Prøveforelesning

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I går fikk jeg prøveforelesingstema, og selv om det ikke er nøyaktig det jeg ville valgt hvis jeg fikk velge selv så er jeg veldig fornøyd! Onsdag den 29. Mars (13 dager fra i dag), klokken 10:15, i Helga Engs hus Auditorium 1 skal jeg nemlig gi en forelesning med tittelen

Cosmic fission: the synthesis of the heavy elements and the role of fission 

Eller, som jeg oversetter temaet:

How are elements, and in particular heavy elements created, and what role does fission play in this?

Prøveforelesning er ikke en ”generalprøve” for selve disputasen (som er samme dag, kl 13:15, samme sted), men heller som en slags ”siste test” som du må bestå før du før lov til å forsvare avhandlingen din. Temaet/tittelen for prøveforelesningne blir bestemt av komiteen, og du får ikke vite hva det er før 14 dager før du skal disputere. Det er meningen at teamet for denne testen skal være litt knyttet opp mot det som er ditt ekspertfelt, men det skal IKKE være det samme du har jobbet med i doktorgradsarbeidet.

Det temaet jeg har fått er et veldig godt eksempel på et sånt tema: Selv har jeg aldri jobbet med såkalt nuklosyntese (dannelse av grunnstoffer ute i verdensrommet), men det er MASSE kjernefysikk i de forskjellige prosessene der de forskjellige grunnstoffene dannes, og denne forelesningen skal jo også ha et hovedfokus på hvilken rolle fisjon (det samme som skjer i reaktorer) spiller i disse prosessene.

Enn så lenge så kan jeg en del basics om hvordan grunnstoffer dannes, men jeg vet særdeles lite om fisjonens rolle oppi det hele, så det er det jeg må gjøre mitt beste for å sette meg inn i. Heldigvis sendte snille Ann-Cecilie meg en PRL-artikkel om temaet i går, så da har jeg et utgangspunkt for detektivarbeidet. Jeg lærte også at en slags key phrase er fission recycling, så da er det lettere å gjøre litteratursøk. Jeg har altså masse å lære meg, men jeg kan nok til å klare å stille relevante spørsmål – jeg tror det kan bli ganske bra (jeg har allerede funnet frem nydelige bilder av supernovaer, kolliderende nøytronstjerner, og melkevien…)


Når jeg er ferdig med denne forelesningen klokken 11 kommer komiteen til å bestemme om jeg har bestått eller ikke, og hvis jeg består så får jeg altså lov til å forsvare avhandlingen to timer senere 😉 (Eller, som de pleier å si the trial lecture was found satisfactory – jeg har aldri hørt noe annet enn satisfactory, så her er det kanskje rom for litt entusiasme-forbedring?)

Prøveforelesningen er også åpen for alle, forresten ♥

I dag kom avhandlingen fra trykken forresten, og jeg er ikke redd for å si at jeg er veldig stolt (og nesten litt skjelven)! Har dessuten også vært og ordnet neglene, som jeg satser på skal holde seg fine til disputasen. Dermed er avhandlingen i boks, disputasskoene i boks, disputasnegler er i boks, sted for feiring er i boks, disputaskjolen er i boks (den må jeg prøve å få vist frem), og disputasforedraget er nesten i boks.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar

En god beskjed : Vol. II

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Hei fine, solfylte fredag ♥

Det har vært litt stille her i det siste, og jeg ska ikke love at jeg kommer til å være superaktiv fremover mot den 29. mars, heller. Grunnen til det er selvsagt at 29. mars er dagen jeg disputerer, og skal forsvare doktorgraden min. Og nå er det virkelig virkelig! Det virker kanskje som om jeg har sagt det flere ganger, og det er vel på en måte sant, men allikevel ikke helt; det var nemlig først på onsdag at jeg fikk den offisielle godkjenningen fra øverste hold her på Fakultetet (ja, doktorgradsdisputas er visst ganske seriøse greier), og da fikk jeg samtidig tilsendt rapporten som komiteen har skrevet om arbeidet mitt. Den gode gode beskjeden er selvsagt at nå er alt helt offisielt, og det er lite som kan stoppe meg, og så må jeg jo innrømme at det var veldig hyggelig å lese alle de pene ordene som sto i rapporten. Siden det er fredag og jeg er glad og det bare er 8 dager til Anders kommer igjen og solen skinner, så deler jeg et avsnitt – nemlig hva de skriver under The candidate’s perspective on the research area and his/her ability to view own research in a greater context:

It is obvious right from the start that the candidate feels very engaged in the topic, in particular with regard to its relevance to society. Thus, the thesis has an unusually broad perspective; even though the candidate has carried out experimental research at a basic level, far removed from ordinary phenomena, she remains very aware of the relevance of that work to one of the gravest challenges
facing modern society, namely the development of a safe, economical, and sustainable method of energy production.

Despite the broad perspective of the thesis, the candidate manages very well to present the work in a coherent way and explain the links between the individual parts, i.e., between basic nuclear physics,
reactor model simulations, and the public discussion about nuclear energy production.

Ja, jeg er stolt! Og dette med å skrive en «bredere» avhandling er noe jeg virkelig hadde lyst til å få til, så det føles ekstra godt når disse menneskene, som ikke kjenner meg, eller har snakket med meg på forhånd, ser hva jeg vil med teksten – for da må det jo bety at teksten kommuniserer det jeg ønsket at den skulle gjøre ♥

Nå har jeg akkurat fått rettet opp i de tingene som komiteen ønsket at jeg skulle se på, og avhandlingen er levert til trykken her på Universitetet – det er jo forsåvidt også en god nyhet 😉  Neste punkt på listen blir å svare komiteen (de vil jo ha en tilbakemelding på hva jeg har gjort med kommentarene deres), og å sette skikkelig i gang med foredraget jeg skal holde på disputasen. Dette begynner det å haste med… Hvorfor det haster når det er to og en halv uke igjen til selve dagen? Jo, fordi førstkommende onsdag får jeg oppgitt tittel til prøveforelesningen min, som er en 45 minutters forlesning jeg må gi på morgenen den dagen jeg skal disputere. Denne må være godkjent før jeg får lov til å forsvare avhandlingen, og jeg får altså ikke et lite hint en gang om hva jeg skal snakke om før onsdag. Dermed bør jeg være ferdig med aboslutt alt annet før onsdag!

Disputasen er forresten en offentlig tilstelning, så det er fritt frem for den som vil å komme. Jeg har laget en event på Facebook HER.

(…og disputasskoene er selvsagt klare)

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

En veldig god beskjed

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Forskning handler jo om å gjøre ting som andre ikke har gjort før deg; skrive ned hva og hvordan du har gjort og tenkt, sende til en journal (typ: labrapport deluxe, på speed 😉 ), og få to/tre andre (anonyme) forskere til å plukke fra hverandre det du har gjort og lete etter svakheter eller feil. Det er det som er peer review, eller fagfellevurdering. Slitsomt, og det hender det funker svært suboptimalt, men totalt sett er det ekstremt viktig – og den beste kvalitetskontrollen vi kan ha på forskningen vår.

Den 19. desember sendte jeg den siste artikkelen som jeg har med i doktorgaden min inn til journalen Physical Review C, og på fredag fikk jeg endelig svar. I mailen jeg fikk fra journalen sto det blant annet dette:

Det er noen småting som jeg må fikse på, men jeg burde klare å gjøre det ila ettermiddagen, og så sende den korrigerte artikkelen til journalen. I følge veileder-Jon så burde det være nok tid til at artikkelen blir akseptert før jeg skal disputere – dét hadde vært awesome, det!

Uansett så er jeg veldig fornøyd, da, for dette betyr jo at folk utenfra også mener at artikkelen ikke er crap, og da er sannsynligheten stor for at opponentene mine heller ikke syns det er crap. Dessuten så var det enkelte ting i artikkelen som jeg var redd for at ikke kom til å gå igjennom, men de tingene har de ikke hengt seg opp i i det hele tatt *hoppe av glede*. Så nå skal jeg ta med meg maskinen min ned til fabio, og så skal vi rette opp i de tingene reviewerne ikke likte.

Nå føler jeg meg enda litt nærmere målet om PhD ♥

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar

Takk for at du fins

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Alle bilder: Kai T Dragland


Da er det plutselig fredag igjen, og plutselig er atter en arbeidsuke over, som jeg ikke skjønner hvor ble av (plutselig er det under fire uker til diputas *iiik*). Og jeg sitter jo litt og klør meg i hodet (evt drar meg i håret i en slags fortvilelse) over at jeg ikke er i mål med alt det jeg burde være… Jeg var jo et døgn i Trondheim denne uken, og det gjør selvsagt sitt til at tiden går, samtidig som jeg har en god del ekstraarbeid med doktorgraden om dagen, som jeg på et vis ikke hadde tatt med i tidsberegningen.

Men, altså, onsdag til torsdag var jeg i Trondheim, og holdt foredrag om Oppturer og nedturer på vei mot PhD for nesten 100 kvinnelige Siv.Ing-studenter. Det var veldig gøy, og jeg syns alltid det er en stor ære når noen – denne gangen var det jenteprosjektet Ada – velger å spørre akkurat meg om jeg vil komme for å «inspirere». Og denne gangen var det enda bedre enn det pleier:

For det første så var det bobler, for det andre var det strykekvartett før vi staret og i pausen, for det tredje var det deilig mat og mingling på Caya etter foredragene, og for det fjerde fikk jeg den desidert fineste tilbakemeldingen jeg noensinne har fått!

Rett før jeg skulle dra hjem og legge med for kvelden kom en supersøt jente bort til meg, og så sa hun Takk for at du fins! Hun fortalte meg at hun hadde vært en av de jentene som kanskje var litt mer fordomsfulle mot «sånne som meg» som kom trippende på høye hæler, i babyrosa topp, blondt hår, og med vesken full av lipgloss. En som bare gikk og ventet på når sånne som meg skulle slutte på studiene. Men jeg hadde satt hennes egne fordommer på prøve, og det var hun takknemlig for.

Kjære deg som sa dette til meg! Hvis du leser dette, så vit at det betyr enormt mye for meg å få høre noe sånt. Jeg er også usikker på om det jeg driver med er bra, om det har noe for seg, eller om folk kanskje bare syns jeg er teit – hvem tror hun at hun er, liksom?!? Men når du velger å fortelle meg akkurat hva du syns, så VET jeg at det har noe for seg, og jeg forstår at jeg ikke bare kan gi meg nå. Jeg tar ordene dine med meg, og skal bruke dem for å minne meg selv på hvorfor jeg bruker tid på å reise, snakke, blogge, og dele. Takk <3

Jeg innrømmer glatt at jeg gikk fra Caya ekstra rak i ryggen, og la meg til å sove med et smil om munnen onsdag kveld.

//foredrag med bobler er best 😉


Jeg har fått flere kommentarer og spørsmål angående smykket mitt – noe jeg syns er veldig hyggelig. Smykket er fra Aldo, og jeg fikk det av mamma til jul for et år siden. Kjolen er en helt enkel A-formet sak fra HM, som jeg ofte styler som dette, med høye hæler og et tynt belte i livet. Jeg liker den så godt at jeg har den i lys grå og sennepsgul i tillegg til denne dueblå. Den funker ca alltid, og kan hverdagspyntes både opp og ned.

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Rask update fra balletten

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I skrivende stund sitter jeg på West End danseskole, og venter på Alexandra mens hun er på ballettrening. Det er litt stress om dagen, siden jeg har vært noe naiv (eller hva jeg skal kalle det), og ikke helt fått med meg at jeg har ca maks 2 dager igjen og få fikset opp i diverse greier i avhandlingen, før den skal til trykken. Og den MÅ i trykken så den er klar til disputasen, og så vidt jeg vet så MÅ den trykkes på Reprosentralen på Universitetet. Ikke at jeg ikke egentlig har fått beskjed om når alle disse tingene måtte være klare, for jeg fikk jo skjemaene tilsendt for flere uker siden – men jeg la mest merke til hva jeg skulle fylle ut, og at jeg måtte velge et bilde (derav avstemmingen jeg kjørte her på bloggen 😉 ), men la altså ikke så godt merke til når disse tingene skulle sendes inn.

Vel vel, skjemaene er sendt inn, og det med bilde… Det ble nummer *trommveirvel*

8!

Tror ikke de får tid til å ”klage” på dette, så da er det det det blir =) Jeg så en ferdig trykket avhandling her forrige dagen, forresten, og la merke til at det blant annet er bilde av forfatteren/kandidaten på baksiden av avhandlingen. Gleder meg til ballettkaffekoppselfie-Sunniva skal ”pryde” baksiden av Aspects of the Thorium Fuel Cycle! (Haha…)


Ellers så har jeg vært litt flink og omsider fått implementert alle korrigeringer i den siste, ikke-ferdigskrevne artikkelen i dag. Eneste grunnen til at jeg ikke har sendt den er at jeg stort sett har vært uten skikkelig nettilgang i dag – eller jeg har vært i møter eller andre settinger der det ikke akkurat er veldig passende og sette seg ned og sende av gårde mails 😉

I dag har Anders vært borte i 4 uker – det er ganske lenge, og jeg savner ham veldig. Heldigvis er det nå en god del kortere til han kommer hjem enn siden han dro, og sånne perspektiver hjelper alltid, syns jeg.

I morgen setter jeg nesen mot et døgn i Trondheim, der jeg skal være med på PhD-party. Jeg skal holde foredrag for nærmere 100 kvinnelige Siv.Ing-studenter, og prøve vise dem litt hvorfor de burde vurdere å ta en doktorgrad. Ja, så det er det jeg egentlig sitter her og jobber med, i garderoben på danseskolen.

Gleder meg til foredrag og bobler og middag ute sammen med alle studinene, og diverse professorer og stipendiater fra NTNU i morgen kveld!

Er tilbake i Oslo torsdag litt etter lunsj, og da blir det rett og slett bare å gønne på og sitte utover til jeg er ferdig med alle korrigeringer i avhandlingen. Sånn er det bare =) Heldigvis har jeg smarte og fine Vibeke – selveste Mattedama – som partner in crime, og jeg satser på en produktiv kveld med henne (hun har jo alltid ca en million jern i ilden, og det passer meg utmerket – jeg hadde ikke kommet meg gjennom en jul der det stort sett bare var jobbing jobbing jobbing som gjaldt, hvis det ikke hadde vært for henne!)

Såeh, litt stress er det altså. Men stress er nødvendigvis ikke noe å være redd for; og man må jo kunne preseter under stress også 😉

Koz og klemz

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Du skal aldri lage en figur bare én gang…

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Ok, her starter uken med litt frustrasjon. Jeg blir nemlig sprø, fordi jeg aldri lærer. Derfor skal jeg dele min dyrekjøpte erfaring med dere, så dere kanskje slipper å lære the hard way 😉

Dette går til deg som skal presentere et eller annet, en eller anne form for data eller resultater, som figurer. Typisk master eller PhD – eller helt andre områder der man skal lage figurer og alt skal være FRYKTELIG NØYAKTIG OG SKIKKELIG HELE TIDEN… :

Du skal aldri lage en figur bare én gang!

Garantert. Du kommer til å glemme noe, eller se at figuren ikke er skarp nok, eller du vil fjerne noe, eller tallene burde være større, eller hva som helst. Og når du har rettet på dette én gang så ser du at tallene fremdeles ikke er store nok, eller kanskje figuren skulle være mer kvadratisk, eller kanskje du skulle ha bold skrift fordi det blir tydeligere, eller du har rett og slett gjort noe feil. Og når du skriver artikler med andre så kommer garantert en av medforfatterne til å være misfornøyd, og så er kanskje journalen ikke fornøyd, fordi du ikke hadde tatt hensyn til at figuren skal funke i svart/hvitt (hvilket i mine øyne er et idiotisk krav i dag…!). Også er det ganske sikkert at du ikke legger merke til alle disse tingene som burde være endret i figuren din den første gangen du sitter ned med den – det kan gjerne gå både uker og måneder i mellom (og du har egentig nok med å prøve å huske hvor i all verden du har lagret den DUMME FIGUREN).

Og så kan du sette repeat på dette hendelsesforløpet et par ganger 😛

Det virker kanskje som en bagatell, men altså – dere aner ikke. Det å hele tiden begynne mer eller mindre på scratch med figurer. Såh, moralen er: Lag et script som fikser alt, så du bare kan gå inn i dette for å gjøre småforandringer, eller hvis du bruker for eksempel power point til å fikse på figurer, så ta i alle fall å lagre power point-filen, og ikke bare som et bilde… Du kommer garantert til å være glad for dette senere – jeg LOVER!!! (Jeg bruker aldri tre utropstegn, men nå måtte jeg faktisk.)

 

Grunnen til at jeg river meg i håret nå er denne figuren, som jeg så flott og freidig har satt in avhandlingen min. Også kommer rapporten fra komiteen, da, og de bare eeh, det skal vel ikke være arbitrary units (a.u)? Hvilket de selvsagt har helt rett i. Og jeg må da starte på nytt med å produsere figuren uten pilene på (dette er ikke det ALLER verste, men det er disse tingene som summerer seg opp og blir mye pes).

Så, for å gjøre det klart: Du skal aldri lage en figur bare én gang. Du skal ALDRI lage en figur bare én gang. Du. Skal. Aldri. Lage. En. Figur. Bare. Én. Gang.

Ok, I think I made my point clear…;)


Endelig har halvparten av tiden Anders skal være borte gått; i morgen har han vært borte i 4 uker, og det er under 3 uker til han kommer hjem igjen. Det blir fint, for jeg fungerer ikke sånn kjempebra uten ham – og det er ikke bare fordi han vekker meg hver morgen med kaffe på sengen ♥

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
3 kommentarer

Plan for uken

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Nå som Anders er borte er plutselig planlegging enda viktigere enn vanlig. Heldigvis har Alexandra blitt så stor nå (hun fylte jo 7 for bare noen uker siden) at hun feks går hjem alene – noe som gjør hverdagen enklere for meg, siden jeg slipper den stressende følelsen man får når man står på jobb, er midt i en spennende og viktig samtale, ser på klokken, og bare shiiit, jeg skulle ha dratt for 5 minutter siden for å være sikker på å rekke frem til AKS før det stenger…! Men planlegging må uansett til, og det er jo ikke som om jeg har mindre å gjøre nå som disputasen nærmer seg (jeg har laget et eget event for den HER). Denne uken skal og må jeg:

♥ intervjues til Titan (uio.no) 

♥ sende fra meg artikkel 2 til medforfattere (jeg bare MÅ få det ut nå – dette har tatt så lang tid at det begynner å bli latterlig…) 

♥ i et spennende møte hos Google 

♥ rette opp kommentarene fra komiteen i avhandlingen

♥ ordne med logo for det nye senteret for fremragende utdanning som vi har fått – Centre for Computing in Science Education (CCSE)

♥ til Trondheim og holde foredrag på PhD-party; det blir utrolig hyggelig, og jeg bare håper så inderlig at jeg får flere av jentene som kommer dit til å tenke at det kunne vært veldig kult å velge å ta en PhD!

♥ møte en jente som hørte meg holde foredrag da jeg var i Mo i Rana – hun har vinterferie fra skolen, og kommer på besøk til meg på Blindern, og det blir så kos

♥ skrive ferdig tekst for Tidsskrift for den Norske Legeforening

♥ skrive ferdig utkast til en annen tekst jeg skal skrive

♥ lage utkast for PhD/disputas-foredraget mitt

♥  søke jobb

♥ sende inn skjemaer og bilde til Instituttet (jeg kommer til å gå for en av selfiene – jeg bare MÅ)

♥ dra på forelesninger og fortelle studentene at de burde søke om sommerjobb på Fysisk Institutt (de kan være med å jobbe med forskning!)

Jeg tror egentlig dette er mer enn nok for hele uken, for i tillegg så kommer jo alle ting som tar tid, som mail, telefoner, osv osv…jobb, liksom.

// bilde fra KK om flinke piker – jeg vil gjerne være flink pike/dame/menneske


Forresten, det er lov å si man er stolt, sant? Vel, jeg sier det: Jeg er stolt over ting jeg har blitt bedt om å gjøre (og trooor jeg har gjennomført bra), som liksom ikke er innenfor kjernekompetansen min – altså fysikk generelt og kjernefysikk spesielt. Jeg er for eksempel stolt over å ha blitt bedt som å skrive for Sykepleien, holde tale under årsmiddagen til NHO, holde foredrag for CISCO sitt arrangement «Women of Impact» om halvannen uke; og nå er det altså Tidsskrift for den Norske Legeforeningen. Jeg elsker å få lov til å ha en stemme, gjennom foredrag og tekster – det føles veldig meningsfylt og gøy! Selv om disse tingene selvsagt tar en god del tid, og jeg kanskje må bli flinkere til å begrense meg litt innimellom…heldigvis er de to siste ukene før disputas holdt hellige, og etter disputasen er det påske, så jeg får litt hviletid før det er nye prosjekter som står for tur.

Uansett, planlegging og lister er alfa omega. God, ny uke, alle!

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar

Morten, jeg har et spørsmål til deg

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

God kveld, alle ♥ Ja, det går mye i doktorgrad om dagen, men jeg håper (og tror) det egentlig er forståelig: I dag ble jeg sittende og lese på UiO sine sider om selve disputasen (forsvaringen av avhandlingen – «eksamen», på en måte ), og da kom jeg over hvem det er som eeeegentlig skal lede denne seansen. Jeg har aldri vært på en disputas der dette har skjedd, det er derfor jeg har trykk på «egentlig».

Lederen av disputasen, dekanen – eller den han/hun har utpekt som sin stedfortreder – bærer dekankappen ved disputasen.

Dette står litt gjemt under avsnittet om Antrekk – haha, men det står nå der uansett, så here goes:

Kjære Morten Dæhlen, dekan på MatNat i mitt ♥, vil du være så snill å lede min disputas? Jeg vil i såfall bli skikkelig glad! (Og jeg lover du får være med på middagsfest etterpå – det kommer til å bli superhyggelig, for alle som skal dit, både veiledere, kolleger, familie, og venner er best!)

 


Dett var dett for i kveld. I morgen skal jeg SKYPE med veilder-Jon om noen av kommentarene fra komiteen, og så skal jeg møte veileder-Sunniva for å diskutere noen av de andre kommentarene. Målet er også å sende ut siste versjon av utkast på en av artiklene mine 🙂

Nå er det «Call the Midwife» (min nye favorittserie, som jeg dessverre er igjennom om bare et par episoder) på Netflix her, så er det natten i Roseslottet ♥♥♥

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar

Jeg forsvarer doktorgraden den 29. mars

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I dag er det onsdag den 22. februar. Det betyr at det er nøyaktig 5 uker til jeg skal forsvare doktorgraden min (disputere). Og det er 3 uker til et lite (2 ukers) forberedelseshelvete begynner – når jeg får prøveforelesningstemaet mitt. Prøveforelesningen kan i prinisppet handle om hva som helst; veileder-Sunniva erter med gravitational waves (jeg håper det ikke blir en realitet), mens jeg selv virkelig ønsker meg noe innen medisinske anvendelser av stråling (♥♥♥). Vel vel, vi får bare se; det temaet jeg får er det jeg får, og det må jeg bare deale med, men de to siste ukene før disputas blir altså ikke gode…

I går var det 5 uker siden jeg leverte avhandlingen, og 3 uker siden Anders dro. Det virker som han har vært borte MYE lengre, men vi er ikke halvveis ennå, en gang… Til lørdag er det 3 uker til han kommer hjem.

Jeg savner Anders, og liker absolutt ikke denne delen av forsker-livet: Der én er ute på reise, og den andre er igjen hjemme :/ Men jeg har selvsagt nok å henge fingrene i: Akkurat nå går det i å ordne figurer, som har det med å bare aldri bli bra nok. Det er alltid et eller annet jeg glemmer, seriøst. Alltid.

Anyways: DISPUTASEN BLIR DEN 29. MARS!

 


De fine bildne under er tatt av Ola Gamst Sæther, i forbindelse med saken til Uniforum om at det vanligvis tar svært lang tid fra avhandlingen er levert inn til institutt/fakultet, til man får lov til å forvsare den. Vel, jeg tror kanskje jeg (min sak) blir et eksempel på hvor fort det faktisk kan gå: 2.5 måneder fra innlevering til disputas – det er jo helt fantastisk!

Ja, jeg gestikulerer ganske mye med hendene mine – haha!

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Kan de ikke bare spise kake?

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Etter at jeg skrev om at jenter må sørge for seg selv og sin egen lykke i Dagbladet (ja, jeg må obsesse litt mer om det) har jeg fått litt forskjellige reaksjoner. Det er flere som har delt innlegget og mener at jeg treffer spikern på hodet, at det er bra skrevet osv, men så er det også en god del negative reaksjoner (nei, ikke her på bloggen, men på Facebook har jeg fått med meg flere). Hovedsakelig så kan de negative reakjsonen deles inn i to typer:

  1. Jeg kjenner faktisk ingen som er sånn som det hun snakker om , det her kan jeg bare ikke tro på. USERIØST!
  2. Herreguuud, ass, hun/du burde skaffe deg en annen omgangskrefts…god grunn til å aldri lese blogger #bloggererlitemækkedust

Nummer 1 tror altså ikke noe på at det fins jenter som tenker at de trenger en mann for å oppnå materielll lykke i livet, og nummer 2 avfeier dette med at jenter som tenker på denne måten er teite og de burde man ikke bruke tid på.

Til nummer 1 så kan jeg jo bare si at selv om du ikke kjenner noen som sier dette så betyr ikke det at de ikke eksisterer. Altså, jeg blir litt matt over at det går an å mene at «bare fordi dette ikke skjer i min omgansgkrets/de jentene jeg kjenner så fins ikke saken» – seriøst?!? Skal jeg ekstrapolere fra min egen omgangskrets så har de fleste minimum mastergrad, doktorgrad er ganske vanlig, og folk flest jobber med forskning, helst på et universitet… Det nytter jo ikke å ekstrapolere kun ut i fra din egen boble. Og med denne ekstrapoleringen så glir vi elegant over til innvending nummer 2: Nei, jeg trenger ingen ny omgangskrets; det er ikke mine nære venner som uttrykker de holdningene, og grunnen til at jeg tar opp problemstillingen er ikke fordi jeg er oppgitt over egne venner. Men jentene som tenker sånn fins, og jeg syns ikke løsningen på «problemet» er å la være å lese blogger, men kanskje heller prøve å påvirke de jentene som ikke skjønner eller tror de kan ordne seg hus/bil/interiør/shopping selv til å forstå at de både kan og må ta ansvar for seg selv. (Du skal ikke drømme om å treffe en lege, du skal drømme om og jobbe for å bli lege – og kanskje du teffer en lege på veien, eller en som driver med noe helt annet.)

Og kanskje det ikke er et veldig utbredt problem at jenter tenker at «de skal møte en mann litt penger i baklomma», men er det liksom greit bare ikke majoriteten av jentene har de holdningene? Burde ikke flest mulig jenter få muligheten til å forstå at de må ha tro på seg selv og egen evne til å være sin egen lykkes smed? Forøvrig sier mer eller mindre alle lærere jeg møter når jeg reiser rundt i Norge og holder foredrag på skoler at jeg er spot on, og at de er oppgitt over nettopp denne holdningen blant sine elever… (Kanskje man nettopp burde bruke litt mer tid i kommentarfeltene på de mest leste bloggene, nettopp for å få et lite innblikk i hvordan en del jenter tenker?)

Det er noe litt sånn Marie Antoinettesk over det hele. Å ikke evne å sette seg inn i at ikke alle andre har det samme utgangspunktet som deg selv, evt bare ikke byr seg – litt usikker på hvilken kategori som er verst…

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
2 kommentarer