Hopp til innhold

Kategori: forskerliv

forskerliv

2

Publisert 2 kommentarer til Når du lurer på hvorfor du egentlig tok doktorgrad…

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)

PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥

PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

Publisert Legg igjen en kommentar til Back in business

Når man jobber så tett sammen, under såpass spesielle forhold - der man er på labben døgnet rundt, og reiser til merkelige steder i verden, som det jeg har vært med på i løpet av tiden min på Blindern, så blir man gjerne også nære venner. Begge mine master- og PhD-veiledere – Jon og Sunniva - kom heldigvis i bryllupet på lørdag, og Jon dro tilbake til Paris først i dag tidlig, så det ble litt tid til å være sammen også etter bryllupet 🙂

Søndagen tilbrakte jo Anders og jeg sammen, alene (ofc) på the Thief, men mandag var hverdagen i gang igjen (vi drar på bryllupsreise den 9. mars, altså ♥ ), og for meg betød det faktisk oppmøte på Blindern!

Doktogradsarbeidet mitt baserte seg hovedsakelig på tre vitenskapelige artikler som jeg har skrevet; to av dem var helt ferdige og publisert (og har vært gjennom hele mølla med fagfellevurdering og alt det der), men den siste ble aldri heeeelt ferdig. Planen var hele tiden at jeg skulle gjøre den ferdig etter doktorgraden, men så var jeg selvsagt sliten og lei rett etterpå, og så ble alt skikkelig kjipt med jobb og jeg mistet totalt arbeidskapasitet og gråt hver dag, så det har liksom bare rent ut i sanden. For å være helt ærlig så hadde jeg vel begynt å bevege meg over i en næsj, dette gidder jeg ikke – skal jo ikke jobbe mer med dette allikevel, screw it, både fordi jeg var lei, og fordi jeg trodde det ville være en stor jobb å få artikkelen ferdig.

Men, altså, Jon var i landet til i dag, og det var jo ikke bare fordi det var hyggelig; planen var at vi skulle få orden på den hersens artikkelen. Derfor var det altså oppmøte på Blindern på mandag, og vi satte oss ned med artikkelen. Og det var faktisk bare bitte litt språkvask fra Jons side, pluss å legge til to referanser (artikler som har kommet ut siden sist vi jobbet med denne), før vi mente at den var klar for å sendes til alle medforfattere, slik at de kan komme med sine siste kommentarer, før vi sender den til der vi skal prøve å få den publisert. Vi jobbet med dette både mandag og tirsdag, men helt ærlig så var dette totalt bare et par (bokstavelig talt) timer arbeid. Og jeg som mer eller mindre hadde gitt opp artikkelen frem til Sunniva begynte å mase om at vi måtte få den ut nå... Huff, det er ikke bra å tenke på - at jeg holdt på å bare gi opp på så mye arbied som er gjort 😛 I går ble i alle fall artikkel nummer tre sendt til medforfattere, og det må jeg jo innrømme kjentes ganske godt 😀

I dag har ferden gått til Trondheim, og jeg er ferdig med å snakke om «oppturer og nedturer på vei mot doktorgrad» for 150(?) jenter som studerer på forskjellige sivilingeniør-linjer på NTNU. Målet fra min side var å inspirere dem til å ikke gi opp, selv om man føler seg dum og ting ikke går så bra alltid, OG å vurdere mulighetene for å fortsette med doktorgrad og forskning når de er ferdige med mastergraden sin. "Problemet" med disse studentene er jo at de er så innmari ettertraktet arbeidskraft at så mange av dem alleede har signert arbiedskontrakter lenge før de er ferdige med studiene - da blir det jo dårlig med doktorgrader, hvis man ikke klarer å vise frem det som en spennende mulighet, som det faktisk er mulig å få til 😉

Som sagt så skal vi på bryllupsreise, og turen går til Thailand, der vi skal nyte paradis og late dager i hele TO UKER. Vi drar altså den 9. mars, men før det blir det en del jobbing på både Anders og meg. I dag er det Trondheim og NTNU, og neste uke skal jeg holde foredrag på SHE conference (stolt, ja), for Tekna i Bergen, og på Venstres landsmøte, som betyr enda en tur opp til Trondheim. I tillegg kan det hende det blir et ekstra foredrag på formiddagen FØR Venstres landsmøte - også i Trondheim, og kanskje det blir en ekstra reise i første halvdel av neste uke - det håper jeg å finne ut av i morgen, og jeg er veldig spent på å få spikret neste uke. Dessuten må jeg gjøre ferdig et utkast til TEDxUiO – der jeg skal holde foredrag – og et samarbeid med Forskerfabrikken.

Back in business, med andre ord - både med tanke på forrige uke som bare ble brukt på bryllupet, og at jeg faktisk har fullført en artikkel denne uken 😀

 

1

Publisert 1 kommentar til Sunniva Svarer ft. Anders

Hei fine lesere ♥ Nyter dere lørdagskvelden? Alexandra og jeg kom akkurat hjem, etter å ha vært en liten svipptur hos familien til Anders i Hamar. Anders ble igjen der, så vi har, med Alexandras egne ord "Jentekveld med bare én , liten gutt" (Panter, altså). Vi skal krype opp i dobbeltsengen, pakke dynen godt rundt oss, og se en film, før hun skal få sove sammen med meg - det er ofte sånn vi gjør det når Anders er borte 🙂

Apropos Anders: Det ble ingen "Sunniva Svarer" på onsdag denne uken, men det prøvde jeg å bøte på ved å ta med meg Anders på live-sending på torsdagen istedetfor. Jeg syns egentlig det fungerte ganske bra, eller hva? Vi snakket om jod-tabletter (spoiler: nei, jeg kommer IKKE til å kjøpe for å ha på lager hjemme), formidlingens kår i akademia og ansettelser (er man en "smart" ung forsker så dropper du absolutt å bruke tid på formidling til "allmennheten"), big data og hva Anders gjør i Cognite, og tanker rundt jorden som snurrer. I tillegg kom det spørsmål om forskjell på gutter og jenter, som vi prøvde å svare på så godt vi kunne - vi tegnet til og med gauss-kurver på direkten 🙂

 

Jeg kommer nok til å ta han med meg igjen sånn med jevne mellomrom (med mindre det skulle komme mange, høylytte protester 😉 ), men jeg kommer også til å fortsette å kalle spalten "Sunniva Svarer", også helt alene. Uken som kommer blir også torsdag sendingsdag, og ikke onsdag, siden det er Halloween. Da (torsdag, altså) kommer jeg til å ta med meg lillesøster Carina; hun er biolog, og vi skal snakke om Bjørnedyret (som tåler "alt", også stråling), og om det fins såkalte radiotrofe sopper - altså sopp som lever av gammastråling...:D

Bjørnedyret har vært et ønsket tema fra en av dere som pleier å se på "Sunniva Svarer", og da syns jeg jo det er mest gøy å kunne ta med en som kan mer om temaet enn det jeg kan. Jeg har også fått flere, forskjellige spørmsål og kommentarer som handler om den snurrende jordkloden, som jeg har skrevet om tre ganger denne uken (1 her, 2 her, og 3 her) - det er jo veldig gøy - og det blir nok i alle fall ett inlegg til om det, men også godt utgangspunkt for mer prat med Anders og meg. Og, ja, dere sender meg spørsmål og kommentarer, og det er kjempegøy, så fortsett med dét!

2

Publisert 2 kommentarer til «din første ordentlig jobb»

men det er jo din første ordentlige jobb, da...

Ordene ble sagt av en som jeg vet bryr seg, i den tiden jeg var langt nede tidligere i år, da jeg sa opp jobben på UiO. Den faste jobben, med tittel "kontorsjef" i Staten. Jeg tror setningen på et vis var ment trøstende, sagt som et "når man har sin første jobb kan man jo ikke forvente alt for mye, man må jo jobbe seg oppover, liksom". Så, i en alder av 34, med høyeste utdannelse du kan få (med toppkarakterer), med 20 års arbeidserfaring, så er man liksom allikevel helt på start? Det gir jo faktisk ingen mening, og jo mer jeg tenker på utsagnet, desto mer irritert blir jeg.

For hva i h***** er en "ordentlig jobb", egentlig?!?

 

Hvis jeg først analyserer min egen situasjon litt, og ser på akademia:

Fra 2010 til 2017 var jeg ansatt som doktorgradsstipendiat av Universitetet i Oslo, med full lønn, og de rettigheter og plikter som følger med full jobb. Men dette var ikke en ordentlig jobb? Hva da med de som har PostDoc-stilling – forskerstilling etter doktorgraden, midlertidig i 1 til 3 år, vanligvis - heller ikke ordentlig jobb? Når det er sånn at en veldig stor andel av forskningen som gjøres ved universitetene gjøres av doktorgradsstipendiater og PostDoc’er, er det ikke da litt rart, eller egentlig frekt, å påstå at disse ikke har ordentlige jobber? Så hva med professor, da, er det en ordentlig jobb? Jeg antar svaret er ja, men hva er det som gjør professor til en ordentlig jobb, mens PostDoc ikke er det? Er det det at jobben er fast som gjør det? Er det i så fall sånn da at hvis du går «det akademiske løpet» så har du ikke sjans til å få en ordentlig jobb før du er i midten av 40-årene? Og hva om du prøver deg på PostDoc-stillingene og andre, midlertidige forskerstillinger, og det ikke går (for for de fleste så er det ingen professorstilling i andre enden når alt kommer til alt), og man drar ut i verden, som feks 40-åring – har man da ikke «ordentlig jobb» før det? Så hva kan du forvente, liksom? Det er jo din første ordentlige jobb...?!

Hvis det er noe med det å være fast ansatt som bestemmer om en jobb er «ordentlig» eller ikke så har vel heller ikke leger i vikariater (som er den måten leger må jobbe på i mange år på sykehusene før de får fast jobb) ikke en ordentlig jobb? Eller hvorfor har evt en nyutdannet lege i et 6-måneders vikariat på Ullevål en ordentlig jobb, mens jeg som jobbet med forskning i min (i utgangspunktet) 4-årsstilling ikke en ordentlig jobb?

Jeg antar at jeg nå i alle fall ikke har en ordentlig jobb; jeg er jo frilanser, skriver, holder foredrag – er vel en slags influenser. Er det bare fast ansatte journalister i NRK som har ordentlig jobb av de som skriver, mener, informerer og påvirker? Jeg lover at jeg bidrar med skatt, og jeg mener at jeg også bidrar med kunnskap til samfunnet – det kan vel kalles en slags verdiskapning, men er det ordentlig jobb...? Kanskje kommer jeg aldri til å ha en «ordentlig jobb igjen». Det er litt vanskelig å vite, for jo mer jeg tenker på det, desto mindre vet jeg egentlig om hva en «ordentlig jobb» er.

 

Kan man i det hele tatt definere noe som en "ordentlig jobb"? Det kan man kanskje, men jeg vil gjerne se den definisjonen som er sånn at jeg hadde en ikke-ordentlig jobb mens jeg forsket og publiserte, men en ordentlig jobb da jeg bestilte pizza til studenter og godkjente sommerstudenters timelister... Kanskje det hadde noe å gjøre med at jeg var i opplæring da jeg jobbet med doktorgraden, men er man ikke egentlig alltid i opplæring? Jeg ville i alle fall ikke hatt en ansatt som ble utlært og deretter hadde 30/40 år der han eller hun ikke lærte mer.

 

Konklusjonen må bli: Det er nok mange i Norge som ikke har "ordentlige jobber".

Under er noen bildeeksempler fra den ikke-ordentlige jobben jeg har hatt de siste årene, forresten:

På syklotronvakt 🙂

Foredrag på Offshore Strategikonferansen (for ca hele den norske olje-toppledelsen - jeg var én av to hovedforedragsholdere, den andre var olje- og energiministeren)

 

I Berkeley og presenterer. Jeg snakket både om de rene faglige resultatene og om erfaringer med å formidle om kjernekraft og stråling, og å faktisk få folk til å lytte - i motsetning til å gå i forsvarsmodus og lås.

TED-foredrag: Why science should be more pink

På labben.

Lage podcast om forskere og sosiale medier, for kurset MNKOM.

Foredrag på Bergmannskonferansen.

 

dDebatt om nøytral kunnskap, igjen for kurset MNKOM.

Kronikk om Stephen Hawkings død, og hans betydning som forbilde.

Paneldeltager i Ables Tårn.

Foredragsholder på Forvsarets Høyskoles kvinnekonferanse.

I kjerneelementgruppen for naturfaget, og utvikling av de nye læreplanene.

VG-TV om fysikken i å reise til Mars.

På labb med den beste veilederen ♥

 

Apropos ordentlig jobb: I morgen tenker jeg å bruke kunnskapen jeg har fra min ikke-ordentlige jobb de siste årene, i en ny Facebook Live-sending. Klokken 1500, på Facebook, selvfølgelig 😉 Jeg har masse spørsmål liggende, som jeg ikke har rukket å svare på ennå, men send gjerne inn flere. Håper vi sees!

Publisert Legg igjen en kommentar til En kurv med motivasjon, for en du er glad i

Hei 1. juli, og ikke minst: Hei Anders' siste arbeidsdag på doktoravhandlingen! Nå er den slitsomme innspurten over om noen timer, og det skal bli utrolig bra - aller mest for Anders, selvsagt, men jeg skal ikke late som om jeg ikke gleder meg selv... Jeg gleder meg til å få Anders tilbake; få en Anders som følger samme døgnrytme som meg, som har overskudd, og som kan bli med ut og nyte det fantastiske været ♥

Han har jobbet fra det øyeblikket han våkner, til han stuper i seng nå en god stund, og jeg er så uendelig imponert! Humøret har også holdt seg relativt bra, men en gang i løpet av de siste dagene begynte den stygge tvilen og komme krypende, og han sa til og med jeg vet ikke om jeg får det til.

Hadde det vært meg som sa akkurat den setningen, da jeg var i innspurten, så hadde ikke dét vært så alvorlig: Jeg lå nemlig i fosterstilling og gråt sånn ca hver dag når jeg kom hjem fra Universitetet, den siste måneden jeg holdt på. De siste dagene var VELDIG tunge. Jeg skulle egentlig levere én dato, så gikk ikke det, så ble det en annen dato, så fikk jeg ikke til det heller. Så ble det sånn  nå på fredag leverer jeg - jeg bare blir ferdig (cut the cord, liksom) - fredagen kom, og jeg var nesten så langt at jeg kunne si at nå holder det, men så satte veileder-Sunniva ned foten. Allikevel så var jeg så nærme at jeg gikk hjem med hodet greit hevet akkurat den dagen, for da trodde jeg at når mandagen kom, da kunne jeg levere (jeg tror til og med jeg skrev en status-update på Facebook, sånn typ "checklist for morgendagen: stå opp og sminke meg, dra på Blindern, gjøre ferdig phd, levere phd"). Mandagen kom, og mandagen gikk, og avhandlingen min var fremdeles ikke ferdig. Den dagen kom jeg hjem til Anders, grå i ansiktet, laaangt nede, begynte og gråte, og sa (i fullt alvor) jeg blir ALDRI ferdig med den PhD-en!

Dagen etter, rundt lunsj-tider svinset jeg rundt i korridorene på Fysisk Institutt, og printet ut avhandlingen i tre eksemplarer, og leverte 😀

Poenget er at innspurt (PhD eller master eller hva nå enn av større prosjekter som krever mer enn vanlig av deg) er tøft og slitsomt, og jeg tror det er ganske normalt å komme til et punkt der du begynner å tvile sterkt på deg selv og evnene dine. Den dumme stemmen i hodet sniker seg frem og sier ja, det er det jeg har sagt hele tiden, det er en feil at du er her, og nå ser du det jo - det er ikke sjans i havet for at du får til dette...hahahahahah! 

Og hva skal man gjøre når den du er glad i står midt oppi der? Jeg tenker at det er akkurat da du trenger å slå sammen Valentines og Påskeaften og dra og overraske (altså, det er hyggelig med kort på Valentines, og det er stas å få påskeegg på Påskeaften, men du "trenger" det jo ikke). Jeg plukket ned en piknik-kurv og dro rett på butikken, og fylte med alt som jeg vet Anders liker - en kurv fylt med motivasjon ♥ Ingrediensene i Anders sin motivasjonskurv var som følger:

  • 2 bokser Cola Zero (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 2 Corona (bildet er tatt etter at én er drukket opp)
  • 1 lime (for Corona, selvsagt)
  • 1 pose smash (salt og søtt i kombinasjon er uslåelig)
  • 1 boks ORO lakris (fordi Anders elsker lakris, og ORO sine er veldig gode)
  • 1 iskaffe (for noen ganger har man lyst på det)
  • 1 pose Tyrkisk Peber (sånt jeg ikke kan forstå, men Anders elsker)
  • 1 pose Supermiks (sånt jeg heller ikke forstår, men Anders' favoritt)
  • 1 pose chilinøtter (for det er lurt å spise noe som gir litt mer stabilt blodsukker også)
  • 1 God morgen-yoghurt (spist opp da bildet ble tatt)
  • 1 kurv jordbær (spist opp 🙂 )

I tillegg skrev jeg et kort til ham om hvor flink han er og hvor mye han betyr - motivasjon i skriftlig form er også viktig 😉

Hvis du har en kjæreste, eller søsken, eller forelder, eller barn, eller venn som står oppi en slitsom innspurt: Jeg kan GARANTERE at det å komme og overraske på kontoret/der hun/han sitter og jobber med en sånn motivasjonskurv er en god idé! Du kan jo bare prøve å forestille deg selv, hvor glad du ville bli hvis noen gjorde det for deg - og virkelig viste at jeg tror på deg, og vet at du kommer deg igjennom dette ♥

Nå skal jeg en tur innom Joker og kjøpe med litt mat, som Anders har bedt om, så går turen rett til Blindern og kontoret hans. Han har vært der siden ca 8, tror jeg, og vi kommer nok til å bli der til midnatt. Resten av dagen skal Anders skrive, og jeg skal lese - #akademikerromantikk (eller noe 😛 )

Publisert Legg igjen en kommentar til 50 days to go

Kjære Anders ♥ Om 50 dager skal du levere doktorgradsavhandlingen din. Jeg VET hva du går igjennom nå, selv om hver innspurt sikkert er forskjellig. Du virker mye mer avbalansert enn det jeg gjorde da jeg nærmet meg slutten - jeg har feks ikke sett deg gråte en eneste gang fordi du er frustrert eller sliten...;) (Jeg har ikke sett deg gråte av andre grunner, heller, for den saks skyld.) Du kan ikke akkurat si det samme om meg, for å si det sånn - jeg var jo et fullstendig nervevrak.

 

Nå sitter vi og skriver på Sofies Hage - akkurat som vi gjorde i begynnelsen av januar i fjor. Da var det min avhandling som gjaldt, og nå er det din. Jeg har mindre å bidra med på den faktiske jobbingen med skrivingen din, da, enn du hadde på min, men jeg har kanskje desto mer å bidra med på hjemmefronten - spesielt mat- og hyggefronten - så jeg håper det går opp i opp!

Du gjorde virkelig alt du kunne for meg, for at jeg skulle klare å dra graden i land, og jeg er faktisk sikker på at hadde det ikke vært for deg hadde det ikke blitt noen Dr. Rose. Du fant referanser, og leste korrektur, og heiet. Du gjorde egentlig bare én bommert, og det var bursdagen min den 7. januar, da du tenkte at jeg sikkert ikke var interessert i noen feiring, for jeg var jo så fokusert på å bli ferdig (jeg leverte den 17. januar). Akkurat dét var feil; jeg vil alltid feires!

Jeg lover at disse neste 50 dagene skal jeg prøve ekstra hardt å ikke være dust; bare fikse alt jeg kan fikse slik at alt går sin gang i heimen, så du kan bruke maksimal kapasitet på doktorgraden. Du må bare prøve å ignorere meg akkurat nå, når jeg sutrer over ting hjemme, som jeg skulle ønske var annerledes. Les: X antall pappesker som ikke er pakket ut; SELVSAGT skal ikke du bruke tid på dette akkurat nå! Ja, det er Alexandra som innimellom har kallenavnet "Sutreguri", men jeg vet meget godt at jeg kan være en Sutreguri selv (det tror jeg kanskje både mamma og Carina kan bekrefte også...? 😛 ) - Alexandra har det kanskje fra et eller annet sted 😉

 

Når vi gifter oss blir vi ikke Mr&Mrs, vi blir Dr&Dr - dét syns jeg er ganske kult! Om det blir Dr&Dr Rose, Dr&Dr Hafreager, Dr Rose&Dr Hafreager, eller Dr&Dr Roseager, eller hva nå enn spiller ingen rolle! Apropos når vi gifter oss; jeg gleder meg også til du ikke må bruke all ledig tid, der du har et snev av mental kapasitet, til å jobbe med avhandlingen, og vi kan sitte sammen og planlegge bryllup! Jeg fikk spørsmålet her om dagen hvorfor har dere ikke satt en dato?!?, og det er vel mest fordi vi må gjøre det sammen. Det er vel store muligheter for at det blir den siste helgen i februar 2019, men jeg gleder meg til vi spikrer den sammen ♥

Det begynner å bli på tide å ta en tur innom Polet, og kjøpe inn den Champagnen som skal stå og vente på at du leverer. Som jeg gleder meg til å poppe den med deg - om 50 bare dager!

11

Publisert 11 kommentarer til Grunnen til at jeg ikke tar PostDoc

Spørsmålet dukker opp stadig vekk - senest for et par timer siden:

Skal du ta PostDoc nå, da?

eller

Hvorfor tar du ikke PostDoc?

First things first: PostDoc er nettopp det det (kanskje) høres ut som, det er "etter doktor", altså den forskerjobben man typisk kan få på Universitetet når man er ferdig med doktorgraden. (Hvis noen tenkte at neste steg etter doktorgrad er professor, så er det et litt forenklet bilde, for å si det sånn 😉 ). Jeg syns egentlig Henrik Svensen skrev veldig fint om de akademiske fasenen - det akademiske kretsløpet - i boken sin (Stein på Stein), så jeg tar rett og slett og siterer han på det, og så forteller jeg hvorfor jeg ikke vil være med på leken mer, lenger ned i dette innlegget. Og, ja, da, jeg har vurdert PostDoc-stilling, og det har vært dager da jeg en bitte liten stund tenker at hey, dette er jo en god idé, før jeg slår det fra meg som feberfantasier.

Den første fasen i kretsløpet består i å forstå den etablerte kunnskapen. Jeg leste lærebøker som presenterte stoff som alle forskere var enige i.

Den andre fasen ble innledet med hovedfagsoppgaven. (...) Mitt bidrag til det faglige byggverket var minimalt, men jeg lærte megmetodene og det å jobbe selvstendig. Det typiske for dette stadiet i kretsløpet er at veilederen alltid kan mer enn deg.

I den tredje fasen i det akademiske kretsløpet, i doktorgradsprosjektet, er målet å frigjøre seg fra veilederen og gjøre forskningen til sin egen. (...) Målet var å finne ut noe nytt, noe som Bjørn (veileder) ikke visste fra før. Det var ny viten og nye data som telte. Det gikk et år før jeg egentlig visste hva jeg holdt på med. Men derfra og ut, til disputasen var tilbakelagt, var jeg stort sett på trygg grunn og mestret temaet mitt. Doktorgradsstudenter er ofte frustreret fordi frigjøringen tar tid, eller aldri kommer. Det faglige bidraget kan være betydelig, men du blir ikke fullblods akademiker før du når den fjerde fasen.

Den fjerde fasen kjennetegnes av søknader om støtte fra Forskningsrådet til egne prosjekter, veiledning av studenter, undervisning og invitasjoner fra internasjonale tidsskrifter til å gi fagfellevurderinger av fagartikler. Og for ikke å glemme midlertidig ansettelse. Du er løsarbeider og avhengig av å gjøre alt riktig, av å ha gode allierte som snakker deg frem. Doktorgraden tar tre eller fire år, men den fjerde fasen, der man jobber som PostDoc, kan fort trekke ut i ti år. Eller mer. Gode ideer kan dukke opp i denne fasen, gi deg anerkjennelse og faglig respekt. Da er du snart i mål.

Får du fast jobb, enten som førsteamanuensis eller professor, har du kommet gjennom hele kretsløpet. Den femte fasen åpner dørene til universitetets maskinrom. Du blir med i styrer og utvalg, og er med å bestemme faglige prioriteringer og utlysningstekster.

Jeg hopper altså av, evt går ut av, dette akademiske kretsløpet nå - etter å ha fullført fase tre. Det er flere grunner til det, men kanskje den viktigste er at jeg brenner for forskningsformidling: I løpet av doktorgraden har jeg antageligvis brukt MINST halvparten av tiden min på å formidle - noe som har ført til at jeg har brukt lenger tid enn jeg skal OG jeg har hatt en litt dårligere produksjon av vitenskapelige artikler enn hvis jeg ikke hadde brukt tid på forskningsformidling. Men det er greit, fordi doktorgraden har en verdi også utenfor akademia, så jeg vil på alle måter si at det har vært verdt det!

MEN! Hvis jeg nå skulle fortsatt med fase fire så betyr det at jeg skulle gå i gang med det virkelige racet, der målet er å bli professor (eller liknende), og alt videre på veien (PostDoc og andre typer forskerstillinger) er egentlig verdiløse utenfor akademia. Hvis jeg virkelig skulle gjort det så måtte jeg gjort det 100%, og det ville betydd fullt fokus på å produsere artikler, og dermed null tid på å formidle forskningen.

Og det er bare ikke meg. Enkelt og greit.

Jeg vil ikke skrive artikler som lese av 2-3 mennesker, jeg vil spre kunnskap og kjærlighet og respekt for kunnskap til mange flere mennesker. Jeg vil påvirke til å ta valg basert på kunnskap og vitenskap, og dét får jeg ikke gjort hvis jeg fortsetter i akademia. Det vil si; jeg kunne ha tatt en PostDoc-stilling og fortsatt på samme vis som jeg gjorde under doktorgradsarbeidet; altså bruke halve tiden på formidling, men da ville jeg jo tatt den jobben kun for å formidle (hvis jeg ikke gjør det skikkelig oppnår jeg ingenting med det, annet enn lavere inntekt). Da gjør jeg det heller på egen hånd. Så får fremtiden vise hvordan det vil gå: Folk (enkelte - på ingen måte alle!) jeg snakker med på UiO er negative, og mener jeg antageligvis trenger "UiO-stempelet" for å kunne gjøre det jeg gjør, mens folk utenfor UiO er superpositive, og tror jeg kommer til å kunne gjøre MASSE fremover - vi får bare vente og se hvem som har rett 🙂

Ga dette mening? I mitt hode gir dette veldig mening, men jeg har tenkt disse tankene så mange ganger nå, at jeg vet ikke lenger hvilke slutninger som bare funker fordi jeg vet hvor jeg vil hen, og hva som bare ikke gir mening...rop ut hvis noe er uklart - jeg utdyper gjerne!

Publisert Legg igjen en kommentar til Masseutryddelser, Russland, og forskerliv

Hei fine ♥ Jeg rakk ikke innom her i går, fordi jeg var opptatt med å forberede meg til, og gjennomføre bokpraten (som jeg ledet) med Henrik Svensen i går, og etter det bar det rett ned på labben, der jeg fikk med meg de aller første dataene fra plutonium-eksperimentet (som startet i går). Deretter ble det ut på middag med Jon og Sunniva (verdens beste veiledere), og Stephan, som kommer fra Brussel denne uken, for å delta på eksperimentet. Jeg har ikke sett Jon siden disputasen for ett år siden, så middag, vin og skravling fikk høyeste prioritet i går kveld - før det var hjem og rett i seng...jeg sovnet som en stein og enset ikke en gang at Anders kom inn og la seg en times tid etter meg.

 

Gjengen samlet, inne på dataakvisisjonsrommet, der vi ser at de aller første plutonium-dataene ruller inn 😀

Bokpraten med Henrik Svensen gikk forresten veldig bra (syns jeg selv i alle fall 😉 ), og det var utrolig deilig å kunne puste lettet ut da det var over. Jeg har faktisk hatt opptil flere drømmer om den seansen, så det er helt klart noe som har "plaget" meg (ikke plaget meg, akkurat, men noe underbevisstheten åpenbart har jobbet med, selv om kroppen sover). Nå som det er gjennomført kjennes det veldig fint å kunne sette en slags "check", da vet jeg at dette er noe jeg kan få til også. Jeg er i alle fall sånn at når jeg gjør noe for første gang kan jeg blir veldig nervøs (hei nervene i forkant av TEDxOslo-foredraget), men når jeg har gjort det den første gangen, og jeg har fått det til sånn ganske bra, så er det nærmest uendelig mye enkelere å gjøre igjen en annen gang.

I praten, som du kan se rett under her, snakker vi om geologi og masseutryddelser (initiert av store og raske utslipp av drivhusgasser - det høres kanskje litt kjent ut, eller...?), ekspedisjoner til blant anner Sør-Afrika og Russland (som innebærer spørsmål som "why you white people always start war?", og fulle russere som fekter med pistoler), og ikke minst forskerlivet. Henrik fikk fast jobb ved UiO for ca et år siden - det vil si 17 år etter at han var ferdig med doktorgraden (og folk ser rart på meg og lurer på hvorfor jeg ikke tar en PostDoc-stilling) - og jeg snakker litt om det å si opp jobben og skulle forlate Universitetet om litt over en måned (OMG). Håper dere vil ta en titt, og at dere liker det dere ser 🙂

Nå er det forberedelse av morgendagens forholdsvis ommfattende foredrag for Madsebakken skole i Kongsberg. Vi snakkes!

PS: Ja, jeg ser at jeg trenger å få ordnet neglene mine - helst i går 😉

Publisert Legg igjen en kommentar til Dr. Rose-jubileum, og thorium-brenselssyklusen (påskekrim del 4)

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg forvarte doktogradsavhandlingen min, og på denne tiden den 29. mars 2017 hadde jeg fått beskjed om at komiteen godkjente disputasen min (og jeg var så absurd lettet at jeg tror ikke jeg kan forklare det en gang). Det passer derfor ekstra godt at vi har kommet frem til "hvorfor thorium?" i føljetongen her, og hvis du har lyst til å se hva jeg snakket om på prøveforelesningen for et år siden (temaet her har ikke å gjøre med eget forskningsrabeid, så ikke bli forvirret over at det ikke er noe thorium i denne filmen 😉 ) kan du se filmen her - eller scrolle litt lenger ned, til dagens episode:

Greia med thorium, DEL IV

Thorium-brenselssyklusen - hvorfor thorium?

Thorium, grunnstoff nummer 90, er et svakt radioaktivt materiale vi finner i naturen, som ble oppdaget i Norge i 1828 av den svenske kjemikeren Jöns Jacob Berzelius. Berzelius oppkalte det nye grunnstoffet etter tordenguden Thor. Det er estimert at Norge har mer enn 100 kilotonn thorium - som utgjør en betydeliog andel av den totale mengden av de globale reservene, på ca 3 megatonn. Thorium fins i små mengder overalt i jordskorpen, med gjennomsnittlig konsentrasjon på 10 ppm. Det betyr at thorium er 4 ganger mer vanlig enn uran.

I naturen er thorium et monoisotopisk grunnstoff - det betår kun av den ikke-fissile isotopen thorium-232, som enkelt kan gjøres om til den fissile uran-isotopen uran-233. Thorium er altså et fertilt materiale. Thorium-brenselssyklusen starter med at thorium absorberer et nøytron, som dermed henfaller til protaktinium-233, og deretter viodere til uran-233:

n+Th-232 --> Th-233(beta-minus, 22 minutter) Pa-233(beta-minus, 27 dager) U-233

Uran-233 er den kjernen som faktisk spaltes etter å ha bli truffet av et nøytron, og den er dermed hovedansvarlig for den energien som frigjøres i throium-baserte brensel. Den tilsvarende prosessen i uran-brenselssyklusen er den fertile uran-238, som fanger inn et nøytron, og blir omdannet til fissilt olutonium-239:

n+U-238 --> U-239(beta-minus, 24 minutter) Np-239(beta-minus, 2.4 dager) Pu-239

I figur 4 kan man se at grunnen til at det går an å si at thorium er et "bedre brenselsmateriale" enn uran er på grunn av de kjenrefysiske egenskapene til uran-233 - som er helt fantastiske! Antall nøytroner som blir frigjort per nøytron som absorberes (Eta) er høyere i det termiske området enn for plutonium-239, og antall kjerner som absorberes sammenliknet med de som fisjonerer (når de treffes av et nøytron - Alpha), er lavere i det termiske området enn for plutonium-239.

Dette betyr at det produseres mer nytt fissilt materiale når thorium er den fertile isotopen enn når det er uran-238 (i det termiske nøytron-området). I tillegg blir det produsert mindre langlivet avfall med thorium-232 som den fertile isotopen enn uran-238, siden uran-233 oftere fisjonerer når den treffes av et nøytron enn plutonium-239. Det er også nødvendig med mange flere nøytroninnfangninger etter hverandre for å lage et transuran - 5 versus 1.

Denne føljetongen er ikke helt over ennå, men det blir ingen ny episode i løpet av de neste dagene; i morgen tidlig-tidlig setter Anders og jeg oss nemlig på et fly til Roma, og der skal vi slappe av og kose oss de neste dagene ♥

God påske til alle fine lesere! 

Publisert Legg igjen en kommentar til Påskekrim á la SunnivaRose

Hei dere, nyter dere ferien (hvis dere har ferie)? Hvis dere jobber (som meg) så nyter dere kanskje at det er så utrolig mye mer stille og rolig enn det pleier - i alle fall er det sånn i Oslo! Jeg har ikke noe sånn forhold til påske og fjellet, så det at det er stille i byen, at snøen smelter (den gjorde i alle fall det i går 😉 ), og at Hestehoven begynner å titte frem (jeg har sett små løkskudd, så jeg krysser fingrene for at Hestehoven er her før påsken er over), det er dét som er påske for meg ♥

Men over til tittelen: Jeg har vel kanskje ikke krim, akkurat, men en liten føljetong tenkte jeg å ta her nå i påsken (ferie eller ei). Om 3 dager har jeg nemlig disputasjubileum, som betyr at jeg har kunnet kalle meg Dr. Rose i ett år, og det vil jeg markere med å dele litt fra doktorgradsavhandlingen min. De mest innfløkte detaljene fra oppgaven tror jeg ikke det er så mange som er her inne og leser som har interesse av, men introduksjonsdelen av den, der jeg snakker om kjernekraft og thorium - den er kanskje av interesse for flere...spesielt med tanke på at noen "likte meg bedre da jeg snakket om thorium" 😉 Jeg håper dere vil like det!

Greia med thorium, DEL1

Hvis du fulgte med i norske medier i årene mellom 2005 og 2008, var det nærmest umulig ikke å få med seg at det var mye snakk om thorium, thorium-brensel, og "thorium-reaktorer". Thorium ble fremstilt som "den nye kjernekraften"; noe som var helt annerledes, og mye bedre enn den "gamle", uranbaserte kjernekraften. Det ble dessuten også påstått at thorium kunne bli "Norges neste olje", siden et av verdens største thorium-reserver ligger i Norge.

Men gratis lunsj fins ikke. Thorium er ikke sendt fra oven - noe "gude-gitt", ei heller er det fienden. Hele kjernekraftdebatten er ofte, dessverre, veldig polarisert. Thorium er et grunnstoff som, under de riktige omstendighetene, kan bli gjort om til den helt utmerkede fissile (spaltbare) kjernen uran-233, og på grunn av egenskapene til denne uran-isotopen, kan det hele bli bedre enn tradisjonelt uran-basert brensel. Dog er det ikke himmel og jord i forskjell på thorium-brenselssyklusen og uran- og uran/plutonium-brenselssyklusen. Thorium-brenselsyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle brenselsyklusen for kjernekraft, som altså kan ha noen veldig positive sider ved seg:

  • under de rette forutsetningene kan reaktorer som bruker thorium-baserte brensel produsere mye mindre langlivet, radioaktivt avfall
  • det fins mer thorium på jorden enn uran (ca 4 ganger så mye)
  • det blir så å si ikke produsert plutonium fra thorium-baserte brensel - noe som kan være positivt med tanke på public opinion
  • det er en mulighet for å få til breeding, eller nesten-breeding (breeding betyr at man produserer mer fissilt materiale enn det man bruker - det høres nesten ut som evighetsmaskin, bare at det ikke er det, og at det er sant 🙂 ), i et termisk nøytronspektrum
  • det er vanskeligere å produsere våpen fra thorium enn fra uran eller plutonium, fordi den fissile uran-233 alltid vil være forurenset av uran-232, som gir fra seg gamma-stråling med veldig høy energi (som gjør det nærmest umulig å lage våpen av)

To av de største utfordringene i vår tid er energi-sikkerhet og klimaendringer. Vi trenger tilgang til nok, rimelig og pålitelig energi, og vi trenger å produsere denne uten CO2-utslipp (eller så nært det lar seg gjøre). Thorium som brensel i kjernekraftverk kan være en (viktig) brikke i løsningen på disse utfordringene.

...og sånn lyder altså introduksjonen (de 2 første sidene) av doktorgradsavhandlingen min 🙂

I morgen kommer DEL 2, med en liten historisk gjennomgang av kjernekraft i går og i dag.