So, I understand that it might seem a little messy with me changing between Norwegian and English all the time (or at least from time to time)… However, I´ve realized that a blog is sort of a living thing, and it changes and develops over time; my blog being no exception 😉
For quite some time I have been wondering about whether I should write in Norwegian, or if I should change completely into English. For a while I made a small translation at the end of each blog post (a very short while ;)), but that took too much time to do. Then I wrote everything in Norwegian again for some time, and then I started to write the more ”sciency” posts in English, but kept the personal ”talking posts” in Norwegian. Sort of automatically this just changed into more and more posts being written in English – suddenly also the personal stuff, and suddenly my blog ”om kjernefysikk og forskning og sånn” has changed into a pink, girly blog, written in English, ”about nuclear physics and research and stuff”. I feel it´s working, and I´m just starting to get comfortable about writing in English, and I think I manage to keep the style of me/the blog also in another language…*fingers crossed*
But! There is a but…I wrote a blog post in Norwegian a little while ago – not because I forgot to write in English, or because I was tired of not writing in Norwegian, but because it was as a reply to a Norwegian high school student, and I felt it was right to do that one in Norwegian (that was also the case with the blog post early in December, and the one last week). So in certain special cases I will still write blog posts in Norwegian – sorry for those of you who don´t understand it, but you´ll just have to Google translate those few exceptions (or just ignore them completely) - and actually is all this text sort of an explanation to why the rest of this post is in Norwegian; because I want to share the talk I gave at the mini conference about publishing that took place at the University a couple of weeks ago; ”Penger og Poeng –har vi råd til å publisere?” :
“Må jeg ta hensyn til dét og?”
Har vi rådtil å publisere?
For ikke så lenge siden ville jeg syns det var et fryktelig merkelig spørsmål å stille. For et universitet i Norge syns jeg fremdeles kanskje det er et ganske merkelig spørsmål, men ikke like rart som for et par år siden…
Jeg er stipendiat, Fysisk Institutt, MatNat. Jeg har hele utdannelsen min herfra; i samme forskningsgruppe, med samme veileder på master og doktorgrad. Jeg visste altså hvordan en doktorgrad her fungerte (trodde jeg i alle fall):
Jeg gjør eksperimenter, får resultater, skriver artikkel, publiserer, gjentar prosessen noen ganger, samler sammen artiklene, skriver en innledning à profitt! Eller PhD, som det også kalles.
Det jeg vet er at hvis jeg ikke får publisert så har jeg et stort problem… Dét er min bekymring!
-------------------------------------
Jeg er fremdeles forholdsvis fersk i dette gamet.
For meg er det fortsatt mye rundt akademia generelt, og publisering spesielt som rett og slett er litt overveldende.
Som stipendiat går jeg rundt med følelsen “tenk om det jeg holder på med nå ikke gir publiseringsverdige resultater – hva skjer med meg da, er jeg en fullstendig fiasko?!?”
For jeg trenger å publisere. Punktum. Jeg har faktisk aldri før tenkt tanken at vi ikke skulle ha råd til å publisere i akkurat det tidsskriftet vi ønsker – bekymringen går kun på om de vil ha artikkelen vår, eller ikke.
Konferansen spør:
Hvilke vitenskapelige, praktiske, politiske og økonomiske vurderinger gjør du når din forskning skal publiseres?
Skal jeg være helt ærlig?
(…)
Først tenkte jeg faktisk at svaret på disse spørsmålene var INGEN.
Men, ok:
Vitenskapelige vurderinger?
Ååååå, som jeg håper at dette uranet skal vise meg ting vi ikke vet og som noen (helst fler) der ute syns er verdig publisering!
Politiske?
…
Økonomiske?
Jeg tenker ikke over penger.
Om svaret kanskje ikke er “ingen”, så er det “veldig få” – jeg vil jo “bare” publisere – jeg vil ikke være en fiasko!
Da jeg skulle publisere min første artikkel som jeg var hovedforfatter og correspond
ing author kom min store overraskelse:
Koster det virkelig penger å publisere? Og så mye? Tenkte jo i alle fall at da må det vel være godt betalt å være reviewer…
Men om det kostet for mye – det var det aldri snakk om! Og det er jeg fremdeles ikke kjent med at er en problemstilling i mitt miljø.
----------------------------
Så de fleste av spørsmålene som denne konferansen stiller, er helt fjerne for meg.
Min naivitet tyder på en av to (evt begge): jeg har blitt skjermet av veileder og forskninggruppe fra å måtte tenke på disse tingene, og/eller jeg er eksepsjonelt sløv.
Som stipendiat er man (mer)prisgitt veileder/forskningsgruppe/miljø sitt forhold til de spørsmålene som stilles her, på godt og vondt: Man kan rett og slett "skjermes" fra vurderingene – som på en positiv side gir deg lov til å kun tenke på det faglige, men på den negative siden så gjør jo det at man får et mindre bevisst forhold til hvor og hvordan man velger å publisere sine resultater – da man bare går i et allerede godt oppløypet spor.
Jeg har nok blitt skjermet for den økonomiske problemstillingen. Det har aldri vært noe spørsmål om vi skulle vurdere å publisere et annet sted pga penger. Vi publiserer der vi alltid har gjort det – ”sånn ar det alltid vært og sånn må/kommer det alltid til å være”.
På den ene siden er det en god ting å slippe å bekymre seg for hva det koster å publisere. Slippe å tenke på noe annet enn ”pliiiiis si at jeg finner noe skikkelig spennende her i disse mikrogrammene uran som forteller oss noe helt nytt om atomkjernen – som jeg får publisert og som fører meg ett steg nærmere graden”.
På den annen siden…hvis man holder på at stipendiatene skal skjermes: Hvordan skal det bli slik at man får en skikkelig bevisshet rundt dette da? Kanskje det er viktig at det blir mer fokus på dette også for stipendiatene?
Og som stipendiat; vet man i det hele tatt at det er en publiseringspolitikk på UiO? Jeg visste det ikke...
-------------------------------
Min første tanke da jeg begynte å jobbe med denne konferansen, og de spørsmålene den tar opp, var et forholdsvis oppgitt ”ååå, herreguuud, skal jeg måtte tenkte på dét og?!?”
For det er jo egentlig ”nok” med doktorgraden som det er. Men samtidig har jeg innsett at hvis vi skjermes for disse vurderingene blir vi også i mye større grad formet i den malen som ”alltid har vært sånn”, og få endringer kommer til å skje - det kommer i alle fall til å ta lang tid.
Skal vi endre på holdninger, skal vi tenke nytt, så er det kanskje med oss – stipendiatene og post docene man har størst mulighet til å få det til.
Så, ja; la oss bekymre oss for dét og! Skjerm oss ikke.
Når anledningen passer seg sånn kommer jeg nok fremdeles til å ha noen innlegg på norsk, altså - selv om hovedspråket her på bloggen ser ut til å bevege seg mot å være engelsk... Penger og Poeng-konferansen var jo om norske forhold, på norsk, og siden innlegget jeg holdt var på norsk syns jeg det var mest naturlig å skrive dette innlegget på morsmålet 😉
Det var faktisk en veldig interessant konferanse å få være en del av, selv om jeg var både nervøs og skeptisk til om jeg - som forholdsvis fersk i dette spillet - hadde noe å bidra med.
Da er det jo hyggelig å bli nevnt i rektor, Ole Petter Ottersen, sitt eget blogginnlegg om saken; innlegget hans kan lese
HER, og det er altså sluttavsnittet jeg får lov å figurere i:
Å publisere er å offentliggjøre. Som forskere lever vi av å publisere. Men det samme gjør forlagene. De lever også av vitenskapelig publisering. Og mange av dem leve
r godt – veldig godt. Vitenskapelig publisering er en industri som i årlig omsetning overgår musikkindustrien. Dette fortalte Jørn Hurum i dag, under et møte med tittelen Penger og poeng. Dette var et møte som omhandlet alle dilemmaene i dagens publiseringsverden. Møtet ble holdt i Realfagsbiblioteket. Og det var fulltegnet.
