Denne uken holdt jeg middagstale for NHO mat... Jeg startet like godt med å lese opp alle kjemikaliene som er i et helt vanlig egg; det er 67 stykker, og det høres nesten ut som poesi når du leser. Altså, bare høre på dette (bitte lille utdraget):
Poenget var (og er!) at jeg ville ta opp dette med at ordet kjemikalie fryktelig ofte brukes som om det er et negativt ladet ord - noe som selvsagt bare er TULL. Ordet kjemikalie er et 100% nøytralt ord, som i seg selv altså hverken er negativt eller postivt.
Jeg har vel sagt dette før her på bloggen, men jeg tror dette er noe som bare kan (og bør?) gjentas med jevne mellomrom:
Alt er bygget opp av atomer. Hydrogen, oksygen, karbon, natrium, klor, gull, kvikksølv, uran. Så langt kjenner vi til 118 forskjellige, og for bare noen måneder siden fikk de fire siste sine navn (nihonium, moscovium, tennessine, og oganesson, for den som er interessert i sånt).
Hvis du tar flere atomer og setter dem sammen får du molekyler.
Hvis du bare har én type atomer har du et grunnstoff.
Hvis du har to eller flere forskjellige atomer får du en kjemisk forbindelse. – sånn som feks glukose, laktose, bordsalt eller vann. En ting som er veldig viktig å huske på er at når du lager en kjemisk forbindelse endres som regel egenskapene til atomene seg totalt! (Tenk på vann som består av hydrogen og oksygen - to brennbare gasser, men som sammen altså blir vann 😉 )
Et kjemikalieer en fellesbetegnelse på både grunnstoff og kjemiske forbindelser. Absolutt alt er laget av kjemikalier. Alt! Kjemikalifritt fins ikke. Seriøst…! Hvorvidt et kjemikalie er menneskeskapt eller naturlig forteller oss nøyaktig 0 om det er farlig, eller ikke. "Naturlig = sunt" gir overhodet ingen mening, og er dessuten en svært farlig (og rett frem dum) tankegang å følge. Hvorvidt du kan uttale navnet (noe som også ofte brukes som en slags ”helsetest”: ikke spis noe med ingredienser du ikke kan uttale…Altså, jeg har ikke ord…!) på et kjemikalie er 100% irrelevant
En ting jeg syns er litt morsomt er jo at i et helt vanlig egg (ja, gjerne økologisk - det gjør absolutt ingen forskjell på dette), så fins det blant "ingrediensene" både aceton og formaldehyd - altså to kjemikalier som i aller høyeste grad kan sies å være farlige kjemikalier.
Aceton er jo det stoffet som fins i negelelakkfjerne som gjør at denne faktisk løser opp og fjerner negelelakk. -Et skikkelig løsemiddel, med andre ord. Formaldehyd omtales som "Høyst toksisk for alle dyr, uavhengig av inntaksmetode. 30 ml oralt inntak av en løsning som inneholder 40% formaldehyd har vist seg å vøre dødelig for et voksent menneske". Dette er jo et kjempefint eksempel på hvor vitkig dette med doser er; det holder liksom ikke å bare trekke ut en eller annen kjemisk forbindelse som egentlig er dødelig, heller, for hvovidt noe er farlig har alltid å gjøre med i hvilken dose det er snakk om. Når du har spist så mye egg at du begynner å nærme deg dødelig dose av formaldehyd er det ikke fomaldehyden som er problemet ditt lenger, for å si det sånn...;)
Selvsagt elsker jeg kjemikalier (vann, salt, koffein, ethanol, for å nevne noen som ligger høyt opp på listen), selv om jeg ikke nødvendigvis elsker alle kjemikalier. Men kjemikalier er veldig bra, og det tror jeg alle kan være enige i. Håper dere nyter langhelgen! Og kos dere med alle kjemikaliene ♥ ♥ ♥
Hei onsdag kveld, og hei påskeferie på ekte (også for de som har hatt normale arbeidsdager disse tre første dagene av uken) ♥
I dag er det hele to uker siden jeg avsluttet det som har kjentes ut som et uendelig langt løp mot PhD. Et løp der jeg svært mange ganger (jeg har ikke tall) var sikker på at nå, nå slutter jeg. Faktisk tror jeg det at jeg har blogget mens jeg holdt på, og vært så veldig tydelig på at jeg er doktorgradsstipendiat og jeg skal bli doktor i kjernefysikk, har gjort at jeg ikke kunne slutte. Jeg mener, hva skulle jeg sagt da, liksom? Det ville vært å miste ansikt så til de grader at jeg blir nesten uvel bare av å tenke på det...
Men nok om det: Dagen etter disputasen fikk jeg en festlig beskjed på Apple-klokken min:
Som den data-nerden jeg er (nerd på å samle og studere data, altså 😉 ) så satte jeg i gang en "workout" på klokken før jeg begynte hele showet (prøveforelesningen og selve disputasen). Poenget med dette var at da måler klokken ting som feks puls mye oftere enn det den gjør når jeg bare har den i vanlig modus.
Det ble, som dere kan se, en ny personlig rekord i treningsminutter 😛 Men det var jo ikke antall minutter jeg holdt på som var det jeg var mest interessert i, men heller hvordan pulsen min var. Den var, som dere kan se under her, generelt ganske høy...
Den første toppen, som er betydelig lavere enn de som kommer senere, er fra da jeg holdt prøveforelesningen. Da følte jeg meg egentlig ganske bra når jeg først kom i gang. Så er det pausen, der vi spiste lunsj, og så kommer tidspunktet der jeg blir kalt opp på scenen for å presentere arbeidet mitt (video nederst i innlegget). Videre ser man at jeg hadde relativt høy puls gjennom hele resten disputas-seansen.
Syns det er litt morsomt å se hvordan 29. mars (disputasdagen) skiller seg ut fra dagene før og etter 😉
Min "store greie" frem mot dispuatsen var at jeg ville streame (deler av) den, mens Anders har planer om å ha på seg et pulsbelte, og vise pulsen live på skjermen mens han holder på. Jeg håper skikkelig han gjennomfører det prosjektet, når det blir hans tur om ca et år 😀 Tror kanskje jeg var såpass cocky for en god stund siden, at jeg mente jeg skulle streame hele disputasen, men det turte jeg altså ikke. Jeg holdt dog det at jeg streamet presentasjonene mine, slik at det var mulig for alle å følge med på hva det er jeg faktisk har burkt tid (og penger) på de siste årene, og dette håper jeg det blir maneg flere som velger å gjøre: det er jo så enkelt! Bare å feste mobilen til et stativ (som vi fikk kjøpt til 30 NOK på ebay) og trykke "go live" på Facebook. Easy peasy ♥
Under er altså videoen der jeg legger fram hovedresultatene fra doktorgraden min: "Aspects of the Thorium Fuel Cycle". Jeg starter etter ca 4 minutter og 30 sekunder.
...også drømmer jeg om å finne en mann med litt penger i baklomma, da...
Hører jeg med jevne mellomrom unge jenter si. I fullt alvor. Norske jenter, i 2017.
Derfor har jeg begynt å avlutte alle foredrag jeg holder for ungdom med en liten pekefinger spesielt rettet mot jentene (selv om det er gutter i salen tror jeg de tåler å høre ett minutt som er spesielt rettet mot motsatt kjønn, eller hva?).
Saken er jo den at det disse jentene gjerne drømmer om er helt vanlige ting som et all right hus, litt nettshopping av klær, bil, interiør, 2.1 barn og hund, osv, og det som da står mellom dem selv og drømmen om et ikke så veldig ekstraordinært liv er altså å finne en mann med penger. (Jeg har aldri hørt en gutt si noe liknende i fullt alvor...). Jeg blir litt sånn kødder dere med meg?!? Dere må jo sørge for dere selv! Og det er det jo i første omgang to ganske åpenbare grunner til:
Hva om du ikke møter denne mannen med penger, skal du da ikke kunne oppfylle de litt "materialistiske" drømmene dine?
Det er superskummelt å gjøre seg økonomisk avhengig av en annen på denne måten - altså så avhengig at du faktisk ikke kan stå på egne ben. Skal du i ytterste konsekvens da bli i et forhold der du er ulykkelig, fordi det er han som har pengene?
Altså, jenter, fiks dette selv! Du må kunne sørge for deg selv og to barn. Så kan kjærligheten komme som en kjempebonus på toppen av alt! Det er ikke uromantisk å tenke at man skal være økonomisk selvstendig; hvis du vet at du kan gå, så betyr det at du hver eneste dag velger å være sammen med den du er sammen med ♥ (Det må jo være all right for mannen også, å vite at du er sammen med ham av kjærlighet, og ikke pga penger og praktiske forhold?) Det kan jo dessuten hende at du møter en skikkelig grei mann (eller dame - whatever) som ikke har penger; for det er jo ikke sånn at de to nødvendigvis henger sammen 😉
Det er flere måter man kan bli økonomisk selvstendig, ikke bare ved å studere realfag, men jeg pleier å trekke frem at med en realfagsutdannelse så får du jobb, og du kan velge å ta en forholdsvis godt betalt jobb. Du vil kunne få en jobb som er interessant og spennende, og du kan gjerne velge å gå en sånn retning at du feks jobber for å gjøre verden til et bedre sted (løse klimaproblemer eller utvikle helseteknologi). I tillegg til at du typisk vil ha en jobb med mye frihet. Det er også noe jenter burde tenke over når de velger hvilken vei de skal gå i livet.
Kjære alle jenter, dere må sørge for dere selv først ♥ Ha for all del med dere "hjertet" når dere skal velge utdanning og yrke, men ha også med dere "hjernen". Penger er absolutt ikke alt, og jeg har ingen tro på at man blir lykkelig bare man har en god inntekt, men penger er også viktig, for det gjør deg fri.
(PS: Husk på at hvis du feks ser opp til personer som Caroline Berk Eriksen så er hun en rimelig vellykket selvstendig næringsdrivende - hun er ikke en som traff en mann med litt penger i baklomma og derfor har et behagelig liv...)
Dette bildet dukket opp i FB-feeden min i dag, og jeg syns det passet fint til dette innlegget. Bildet er tatt fra stuevinduet mitt, en februardag for to år siden; det var den første vinteren i leiligheten, himmelen var knall rosa, og den tullet hele Oslo inn i et nydelig, rosa teppe. Utsikten fra MIN leilighet, som JEG kjøpte, helt alene. Etter å ha vært gjennom brudd, og plutselig ha ansvar for en liten jente alene, var det en av de bedre følelsene jeg har hatt i livet; da JEG var i møte med banken, og da JEG signerte kontrakten hos megleren. Å virkelig stå stødig på egne ben - det er FANTASTISK! (Det betyr ikke at jeg helst vil være alene; jeg savner Anders så jeg holder på å bli gal nå som han er i USA, og jeg har virkelig ikke begynt å tenke at søren, det går jo så fint når det bare er meg, jeg trenger jo ikke egentlig han...♥)
I går var jeg en tur i Trondheim, og snakket for 250 jenter som går i 3. klasse på VGS, og har realfag - om kjernefysikk og forskning og sånn; om motgang og motivasjon, gode og dårlige karakterer, hvordan hverdagen til en forsker er, osv. Superstas! Jeg føler meg virkelig priviligert som får lov til å reise rundt å delta på denne typen arrangementer. Håper bare jeg inspirerte noen til å velge realfag videre, nå etter videregående, og til å innse at det er helt normalt (og sunt?!) at det er en del motgang, og dager/perioder der man rett og slett føler seg dum ♥
Men! Det var ikke egentlig det jeg skulle snakke om; saken er nemlig den at da jeg satt på Gardermoen i går tidlig, og drakk en kaffe og forberedte meg for dagens foredrag tikket det inn en mail på mobilen:
Nå er altså komiteen som skal bedømme avhandlingen min godkjent og oppnevnt av fakultetet. Dette er jo liksom det første håndfaste beviset jeg har fått på at jeg faktisk har levert, og nå er det en prosess i gang som skal slutte med at jeg kan kalle meg Sunniva Rose, PhD (nei, jeg kommer nok ikke til å sette det på dørskiltet mitt). Som tittelen på innlegget sier så ble alt med en gang mye mer virkelig. Det skjer faktisk!
Det har vært et lite håp om at jeg skulle disputere den 29. mars, men (blant annet) siden komiteen ikke har vært fomelt oppnevnt før nå så ser det ut til at disputasen blir rett over påske. Dette får jeg bare komme tilbake til når jeg vet mer - jeg har i alle fall INGEN planer om å holde disputasdatoen hemmelig 😉
Jeg måtte bare dele det med dere, for for meg så er dette stort.
Jeg lovet dere jo noen utdrag fra doktorgradsavhandlingen. Det første jeg postet var rett og slett sammendraget, og nå syns jeg det er naturlig å gi dere (deler av) introduksjonskapittelet:
Hvis du fulgte med i norske medier i årene fra 2005-2008, var det nærmest umulig å ikke få med seg at det var veldig mye snakk om thorium, thorium-brenselssyklusen, og "thoriumreaktorer". Thorium ble lovpriset som den "nye kjernekraften"; noe som var helt annerledes, og mye bedre enn den "gamle" uran-baserte kjernekraften. Det ble også hevdet at thorium kunne bli Norges nye olje, siden en av verdens største thorium-reserver ligger i Norge.
Men det det er ingenting som heter "gratis lunch". Thorium er ikke noe gude-gitt, sendt fra over, ei heller er det fienden. Hele kjernekraftdebatten er dessverre ofte veldig polarisert.
Thorioum er et grunnstoff som, under de rette forutsetninger, kan bli omdannet til den utmerkede fissile kjernen uran-233. På grunn av de kjernefysiske egenskapene til denne uran-isotopen, kan thorium-basert kjernekraft være bedre enn tradisjonelle uran-baserte brensel. Dog er det ikke noe som er totalt annerledes fra uran(/plutonium)-brenselssyklusen. Thorium-brenselssyklusen er et spesialtilfelle av den mer generelle brenselssyklusen, og den kan ha noen veldig positive sider ved seg:
under rette forutsetninger vil reaktorer med thorium-basert brensel produsere betydelig mindre mengder med langlivet radioaktivt avfall
det er mere thorium i jordskorpen enn uran
så å si null plutonium produseres fra thorium-baserte brensel - noe som er bra for public opinion
det er mulighet for breeding, eller nesten-breeding, i et termisk nøytron-spektrum
det er vanskeligere å lage våpen fra thorium enn uran eller plutonium, siden det fissile uran-233 vil være forgiftet av uran-232, som resulterer i gamma-stråling emd veldig høy energi
To av de største utfordringene i vår tid er energisikkerhet og klimaendringer. Vi trenger nok rimelig og sikker energi, og vi trenger å produsere denne energien uten å øke CO2-utslippene. Thorium som brensel i kjernekraftverk kan være en (viktig) bit i løsningen på disse utfordringene.
Denne PhD-avhandlingen ser på enkelte aspekter ved thorium-brenselssyklusen, og thorium som brensel - fra helt grunnleggende kjernestrukturaspekter, til full-skale reaktor-simuleringer. Avfallsproduksjonen fra thorium/uran-brensel ble studert ved hjelp av Monte Carlo-simuleringer, med forsjellige anrikningsgrader av uran - thorium ble blandet med høyanriket uran, og deretter multi-resirkulert for å både minimere avfalssproduksjonen og for å spare på uran-ressursene. Videre har et eksperiment på uran-233 som ble utført på Oslo syklotronlaboratorium blitt analysert for å både trekke ut nivåtettheten og styrkefunksjonen til uran-234, og for å studere prompt fisjons-gammastråling fra fisjon av uran-234. Nivåtettheten og styrkefunksjonen er viktige input-parametre for å beregne sannsynligheten for nøytron-innfangning på uran-233, og de prompte fisjons-gammastrålene er viktige for å forstå hvordan gammastråling varmer opp en reaktor som er fylt med thorium.
I går kveld fikk jeg pakke fra Mester Grønn på døren. Inne i pakken lå det en nydelig bukett med 15 røde, slanke roser, med verdens fineste kort♥ Anders var i luften, et sted over Atlanterhavet akkurat da, men plutselig var han tilstedet i leilighten sammen med meg allikevel - ja, de var selvsagt fra han, og gjett én gang om jeg klarte å lære være å strigråte da jeg leste kortet... Nå er det i alle fall roser både ved sengen og på stuebordet, og det liker jeg!
Hvis du ønsker en jobb der du får reise rundt i verden, og oppleve andre land og språk og kulturer er det å bli forsker definitivt en vei å gå!
...pleier jeg å si når jeg holder foredrag om hvordan det er å være forsker. Og det er jo helt sant at man får muligheten til å reise rundt i verden; enten det er for å delta på konferanser, eksperimenter, eller lenger eller kortere forskeropphold. Man får dra til steder man kanskje ikke ellers ville ha dratt til, og gjerne skal man bo der i mange måneder eller år, og man får virkelig lære både språk og kulturer å kjenne. Supert!
...
Det jeg ikke sier, er at det ikke er bare bare å få til når man også skal ta hensyn til livet. Og livet er jo sånn at man gjerne finner sammen to og to i par, og videre er det gjerne sånn at det kommer nye, små mennesker (aka. barn) oppi dette. Hvis man slenger på at livet er samlivsbrudd og delt omsorg og ny partner, så er ikke nomadelivet så veldig ideelt lenger...
I dag satte Anders seg på flyet og er i skrivende stund et sted over Atlanterhavet, på vei til LA. Jeg er igjen her hjemme i Oslo. Nettopp på grunn av livet så er han bare borte i syv uker; jeg syns det er grusomt lenge, samtidig som jeg vet at han ideelt sett skulle ha vært bort mye lenger - gjerne et halvt år, eller kanskje mer, så da får jeg også kjent på litt dårlig samvittighet over å stå i veien for at han får gjort det han trenger på en skikkelig måte...men sånn er det. Det er en 6 (snart 7 - den 8. februar♥) år gammel jente oppi alt dette og; hadde det ikke vært for henne så hadde jeg reist sammen med Anders, og vi hadde kanskje sammen vært borte i et helt år. Men Alexandra går på skole, og har dessuten også en pappa som er like mye forelder som det jeg er, og hun er den som går først her.
Jeg savner allerede Anders noe helt forferdelig, og sminken min ser ikke ut etter å ha hatt flere runder med oversvømmelse fra øynene mine i løpet av dagen. Men sånn er livet.
/ dette skribleriet fra et møtenotat en gang er det som best illustrerer meg akkurat nå ♥
Dagen i dag startet i Realfagsbiblioteket, på scenen, som paneldeltager i Abels tårn. Et av lytterspørsmålene handlet om røyking, og hvorfor en som røyker også får i seg radioaktive stoffer (bly-210 og polonium-210, for å være eksakt). Denne lytteren linket også til en video, der han hadde hørt blant annet dette om røyking, og den videoen er så bra, at jeg tenkte under sendingen at denne MÅ jeg bare dele etter sending!
Enjoy, og god helg!
Dagens sending ♥ (Jeg fikk forresten ikke svart på spørsmålet om å sammenlikne gamma-strålingen fra Tsjernobyl med en lyspære, men det får jeg bare ta en annen gang - I'll keep you posted!)
I morgen er jeg med i panelet i Abesl tårn (endelig har jeg tid til sånt igjen!), som spilles inn live i Realfagsbiblioteket her på Blindern (åpent for alle å komme og høre på, og spise gratis vafler og kaffe ♥), og som sendes på NRK P2. Det jeg sitter og forbereder meg til (når jeg ikke bare driver og tar selfies i speilet på mitt nye kontor) er blant annet:
om radioaktivt vann kjøler like godt som ikke-radioaktivt vann (vi er tilbake i Fukushima-modus, ja)
hva som er likt og ulikt på synlig lys og gamma-stråling, og hvor sterk lyspære tilsvarer egentlig den såkalte Elefant-foten i kjelleren under Tsjernobyl-reaktoren (deler av kjernen som smeltet ned gjennom gulvet, altså)
hvor mye stråling en røyker "får i seg", og hvor farlig det evt er - og hvorfor får en røyker "i seg" stråling
Håper vi sees i morgen tidlig på Realfagsbiblioteket, da♥ Nå må jeg pakke sammen og løpe fra kontoret; det bærer opp på Voldsløkka for å hente Alexandra på bandy, og så ned til byen for svømmekurs - tenlker det er egentlig helt OK at bandy ikke er en aktivitet som varer i veldig mange måneder...
Isabelle Ringnes og jeg fikk den store æren å holde årets tale under årsmiddagen til NHO. Dette er en sånn ting man ikke sier nei til, selv om man har planer om å levere doktorgradsavhandlingen sin fire dager senere... (Ja, det var det som var planen - selv om fasiten nå tilsier at det tok en uke mer enn planlagt ?)
Og jeg angrer virkelig ikke! Det var et stort kick, og veldig gøy å få jobbe sammen med Isabelle, som bare er superdyktig, og forberede oss til denne jobben. Men å skulle snakke foran ca 500 av Norges toppolitikere, kongelige, og topper i næringslivet gjorde jo at adrenalinet pumpet sånn ganske greit rett før vi skulle på scenen, da 😉 Men det er vel egentlig sånn det skal være...? Jeg ser i alle fall på det man blir nervøs betyr jo bare at det skal gjøre faktisk betyr noe for deg, og at du ønsker å gjøre en god jobb - det var i alle fall sånn for oss 🙂
før gjestene kom - begynner å kjenne skikkelig på nervene...
etter at vi var ferdige; jeg er glad jeg ikke tenkte alt for mye i detalj over hvem som faktisk kom til å være der...
her var vi SÅ GLADE OG LETTET!
Her er talen i sin helhet, både som video, og som tekst ("min" tekst er markert i blått):
Tusen takk for introen Thore!
- jeg må jo innrømme at med tanke på de som har tronet denne scenen før oss, så fryktet vi at dersom vi ikke ble introdusert slik, så ville kanskje høyden på hælene og fargen og lengden på håret vårt få dere til å tro at nå er kveldens underholdning endelig ankommet…
Jeg er Isabelle Ringnes, jeg jobber med teknologi og innovasjon for Schibsted i London, og er grunnlegger for TENK: tech nettverket for kvinner. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er geek, jeg simpelthen ELSKER tech, men ikke nødvendigvis fordi at algoritmer og IP adresser gjør at blodet pumper ekstra hardt, men på grunn av potensiale den har til å løse verdens største og mest komplekse problemer- alt fra fattigdom til utdanning til helse og, som vi har snakket om i dag, miljø. I fare for å høres ut litt ut som en miss Universe parodi, så er mitt mål i livet å gjøre verden til et bedre sted.
Men jeg vet at jeg per stereotypiske definisjon ikke ser ut som en datanerd, noe jeg stadig får bekreftet- som for eksempel da Uber sjåføren min i Silicon Valley spurte om jeg skulle inn å forlysterakettforskerne da han kjørte meg til NASA research center og Singularity University i sommer. Da kunne jeg svare at “niks, blikke no lapdans i kveld gitt, bor her og jobber med eksponensiell teknologi for å løse problemer for en milliard mennesker. Da blerr’e taust.
MEN like mye som jeg forguder roboter, kunstig intelligens og nanoteknologi så elsker jeg også at tech gir meg Tinder, forskjønnende snap chat filtere og muligheten til å ta uendelig med selfies.
Men ikke like mye som min bedre halvdel-
Jeg er Sunniva Rose, og jeg leverer doktorgraden min i kjernefysikk om fire dager, der jeg har forsket på muligheter og utfordringer knyttet til det å bruke det norske grunnstoffet thorium som brensel i kjernekraftverk.
I tillegg til å være kjernefysiker så er jeg rosablogger, på sunnivarose.no - om kjernefysikk og forskning og sånn. Jeg er veldig glad i rosa og ser ingen motsetninger ved det å være interessert (og flink!) i realfag, og å være opptatt av mote, sminke, interiør og klær.
Jeg eeelsker selfies, og tar like gjerne bilde av dagens fysiker-outfit, som meg selv på labben...
Det er en grunn til at vi står her i dag, foruten det helt opplagte, nettopp fordi våre kalkulasjoner viste at dette kom til å bli den kuleste selfien vi vil få så langt i vårt liv (isabelle smiler til sunnivas kamera).
Vi vet, som alle i salen, at fremtiden byr på mange utfordringer, og at det nettopp er vi, unge som eldre som må ta grep, gjøre det vi kan for å snu utfordringene til muligheter.
Vår lidenskap, på hver vår måte, er teknologi. Teknologi gjør at vi i dag faktisk har muligheten til å gjøre noe med de 2.5 kvintillioner data bytesene vi etterlater oss hver eneste dag.
Kunstig intelligens finner løsninger på problemer vi ikke vet at eksisterer enda og tar datadrevne beslutninger våre fysiske hjerner ikke er i stand til, som for eksempel i sommer da IBM Watson braste gjennom over 20 millioner journaler og identifiserte en livreddende kreft-diagnose på ti minutter- flere måneder i forveien av landsledende leger.
Utviklingen er eksponensiell- tenk over at hele 90% av verdens totale datamengde ble produsert de siste to årene.
Kunstig intelligens kommer til å bli det desidert største momentet i dataens og kanskje til og med menneskets historie og det går raskere enn noensinne. Til tross for at selvkjørende biler ble spådd mange tiår frem i tid, så har jeg selv vært vitne til at det ruller hodeløse Uber, Google og Tesla biler i California overalt.
Yes!
Tech er gøy, det er spennende, og med mindre vi ser for oss et slags post-apokalyptisk samfunn der kun overlevelse er det som teller - og sååå pessimistiske håper jeg ingen her er, så vil den grønne fremtiden fortsettes å formes av teknologi.
…
Dessverre er vi to av ganske få kvinner globalt som tør å påstå at tech er vår lidenskap. På de fleste tech-studier er det færre enn 10% jenter.
I høst hadde jeg den ære å få dra på turné, hele landet rundt, med NHO og deres “Jenter og teknologi”. Vi snakker turnébuss og hele pakka 🙂
På denne turen fikk jeg møte 3000 jenter, og fortelle om min noe kronglete vei fra en drøm om å bli ballettdanser, til forsker ved Norges største universitet. Det er én kommentar som alltid går igjen; fra 15 år gamle jenter jeg møtte på denne turen, til gutter jeg treffer på byen:
Seriøøøst, er du kjernefysiker?!?
...
For det ER fordommer: Selv etter å ha "bevist" at jeg ikke er dum ble det "oppstandelse" da jeg skrev blogg-innlegget "how to dress as a female scientist", der jeg kom med tips til andre kvinnelige forskere som gjerne vil få pynte seg og være feminine, samtidig som man blir tatt på alvor.
I bunn og grunn handler det om å få være seg selv, og å ikke avfeie noen fordi de tilsynlatende ikke at nøyaktig det du tror de skal være...
Jeg husker tilbake da jeg bodde i New York og stadig innså at jeg var den eneste jenta blant hundrevis av gutter på tech konferanser. Så til tross for at dokøen der, som her også forøvrig, for en gangs skyld var kort, så var selv ikke en tom blære verdt å konstant bli spurt om jeg hadde gått meg bort, om jeg var servitør, eller noen sin tinder-date. Et par hundre slike kommentarer trigget meg til heller å bli feminist, nørd og ja, singel.
Men dette er vel ikke greit! Løsningene til fremtidens problemer ligger i teknologi, men teknologien er ikke bedre enn menneskene som utvikler den- og vi vet at mangfold er nøkkelen til de beste produktene. Og her ligger en av våre største utfordringer, for vi har rett og slett ikke nok folk. USA anslår at de vil trenge over 1 million flere teknologer innen 2020, og i Norge er tallet 12 000.
Og vi trenger de beste hodene!
Rosakledd og høye hæler, hettegenser og converse- alle må til for å ruste Norge i den teknologiske revolusjonen vi står midt inne i.
Jeg tror alle her i kveld vil si seg enige i at Intelligens og kreativitet antagelig er forholdsvis jevnt fordelt mellom kjønnene: Da er det jo i såfall litt skummelt å bare rekruttere fra den ene halvparten av befolkningen…?
Uten å peke fingre så kan vi vel bemerke at det finnes mange middelaldrende, ogsvært kjekke ,menn i salen, og at det kanskje trengs litt omstilling i seg selv for å se at unge, blonde rosa jenter går i bresjen for fremtidens teknologiske Norge.
Personlig er jeg optimistisk, men ser også viktigheten av at alle faktisk må kunne en god del grunnleggende realfag og teknologi. Og jeg gleder meg til den dagen programmering er et eget fag i skolen! - Da ikke bare for det åpenbare; at man lærer seg å programmere og forstå hvordan datamaskiner virker og hvilke muligheter de faktisk gir, men minst like viktig, og her siterer jeg Steve Jobs:
Alle burde lære seg å programmere, for det lærer deg å tenke.
…
Teknologien vi har hørt om i dag erfremtiden, og jeg tør påstå at Norge står ovenfor et vinn eller forsvinn - red pill, or blue pill- øyeblikk.
Apropo piller, så vil vi selvsagt også få takke for deilig mat. Personlig må jeg innrømme at dette er noe av det beste jeg har spist på lenge. For jeg kan jo avsløre at det ikke bare er fryd og gammen med denne tech drevne hypen. En populær trend i silicon valley er nemlig å droppe spisingen fullstending for å være mer effektiv, så der bøttet vi heller nedpå med den næringsrike drikken “Soylent”, som strengt tatt er sement med 400 kalorier i vaffelrøresmak for å ikke sløse timer på matinntak.
Så til tross for at jeg ble usedvanlig inspirert av dagens foredrag om det norske havets ressurser velger jeg å droppe patentet på Soylent med Torskesmak. Første mann til mølla!
Men Isabelle, nok Soylent nå. Jeg vil drikke noe bedre, om ikke for produktiviteten, så for kreativiteten…Skål!
resultatet av selfien ?
PS: Da vi forberedte oss til talen fikk jeg et veldig godt tips av Isabelle, som jeg må dele videre, nemlig det å lese inn talen (eller hvis det er noe annet man må lære seg utenat - feks, kanskje man skal forberede seg til muntlig eksamen, eller noe) på lydopptaker på mobilen 🙂 Jeg gjorde det de siste timene hjemme da jeg drev og ordnet meg, så hørte jeg talen min om og om igjen, mens jeg krøllet hår og sminket meg. Etter hvert så sto jeg og snak
ket i takt med mitt eget stemmeopptak, mens jeg ordnet meg - og så sikkert ganske rar ut! Men det var virkelig en genial måte å lære noe utenat på (eller høre hvordan noe faktisk høres ut når det leses, og ikke bare hvordan noe er når du sitter og skriver), og jeg komemr helt sikkert til å gjøre dette igjen. Tusen takk for godt tips, fine Isabelle ♥
Forrige gang jeg var innom her var jeg omtrent så langt nede som jeg har vært i løpet av hele denne doktorgradstiden, og jeg følte virkelig at jeg aldri ble ferdig. Da jeg kom hjem fra Blindern den dagen hikstegråt jeg, og måtte bare legge meg ned under dynen. Fine Anders visste ikke hva han skulle gjøre for meg, men dro ut og kjøpte take away thai (rød curry *nam*), cola, og en stor bukett med rosa roser, og det ble litt bedre etter det.
Men så kom tirsdagen, og selv om jeg raskt fikk den samme følelsen da jeg møtte Sunniva (veileder) på morgenen, om at dette bare kom til å bli enda en dag der jeg ble gående i sirup, så ble jeg faktisk ferdig... Tirsdag etter lunsj printet vi oppgaven (etter litt om og men, som dere kan se hvis dere fulgte med på Facebook Live på Facebook-siden min), bandt den inn, og leverte den! Så drakk vi Champagne på kontoret, og så måtte jeg hente Alexandra på skolen og dra på balletten. Da jeg kom hjem fikk jeg en nydelig blomsterbukett på døren, og så var det kveld og dagen var over. Det er rart, for det føles som om det skulle ha skjedd noe stort i det jeg leverte oppgaven, men det gjorde det jo ikke - jeg fikk ikke en gang noen signatur på at jeg afktisk har levert. Antiklimaks er definitivt et ord som dukker opp her jeg sitter. Ikke at det ikke føles veldig godt, altså, men jeg tror på en måte ikke på at dette er ekte, og venter liksom bare på at komiteen som skal bedømme det hele kommer til å si at dette ikke er bra nok - også plutselig så er jeg ikke ferdig, allikevel ?
Altså, for all del: Jeg er glad! Jeg har levert, og det er kjempedeilig. Og jeg er stolt over det arbeidet jeg har gjort. Det er også utrolig deilig å plutselig kunne begynne å se fremover - det tror jeg ikke jeg har gjort på en stund...
Og selv om det føles litt antiklimatisk (er det egentlig et ord?), så er det på ingen måte sånn at nå er livet mitt tomt, og at jeg ikke har noe mer å gjøre... Her er TO DO-listen min akkurat nå:
♥rydde gammelt kontor ♥rydde nåværende kontor ♥lage disputaspresentasjon (hva er det egentlig jeg har drevet med og hva er resultatene, kondensert ned til ca 25 minutter) ♥ordne i økonomi (har jeg egentlig fått tilbake penger fra Frankrike for den siste turen til Paris, og hvordan skal jeg skrive reiseregning til UiO på det resterende som ikke ble dekket fra Frankrike?) ♥svare på diverse forespørsler: mail (x3), messenger, Facebook ♥sende ut diverse referater (FAU) ♥gjøre klar andre runde med utkast til artikkel nummer 2, og sende denne til medforfattere ♥planlegge USA-tur ("bare" til LA for å besøke Anders, eller til LA og så en svipptur innom Berkeley før hjemtur igjen?) - kom nettopp på at da må jeg ha nytt sånn visum som ikke er visum...! ♥foredrag i Mo i Rana ♥Jenter og teknologi ♥NOVA-nominasjon ♥skrive! ♥ordne opp i jobbsituasjon
PS: I går var dagen derpå for selve leveringen, så i går kveld var Anders, Vibeke og jeg på Alex sushi og feiret. Dermed er det en generell dagen derpå i dag - hodet kjennes ikke heeelt 100% ? (men det er lov!)
