Hopp til innhold

Kategori: foredrag

foredrag

formidling

5

Publisert 5 kommentarer til 10 fakta om radium

10 fakta pleide å være en fast spalte her en stund, men så ble jeg liksom litt ferdig (for en stund, i alle fall). Nå sitter jeg og leser om Ellen Gleditsch sin forskning, og siden grunnstoffet radium var en viktig del av denne - og foredraget mitt på Nasjonalbiblioteket skal handle om forskningen hennes - så syns jeg det passet veldig bra å børste støv av 10 fakta igjen 🙂

  1. Radium er grunnstoff nummer 88; det betyr at det har 88 protoner i atomkjernen sin
  2. Det ble oppdaget av Curiene (Marie og Pierre Curie) i 1898, og er et radioaktivt metall
  3. Navnet "radium" betyr lysende, som forkortes til Ra, for metallet ser ut som det lyser. Det er altså ikke radium selv som lyser, men strålingen det sender ut får nitrogenatomene i luften til å lyse 😀
  4. Det fins (vi kjenner til, så langt) 33 isotoper av radium, og alle er radioaktive. Det betyr altså at de gradvis (med ganske stort tempo, egentlig) forsvinner, men allikevel fins radium i naturen... Det høres kanskje litt rart ut, men det er fordi de hele tiden blir produsert - dermed har man en likevekt der det produseres like mye radium hele tiden, som det som forsvinner
  5. Den vanligste isotopen er radium-226; den har 88 protoner (for det er det som bestemmer at det faktisk er radium, så alle radium-isotoper har 88 protoner), og 226-88 nøytroner - altså 138 stykker
  6. Halveringstiden til radium-226 er 1600 år, og det er den isotopen med desidert lengts halveringstid (hvis man ser i jordens tidsperspektiv, altså milliarder av år, så skjønner man enda bedre det som står i punkt 4; at radium forsvinner i høyt tempo)
  7. Radium-226 sender ut alfa-stråling, og blir til radon-222. Radon-222 er en gass, og er også radioaktiv. Samtidig som radium sender ut alfa-strålingen kommer det gammastråling (det skjer ikke alltid - man kan ha alfastråling uten at det kommer gammastråling - men med radium skjer det), og denne gammastrålingen ble brukt til kreftbehandling før ♥
  8. Radium kommer altså fra noe som er radioaktiv, er selv radioaktivt og blir til noe annet (som også er radioaktivt); og er del av det som heter en radioaktiv kjede. Denne kjeden starter med uran-238 (denne er også radioaktiv, og det blir gradvis mindre og mindre av den, men denne uran-isotopen har en halveringstid som er lenger enn alderen til jorden, så vi merker ikke akkurat at denne forsvinner ennå), som sender ut alfastråling og blir til thorium-234, som sender ut beta-stråling og blir til protaktinium-234, som sender ut beta-stråling og blir til uran-234, som sender ut alfa-stråling og blir til thorium-230, som sender ut alfa-stråling og blir til radium-226. Til slutt ender denne radioaktive serien opp i bly, som er veldig satbilt 🙂
  9. Radiumhospitalet heter det det heter fordi man aller først brukte radium til å behandle kreft (se punkt 7); og det var Ellen Gleditsch som fikk skaffet det første radiumet, som hun hentet i Paris, hos Marie Curie - som hun hadde jobbet sammen med i flere år
  10. Opprinnelig så målte man radioaktivitet i "curie" (i dag er det becquerel man bruker), og denne var definert fra radioaktiviteten til ett gram radium; altså 1 curie = radioaktiviteten til 1 gram radium. Dette er mye! Faktisk 37 giga-becquerel, eller altså 37 milliarder becquerel, som betyr at 37 milliarder atomer sender ut stråling hvert eneste sekund.

 

Avslutningsvis så må jeg bare igjen si hvor lykkelig jeg blir over deilig vær, og at vi kan sitte ute på balkongen rett før leggetid, og bare kose oss. I dag ville Alexandra gjerne lese her ute, og så måtte hun bare øve litt på Ja, vi elsker - også med magen 😛

2

Publisert 2 kommentarer til Er O-faget skyld i kjemikaliefrykt?

I dag har jeg holdt et ganske langt foredrag (2X45 minutter) på Pi-konferansen i Larvik, om Bærekraftig utvikling -er det mulig uten realisten? Dette, sammen med bokpraten jeg hadde med Henrik forrige mandag, er kanskje de to tingene jeg har gruet meg mest til denne måneden. Eller, ikke gruet meg, da, men det var to ting jeg skulle gjøre som var nytt for meg, og dermed krevde mye forberedelse (og masse læring for meg - det elsker jeg!), pluss at når det er ting man ikke har gjort før - enten fordi det er å snakke om et litt nytt tema for en ukjent forsamling, eller det å er å intervjue noen - så har man (les: jeg) ikke samme kontroll på alle detaljer som jeg er vant til å ha. Konklusjonene er uansett at det har gått veldig bra; bokpraten snakket jeg jo om forrige uke, og i dag fikk jeg absolutt inntrykk av de var fornøyd (og inspirert, tror jeg ♥) med foredraget mitt. Skrekken er jo at folk skal tenke hvorfor sitter jeg her og kaster bort tiden min mens hun dama med hælene står der og prater og prater og prater.

Uansett, over til innleggstittelen: Kjemikaliefrykt! Eller, foredraget handlet jo ikke bare om kjemi(kalier) og frykt for dette, men om hvordan man skal få til å ta gode (riktige?) valg i livet sitt - for seg selv, helse, samfunnet, miljøet, og alt det der 🙂 Jeg har på en måte to påstander som var premisset for foredraget mitt i dag:

  1. Alle vil ta gode valg
  2. For å få til å ta gode valg trenger vi (alle) realfagskunnskap - det er en viktig del av allmenndannelsen

Og der kommer man inn på kjemikaliefrykten og den ideen om at hvis noe er "naturlig" så er det et bedre valg. Jeg har én ganske omfattende slide som handler om kjemi, der oppsummeringen er slik:

  1. alt er laget av kjemikalier
  2. om et kjemikalie er menneskeskapt eller naturlig sier 0 om det er farlig
  3. om du kan uttale navnet på et kjemikalie er fullstendig irrelevant

Kan du i alle fall de tre punktene over så kommer du deg et godt stykke på vei, og grunnen til at jeg oppsummerer på denne måten er nettop den at mange argumenterer om at de vil ha ting som er kjemikaliefritt, eller at det er i alle fall naturlig, så da kan det jo ikke være (så) skadelig, eller den som gjerne brukes om ingredienser i mat om at hvis du ikke kan uttale navnet på en ingrediens så skal du i alle fall la være å spise den. Altså.

Det kan være ganske frustrerende å bli møtt med den typen argumentasjon - innimellom til og med trist å se mennesker som virkelig har de aller beste intensjonene om å gjøre det "rette", og så ender de opp med det stikk motsatte i stedet for... Så har jeg jo lurt på hvor disse rare ideene om at kjemikaler er farlige og naturlig er best og sånn kommer fra, og mens jeg satt og gjorde research til foredraget i dag fant jeg det som må være i alle fall noe av forklaringen, nemlig O-faget, som vi som gikk på barneskolen fra midten av 70-tallet og frem til tusenårsskiftet hadde.

I den aller mest brukte læreboken i O-fag (den hadde godt over 80% av markedet) som var så full av feil at du vil virkelig ikke tro det, sto dette helt nydelige sitatet (helt på ekte):

«Kjemiske stoffer hører ikke til i naturen. Det er menneskene som har laget dem på kunstig måte. […] Avfall som hører til i naturen, blir brutt ned og gjort om til nyttige stoffer. Men naturen vil ikke ha noe å gjøre med de kunstige stoffene. De gjør skade på naturen»

Altså, det ville jo ha vært komisk hvis det ikke var så hårreisende skremmende feil på alle mulige måter :/

Dette, pluss en diger haug med andre feil, lærte ca 1.2 millioner nordmenn på skolen, og da er det kanskje ikke så rart at så mange tror at så lenge det er naturlig er det bra, og velg vekk kjemikaliene, de er skadelige for deg og naturen...?!?

 

Sitatet over fant jeg i en kronikk som er skrevet av Svein Sjøberg (professor emeritus i naturfagsdidaktikk ved UiO). Hele kronikken om O-faget; hvordan dette kunne skje (et fag som skulle bestå av 50% naturfag, men overhodet ikke ble sånn, som ble undervist av lærere som for det meste ikke hadde kompetanse i naturfag, med bøker som var skrevet av folk uten noen som helst bakgrunn i naturfag, fulle av direkte feil), kan, og bør, leses HER.

Nå gjenstår ett (ganske omfattende) foredrag til - torsdag denne uken (forskningsformidling - hvorfor og hvordan, for en gjeng unge medisinerforskere 😀 ) - og så trooor jeg at det blir en litt roligere periode... Så kommer jo juni, og jeg er plutselig frilans, og hvem vet egentlig hvordan dét vil bli? Jeg er spent i alle fall! Nyt uken ♥

 

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Masseutryddelser, Russland, og forskerliv

Hei fine ♥ Jeg rakk ikke innom her i går, fordi jeg var opptatt med å forberede meg til, og gjennomføre bokpraten (som jeg ledet) med Henrik Svensen i går, og etter det bar det rett ned på labben, der jeg fikk med meg de aller første dataene fra plutonium-eksperimentet (som startet i går). Deretter ble det ut på middag med Jon og Sunniva (verdens beste veiledere), og Stephan, som kommer fra Brussel denne uken, for å delta på eksperimentet. Jeg har ikke sett Jon siden disputasen for ett år siden, så middag, vin og skravling fikk høyeste prioritet i går kveld - før det var hjem og rett i seng...jeg sovnet som en stein og enset ikke en gang at Anders kom inn og la seg en times tid etter meg.

 

Gjengen samlet, inne på dataakvisisjonsrommet, der vi ser at de aller første plutonium-dataene ruller inn 😀

Bokpraten med Henrik Svensen gikk forresten veldig bra (syns jeg selv i alle fall 😉 ), og det var utrolig deilig å kunne puste lettet ut da det var over. Jeg har faktisk hatt opptil flere drømmer om den seansen, så det er helt klart noe som har "plaget" meg (ikke plaget meg, akkurat, men noe underbevisstheten åpenbart har jobbet med, selv om kroppen sover). Nå som det er gjennomført kjennes det veldig fint å kunne sette en slags "check", da vet jeg at dette er noe jeg kan få til også. Jeg er i alle fall sånn at når jeg gjør noe for første gang kan jeg blir veldig nervøs (hei nervene i forkant av TEDxOslo-foredraget), men når jeg har gjort det den første gangen, og jeg har fått det til sånn ganske bra, så er det nærmest uendelig mye enkelere å gjøre igjen en annen gang.

I praten, som du kan se rett under her, snakker vi om geologi og masseutryddelser (initiert av store og raske utslipp av drivhusgasser - det høres kanskje litt kjent ut, eller...?), ekspedisjoner til blant anner Sør-Afrika og Russland (som innebærer spørsmål som "why you white people always start war?", og fulle russere som fekter med pistoler), og ikke minst forskerlivet. Henrik fikk fast jobb ved UiO for ca et år siden - det vil si 17 år etter at han var ferdig med doktorgraden (og folk ser rart på meg og lurer på hvorfor jeg ikke tar en PostDoc-stilling) - og jeg snakker litt om det å si opp jobben og skulle forlate Universitetet om litt over en måned (OMG). Håper dere vil ta en titt, og at dere liker det dere ser 🙂

Nå er det forberedelse av morgendagens forholdsvis ommfattende foredrag for Madsebakken skole i Kongsberg. Vi snakkes!

PS: Ja, jeg ser at jeg trenger å få ordnet neglene mine - helst i går 😉

1

Publisert 1 kommentar til Fordeler og utfordringer med thorium-brenselssyklusen (føljetong, DEL VI)

Hei dere, og GOD HELG 🙂 Jeg har tilbrakt et døgn på Løkken i Trøndelag, der jeg har deltatt på Bergmannskonferansen – som foredragsholder, med foredraget Er thorium den nye oljen? Da syns jeg jo det passer litt ekstra godt å dele den siste delen av thorium-føljetongen (ikke at jeg er ferdig med thorium, men denne delen avslutter det jeg hadde planer om å dele fra doktoravhandlingen i denne omgangen).

Hva er greia med thorium, del VI

Fordeler og utfordringer med thorium-brenselssyklusen

Aller først: Det fins mer thorium i jordskorpen, enn uran (ca fire ganger mer, faktisk). Under de rette forutsetningene kan thorium-basert brensel produsere mye mindre langlivet radioaktivt avfall, og så å si null plutonium – begge deler er (antageligvis) med på å gjøre thorium-basert brensel mer spiselig for publikum. Det er også mulig å breede, eller nesten-breede, i et et termisk nøytronspektrum. Det betyr at at det er mulig å få ut mer energi fra brenselet, til og med med dagens reaktorteknologi.

På den mer «nagative siden» så er thorium-brenselssyklusen avhengig av nøytroner «utenfra», og det er utfordringer med gamma-stråling fra uran-232. Uran-232 produseres i små mengder i alle typer brensel som inneholder thorium – på to forskjellige måter som begge starter med et nøytron med høy energi:

Uran-232-isotopen har en relativt kort halveringstid, på 68.9 år, og den ender til slutt opp i bly-208, som sender fra seg en gammastråle på 2.6 MeV (fra sin første eksiterte tilstand – for de som er interessert i sånt 😉 ). Denne gammastrålingen gjør brukt thorium-brensel svært vanskelig å håndtere, og det kreves kraftig skjerming når man skal reprosessere, og lage nytt brensel. Den mest utfordrende delen av thorium-brenselssyklusen er dermed baksiden (back end). Og reprossesering er viktig, ellers blir påstanden om at man produserer mindre avfall ikke sann. Det at det alltid fins uran-232 i brukt thorium-brensel er dog ikke bare negativt – det er nemlig med på å gjøre dette brenselet mye sikrere med tanke på spreding/smugling og våpenproduksjon: For det første virker gamma-strålingen på 2.6 MeV som en signatur på brenselet, som gjør det veldig lett å detektere – smugling av thorium-brensel vil være lett å oppdage. For det andre gjør uran-232 (og den påfølgende gamma-strålingen på 2.6 MeV) det mye vanskeligere å produsere våpen fra thorium-baserte brensel enn fra uran-baserte brensel – noe som kan være en fordel med tanke på publikums aksept for teknologien.

Sist, men ikke minst, så kan det å blande thorium med våpenmateriale (altså høyanriket uran) være en utmerket måte å «brenne», og dermed nøytralisere/kvitte seg med, alt det våpengraderet uranet som allerede eksisterer rundt omkring i kjernevåpen.

Resten av innleggene i denne føljetongen kan lese her: Del I, del II, del III, del IV, og del V.

Det har vært et nydelig døgn i Trøndelag: Solen har varmet, og det var helt FULLT av hestehov langs store deler av veien mellom Løken og Værnes – sånt gjør meg så glad ♥ Så syns jeg jo det er veldig gøy å være på talerlisten sammen med så mange andre absurd flinke folk, på en konferanse med tema smart fremtid; at jeg er interessant nok til at mine tanker er av interesse.

Det obligatoriske glasset på flyplassen når oppdraget er ferdig levert, og jeg kan sitte og slappe av og jobbe litt - altså ♥

Det er forresten selvsagt ikke noe ja/nei-svar på spørsmålet i tittelen på foredragt, og det handlet jo i stor grad om denne delen fra doktoravhandlingen min 🙂

Publisert Legg igjen en kommentar til Mytebonus 1: ALARA-prinsippet

Hei dere, da er en ny uke allerede ordentlig godt i gang, og jeg syns ikke noenting passer bedre enn å følge opp dette med stråling og myter - som jeg også har lovet at jeg skulle gjøre (se, hun holder det hun lover :P). Det begynte med dette foreadraget/innlegget, der jeg kun delte 6 av de 10 mytene fra foredraget, fordi de 4 siste syntes jeg trengte litt mer enn bare to/tre setninger. (Ikke for det: De 6 i innlegget kan sikkert også gjerne få litt mer utfyllende informasjon - gi et pip, eller rop ut, hvis det er noe du vil høre mer om 🙂 )

Her kommer det en oppfølging som faktisk ikke er en av de 4 ekstra mytene (de kommer de også), men snarere en bonus for å forstå mer av det som er myter og det som er fakta.

Greia med stråling er man må følge strålevernsregler, og det aller mest grunnleggende innen strålevern er det såkalte ALARA-prinsippet, som høres sånn ut:

Stråledoser skal holdes «Så Lavt Som Rimelig Mulig» - ALARA-prinsippet. (ALARA står for As Low As Reasonably Achieveable)

Dette betyr rett og slett at de grensene man har for stråledoser ikke er satt etter "så høyt som det er trygt" (som man kanskje gjerne tenker seg), men altså "så lavt som rimelig mulig". Det er selvsagt en stor og viktig forskjell, som jeg tror veldig mange (de fleste, kanskje?) ikke er klar over. Man har på en måte bestemt seg for at stråledoser alltid skal minimeres så mye som mulig, uansett om man er milevis unna noe som kunne begynne å være farlig på noe som helst vis 🙂

Når jeg feks skal være med på plutoniumseksperiment om ca en måned (jeg gleder meg VILT; det er en direkte oppfølging av den siste artikkelen i doktorgaden min, der vi forhåpentligvis får bekreftet de resultatene vi fikk da - nå har labben nemlig fått nytt og mye mer nøyaktig utstyr) så har jeg lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Hvis det av en eller annen grunn skulle være nødvendig (det kommer ikke til å skje på labben her på Blindern; her har jeg aldri fått en stråledose som er stor nok til at den har vært målbar en gang med de dosimetrene vi bruker) kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år. Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett forskningen, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).

Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for de som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig, eller til og med 10 ganger så stor dose.

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. (Det hele ville selvsagt ha vært komplett med et festlig radioaktivitetstegn inne i O-en i "ATOM" - noen ganger er folk så utrolig forutsigbare.) I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.

 

 

9

Publisert 9 kommentarer til En liten tur til Trondheim, og 10 myter om stråling

I går var jeg på Nettverkssamlingen i realfag i Trøndelag (nå: Det ene fylket som heter Trøndelag, det fins ikke noe Sør- og Nord-Trøndelag lenger #samfunnsfagsfakta) og hokdt tre foredrag, for 300 realfagslærere. Det som er veldig gøy med det er at hvis hver lærer har 150 elever i snitt hvert å (og gitt at jeg når igjennom til hver lærer - det gjør jeg sikkert ikke, men forhåpentligvis ganske mange av dem 🙂 ) så betyr det at jeg indirekte er med å påvirke ganske mange elever, sånn bittelitt ♥

Det ene foredraget jeg holdt het 10 myter om stråling, og jeg tenkte jeg skulle ta noen av dem her:

♥ Strålingen kommer og tar deg. "Stråling" høres litt mystisk og magisk ut, men den kommer fra et eller annet stoff, og med litt kunnskap er det ikke vanskeligere å beskytte seg mot enn alle mulige nadre stoffer man ønsker å beskytte seg mot. Det er latså ikke sånn "you can't hide".

♥ Stråling er farlig – uansett – og nedfallet fra Tsjernobyl vil gi 500 ekstra kreftdødsfall i Norge. Lave doser av stråling ser ikke ut til å være farlig, og det fins ganske mye forskning som peker mot at lave stråledoser til og med kan være bra for oss (Google "hormese" eller "hormesis"). Å "regne seg frem til" at det blir 500 ekstra kreftdødsfall i Norge pga Tsjernobyl er 100% useriøst og uetisk.

♥ Utslippet av (radioaktivt) cesium fra Tsjernobyl-ulykken tilsvarer 100 Hiroshima-bomber. Det kan godt hende at det stemmer, men det er en ganske uinteressant opplysing. Dette utsagnet prøver å få oss til å tenke at Tjsernobyl er som 100 Hiroshima-bomber, noe som selvsagt ikke stemmer. Saken er at det som dreper i en atombombe-eksplosjon er hovedsakelig selve sprengkraften og den enorme varmen som produseres, og ikke cesium. Et annet poeng er at man ikke får dannet akkurat de samme stoffene når en atombombe eksploderer som man får i brensleet i et kjernekraftverk - utsagnet kan like gjerne bety "i en atombombe blir det produsert veldig lite cesium sammenliknet med i et kjernekraftverk".

♥ Flere millioner mennesker kommer til å dø som en følge av utslippene fra Tsjernobylulykken. Nei. Under 100 døde som en direkte konsekvens av strålingen, og de aller fleste har fått forholdsvis lave stråledoser etter Tsjernobyl, og trenger ikke leve i frykt pga dette. Man tenker seg at det kanskje vil bli 6000 ekstra kreftdødsfall pga ulykken - som absolutt er 6000 for mange, men ikke i nærheten av millioner, som jeg har sett enkelte påstå.

♥ Etter Fukushima-ulykken var det farlig å være i Tokyo pga høye strålenivåer. Nei. Selv da det var på det høyeste strålenivået i Tokyo, etter Fukushima-ulykken, var det lavere strålenivåer der enn det det er i feks Oslo hele tiden. Norge flyttet ambassaden sin vekk fra Tokyo under ulykken - hvis Japan skulle hatt samme "sikkerhetsmarginer" på sin ambassade i Norge, måtte de ha flyttet ambassaden sin ut av landet.

♥ Valget mellom kull eller kjernekraft er som å velge mellom pest eller kolera. Nei, det er jo ikke det. Hvis du feks sammenlikner dødsfall per terawattime produsert energi så er kull DESIDERT verst (161 døde/TWh), mens kjernekraft kommer ut bedre enn til og med vannkraft (0.04 døde/TWh). Fra kull får man utslipp av CO2, svovel, svevestøv...dessuten er asken som produseres fra et kullkraftverk radioaktiv. Faktisk får du en høyere stråledose ved å bo i nærheten av et kullkraftverk enn det du får ved å bo i nærheten av et kjernekraftverk. Et kjernekraftverk ville blitt stengt på dagen (etterfulgt av store overskrifter i avisene) hvis det hadde utslipp av radioaktive stoffer på samme måte som kullkraftverk har hele tiden.

Grunnen til at jeg ikke tar alle 10 mytene er at noen av dem krever litt mer skriving enn det jeg har gjort på hver av disse punktene. Hvis det er interesse for at jeg skal dele resten, så er det bare å rope ut, så skal jeg se hva jeg kan få til 🙂

Under er Trondheims-turen i bilder (i alle fall dag 1: fra Oslo til Trondheim), litt sånn time for time ♥

Tidlig morgen, hjemme, i sminkeprosessen.

 

Etter sminke, klar for Trondheim.

 

Alt man trenger å ha med for et døgn i Trondheim (nei, jeg kan ikke vite hva jeg kommer til å ville ha på meg på scenen dagen etter).

 

Kl 9: På kontoret først, siden flyet ikke går før på ettermiddagen.

 

Jobber med foredrag nummer to.

 

Jobber med foredrag nummer tre.

 

Kaffe!

 

Te... Jeg prøver å variere litt, så det ikke blir så iiiinmari mange kaffekopper i løpet av en dag, og så syns jeg Pukka-teene er veldig fine - jeg blir litt glad av eskene, faktisk 🙂

 

Kl 14: Setter nesen mot Gardermoen.

 

Elsker den roen jeg får etter å ha sjekket inn, når jeg har godt med tid før flyet går, selvsagt. Setter meg ned med et glass vin, og boken til Henrik - et sånt tilfelle der vin og jobb faktisk kan være i skjønn forening 😉

 

Siste jobb på foredrag 2 på flyet. Sitat fra den siste rapporten til FNs klimapanel.

 

Kl 1930: Fremme!

 

2

Publisert 2 kommentarer til Stephen Hawking er død

Hei alle ♥ Jeg er en rask tur innom her for å si hei, og beklage mitt fravær, og sørge for at det ikke blir totalt fravær i dag også. I skrivende stund sitter jeg på Værnes, drikker et glass vin, og forsøker å skrive en tekst om Stephen Hawking. Jeg er i Trondheim fordi i dag har holdt tre foredrag, for 300 realfagslærere, og nå er jeg altså ferdig, og skulle helst bare sittet og drukket vinglasset og stirret ut i luften og "tømt" hjernen.

Men fysiker Stephen Hawking døde tidlig i dag tidlig; den 14. mars - pi-dagen, og Einsteins bursdag. Mens jeg sto og snakket ringte telefonen, igjen og igjen, og det rant inn med meldinger. Det meste sa jeg nei til, men NRK Ytring klarte å overtale meg til å skrive en tekst om Hawking og mitt forhold til ham... Jeg tror en hovedgrunn til at så mange visste om ham var at han var en fantastisk formidler, og når jeg selv snakker så varmt om vitenskapsformidling, hvordan kan jeg da si nei når formidling om en formidler er ønsket? Jeg landet altså på ja, selv om bildet under (som ble tatt da jeg kom meg på hotellrommet i går kveld) egentlig er en god illustrasjon av hvordan jeg føler meg akkurat nå. På toppen av alt så kom jeg på at jeg hadde en annen deadline i dag, som jeg helt hadde glemt - det ser derfor ut til at jeg rett og slett må droppe boklanseringen til Henrik Svensen i kveld, men sånn er det noen ganger. Jeg får jo uansett snakket med Henrik når jeg skal intervjue ham om boken hans 🙂

Jeg kommer sterkere tilbake i morgen!

2

Publisert 2 kommentarer til Spørsmålsrunde om fysikk og realfag og studier og sånn. DEL 2

Hei mandag og snøvær ♥ (Det hjertet er på ingen måte til snøværet, for snøen kan bare gå hjem og legge seg - gi meg våååår - men det er til dere, fine rosavitenskapsblogglesere!) Denne uken er det en skikkelig foredragsuke igjen (ja, i bold, faktisk); jeg skal holde en eller annen form for foredrag hver eneste dag fra mandag til fredag, så jeg får kjørt meg. Jeg tenkte derfor at det passer fint å fortsette med å svare på de spørsmålene jeg ofte svarer på i foredragene mine, som jeg begynte på i dette innlegget - da svarte jeg på spørsmålene Må man være smart? og Hvordan ikke bare gi opp?.

Forrige uke var forresten Anders syk - sengeliggende absolutt hele uken, så nå er jeg bare så utrolig nervøs for at jeg skal bli slått ut denne uken her. Det kan jeg bare ikke! Blir jeg syk nå så blir jeg nødt til å proppe meg med smertestillende/febernedsettende, og kjøre på allikevel - the show must go on, liksom! Forhåpentligvis har jeg klart meg igjennom årets influensasesong uten å bli smittet, da, og så tror jeg at neste år skal jeg ikke satse på flaks, men faktisk vaksinere meg. Jeg har virkelig bare ikke tid til å bli slått ut i 1-2 uker når jeg har forpliktelser overalt hele tiden 🙂

 

Anyways, over til denne ukens to spørsmål:

 

Hadde du gode karakterer på videregående?

Da jeg begynte å studere fysikk på UiO, høsten 2003, kom jeg rett fra videregående, der jeg hadde tatt full fordypning i matte, fysikk, og kjemi, og, ja, jeg hadde gode karakterer. Så kan jeg jo slutte å si noe mer der, men saken er at jeg er litt usikker på hvor mye de karakterene fra VGS har å si, og jeg vil derfor si litt mer:

For jeg vet ikke hvor mye det faktisk har å si, de karakteren man har fra videregående - ikke at jeg vil oppfordre til å ikke jobbe, men jeg har veldig tro på den greia med at når du ser at du trenger noe, og dermed blir motivert, så får du til nøyaktig det du vil/trenger å få til. Dessuten så er det noe med de som har toppkartakterer fra VGS, som kanskje ikke har blit SKIKKELIG utfordret på skolen, faktisk kan slite når de kommer på univeristetet fordi man for første gang i livet nettopp blir skikkelig utfordret - og det er også noe man trenger å trene seg på...

For meg så var det jo sånn at studiene absolutt ikke gikk slik jeg forventet; jeg startet ut som ganske middels, og derfra gikk det skikkelig nedoverbakke... I løpet av de 4 årene jeg holdt på med bachelorgraden (ja, jeg brukte ett år for mye på bachelorgraden) fikk jeg grovt oppsummert: 1 A, mest C, 1 E, og 5 F. 5 ganger har jeg altså strøket i et fag. Hva gjør man da? Du kan gi opp, eller gråte/rase fra deg, snu deg rundt, og rette opp i det som gikk dårlig forrige gang. Lær fra feilene dine! Det er lov (og sunt, tror jeg!) å streve 🙂

 

 

Er det vanskelig?

Ja, og nei. Skal du bli flink i noe så er det jo ikke lett, men sånn er det med ABSOLUTT ALT her i livet.

Det er dessuten ikke spesielt stas å "få til" noe alle får til - altså, hallo?!? folk ser jo på OL fordi det er noe bare veldig få får til. Så, ja, alt som er litt kult å få til er "vanskelig". Med anførselstegnene mener jeg at det krever arbeidsinnsats; skal du få til noe så må du jobbe, og trene. Tro ikke ETT ØYEBLIKK at matte er noe du bare kan, eller ikke - bare glem det, liksom (det gjelder selvsagt alle andre fag også - det er bare at matte har et sånt "rykte" om at noen bare kan det...vel, de folka kjenner ikke jeg i alle fall)! ♥♥♥

Håper dette var bitte litt oppklarende! Nå skal jeg forberede morgendagens foredrag for studenter på Høgskolen i Østfold, og så blir det tidlig kvelden, for vekkerklokken ringer klokken 5 her i morgen. Ønsker alle lesere en god uke 🙂

Publisert Legg igjen en kommentar til Bra damer!

Da var onsdagen allerede nesten over, og denne dagen har bare gått helt sykt fort. Ennå det har egentlig "bare" skjedd to ting i dag: Del to av dagen tilbrakte jeg i studie sammen med Guri Solberg - jeg har vært gjest i podcasten Bra Damer. 

Det var veldig gøy, og så avslappende og lett og sitte og prate i litt over en time; om doktorgrad, ballett, studier, kjernefysikk, Louboutins, rosa, forskning og forskningsformidling...blant annet. Det er jo en ære å få være gjest i en podcast med tittelen "Bra damer", da - jeg skal ikke late som om jeg ikke syns det er inmari stas, altså. Den kommer ut på mandag 🙂

Ellers gikk første halvdel av dagen til Resedrach Bazaar, og foredraget Digital skills - hype or the future? Det temaet fortjener egentlig sitt eget innlegg, så det tror jeg at jeg skal skrive litt mer om i morgen 🙂

Jeg syns foredraget gikk sånn ganske bra - i alle fall med tanke på at dette var den første gangen jeg snakket sånn om akkurat dette temaet. Det tar jo tid å få argumentene skikkelig finslepet, og et foredrag blir jo bedre når du har holdt det, eller noe som likner, noen ganger. Jeg håper jeg får mulighet til å snakke mer om temaer som digitalisering, digitale skills versus digitale hjelpemidler, teknologi, databehandling og programmering. Det er spennende og viktige temaer, samtidig som man fort kan føle at man er med på en runde bullshitbingo når disse ordene/temaene dukker opp. Håper jeg klarte å unngå akkurat den følelsen i dag, da...

 

 

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Spørsmålsrunde om fysikk og realfag og studier og sånn

Hei dere ♥ Jeg driver og reiser rundt og holder foredrag på videregående om dagen, og jeg har lyst til å dele noe av det jeg snakker om med dere.

Det er jo noen ting folk alltid lurer på, som jeg prøver å svare på i foredragene mine, og jeg tenkte altså jeg skulle svare litt her på bloggen også (still gjerne flere spørsmål!). Jeg har lyst til å starte med to spørsmål nå i kveld, så får vi se hvilke andre ting dere lurer på... Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en fast ukesspalte med spørsmål og svar, men siden det ikke er alt for lenge til søknadsfrist på studier og sånn, har jeg lyst til å prøve å svare litt på sånne spørsmål en stund fremover nå - og jeg prøøøøver på å gjøre det én gang i uken. Høres det ok ut? 🙂

 

Må man være smart (evt er du smart – hvordan kan jeg i det hele tatt gi et skikkelig svar på det? Seriøst, liksom ?!?)

Tja, hva vil det egentlig si å være smart? For meg virker det som om folk (elever, studenter, og andre) ofte blander sammen "smart" (er det en slags form for talent, eller?) med å være arbeidssom.

Men det er egentlig veldig gode nyheter!

For hvis det var sånn at enten så kan du det, eller så kan du det ikke, så er det jo ingen ting du kan gjøre med det selv. Men når noe handler om hva DU gjør, så betyr det at DU kan bestemme selv hvordan det skal gå. Så, nei, du må ikke være ”smart”, men du må gjøre noen smarte ting – jobbe hardt, gjøre en innsats. Er det ikke sånn med alt man skal bli litt flink til, egentlig? Altså, det er jo ikke spesielt stas å være flink til noe absolutt alle er flinke til...? Jeg er skikkelig flink til å gå, liksom - vel, det er omtrent alle andre også. Ikke akkurat noe å skryte veldig av, dét.

Og dette med arbeid og trening er jo litt rart, for når det kommer til realfag, og spesielt matematikk, så virker det som om ganske mange tenker at den kunnskapen kommer fra oven (eller noe). Samtidig så er det ingen som tror at feks Therese Johaug har blitt så god til å stå på ski helt av seg selv (og ingen tror egentlig at det er på grunn av Closterbol-salven heller) – hun har jobbet, målrettet, antatgeligvis. Ingen tror at Magnus Carlsen har fått til det han gjør i sjakk uten hardt arbeid, osv, osv.

Men av en eller annen merkelig grunn så er det litt sånn nei, altså, matte det bare kan du, eller så kan du det ikke.

 

Sånn er det altså ikke. DU kan selv velge om du skal være "smart". (Ja, det fins sikkert enkelte unntak med dyskalkuli og den slags, men det blir selvsagt en annen sak 🙂 )

når du har jobbet superhardt i veldig lang tid, og strøket mange ganger på veien, og det "logiske" ville være å slutte, men du gjør det ikke (noen ganger egentlig uvisst hvorfor), og til slutt disputerer du og blir doktor. #denfølelsen

Hvordan ikke bare gi opp?

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger opp gjennom årene, fra studenter på alle nivåer, og elever i skolen. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært så flink til å svare skikkelig når jeg får disse spørsmålene, og det er jeg lei meg for! Her vil jeg i alle fall si noe:

Noen ganger så må du bare ikke gi opp – dust svar, jeg vet, men sånn er det faktisk. Med "å bare ikke gi opp" tenker jeg på at du noen ganger rett og slett på gå på med krum nakke, selv om du egentlig ikke ser noen grunn til det: Litt som hvis du går gjennom et skikkelig snøvær og er våt og kald og hater livet ditt. Noen ganger funker det kanskje å se for seg varme, men like ofte er det bare, nettopp, å bøye nakken og gå på – gå med bestemte skritt i den retningen du skal. Det er sånn jeg har følt meg når jeg har hatt det tøffest opp igjennom. Jeg er i en snøstorm, og i snøstormen kan du ikke bare legge deg ned – du må fortsette!

Hvis du har et klart mål, eller idé om hva du skal med et fag, eller en eksamen, eller en grad, så er det jo helt supert hvis du kan bruke det som motivasjon. Men for min del har det vært mer sånn at når jeg kommer inn den dette er bare umulig, så er jeg på en måte beyond motivasjon, da er det snøstorm-bildet som må til. Og kanskje litt sånn hvis du først har kommet hit så kan du jo ikke gi opp.

I morgen skal jeg til Larvik, så da blir det tiiidlig opp, og tiiidlig i seng (når jeg er ferdig med å skrive nå så blir det kanskije noe kveldsmat, og så er det sovetid). Også "sees" vi selvsagt i morgen til Formelfredag ♥♥♥