Hopp til innhold

2

våknet opp til en helt fantastisk nydelig Oslo-dag på lørdag <3

jeg følte egentlig aldri jeg fikk noe svar på hvorfor kjernekraft visstnok er "ett livsfarlight sätt at värma vatten"
God onsdag, og tusen takk til alle som kom og hørte på/deltok/støttet under debatten om Kraften som splitter under Norsk sakprosafestival på lørdag! 
Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det gikk, da. Jeg syns selv det gikk ganske bra (jeg er veldig lite vant til å delta i debatter), selv om jeg fikk ganske mye kortere taletid enn Åsa Moberg – kanskje fordi en del av poenget rett og slett var å promotere hennes bok. Hun kom med en del rene faktafeil, så jeg er veldig spent på å ta fatt på boken hennes – med rød penn 😉

--------------------------------------------

Vi startet med hvert vårt ti minutters innlegg, og denne gangen laget jeg et (delvis) manus. Dette er det manuset jeg satt med. Jeg snakket litt vekk fra det på slutten, så dette er ikke hele innlegget mitt direkte gjengitt, men jeg tenkte det kanskje er flere som syns det er interessant å lese:

Jeg har nok i løpet av de siste tre årene blitt sett på som en tilhenger av kjernekraft, men jeg har egentlig aldri offentlig sagt hva jeg syns om temaet. Jeg har kommet med tall, fakta, vitenskapsbasert kunnskap om temaet; for jeg er forsker, og det er også det jeg skal være her i dag. Hva jeg syns, eller føler, er irrelevant.

Jeg, i motsetning til Åsa, forstår det jeg skriver om og det vi diskuterer (denne setningen la jeg til fordi Åsa i sin innledning sa at : ”jeg forstår jo ikke det jeg skriver om”…!)

Jeg er ikke aktivist eller lobbyist. Jeg forholder meg til fakta, og tallenes tale gjør at jeg, hvis jeg skal være ærlig, og det etterstreber jeg jo absolutt å være, faktisk ikke kan fatte og begripe at man kan være opptatt av miljø(vern) – redd for global oppvarming, og å ikke  være tilhenger av kjernekraft. Når det er sagt så mener jeg ikke at kjernekraft er uten problemer. There´s no such thing as a free lunch, ikke for vindmøller eller vannkraft – ei heller for denne vannkokingen på gigaskala 😉 Riskoen for at noeskal skje – feks en ulykke – vil aldri kunne bli null. Dette gjelder selvsagt for alt, om det er kjernekraft eller vannkraft (og konsekvensene av feks en demning som brister i Kina, kan bli enorme), eller sannsynligheten for å bli alvorlig skadet eller dø når du beveger deg ute i trafikken. Så vi gjør alle, hele tiden, ”risikoanalyser”. Kjernekraft er den aller sikreste måten å produsere energi på. I “dødsfall per terrawattime produsert energi” er det ingenting som er sikrere enn kjernekraft – hvis du altså ser på alle dødsfall i en livsløpsanalyse, fra gruvedrift på uran til bygging av kraftverk til ulykker…!

Så hva om det går galt? Vi har jo sett at ulykker skjer. Før jeg sier noe om konsekvensene av en (alvorlig) ulykke må jeg bare gjøre en ting veldig klart: Et kjernkraftverk kan ALDRI eksplodere som en atombombe – sånn i tilfellet noen lurte på det. Sannsynligeheten for at akkurat dét skal skjer ér null, fordi det er fysisk umulig; som i “hvis det skulle skjedd så ville du bryte med fysikkens lover”, og det kan vi jo ikke J.

Konsekvenser av en ulykke handler ikke om stråling – selv om det er det det fokuseres på .

 

Så vil jeg si noe om stråling – dette mystiske, skumle…som vi blant annet bruker til å drepe kreftceller med. Det som skremmer her har å gjøre med biofysikk, og de biologiske effekter av ioniserende stråling, eller radioaktivitet.

Tsjernobyl. Historiens mest ironiske ulykke. Hendelsen som startet som en sikkerhetstest! 

Google “chernobyl images”, eller noe sånt, og du får mange skremmende bilder – men er det da nødvendigvis sånn at de stygge bildene du får, av feks syke mennesker med misdannelser, er pga stråling fra Tsjernobylulykken? Svaret er selvsagt nei. Alle negative ting som har skjedd i Ukraina, Hviterussland og Russland etter ulykken I 1986 er ikke pga utslipp fra Tsjernobyl.

Fakta er at under 100 mennesker døde som en direkte konsekvens av ulykken – hovedsakelig brannfolk som ble sendt inn for å slukke brannen på kraftverket. Videre har man beregnet at ulykken kan komme til å gi mellom 4-6000 ekstra kreftdødsfall, men dette er også usikkert, og kan faktisk være et for høyt estimat.

De aller fleste, både i gamle Sovjet, og ellers i Europa (feks Norge, som omtales som å ha blitt “hardt rammet”), har fått veldig lave stråledoser – så lave at det er helt umulig å se om de har noen negativ effekt eller ikke. Men hva betyr det egentlig at vi har fått lave doser? Jo, i Norge har man feks beregnet hva gjennomsnittsnordmannen vil få som dose fra Tsjernobyl totalt over 50 år etter ulykken. Denne dosen er ¼ av den stråledosen du får på en langdistanse flytur. Altså, da jeg var I Japan I vår fikk jeg pga flyturen en stråledose som var 4 ganger større enn det jeg vil få totalt pga Tsjernobyl. Dette er ikke for å skremme folk fra å fly, men for å få et perspektiv på hva disse dosene egentlig betyr – jeg regner med ingen her vurdere å ikke fly fordi man får en liten ekstra stråledeose?

Stråling er veldig naturlig– vi er feks radioaktive selv, og du får faktisk en ekstra stråledose ved å dele seng med noen kontra å sove alene – og vi blir utsatt for radioaktivitet fra bakken, og fra verdensrommet.

1

I går var det artikler som sto på plakaten - spesielt ifbm ukens Article Club, der vi tok for oss en skikkelig klassiker:

"On the electrodynamics of moving bodies" -A. Einstein, 1905

Det var Therese som hadde valgt ut denne uken, og hadde ansvaret for å gå igjennom. Gøy, men det merkes at artikkelen opprinnelig er skrevet på tysk - litt lange, og omstendelige setninger (her burde jeg kanskje ikke si så mye...:P). Også er det jo en ganske omfattende og lang artikkel, da; 25 sider er friskt, tidlig en mandags morgen.
Ble en del tankespinn rundt hva tid egentlig er. Jeg mente først hardnakket at tiden går jo uansett, uavhengig av alt - men så spurte Gry meg om jeg kunne se for meg tid uten også å tenke på en eller annen form for hendelser eller forandring...og det kan jeg vel egentlig ikke. Man sier det jo i dagligtale og, feks: "det virket som om tiden hadde stått stille", hvis det har skjedd lite forandring.
Videre leste og jobbet jeg med Cecilies neste artikkel - så da var det skikkelig fra old school til veldig moderne 🙂

2

Hei <3 I dag har jeg dagvakt på syklotronen, så jeg møtte opp på Blindern kl 8 for å avløse Fabio som hadde hatt nattevakten.
Når man har skift, eller vakt, på syklotronen så betyr det at man er barnevakt for det eksperimentet vi kjører; og dette må gjøres døgnet rundt i minst en uke - ofte to.
Syklotronen er en maskin som jeg pleier å kalle for miniminiminiminiminimini-CERN (for de som kjenner til CERN) - det er en maskin som tar små partikler, som feks protoner, deutroner eller heliumkjerner, og aksellerer dem om til ganske høye hastigheter (gi dem masse masse energi, altså), og når de har fått riktig fart/energi så drar syklotronen dem ut i en stråle og skyter dem på et stoff som vi vil undersøke. Akkurat nå så skyter vi med deutroner på zirkonium-90. 
Som barnevakt passer jeg på at denne strålen med deutroner (hydrogenkjerner som består av ett proton og ett nøytron) faktisk treffer zirkonium-filmen som står inni detektorsystemet vårt. Selve filmen, eller "targetet", som vi kaller det, er ca en kvadratcentimeter stort, og strålen beveger seg ganske langt (flere meter), så det skal veldig lite til før denne strålen plutselig ikke treffer der den skal. Det er ikke farlig om man ikke treffer, men da får man jo ikke samlet data og studert det vi faktisk skal studere; så den som har vakt passer på at vi faktisk får samlet inn de dataene vi skal ha 🙂
Når vi ikke treffer det der vi skal så går alarmen, og da må jeg gå til kontrollpulten og se om jeg skjønner hva det er som ikke funker, og så prøver jeg å skru litt på forskjellige knapper - og ofte får man til å fikse problemet, mens noen ganger går det ikke...#forskerliv 😉
------------------------------------------------------

La ut dette bildet på Instagram, med teksten "Grått og trist. Syklotronvakt. Høst." - jeg er nok ikke en person som er så veldig glad i høsten, og vestsiden av fysikkbygget ga meg rett og slett ikke så kjempegode vibber denne morgenen... 

I morgen skal jeg delta i samtale/debatt om kjernekraft på Norsk sakprosafestival! Det begynner klokken 16, og er i Amalie Skram-salen i Litteraturhuset (i Oslo):

Hvilken risiko løper vi med kjernekraftverk?

Hvordan kan vi redusere risikoen ved den globale oppvarmingen uten atomkraft?

Åsa Morberg, en av Sveriges mest kjente kjernekraftmotstandere, er aktuell med boken Ett ekstremt dyrt och livsfarligt sätt att värma vatten. Hun var med på å starte Folkkampanjen mot Kärnkraft och Kärnvapen i Sverige før folkeavstemniingen om kjernekraft i 1980.

På Norsk sakprosafestival møter hun Sunniva Rose (...)

Trodde du striden om kjernekraft var over? Hør argumentene. 


Så det skal jeg altså i morgen - ganske spent og litt skremt (føler meg litt liten, kanskje 😛 ). Veldig hyggelig hvis noen vil komme og se på, da! Vi skal starte med hvert vårt 10-minutters innlegg, så det er det jeg sitter og forbereder i dag, så blir det samtale/debatt mellom oss etterpå - forhåpentligvis blir det hyggelig, da <3
Sjekk og så Norsk sakprosafestival sin FB-side, for det er masse spennende som skjer i morgen, altså 😀


I dag har jeg brukt ganske mye tid på å fundere på om The thorium fuel cycle burde være et eget kapittel i avhandlingen min, eller om det bør være et underkapittel. Foreløpig står det som et underkapittel til Introduksjons-kapittelet, men jeg har vel kanskje litt på følelsen av at det blir et eget kapittel... Det kommer vel litt an på hvor langt og omfattende det blir. 
Tror jeg.
bilde fra masteroppgaven min 🙂

Veileder-Sunniva er ute av landet, og tiden går dermed til å flikke videre på avhandlingen min. Sakte men sikkert går det vel på et vis fremover... (eller, jeg er litt usikker på dette, for det er mye tekst som slettes óg - jeg tror ikke dette bare skal være lett; det var kanskje sånn de designet det 😛 ).
Må også forberede meg litt til debatten på Norsk sakprosafestival til lørdag - tenkte å skrive litt mer om denne i morgen - men det får bli litt senere, for nå skal jeg skrive i iallefall en time! 
Vel, planen blir faktisk: kaffe (!), svare mail, skrive, forberede debatt/samtale <3

I dag har jeg skrevet 166 ord på avhandlingen min.Dagen er ennå ikke over, så det kan jo bli fler...

-----------------------------------------------

Og se hvem jeg tilfeldigvis møtte på Espresso House etter å ha levert i barnehagen! Disse bildene heter "mye hår - upwards&downwards" 😉

#phdlife on a monday:
  • The Article Club: søte Gry <3 valgte ut, og gikk igjennom en artikkel om mørk energi - "Complementarity of dark matter detectors in light of the neutrino background" (synopsis HER)
  • sofware-hjelp fra Cecilie <3 (myyye tid og frustrasjon går til denne typen "dataproblemer" - åh som jeg har lyst til å slenge hele maskinen i veggen noen ganger...eh, ganske ofte :P) - nå har jeg i alle fall en versjon av Root som funker, og jeg får kjørt våre sorteringsprogrammer 🙂
  • mail (måtte takke nei til en veldig hyggelig og spennende forespørsel fordi jeg er så presset på tid om dagen - hei, dårlig samvittighet :/ )
  • TEDx-forberedelse: første helgen i november setter jeg nesen mot Genève for å holde et nytt TEDx-foredrag der (herreguuud som jeg gleder meg!)
  • Norsk sakprosafestival-forberedelse: til lørdag skal jeg "debattere"/samtale mot/med Åsa Moberg - en av Sveriges mest kjente kjernekraftmotstandere og venstreprofiler på DETTE arrangementet  (blir nok både spennende og litt skremmende...)
...and, it´s a sunny day 😀

I dag var jeg så heldig at jeg fikk lov å være med å holde foredrag på "minikonferansen" som Jørn Hurum arrangerte på Naturhistorisk Museum - "Formidling i fremmed farvann", der jeg snakket om Kjernefysikk i Rosablogging; eller "om rosablogging og kjernefysikk og sånn", som jeg oversatte det med 😉
Her er dagens slides: