magen full av plast. Dette er absolutt negative konsekvenser, men det som kan være minst like ille, men vanskeligere å forutse er konsekvensene for økosystemet, og ikke bare for enkeltindividene.

Hvis vi ser for oss at fisker som spiser mindre dyr får i seg mange småbiter med plast og dør, så kan det få kaskadeeffekter opp og ned i næringsstigen. Det kan bli flere av enkelte dyr, og færre av enkelte dyr. Noen av disse artene er såkalte nøkkelarter som har ekstra stor effekt på økosystemet rundt seg. Hvis det for eksempel blir færre alger som normalt senker CO2 til havbunnen kan resultatet bli at det er mer CO2 fra atmosfæren.

En annen konsekvens er hva som skjer når plasten deler seg opp i bitte små biter og havner i hele næringsnettet, da risikerer vi å få i oss plast selv også, og hvordan det vil påvirke oss og andre dyr er  usikkert, men neppe noe å satse på at er sunt.

Mye liv langs norges kyst

Ofte tenker vi at den Norske kysten ikke er like rik på liv som tropiske hav, men i relaiteten har vi en veldig høy biomasse. Tempererte vann, som Norskekysten, har faktisk et rikere liv enn varmere vann ofte har, fordi det er mer næring i vann som kjøles ned om vinteren. Det vil si at selv om det er langt større mengder plast enkelte steder i havet, så kan lokal forurensning med plast ha vel så stor påvirkning globalt som mer plast i mindre næringsrike vann.

Vi må finne effektive løsninger

Selv om det er usikkert hvor mye plasten i havet har å si så kan vi anta, ut fra det vi vet, at det ikke er en god idé å ha milliarder av biter av mikroplast i næringsnettet, og at plasten både i større og mindre biter kan være både farlig for individer og økosystemer, men hva kan vi gjøre med det?

Man burde så klart ha insentiver til å ikke kaste søppel i naturen, som flere søppelkasser og enklere resirkulering. Samtidig så må vi innse at mennesker kanskje aldri kommer til å oppføre seg på en måte som gagner fremtiden, fordi det er nesten umulig å se for seg fremtiden mens vi lever i nåtiden. Noen ganger kan løsninger som koster mer CO2 å produsere, som nedbrytbar plast, over tid være mer effektivt.