Appell foran Storstinget, for March for Science

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I går ble March for Science avholdt mer en 600 steder rundt omkring i verden – blant annet i Oslo. Det ble en super dag, med mange oppmøtte, og god stemning. Selv holdt jeg appell foran Storitnget, og jeg valgte å snakke om forskningsformidling (det er vel lurt å fokusere på en hjertesak i en slik anledning, er det ikke? 😉 ). Flere har allerede etterspurt appellen min, og her er den:

 

Politiske beslutninger bør tas på bakgrunn av vitenskap og fakta – ikke følelser og/eller såkalte alternative fakta. Så hvordan ender vi da opp med politikere som tilsynelatende ikke bryr seg om vitenskap, eller ikke skjønner at det er noe som heter fakta, som er sanne uavhengig av om du liker dem eller ikke?

La oss være ærlige: Politikere holder jo ikke bare på helt på egen hånd. De representerer oss alle – det er våre folkevalgte. Hvis folket føler at kjernekraft er dumt, at månen er en gul ost, at vaksiner gir autisme, at alt som er naturlig er superbra, og at genmodifisering er djevelens verk… vel, med mindre vi ser på politikerne som en type opphøyde vesener, som skal styre over oss idioter av en befolkning, er det ikke da politikernes jobb å følge opp disse følelsene?

Skal vi ha politikere som bryr seg om vitenskap, så må vi ha en befolkning som bryr seg om vitenskap!

 Men hvorfor skal egentlig folket bry seg om de sære tingene som skjer ved universitetene? Bry seg om de tekstene vi – forskerne – skriver som er komplett uforståelige for alle bortsett fra, i beste fall, noen tusen fagfeller rundt omkring i verden?

Jeg forstår vaksineskeptikeren. Fordi språket fra antivaxx-propagandaen er krystallklart. De sier: vaksiner inneholder farlige stoffer, de virker ikke, de gir barnet ditt autisme.

Det er et enormt gap mellom de konservative, vitenskapelige artiklene, og de tydelige rett frem-budskapene man får servert av feks alternativindustrien. Språket til vitenskapen tar så mange forbehold at budskapet (nesten) forsvinner.

Jeg mener vi ikke kan være fornøyde ”bare” med å skrive for våre fagfeller: Vi må også formidle forskningen vår til ikke-eksperter – folk flest. Vi må gjøre forskningen tilgjengelig – Med tydelig budskap; klart og rett frem. Og selv om det å uttrykke seg ved hjelp av likninger er den klareste måten for eksempel jeg som fysiker kan uttrykke meg på for mine fagfeller, er det stikk motsatte tilfellet hvis jeg skal nå ut til flest mulig…

Dessverre får vi ikke betalt for å drive med forskningsformidling, men vi burde tenke nøye over at personlig forskningsformidling blir ekte – den personlige formidleren blir et menneske – en man kan relatere til, en man vil lytte til.

Tidene har forandret seg: det holder ikke å stå ”bak kateteret i din hvite frakk”, og bare mene at vi har forsket, vi har publisert, det holder, og du skal tro på oss.

Kjære forskere: Fortell verden hvorfor du gidder å jobbe ræva av deg for å finne ut av hvordan alt henger sammen. Fortell om hva du driver med, hvordan du jobber, og hvorfor du gjør det.

Del lidenskapen din!

For å få politikere som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor, må vi ha en befolkning som tar forskning, vitenskap og fakta på alvor!

Og her burde vi kjenne på vårt samfunnsansvar!

 


Alle de fine bildene er tatt av Kathrine Frey Frøslie

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
2 kommentarer

March for science 22. april!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Påsken er over, og hverdagen er i gang for fullt. Hverdagen for meg består blant annet i et veldig spennende oppdrag nå førstkommende lørdag: Jeg skal nemlig holde en av appellene i forbindelse med March for Science! Dette er jeg veldig stolt og spent over – jeg ser det som en ære å bli spurt om å være en av appellantene, og jeg sitter i skrivende stund og vrir hjernen for hvordan jeg best skal bruke de 3 minuttene jeg har til rådighet… Appellen er altså på ingen måte ferdigskrevet, men jeg kan si så mye at jeg kommer innom elementer fra TEDxLeRosey-foredraget mitt, i tillegg til generell forskningsformidling (ansvaret jeg mener forskere selv har), og avstanden som er mellom våre vitenskapelige artikler (som i stor grad publiseres bak betalingsmurer slik at de som faktisk betaler for forskningen ikke får tilgang til den) og overskriftene i media/på nett. *Puh* Mye å ta tak i altså – men det er sånn jeg liker det 😉

Facebook kan du lese mer om programmet; når, hvor og hva, men jeg kan jo si at jeg skal snakke ca klokken 16:30 foran Stortinget. For meg er vitenskap, og kunnskap om vitenskap i befolkningen helt essensielt i et moderne samfunn, og hvis jeg skal velge én grunn til at jeg deltar på denne marekringen må det nok være at jeg går for demokrati. Jeg vil oppfordre alle til å være med å stå opp for kunnskap og vitenskap denne dagen, og håper virkelig vi sees!

 

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Lykke til med valget!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I dag er et søknadsfrist for høyere utdannelse, og jeg er bare en liten tur innom her for å ønske alle som søker om studier fra høsten av masse lykke til!

Selv ble det både bachelorgrad, mastergrad, og til slutt doktorgrad ved Fysisk Institutt på Universitetet i Oslo (UiO), og jeg har aldri angret et sekund på at jeg valgte Oslo ♥ som studiested. Jeg har faktisk vært på UiO siden høsten 2003 nå, så det begynner å bli noen år…og jeg trives så godt at jeg på ingen måte har det travelt med å komme meg vekk – jeg har jo faktisk valgt å gå inn i en ny, midlertidig stilling på Fysisk Intitutt nå, etter doktorgraden. Kontrakten min på Centre for Computing in Science Education varer til midten av mai – så får vi se hva som skjer etter det 😉

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Minipåskeferie i Stavern

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Nå har Anders og jeg akkurat kommet ned til Stavern og ett døgn på minipåskeferie ♥

Til jul kjøpte jeg en opplevelse til han (og en til – underforstått meg, for jeg tror ikke jeg hadde blitt så innmari superglad hvis han dro med noen andre enn meg) fra youwish.no. Det eneste jeg ville da var å få bare litt tid med total avslapning sammen med ham, men som dere som har fulgt litt med på bloggen så vet dere at det ikke var mye fri på den tiden. Jeg feiret julaften, altså, men etter det så var det vel stort sett lange dager rundt spisebordet til beste Vibeke; hun forberedte seg til konteeksamen i elektromagnetisme (som hun nailet) og jeg skrev avhandling. Uansett, på dagen på julaften gikk jeg inn på youwish og søkte på romantiske opplevelser, og valget falt på «Romantikk ved havet».

Bildet ble tatt hjemme i Roselottet, rett før avgang. Det siste Anders gjorde før vi dro var å ordne håret – så det er i orden nå 😉

Som dere også vet så er nå slitet med min doktorgrad over, og heldigvis er det over ett år til Anders skal disputere, så hans innspurtsslit har ikke startet riktig ennå – så NÅ skal vi bare slappe av og kose oss sammen ♥ I skrivende stund har vi kommet fram til hotel Wassilioff i Stavern, i et nydelig, blått hotellrom med sjøutsikt. I en kjøler sto det bobler da vi kom inn i rommet, og om to timer skal vi spise 5-retters middag (alt som en del av pakken).

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Disputas: Pulsen (videoblogg)

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Hei onsdag kveld, og hei påskeferie på ekte (også for de som har hatt normale arbeidsdager disse tre første dagene av uken) ♥

I dag er det hele to uker siden jeg avsluttet det som har kjentes ut som et uendelig langt løp mot PhD. Et løp der jeg svært mange ganger (jeg har ikke tall) var sikker på at nå, nå slutter jeg. Faktisk tror jeg det at jeg har blogget mens jeg holdt på, og vært så veldig tydelig på at jeg er doktorgradsstipendiat og jeg skal bli doktor i kjernefysikk, har gjort at jeg ikke kunne slutte. Jeg mener, hva skulle jeg sagt da, liksom? Det ville vært å miste ansikt så til de grader at jeg blir nesten uvel bare av å tenke på det…

Men nok om det: Dagen etter disputasen fikk jeg en festlig beskjed på Apple-klokken min:

Som den data-nerden jeg er (nerd på å samle og studere data, altså 😉 ) så satte jeg i gang en «workout» på klokken før jeg begynte hele showet (prøveforelesningen og selve disputasen). Poenget med dette var at da måler klokken ting som feks puls mye oftere enn det den gjør når jeg bare har den i vanlig modus.

Det ble, som dere kan se, en ny personlig rekord i treningsminutter 😛 Men det var jo ikke antall minutter jeg holdt på som var det jeg var mest interessert i, men heller hvordan pulsen min var. Den var, som dere kan se under her, generelt ganske høy…

Den første toppen, som er betydelig lavere enn de som kommer senere, er fra da jeg holdt prøveforelesningen. Da følte jeg meg egentlig ganske bra når jeg først kom i gang. Så er det pausen, der vi spiste lunsj, og så kommer tidspunktet der jeg blir kalt opp på scenen for å presentere arbeidet mitt (video nederst i innlegget). Videre ser man at jeg hadde relativt høy puls gjennom hele resten disputas-seansen.

Syns det er litt morsomt å se hvordan 29. mars (disputasdagen) skiller seg ut fra dagene før og etter 😉

 


Min «store greie» frem mot dispuatsen var at jeg ville streame (deler av) den, mens Anders har planer om å ha på seg et pulsbelte, og vise pulsen live på skjermen mens han holder på. Jeg håper skikkelig han gjennomfører det prosjektet, når det blir hans tur om ca et år 😀 Tror kanskje jeg var såpass cocky for en god stund siden, at jeg mente jeg skulle streame hele disputasen, men det turte jeg altså ikke. Jeg holdt dog det at jeg streamet presentasjonene mine, slik at det var mulig for alle å følge med på hva det er jeg faktisk har burkt tid (og penger) på de siste årene, og dette håper jeg det blir maneg flere som velger å gjøre: det er jo så enkelt! Bare å feste mobilen til et stativ (som vi fikk kjøpt til 30 NOK på ebay) og trykke «go live» på Facebook. Easy peasy ♥

Under er altså videoen der jeg legger fram hovedresultatene fra doktorgraden min: «Aspects of the Thorium Fuel Cycle». Jeg starter etter ca 4 minutter og 30 sekunder.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

UiO i mitt hjerte <3

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

God, solfylt påskemandag alle ♥ Det er bare så utrolig fantastsik at solen skinner, og det begynner å kjennes litt varmt ut ute!

Nå har jeg nettopp vært en tur innom Marienlyst og Radioresepsjonen (ikke programmet, men stedet), der jeg har blitt intervjuet for programmet «Hallo P3» som er på luften mellom 17 og 19 i kveld. Temaet var realfag og teknologi, og min egen personlige, litt krunglete, reise fra drømmen om å bli ballettdanser til å ta en doktorgrad i kjernefysikk. Grunnen til at vi snakker om dette akkurat nå er selvsagt fordi det er søknadsfrist til høyere utdannelse nå på lørdag.

Jeg vet ikke om det kommer med i intervjuet eller ikke (som dere kanskje skjønner så var dette et opptak, og da kan det jo være ting som ble sagt som blir klippet bort, fordi jeg snakket for lenge, feks), men personlig så er jeg ikke så fryktelig opptatt i seg selv av at flere jenter skal velge realfag: Det jeg brenner for er at FLERE skal få kunne ta et skikkelig, informert valg om hva de skal gjøre med livet sitt. Ja, det er mange flere gutter som studerer disse fagene enn jenter, og jeg tror nok det er ekstra viktig å vise frem disse fagene for jentene, men jeg vil ikke at vi skal si oss fornøyde med rekrutteringen av guttene heller, fordi jeg tror vi fremdeles rekruttere av et smalt segment av guttene. Grunnen til at det er viktig med bred rekruttering er selvsagt at skal vi løse de utfordringene verden står ovenfor så trenger vi forskjellige mennesker med realfaglig/teknologisk kompetanse, og da mener jeg ikke bare kjønn, men også etnistitet, bakgrunn, interesser, osv.

Så over til tittelen på dagens innlegg: Universitetet i Oslo (UiO) er et fantastisk sted å være student, og å få jobbe. Stadig tar jeg meg selv i å rusle rundt på campus og tenke «at jeg kan være så priviligert å få jobbe midt i en slik kunnskapsdatabase, sammen med så utrolig mange flinke folk, som kan så sinnsykt mye – og at jeg får lov til å være med å bidra til verdens totale kunnskap på denne plassen». Det føles faktisk ganske sinnsykt å få være en del av dette systemet ♥ På lørdag er det altså søknadsfrist, og jeg kan jo ikke gjøre annet enn å veldig varmt anbefale UiO, og spesielt fysikkstudier ved UiO (som nå heter «Fysikk og Astronomi»). UiO er det eldste og beste universitetet i Norge (høyest på internasjonale rankinger 😉 ), og fysikkutdannelsen hos oss skårer veldig høyt på studentundersøkelser som feks Studiebarometeret. UiO er også best i landet (faktisk balnt de beste i verden) på å lære studentene å programmere/kode/modellere helt fra begynnelsen på de forskjellige realfagsstudiene.

Men hovedpoenget mitt er at jeg selv har trivdes utrolig godt ved UiO – så godt at jeg bare har blitt her, og jeg anbefaler en studiehverdag i hovedstaden 100%!

Klem

♥♥♥

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
4 kommentarer

På vei til Ålesund

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

Hei fra Gardermoen ♥

I skrivende stund er jeg på vei til Ålesund, og ville bare innom her og si hei på veien. Målet for reisen er Arbeidsmiljøkonferansen ”Morgendagen er her”, og jeg er så heldig at jeg skal få lov til å holde avsluttende foredraget til konferansen i morgen. Nå er det en måned siden sist jeg holdt foredrag, og jeg begynner liksom å kjenne at det rykker litt i foredragsmuskelen, eller foten eller et eller annet sted nå 😉

Forresten så er det vel kanskje ikke heeelt riktig å si at jeg ikke har holdt foredrag på en måned nå, siden jeg vel holdt kanskje de to viktigste foredragene i hele karrieren forrige onsdag, men det blir liksom noe litt annet. Nå gleder jeg meg til å snakke ”om kjernefysikk og forskning og sånn – historien om en rosanerd”, og få lov til å være personlig og snakke mer om hva jeg syns og ikke bare om hva jeg vitenskapelig vet (ja, jeg liker å synse også – og jeg når jeg tenker meg om så startet jeg jo faktisk disputaspresentasjonen min med å si at jeg syns det var galt at Lise Meitner ikke fikk Nobelprisen i fysikk sammen med Otto Hahn for oppdagelsen av fisjon, men jeg tror ikke det er så fryktelig radikalt å mene det, akkurat…). Og jeg gleder meg til å endelig kunne legge til sliden «siste kapittel: PhD».

Uansett, nå er det Gardermoen, et lite glass vin, og morgendagens foredrag er in the making.


En annen ting: Jeg hadde ikke akkurat trodd at det skulle bli noe særlig diskusjon ut i fra innlegget mitt i går, der jeg bare så vidt nevner at jeg skal jobbe med Centre for Computing i Science Education, og at programmering (på sikt) skal skikkelig inn i all matematisk-naturvitenskapelig utdannelse på UiO. Der tok jeg visst feil. På Facebook-siden min ble det jo faktisk en god del diskusjon rundt temaet, og som alltid når man sier et eller annet om et programmeringsspråk eller et operativsystem eller PC vs MAC så er det litt som å åpne Pandoras Eske. Selv når jeg ikke en gang sa noe om programmeringsspråk; jeg bare viste fram min personlige screenshot med de programmene jeg har jobbet med i det siste…

Ja, det er C++ jeg har jobbet med. Ikke fordi det er mitt favorittspråk (jeg kan ikke nok til å ha et favorittspråk), men fordi veldig mange programmer jeg har trengt å jobbe med er skrevet i C++ – da er det det jeg trenger å kunne, og det er også det språket det er mulig å få hjelp med fra de som er mer «senior» enn meg. Nei, C++ er ikke det studentene møter i sitt første kurs med programmering (som for veldig mange er INF1100) – der møter de Python, men senere vil svært mange av dem trenge både C++ og/eller Fortran, fordi innen vitenskap så er det veldig mange store koder som er laget i disse språkene. For meg så er feks alle reaktorsimuleringene mine gjort i C++ (programmet tilsvarer ca 30 personår med arbeid, da tar ikke jeg bare å lager mitt eget program i Python fordi jeg syns at C++ var gammeldags), eller når Lise (en av mine bestevenninner, og doktor i meteorologi) skal kjøre klimamodeller som er laget i Fortran, så er det Fortran du må jobbe med. Sånn er det bare. Men som sagt; studentene møter typisk Python aller først ♥

Ok, nå må jeg visst boarde. Vi snakkes!

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar

Om kjernefysikk og forskning og programmering og sånn

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

God mandag alle ♥

Jeg driver og prøver å «lande» etter alt som skjedde forrige uke, og må innrømme at jeg fremdeles har vanskelig for å fatte at jeg faktisk har klart å gjennomføre dette… Heldigvis så fikk jeg akkurat tilsendt skjemaene som komiteen fylte ut etter både prøveforelesningen og disputasen, der de har krysset av i «Pass»-boksen, og signert. I disse skjemaene står det også at jeg gjorde det veldig bra – jeg kan nesten ikke tro det, men det var altså ikke slik at jeg bare kom meg gjennom disputasen med et nødsskrik, men jeg «fought well» som de blant annet har skrevet. Spesielt fornøyd er jeg med det de har skrevet om prøveforelesningen, der de blant annet har skrevet at den var «Excellent. The canditate covered everything that was expected – and a little more».

Nå er jeg faktisk doktor, på ordentlig. Jeg må bare si det til meg selv noen ganger i tiden som kommer for at det skal synke helt inn, tror jeg 😉


Når det gjelder tiden fremover så får jeg jo stadig spørsmål om hva jeg skal gjøre nå som jeg (endelig!) er ferdig med doktorgaden. Det jeg kan si sikkert er at det blir ikke mer kjernefysikkforskning som hovedaktivitet nå – det er et tilbakelagt kapittel. Nå om dagen jobber jeg (midlertidig) i ledelsen for det nyopprettede senteret for fremragende utdanning (her på UiO) som heter så mye som Centre for Computing in Science Education, der vi jobber med å få inn programmering som en naturlig, integrert del i de matematisk-naturvitenskapelige fagene på UiO – dette skal vi bli verdensledende på ♥

Noen avprogrammene jeg har jobbet med i det siste som jeg endelig kunne lukke (nei, jeg er på ingen måte god til å programmere, men jeg har lært the hard way hvor utrolig viktig det er å mestre)

Jeg kommer til å fortelle mer om dette etterhvert, og også når jeg vet mer hva fremtiden bringer – akkurat nå så er ting altså midlertidig. Ellers er jeg fremdeles kjernefysiker i hjertet – ingen må tro noe annet, og det er på ingen måte slutt på kjernefysikk som tema her på bloggen; jeg bare kommer også til å lære meg andre ting, og det kommer selvsagt til å påvirke hva jeg bligger om. Jeg blir altså på UiO akkurat nå, men ikke lenger i kjernefysikkgruppen, som jeg har STORTRIVDES i i mange år nå. Heldigvis så er det ikke langt fra kontoret jeg nå sitter i i 4. etasje, ned til syklotronlabben, så når neste eksperiment på aktinider (og fisjon og sånn, som jeg har jobbet masse med på doktorgraden) skjer, så kommer jeg nok til å være med…;)


Under her er forrsten prøveforelesningen som jeg filmet på Facebook Live på disputasdagen, om hvordan grunnstoff som er tyngre enn jern dannes. Enjoy ♥

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
Ingen kommentarer

Sunniva Rose, PhD

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

Onsdag den 29. mars 2017, klokken 16:30 var det endelig over: Disputasleder, 3 opponenter, og meg selv kunne gå inn for siste gang i auditorium 1 på Helga Engs hus, og disputasleder annonserte at opponentene var fornøyd. Jeg klarte det! Jeg har klatret så langt opp på utdannelsesstigen som det er mulig å gjøre, og det er jeg sykt fornøyd med!

Det var en veldig spesiell dag, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs og gruet meg så voldsomt noen gang før… Heldigvis løsnet det da jeg omsider begynte presentasjonen av arbeidet mitt, men mens disputasleder leste opp det som skal sies når disputasen begynner, og hun kom til «I now call upon Sunniva Johnne Rose…», da kjentes det virkelig ut som om jeg skulle begynne å gråte. Heldigvis begynte jeg IKKE å gråte, og jeg syns selv at resten av dagen gikk bra – mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på 🙂 Jeg filmet forresten både prøveforelesningen og disputasforedraget (men ikke selve disputasen, der opponentene spør meg ut om arbeidet, da), og de filmene tenker jeg å dele her på bloggen, bare ikke akkurat nå.

Nå ville jeg bare dele noen snapshots fra en dag jeg aldri kommer til å glemme, og si at det gikk bra, at jeg nå er Doktor Rose, at jeg er lettet, glad, men at det også på en måte ikke har sunket helt inn ennå. Så må jeg også bare si til alle de som har sendt meg meldinger og kommentarer og likes og jeg vet ikke hva: Jeg har sett alt sammen, og setter enormt stor pris på det – skal prøve å få svart alle, men har bare ikke hatt tid/ork ennå (var ikke i seng før klokken 04:45 i går morges, og så ble vi hentete for å dra på MNT-konferansen klokken 09:45, så ting har liksom gått litt slag i slag 😉 ).

(Ja, her er jeg helt gåen – kjempeglad, men utslitt, og det syns vel egentlig, også…)

Tusen takk til alle som kom og hørte på meg, som var med å feiret meg på kvelden, til alle som har ønsket meg lykke til, heiet, og, ja – bare, TAKK ♥♥♥

 

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
14 kommentarer

Prøveforelesning

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

 

I går fikk jeg prøveforelesingstema, og selv om det ikke er nøyaktig det jeg ville valgt hvis jeg fikk velge selv så er jeg veldig fornøyd! Onsdag den 29. Mars (13 dager fra i dag), klokken 10:15, i Helga Engs hus Auditorium 1 skal jeg nemlig gi en forelesning med tittelen

Cosmic fission: the synthesis of the heavy elements and the role of fission 

Eller, som jeg oversetter temaet:

How are elements, and in particular heavy elements created, and what role does fission play in this?

Prøveforelesning er ikke en ”generalprøve” for selve disputasen (som er samme dag, kl 13:15, samme sted), men heller som en slags ”siste test” som du må bestå før du før lov til å forsvare avhandlingen din. Temaet/tittelen for prøveforelesningne blir bestemt av komiteen, og du får ikke vite hva det er før 14 dager før du skal disputere. Det er meningen at teamet for denne testen skal være litt knyttet opp mot det som er ditt ekspertfelt, men det skal IKKE være det samme du har jobbet med i doktorgradsarbeidet.

Det temaet jeg har fått er et veldig godt eksempel på et sånt tema: Selv har jeg aldri jobbet med såkalt nuklosyntese (dannelse av grunnstoffer ute i verdensrommet), men det er MASSE kjernefysikk i de forskjellige prosessene der de forskjellige grunnstoffene dannes, og denne forelesningen skal jo også ha et hovedfokus på hvilken rolle fisjon (det samme som skjer i reaktorer) spiller i disse prosessene.

Enn så lenge så kan jeg en del basics om hvordan grunnstoffer dannes, men jeg vet særdeles lite om fisjonens rolle oppi det hele, så det er det jeg må gjøre mitt beste for å sette meg inn i. Heldigvis sendte snille Ann-Cecilie meg en PRL-artikkel om temaet i går, så da har jeg et utgangspunkt for detektivarbeidet. Jeg lærte også at en slags key phrase er fission recycling, så da er det lettere å gjøre litteratursøk. Jeg har altså masse å lære meg, men jeg kan nok til å klare å stille relevante spørsmål – jeg tror det kan bli ganske bra (jeg har allerede funnet frem nydelige bilder av supernovaer, kolliderende nøytronstjerner, og melkevien…)


Når jeg er ferdig med denne forelesningen klokken 11 kommer komiteen til å bestemme om jeg har bestått eller ikke, og hvis jeg består så får jeg altså lov til å forsvare avhandlingen to timer senere 😉 (Eller, som de pleier å si the trial lecture was found satisfactory – jeg har aldri hørt noe annet enn satisfactory, så her er det kanskje rom for litt entusiasme-forbedring?)

Prøveforelesningen er også åpen for alle, forresten ♥

I dag kom avhandlingen fra trykken forresten, og jeg er ikke redd for å si at jeg er veldig stolt (og nesten litt skjelven)! Har dessuten også vært og ordnet neglene, som jeg satser på skal holde seg fine til disputasen. Dermed er avhandlingen i boks, disputasskoene i boks, disputasnegler er i boks, sted for feiring er i boks, disputaskjolen er i boks (den må jeg prøve å få vist frem), og disputasforedraget er nesten i boks.

Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn
1 kommentar