Hopp til innhold

Kategori: anbefaling

anbefaling

Publisert Legg igjen en kommentar til Akutt strålingssyndrom

Hei dere! I dag har jeg rett og slett lyst til å dele et lite utdrag av en fantastisk bok - i alle fall hvis du vil lære mer om radioaktivitet, stråling og helse, og hva forskningen faktisk kan fortelle oss. Boken heter rett og slett Stråling og helse, og den ligger på nettsidene til biofysikkgruppen på UiO, helt gratis, og den er superinformativ!

Det kapitlet, eller delkapitlet, jeg vil dele handler selvsagt om akutt strålingssyndrom/strålesyke. Dette er det som skjer med deg hvis du får veldig store stråledoser - sånn som brannmennen i Tsjernobyl fikk. Stråledoser som er så store at de kan drepe deg, selv om de laveste av de høye ikke er noen automatisk dødsdom. Selv majoriteten av brannmennene i Tsjernobyl døde ikke av stråling, selv om vel alle fikk det man definitivt kan kalle "store stråledoser".

Allerede i 1906 viste Bergonie og Tribondeau at strålefølsomheten varierte fra celletype til celletype. Celler som deler seg raskt og celler som er udifferensierte, er mest strålefølsomme. Det betyr at beinmarg, eggstokker, testikler og epitelvev er mer strålefølsomme enn lever, nyrer, muskler, hjerne og bein. Dette spiller en stor rolle når hele kroppen blir utsatt for en stråledose. Beinmargen, epitelvev i mage/tarm, gonader, lymfocytter og huden får de største skadene. Skader på beinmargen er den viktigste dødsårsak for doser i området fra 2 til 10 Gy, mens skader på mage/tarm-epitelvevet er viktigst for doser i området fra 10 til 100 Gy. For kjempedoser over 100 Gy er skader på sentralnervesystemet viktigst.

Beinmarg-syndromet
Som nevnt ovenfor, vil beinmargssvikt være den viktigste dødsårsaken for helkroppsdoser i området fra 2 til 10 Gy. Stråling fører til at cellene dør eller stopper i utviklingen. En dose på 5 Gy vil drepe ca. 99% av stamcellene hos mus. Stamcellene er helt avgjørende ved fornyelsen av de sirkulerende blodceller (erythrocytter, granulocytter og trombocytter). Bestråling fører til en reduksjon av disse celletypene, noe som i sin tur kan gi anemi, blødninger og infeksjoner.

Sykdomstegn som oppstår er kvalme, oppkast og diaré (noe i likhet med sjøsyke). Dette går relativt raskt over, og etter et par dager er en fri for symptomer. Deretter går det en kort periode før konsekvensene av tapte blodceller gjør seg gjeldende. Da kan det igjen oppstå betydelige diaréer, som ofte er blodige, og ikke minst vil det oppstå ubalanse i væskesystemet. En slik ubalanse, samt blødninger, forekommer i alle organer. Når det i tillegg oppstår infeksjoner, kan det føre til døden i løpet av noen uker.

Mage/tarm-syndromet
For helkroppsdoser mellom 10 og 100 Gy er overlevelsestiden sjelden mer enn en uke. Skader på epitelvevet i tarmen resulterer i betydelige infeksjoner fra tarmfloraen. På engelsk kaller en det "The gastrointestinal syndrome". I tillegg er det nesten fullstendig stopp i stamcelledelingen, slik at blodcellene forsvinner i løpet av noen få dager. Etter 2 - 3 dager er nesten alle granulocyttene borte.

Symptomene som oppstår er smerter i mage og tarm, kvalme og oppkast og en stadig økende diaré. Dette gir betydelig væsketap, og tap av væske og elektrolytt gir endringer i kroppens serumsammensetning. I tillegg vil det oppstå infeksjoner.

Sentralnerve-syndromet
Hvis stråledosene er over 100 Gy, vil de fleste dyr dø løpet av 48 timer som følge av "sentralnerve-syndromet". Symptomene er irritabilitet og hyperaktive responser (ligner epileptiske anfall), som raskt etterfølges av slapphet, oppkast og diaré. En blir ute av stand til å koordinere bevegelsene, det oppstår skjelvinger og koma. Etterhvert vil det oppstå respirasjonsproblemer som fører til døden. Symptomene skyldes skader på hjernens nerveceller og blodårer. Det oppstår permeabilitetsendringer i blodårene og umiddelbare forandringer i elektrolyttbalansen. Væsketap fra blodårene gir økt væsketrykk i hjernen. Det er mulig at respirasjonssenteret i hjernen blir skadet spesifikt, - undersøkelser har nemlig vist at enkelte dyr dør uten synlige hjerneskader (post mortem-undersøkelser).

8

Publisert 8 kommentarer til «Chernobyl» på HBO

I går hadde den nye miniserien Chernobyl premiere på HBO Nordic - flere enn meg som satt klistret nesten halvannen time? Jeg må innrømme at jeg er liiitt skeptisk til resten av serien - hvordan de tar tak i den strålingen som "folk flest" ble utsatt for, osv, men første episode syns jeg var ekstremt bra!

Jeg har fått en del spørsmål i dag, og de går ut på om serien er realistisk, om jeg likte den/kan anbefale den, og hvordan jeg syns den var fra en kjernefysikers ståsted.

Hvis det ikke allerede ble klart i første setning i dette innlegget - ja, jeg likte den, og, ja, jeg kan anbefale den. Selvsagt kun basert på første episode. Grunnen til at jeg også er skeptisk er basert på traileren, der det blant annet er en scene der det blir sagt at hvert uranatom er som en kule, og nå er det milliarder av kuler i luften - eller et eller annet sånt. For hvis det skal være nivået på de som liksom er fagpersoner i serien blir det litt dumt... Men jeg prøver å være optimistisk, og håper episode 2 er like god som episode 1 (ja, jeg må vel nesten komme med en slags "recap" neste uke og 😀 ).

Så, for å ta noen konkrete ting: Episode 1 fra en kjernefysiker stsåsted, handler jo hovedsakelig om ioniserende stråling, og hva som skjer når man får helt ekstremt store helkropssdoser (hele kroppen får en dose, kontra at ett organ får en dose). Oppkast er reelt - både vanlig og blod, kollaps er også noe flere av de som var på åstedet den natten opplevde. At arbeiderne på kraftverket virker totalt forvirret, og som om at de ikke har kontroll på hva de driver med er realistisk. At myndigheten bestemmer seg for fullt lokk på ulykken, og at alt er under kontroll er nøyaktig det som skjedde. Verden forøvrig fikk jo vite om ulykken fordi et kjernekraftverk i Sverige fikk utslag på en strålingsdetektor på en arbeider da han gikk INN på jobb mandag morgen - basert på hva slags radioaktive stoffer han hadde fått på seg, og hvor vinden hadde beveget seg, kom de raskt frem til at det måtte ha skjedd noe med en reaktor i Sovjet/Ukrainaområdet. Myndighetene sa selvsagt fremdeles at alt var ok, under kontroll, og nothing to see here...

Det paret som vi blir litt kjent med i episoden tror jeg faktisk er helt reelt. Mener jeg har lest om de to i boken Voices from Chernobyl. Min ville gjetting er at han kommer til å bli dårlig, og så bli sendt på sykehus i Moskva. Kona får først ikke møte ham (hun får sikkert først beskjed om at det ikke er noe alvorlig - total fornektelse er et viktig aspekt ved hele Tsjernobyl-ulykken, noe som også kom tydelig frem i den første episoden), så får hun møte ham men ikke ta på ham... Han dør ganske kort tid etter ulykkesnatten.

Så er det strålenivåene de snakker om, som de måler i enheten røntgen. De som har lest bloggen min lenge har kanskje lagt merke til at jeg alltid snakker om sievert eller millisievert (som er en tusendels sievert). Røntgen er bare en annen enhet, og for å gjøre det om til sievert deler man på 100. 3.6 røntgen, som det første dosimeteret måler (fordi det ikke går lenger :/ ) er altså det samme som 0.036 sievert. Det er riktig at dette er mye, men samtidig ikke helt katastrofe - det er litt over halvparten av det en strålingsarbeider har lov til å få på ett år, og det er selvsagt bedre å få det fordelt over et år, enn på en time (jeg tror ikke det kom frem hva doseraten var - det vil si er det 0.036 Sv per time, eller minutt, for eksempel? Jeg gjetter på at det er per time...). Dog er det ca 10-20 (hvis jeg ikke har regnet feil i farten) røntgenbilder av brystet - som er det de sammenlikner det med, liksom. Men de er jo uansett i fornektelse, da. Så finner de et dosimeter som går opp til 200 røntgen, og også dette blir makset, og nå er vi helt klart over i katastrofemodus (burde være det, i alle fall!). 200 røntgen er det samme som 2 sievert, og når hele kroppen får en sånn dose på kort tid så kan det være dødelig for enkelte... Og så skjønner vi jo at dosenivået antageligvis er høyere enn det dette dosimeteret viser, også, da.

En veldig fin oversikt over forskjellige stråledoser finner du HER 🙂

Hudreaksjonene som flere av både kraftverksarbeiderne og brannmenne fikk mener jeg også er relle, bortsett fra den plutselig blødende huden - det husker jeg ikke som en konkret ting. Allikevel overrasker det meg ikke, for med veldig store stråledoser så reagerer huden, og at det kan føre til den typen voldsomme blødninger kan godt stemme. Men jeg stusset litt på han som sto og holdt døren inn til reaktorhallen(?) åpen, som fikk et stort sår akkurat der han hadde lent seg til metallet...men det betyr vel kanskje at metallet i døren har blitt aktivert av nøytroner i luften (aktivert betyr at et ikke-radioaktivt stoff blir til en radioaktiv isotop fordi den absorberer ett eller flere nøytroner). Kanskje noen lesere der ute som vet noe mer om akkurat dette, eller har en hypotese?

Metallsmak er en annen ting som gikk igjen i episoden. Dette var faktisk nytt for meg (eller, jeg kan i alle fall ikke huske å ha hørt om metallsmak i munnen i forbindelse med stråling før), men man trenger ikke å gjøre veldig voldsomme søk før man skjønner at metallsmak er en vanlig effekt når man blir utsatt for store stråledoser. Det er faktisk en ikke helt uvanlig bivirkning for folk som får stråleterapi, at de kjenner metallsmak, og det er mange som var på Tsjernobyl som forteller at de fikk den ekle smaken av metall. Det jeg dessverre ikke har klart å finne ut av (jeg har ikke hatt veldig mye tid til å lete...) er hvorfor man får en sånn smak i munnen. Det vil si; hva er det som skjer som gjør at man plutselig smaker metall?

Så lurer jeg litt på hvorfor de drev og snakket om hydrogen... Var det muligens sånn at de først trodde det var en hydrogeneksplosjon? For det var jo ikke det det var - det var en vann/damp-eksplosjon, altså vannet i reaktoren som ble alt for varmt alt for fort, og den overgangen fra flytende til gass var det som fikk alt til å gå i stykker, kastet lokket av reaktoren, og med full tilgang på oksygen utenfra satte hele geia i brann. Men dette kommer kanskje frem etterhvert. Det var i alle fall ikke en hydrogeneksplosjon, sånn som det feks var i Fukushima, og som man fryktet i Three Mile Island.

Dette ble kanskje litt rotete, men det er i alle fall min lille (fag)recap over episode 1 av Chernobyl. Gleder meg til neste tirsdag!

Har du sett Chernobyl?

Hva syns du?

Og, kanskje jeg skal skrive litt mer om store stråledoser, og hva som skjer med kroppen - er det stemning for det?

Publisert Legg igjen en kommentar til Til ungdommen

Jeg er fremdeles litt i konfirmasjonsseremoni i Oslo Rådhus-modus, for det var, som jeg skrev i går, en utrolig flott seremoni ♥ I dag har jeg rett og slett bare lyst til å dele to av sangene som ble sunget. Ingen av dem er sjokkerende innslag i konfirmasjon - men jeg tenker det er nettopp fordi de er så utrolig fine! Den første, som ble sunget av koret, var "Til ungdommen" (da gråt jeg), og den andre, som vi sang som allsang var "Din tanke er fri". Nydelige tekster på begge to, så unn deg noen minutter nå på denne søndags ettermiddagen og les igjennom, og ta det innover deg ♥

Til ungdommen (Nordahl Grieg, 1936)

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Din tanke er fri (Hoffmann von Fallersleben, 1842, norsk tekst av Alf Cranner)

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skyggen forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli: din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til-
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
min tanke er fri!

Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!

Publisert Legg igjen en kommentar til Ikke flytt Bioteknologirådet vekk fra Oslo!

 Jeg støtter oppropet for at Bioteknologirådet må få bli i Oslo:

Regjeringen vurderer å flytte Bioteknologirådet ut av Oslo. Vi (som står bak dette oppropet) er sterkt uenige og advarer mot et vingeklippet Bioteknologiråd.

Bioteknologirådet står på en liste over statlige arbeidsplasser som vurderes flyttet ut av Oslo, og flere signaler tyder på at det kan bli en realitet i nær fremtid. Det mener vi er svært uheldig. Samfunnsdebatten om bioteknologi er viktigere enn noensinne. Da trenger vi Bioteknologirådet der hvor de best løser sitt samfunnsoppdrag – i Oslo.

Utviklingen innen gen- og bioteknologi går svært raskt, og mulighetene innen blant annet helse, mat og industri er store. Samtidig står de etiske utfordringene i kø. Det er ingen tvil om at bioteknologi vil bli ett av de viktigste og vanskeligste temaene vi som samfunn står overfor i tiden som kommer. Bioteknologirådet spiller en helt unik rolle i samfunnsdebatten om bioteknologi. De formidler vanskelig fagstoff på en måte som folk flest kan forstå, og vi er mange som har stor nytte av kompetansen som finnes i Bioteknologirådets sekretariat, blant annet gjennom deres foredrag og deltakelse i faggrupper. Gjennom sine mange åpne debattmøter gir Bioteknologirådet en røst til viktige grupper i samfunnet og løfter frem argumenter på ulike sider av en sak. Ikke minst er Bioteknologirådet tett på der det koker politisk. På bioteknologifeltet koker det kraftig for tiden.

Vi mener en flytting av Bioteknologirådet vil svekke samfunnsdebatten om bioteknologi. Sekretariatet vil være lenger unna der hvor politikken på dette viktige samfunnsområdet blir utformet. Et kontorsted utenfor Oslo vil vesentlig redusere kontakten mellom rådet og viktige samarbeidspartnere og fagmiljøer. Omstillingen en flytting innebærer vil dessuten utvilsomt redusere Bioteknologirådets kapasitet i en betydelig periode fremover, midt i en tid der bioteknologi står øverst på agendaen i norsk politikk.

 Et vingeklippet Bioteknologiråd er ingen tjent med. Bioteknologirådet bør bli i Oslo.

Noen fakta fra Bioteknologirådets årsrapport for 2018:

-          7 ansatte

-          5 ansatte holdt i 2018 114 foredrag over hele landet (10 988 personer hørte på og de snakket i totalt 123 timer). 58 foredrag var i Oslo (51%), resten rundt i landet (Ås/Bergen-6, Trondheim-5, Tromsø/Kristiansand-3)

-          19 åpne møter (hvorav 7 utenfor Oslo) – i snitt 100 deltakere per møte

-          529 møter med eksterne personer fordelt på fem ansatte ila. 12 måneder – snitt på 106 møter per ansatt/år. Disse møtene er kjernen i arbeidet med å bygge kompetanse, få innspill, sjekke ut ideer og være en aktør som stadig blir tatt med på råd. Kontor i Trondheim eller Bergen vil føre til vesentlig reduserte faglige nettverk

-          I dag ca. 1000 timer i reisetid per år (beregnet på 7 fulltidsansatte – ca. 3 t per uke i snitt eller 140 timer i snitt per år). En flytting til Bergen/Trondheim – vil øke reisetiden til totalt 3000 timer (gitt at samme aktivitetsnivå skal opprettholdes). Estimert reisetid vil for direktør bli 700 timer per år og 400-450 timer for seniorrådgiver. (Har i beregningen tatt ut alle møter som kan tas på telefon/Skype og byttet ut med lokale ressurspersoner der det er mulig. Ikke tatt høyde for tid til tog om en velger det fremfor fly og overnatting om det er morgen-/kveldsmøter.)

-          Statsbygg har beregnet at en flytting til Bergen/Trondheim vil gi økte kostnader fra i dag ca. 9,5 NOKm til 11,5 NOKm på permanent basis og 5 NOKm ekstra i flytteåret.

-          Økte bevilgninger vil i noen grad kunne kompensere for økte kostnader og økt reisetid, men langt i fra fullt ut da det er nøkkelpersoner som er mest etterspurt

-          I 2018 var Bioteknologirådet nevnt i 649 saker i media

7

Publisert 7 kommentarer til Lydbok kontra god gammeldags lesing

På søndag hadde jeg et betalt oppdrag for en lydbokapp (link til Instagram-innlegg her <-- reklame for Fabel, med rabattkode, som jeg tror fremdeles virker 🙂 ). En av reaksjonene jeg fikk på dette var blant andre et spørsmål om jeg gjorde dette fordi jeg virkelig mener det jeg sier/anbefaler, eller om det bare er for å få cash. Det er jo et veldig straight spørsmål, som jeg gjerne svarer på: Jeg blir ikke rik på dette, og selger ikke min egen integritet på noe som enn så lenge er nesten mer som en test å regne - det ville ha vært en sykt dårlig idé, og på sikt ekstremt dumt økonomisk også (tror jeg), å gjøre det. Svaret på om jeg virkelig mener det når jeg sier at jeg liker appen er dermed et utelukkende JA .

Jeg har, siden jeg begynte å teste lydbok i slutten av januar, lyttet meg gjennom "Tante Ulrikkes vei", "To søstre", "Morfar, Hitler og jeg", og "Den største forbrytelsen" (i denne rekkefølgen), pluss et par til, og alternativet for meg nå ville ikke ha vært å lese dem i en fysisk bok (papir eller Kindle), alternativet ville ha vært å bare ikke lese. Grunnen til det er flere: mobilen (med appen) har jeg ALLTID med meg, så jeg trenger ingen planlegging, lytting kan man gjøre oftere enn man kan sette seg ned å lese - for min del så har jeg i løpet av det siste halvåret blitt veldig glad i å gå og lytte når jeg er ute og går fra A til B (jeg har jo tidligere også skrevet om hvordan jeg har blitt veldig glad i podcasts 😀 ), og jeg er rett og slett mye på farten om dagen - i situasjoner der det å lytte til noe er den beste (eneste?) måten å utnytte tiden maksimalt.

Det var også en del 2 på spørsmålet, som er litt vanskeligere å svare godt på: ...fikk du virkelig med deg det som ble lest opp ut av de slik at du kan sitere, gå tilbake for å hente referanse og slikt...? Altså, funker det like bra å lytte til en bok, som å faktisk lese den på gamlemåten? (sånn forstår jeg spørsmålet), og det er ikke et ja/nei-spørsmål, selv om det kanskje høres sånn ut 😉

En ting som er helt klart er at i en fysisk bok så hender det at jeg skriver notater i margen, hvis det er noe spesielt jeg vil huske. Det skjer selvsagt ikke når jeg lytter til en lydbok. Men hvis jeg lyttet til en bok som jeg fikk lyst til å ta notater fra, så er det jo veldig enkelt å pause boken, spole 15/30/45/60 sekunder tilbake og høre et sitat eller avsnitt flere ganger. Så kunne jeg jo ha tatt notater i en notatbok. Der kunne jeg også ha skrevet nøyaktig tidspunkt for det sitatet/avsnittet jeg noterer fra – som fungerer akkurat like bra som et sidetall, for når du lytter til bok så måler du den jo i tid i stedet for sider 😉 Når jeg sitter og skriver dette ned nå så slår det meg at det antageligvis hadde funket bedre enn det å notere i margen! Det er jo SVÆRT sjelden at jeg faktisk går tilbake til disse notatene, men hvis jeg skrev alt i en «samling av småting og sitater jeg vil huske fra bøkene jeg har lest i det siste»-notatbok, ville jo alt ha blitt samlet på ett sted. Uansett så har jeg bare lyttet uten noe savn etter å gjøre notater i det siste...

Det blir jo dessverre helt umulig for meg alene å sammenlikne hvor mye jeg får med meg fra en bok ved lesing kontra lytting. Jeg kan jo ikke teste meg selv med å lese den samme boken på gamlemåten, og som lydbok, liksom. Hvis jeg nå satte med ned å leste i en fysisk kopi av feks «Morfar, Hitler og jeg» så ville jeg jo garantert følt at jeg fikk med meg mer - for jeg har jo allerede vært igjennom den som lydbok. Den opplevelsen ville jeg selvsagt også hatt hvis det var motsatt vei, altså at jeg leste først på gamlemåten, og så hørte på lydbok... Så er det jo sånn at jeg har lyttet mye når jeg også har drevet med andre ting, som feks kjøre bil, og det er klart at da er jeg mindre fokusert på boken enn hvis jeg kun brukte hjerneaktivitet på å lese, og dermed antageligvis ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg satt ned med en kopp kaffe og bare lyttet 🙂 Og det er jo virkelig ikke noe i veien for å lytte til lydbok i de situasjonene som du vanligvis ville ha lest en fysisk bok; i badekaret, eller i godstolen, eller i sengen, hvis du vil fokusere skikkelig på boken...

For meg så kommer nok lydbok aldri til å ta over for gammeldagse papirbøker, som jeg kan stable på nattbordet mitt - lydbok er noe som kommer i tillegg. Det kommer som et veldig kjærkomment tillegg, for det som er helt sant (huff, jeg skjems jo for å si dette) er at jeg ikke har lest ut en fullstendig bok - fordi jeg bare ville - på flere år 🙁 Nå har jeg altså vært igjennom 5 fulle bøker, og er godt i gang med flere nye. Selv om det skulle være sånn at man/jeg ikke får med meg like mange detaljer som hvis jeg hadde satt meg ned med boken og lest, så er det altså ikke det som er alternativet. Alternativet ville ha vært å lese halve «Tante Ulrikkes vei», eller ingenting, og da tror jeg det blir ganske klart hvilket alternativ man "lærer/får med seg mest av" 😉

Forresten så er det jo sånn at folk med dysleksi gjerne får sitt pensum som lydbøker, så det viser jo at det i alle fall er fullt mulig å lære ting også ved å lytte. Spørsmålet med hvor mye man får med seg, eller lærer, er jo veldig interessant, og jeg tror nesten jeg må prøve å finne ut av om det er gjort noe forskning på dette (det må det vel være gjort?!) – gi meg veldig gjerne tips, hvis du vet om noe mer faktabasert når det kommer til dette temaet ♥ (#feelinghopeful :P)

Publisert Legg igjen en kommentar til Vi trenger ikke lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» sørge for at de fortsetter å være små forskere.

 Annonse for Forskerfabrikkens sommerskole

Noe av det tristeste jeg opplever når jeg er rundt omkring og snakker med barn om naturfag og matte og forskning, er å få høre hvor kjeeedeliiig disse fagene er. At det er sånne fag der det bare fins ett riktig svar, og det er i alle fall ikke noe spennende eller kreativt...

Etter å ha jobbet flere år med forskning – i et av naturfagene – VET jeg hvor utrolig feil den oppfatningen er! For det er jo stikk motsatt av den ideen om at forskere bare tror de kan og vet alt. Forskning handler  NETTOPP om at vi IKKE kan og vet alt. Hvis vi visste svaret på alt så ville vi vært ferdige med forskning for godt 😉 Det handler om å stille spørsmål, og spesielt det å stille spørsmål ved de tingene vi tror vi det. Det var jo sånn vi feks sluttet med årelating – en "behandling" vi hadde drevet med i mange hundre år, fordi vi "visste" at det funket... Så var det noen som var nysgjerrige på om dette faktisk kunne stemme – stilte spørsmål ved det man trodde man visste, og *tada* fant vi ut at det var helt feil. Årelating virker ikke for en pøkk.

Det er mer mellom himmel og jord, blir det ofte sagt. Og, ja, det er utrolig mye vi ennå ikke vet (yeay!), og det er derfor vi forsker 🙂

Barn undrer seg over alt mulig – de er født «forskere»: Hvorfor det, hvordan da?

Ja, da, alle foreldre har nok vært igjennom en sånn grusom, evig «hvorfor det-loop»; spis maten din – hvorfor det? – fordi kroppen din trenger det – hvorfor det? – fordi eller så blir du syk og dør – hvorfor det? – fordi den trenger næring – hvorfor det...? og man får lyst til/ender med å rope fordi jeg sier det, ferdig snakka, spis maten din NÅ! Men jeg er sikker på at alle foreldre også kan komme på mange veldig fine øyeblikk der man ser et insekt som bærer på en pinne som er MYE større enn seg selv – hvordan kan den bæres så stort og tungt?, en død fugl – hva skjer når vi dør, og hva er egentlig døden?, undret seg over vannet som fryser til is - men hvorfor er vanndammen helt islagt, mens sjøen er nesten helt bar for is – hvorfor er det sånn?

Eller som Alexandra lurte på forrige uke, etter at vi hadde hørt Julie holde foredrag om humler (som hun forsker på) på Blindern: Hvorfor dør ikke dronningen om vinteren? Og det kuleste var jo nettopp at Julie IKKE kunne svaret på dette, men lovet at hun skulle prøve å finne det ut, og fortelle Alexandra det når hun vet mer – hvis dette er noe vi faktisk vet svaret på, da...;) Små barn kan altså helt fint komme med spennende spørsmål, som ekspertene ikke vet svaret på – dét er kjempekult! Ja, mammahjertet mitt smeltet litt av at hun turte å rekke opp hånden i den store forsamlingen, ta mikrofonen og stille spørsmål ♥

Vi trenger ikke å lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» prøve å sørge for at de ikke mister nysgjerrigheten sin! At de fortsetter å være små forskere. Dette kan Forskerfabrikkens sommerskole hjelpe til med!

 

Forskerfabrikkens Sommerskole er for elever som skal opp i 5., 6. og 7. klasse til høsten. Den arrangeres i starten og slutten av sommerferien, mandag til fredag fra kl.09.00-15.00. På sommerskolen blir deltakerne flinkere i naturfag og lærer mer om kjemi, fysikk og biologi. Kurset følger skolens 
læreplan for 5. – 7. trinn i naturfag.

Mer info og påmelding HER.

I løpet av forskeruken på Forskerfabrikkens Sommerskole skal barna blant annet undersøke noen av miljøutfordringene som plager kloden vår; Hvordan er det å være fisk i et hav fylt av plastsøppel? Og hvordan kan jeg bidra til at havet ikke blir fremtidens søppeldynge? Og noen av mine favoritter fra timeplanen: Lage og lære om møbiusbånd (sånn som Alexandra og jeg holder på med på bildet 😀 ), lage sugerørraketter, sortere skjeletter, ha papirflykonkurranse, og gjøre bleieforskning.

Forskerfabrikken gjør realfag til praktiske fag hvor barna får utforske og eksperimentere ute og inne hele dagen:

Vi tror det er grunnen til at så mange barn trives på vår sommerskole. I tillegg til å ha fine opplevelser på kurset, får barna erfaringer de har stor glede av når skolen starter opp igjen. Den praktiske tilnærmingen gjør at naturfag gir mening! Slik får barna en dypere forståelse for fagene som de har glede av resten av livet. Både når de er tilbake i klasserommet, når de skal forstå hva forskning er og hva det betyr når forskningsresultater presenteres i media.

Dessuten er sommerskolen sosialt, og barna får nye venner 😀

Og dette handler jo ikke om at alle skal bli forskere, eller at alle skal blir naturvitere og realister for den saks skyld. Men det å få utvikle nysgjerrigheten sin, og lære at det er en veldig bra ting å spørre hvorfor det, hvordan da?, er en super egenskap å ha med seg, uansett hva man skal senere i livet.

Visste du at forskning viser at...

I 1924 begynte forskere å lure på hva en lang sommerferie har å si for barns skolegang. En studie fra USA fulgte nesten 800 barn som var tilfeldig valgt ut fra 20 offentlige skoler. Forskerne samlet inn informasjon om barnas skoleresultater og familiebakgrunn gjennom hele skolegangen. De ble også intervjuet om høyere utdanning da de var voksne. Resultatene viste at selv om de gjennom skoleåret fikk de den samme undervisningen og utviklet seg jevnt fra sitt nivå, var det hver sommer en del barn som “stoppet opp” fordi de opplevde lite i ferien. Dermed ble gapet mellom svake og sterke elever gradvis større.

 

Noen barn har ekstra utfordringer på skolen, og det er lett å tenke at de fortjener fri fra disse utfordringene i ferien. Det er ikke lurt, for da vil problemene bare være større når høsten kommer. Sommerskoler kan være med å fornye læringsgleden. I skolen skal barna gjennom et pensum, og det blir liten tid til fordypning. Samtidig er det først når barn får fordype seg og øve, at de opplever mestring. Det gir igjen motivasjon og glede. Her kan sommerskoler spille en viktig rolle fordi barn får jobbe i dybden med et fagområde over flere dager.

Kanskje nettopp en uke med opplegget til Forskerfabrikken kan være det som gir barnet muligheten til å se naturfag og matematikk med nye øyne – for det er jo dessverre sånn at det er en del grunnleggende man på en måte må igjennom, for å kunne jobbe videre med disse fagene (akkurat som det er i alle fag – man må rett og slett pugge litt gloser for å kunne skrive fransk poesi, liksom), men den motivasjonen man kan få av en sånn uke kan være helt avgjørende. Selv hadde jeg det sånn at jeg holdt på å droppe ut av fysikkstudiene fordi jeg bare følte meg dum og demotivert, men heldigvis, før jeg tok valget og sluttet, så hadde jeg ett fag som gjorde at jeg ble supermotivert! Med motivasjonen fra dette ene faget klarte jeg å ta opp de fagene jeg hadde strøket i, komme meg inn på masterstudiet, og til slutt ble det også doktorgrad.

Motivasjon er så UTROLIG viktig!

Det er et begrenset antall plasser til sommerskolen, og påmeldingener i gang nå.

 

Besøk også Forskerfabrikken på Facebook HER 🙂

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Filmtips: Hidden Figures

Det har jo blitt litt over middels skriving om avstand til månen her inne i det siste, og under et av disse måneavstandsinnleggene mine fikk jeg en kommentar med en filmanbefaling, nemlig Hidden Figures. Jeg har sett denne filmen selv før, men hadde "glemt" den litt akkurat nå, så ble veldig glad for å bli minnet på den, og visste med én gang at jeg måtte videreformidle anbefalingen!

Hidden Figures tar for seg vitenskapshistorie, kvinnehistorie, programmeringshistorie, og selvsagt, ikke minst, afro-amerikansk historie. Disse kvinnene ble faktisk kalt black computers - de var avsindig gode i matematikk og logikk, og dette var damene som aller først fant ut av hvordan man programmerer super-datamaskinen Watson.

Filmen handler om romkappløpet mellom USA og Russland, der Russland er det landet som leder når denne historien starter. Amerikanerne må være de første til å få et menneske ut i verdensrommet, og de ligger ikke så veldig godt an. NASA finner da ut at det er et uutnyttet potensiale i en gruppe afro-amerikanske, kvinnelige matematikere.

I filmen følger vi de tre kvinnene Dorothy Vaughn, Mary Jackson og Katherine Johnson, og hele handlingen er basert på deres virkelige historie. Hovedoppgaven deres er å regne ut oppskytningen av astronauten John Glenn, når mennekser for første gang sender noen ut i rommet. Og å få ham trygt hjem igjen, selvsagt.

if you were a white male, would you wish to be an engineer?

I wouldn't have to. I'd already be one

Handlingen foregår i 1961, og Dorothy, Mary, og Katherine kjemper ikke bare mot fordommer mot kvinner, men også mot rase. Det er for eksempel en nydelig liten scene der Al Harrison, spilt av Kevin Kostner - selve sjefen for "the Space Task Group" - finner ut at grunnen til at de afro-amerikanske kvinnene er så mye borte er fordi de ikke har lov til å gå på den "hvite doen", men må løpe langt avgårde over en parkeringsplass for å gå på do. Han tar en stor hammer og slår ned skiltet der det står "whites only", med sjokkerte tilskuere rundt i gangen.

Ellers elsker jeg også når Dorothy finner ut av hvordan den nye datamaskinen, Watson, programmeres - og NASA faktisk endelig får brukt den til noe annet enn å samle støv...:D

 

I filmen får vi altså innblikk i (de svarte) kvinnenes utrolig viktige bidrag til at amerikanerne faktisk skulle komme seg til månen (og tilbake 😉 ) - som jo var neste steg i romkappløpet, selv om de "bare" kommer seg i bane rundt Jorden i løpet av den perioden som filmen handler om. Og som jeg sa her forrige dagen; månen ligger helt SYKT langt unna Jorden, så det å få alt HELT RIKTIG var livsviktig - bokstavelig talt. En bitteliten feil på en vinkel, og astronauten(e) ville bare ha fortsatt ut i universet for alltid.

Grunnen til at jeg setter "de svarte" i parentes er forresten ikke fordi jeg mener å undervurdere det imponerende arbeidet de damene gjorde i denne historien, men jeg syns det er veldig interessant i en kjønnskontekst hvordan det med datamskiner og programmering ble sett på som en damegreie på 60-tallet (for både svarte og hvite og rosa og hvanåenn). Dette holdt seg, så vidt jeg vet, frem til midten av 80-tallet, da det plutselig ble en guttegreie, og hele narrativet om at så å si ingen jenter liker, eller er noe flinke til, å programmere, oppsto. Det som skjedde da får bli et eget innlegg en annen dag - bare husk det at det har ikke alltid vært sånn at "data er for gutter"... Nå anbefaler jeg bare på det varmeste å se Hidden Figures! Det tror jeg jammen jeg skal gjøre selv denne helgen - jeg tror nemlig ikke Anders har sett den, og dét er faktisk for ille.

there is no protocol for women attending (these meetings)

there is no protocol for a man circling the Earth either, Sir

Filmen fins blant annet på Viaplay, ser jeg - så løp og kjøp og se, det er i alle fall min sterke anbefaling for helgen (eller en kveld snart 😉 )

 

2

Publisert 2 kommentarer til Den sjette sansen, Brødrene Løvehjerte, og tårefest

Det var så fint å starte dagen i dag med å få kaffe på sengen av Anders (det savner jeg veldig når jeg er på reise - starten på dagen er aldri like bra som når jeg er hjemme, selv om resten av dagen kan være det), og så en blid Alexandra som kom tassende inn på rommet, og ble superglad for souvernirene jeg klarte å raske med meg på flyplassen i Zürich i går (sjokolade og nøkkelknippe 🙂 ).

Anders var nødt til å jobbe i dag, men vi tok oss allikevel tid til en lat morgen, og en ting vi virkelig liker å gjøre i helgene er å dytte en stor pute bak nakken, så vi kommer oss opp i "sittende" posisjon, og så se film (eller serie). Forrige helg var vi på fest, og av en eller annen grunn var det noen som begynte å diskutere filmen Den sjette sansen, og Anders og jeg var enige om at den måtte vi se igjen! Og dét fikk vi gjort i dag "tidlig". Ingen av oss hadde sett filmen siden den gikk på kino - for 20(!) år siden, og den var bare helt nydelig å se igjen! Enten du har sett den før, eller ikke, så anbefaler jeg deg virkelig å sette på denne nydelige filmen. Og (alt for) lettrørt som jeg har blitt, så trillet tårene mot slutten av filmen; jeg prøver liksom å skjule at jeg gråter, men Anders bare går det bra med deg? Det gjør jo det, selv om jeg har mest lyst til å slippe meg helt løs og bare hulke høylytt... Det ble bare litt snufsing, og bittelitt snørring, da 😛

Anbefaling 1 er altså Den sjette sansen. Enten du ikke har sett den, eller trenger en liten recap, så handler den om den høyt verdsatte barnepsykologen Malcolm Crowe (Bruce Willis) som en dag får en ung pasient, Cole Sear. Cole bærer på en tung og mørk hemmelighet - han hjemsøkes nemlig av døde mennesker. Da den grusomme sannheten om Coles overnaturlige evner langsomt avdekkes, får det konsekvenser som setter støkk i både terapeut og klient.

Det etterhvert så kjente sitatet

I see dead people

kommer selvsagt fra Den sjette sansen.

Jeg syns forresten ikke traileren helt yter filmen rettferdighet: For det første ser den ektremt gammel ut, og jeg opplevde den ikke som det når jeg så den (selv om det faktisk er 20 år siden den kom ut), og for det andre virker den mer som skrekkfilm enn det den er. For selv om det er et par scener man kvepper litt til så er det på ingen måte noe skrekkfilm - da hadde jeg IKKE sett den! Anyways: Se Den sjette sansen, enten det er for første gang, eller du har sett den før ♥

Etter at vi var ferdige med filmen (og jeg var ferdig med å gråte) dro jeg en tur på Storo. På vår ferdig gjennom halve (!) Sveits i går kom vi inn på Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte - en bok jeg ikke har tenkt noe særlig på, eller lest siden jeg var liten. Den sto ikke i bokhyllen her hjemme hos oss, og jeg innså jo i går at det rett og slett bare er helt feil - som jeg fikk rettet opp i dag, da jeg var ute, altså 🙂

Alexandra visste ikke at jeg skulle handle bok til henne/oss, så da jeg kom hjem og spurte henne om hun ville vi skulle ha lesedag ble hun kjempeglad, og ryddet raskt opp det hun holdt på med på rommet, og så krøp vi opp i hver vår lenestol i stuen, og jeg begynte å lese.

Etter ca 1 side kjente jeg at tårene begynte å presse på, og etter to var det ikke bare press bak øynene, de trillet. I kapittel to måtte jeg at gråtepauser (!), og gå og sette på klesvask for å komme meg igjennom.

Det er jo ingen hemmelighet at Brødrene Løvehjerte handler om to brødre, som kommer til landet Nangijala etter at de begge har dødd, og boken starter med én gang med at vi får vite at yngstebror, Kavring, er syk og skal dø. Men så blir det brann, og eldstebror, Jonatan, som elsker Kavring, løper inn i det brennende huset for å redde ham, og ender selv med å dø. Som sagt, så husket jeg at begge dør (Kavring er jo døende, selv om han overlever brannen, og det er jo ikke lenge til han lever på Jorden), men dette var ikke noe jeg syntes var så veldig trist da jeg fikk lest boken for meg da jeg selv var på Alexandras alder. Nå var det både det at Kavring var syk, og hvordan det måtte være for både moren og broren hans, og ham selv, som er redd for å dø - som 10-åring - og det fine, rørende i forholdet mellom Jonathan og Kavring, som er så uendelig glade i hvernadre. Alt dette gjorde at jeg bare så vidt greide å lese oss i gjennom de to første kapitlene i boken. (Ja, jeg ler av meg selv også, på grunn av dette 😉 )

Dette fine sitatet oppsummerer jo mye av boken:

Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.

For, altså, det å skildre vennskap og mot og (søsken)kjærlighet på denne måten! Enten du har barn eller ikke, syns jeg du burde lese denne boken. Enten det er for første gang, eller du, som jeg, bare ikke har lest den siden du var liten - jeg er sikker på du opplever den på en ny måte nå (og at du kanskje må gråte litt, du også?) ♥ Brødrene Løvehjertet er dagens anbefaling nummer 2.

Forresten, med tanke på denne gråtedagen ( 😛 ) så blir jeg jo litt bekymret for hvordan bryllupsdagen kommer til å gå... Jeg tror det blir en av to: Enten blir jeg stenansikt, og ser meg selv litt mer sånn utenfra, liksom, eller så blir det snørr og tåre-meltdown. Tror jeg må be forloverne om å ha Kleenex tilgjengelig, og jeg føler meg tryggere enn noensinne på at det må bli vippeextensions den dagen - blir det meltdown er det ingenting annet som kommer til å se pent ut etterpå 😀

2

Publisert 2 kommentarer til Filmanbefaling: Hva vil folk si

Forrige uke var en skikkelig reise-uke; jeg var i Stavanger, Ørlandet (og så vidt Trondheim), og Harstad. Uken ble avsluttet i Harstad, der jeg snakket på Harstadkonferansen. Før jeg skulle på scenen var det mange andre utrolig dyktige og inspirerende folk, blant annet Iram Haq. Etter å ha hørt henne bli intervjuet om filmen Hva vil folk si, og sine egen erfaringer med det å selv være norsk, men med konservative pakistanske foreldre, som kidnappet henne til Pakistan, så måtte jeg bare rett hjem og sjekke ut filmen selv!

Den var akkurat så bra som jeg trodde, og jeg kan absolutt anbefale denne videre.

Hva vil folk si er en utrolig sterk og ganske trist film, om 16 år gamle Nisha som står i spagat mellom pakistansk og norsk kultur. Når hun er ute med vennene sine er hun som en hvilken som helst annen norsk tenåring, mens hun prøver å være den perfekte pakistanske datteren når hun er hjemme med familien. Så en dag oppdager faren hennes at hun har fått kjæreste, og de to er på rommet hennes alene.

For å sette et eksempel, og unngå å bli dømt av det paksitanske miljøet, velger foreldrene å sende Nisha til familien i Pakistan - mot hennes vilje. Her går det heller ikke spesielt bra...

I utgangspunktet får vi se hvor nært og godt forhold Nisha og faren har, og hvor glad og stolt av henne han er, og dette gjør det jo bare enda tristere når alt blir snudd opp ned, og han faktisk ender med å total svikte henne. Og jeg får vondt av hans enorme fortvilelse, og, ja, det er trist.

Iram Haq har både skrevet manus, og regissert filmen, og selv om det er en spillefilm er det i stor grad egen historie som utspiller seg på skjermen. Iram var også helt tydelig på at dette er ting som fremdeles skjer i Norge i dag, og at det ikke er rasistisk å bry seg om andre mennesker... I tillegg til at historien er både sterk og god, så er filmen godt laget, og med godt skuespill.

Du må faktisk bare se denne filmen, og du finner den på iTunes ♥

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Shout out til Diin Brudesalong

Jeg har tidligere fortalt om dårlige opplevelser med feks taxi-selskaper her inne på bloggen, med en slags oppfordring om å ikke bruke akkurat dét taxiselskapet. Sånn type forbrukermakt syns jeg selvsagt skal gå begge veier, så i dag har jeg lyst til å gi en skikkelig shout out til Diin Brudesalong, på Majorstuen i Oslo.

Som mange kanskje har fått med seg så har jeg kjøpt brudekjolen min brukt, på Finn (som jeg virkelig anbefaler alle å i alle fall vurdere å gjøre; penger og miljø spart #whatsnottolike 😀 ), og slør har jeg fått låne av en venninne som giftet seg i fjor (og hadde tre forskjellige liggende – Torill, du er litt sprø ♥ ). Sko har jeg kjøpt flunkende nye, fordi det er noe jeg skal bruke igjen senere, og da har jeg mye lettere for å skeie ut, enn når det er engangsbruk... Jeg har så langt i mitt liv kjøpt meg to par sko som har vært ordentlig dyre (type mer enn 5000,- for et par); det ene var Disputasskoene, og det andre er Bryllupsskoene. Disputasskoene har jeg brukt mange ganger senere, når jeg kjenner at i dag trenger jeg det lille ekstra (pluss at jeg selvsagt syns de er sykt fine), og jeg forventer å få den samme «greia» med bryllupsskoene. Det er også gøy når et plagg har en sånn type historie bak seg, syns jeg 🙂

Men så er man jo ikke i mål bare fordi man har kjole, sko, og slør. For hva med smykker? Hårpynt? Veske? Hva syns jeg er fint, og hva passer best til min kjole og min stil? Jeg har tittet litt på nett, og ruslet rundt og vært innom alle standardbutikkene på kjøpesentre som Storo, Byporten, Paleet, og jeg har funnet mye fint, men følt meg veldig rådvill på hva jeg egentlig vil ha den dagen... Så kom jeg plutselig på at eh, kanskje brudesalongene har et visst utvalg av «typisk» tilbehør til brudekjole? (nei, jeg påberoper meg ikke akkurat genialitet for å omsider ha tenkt denne tanken). Så i går tok jeg turen innom Diin Brudesalong, litt tilfeldig at det var akkurat der jeg dro først, men det var sånn ca på veien hjem for meg.

Så jeg valser inn i salongen, litt forvirret, og den ene damen bak disken smiler og spør meg om jeg trenger noe hjelp. Jeg sier rett ut at jeg har kjole, og jeg har slør, jeg har sko, og dette er blomsterplanene mine, men jeg trenger ørepynt... Hun kunne selvsagt da bare ha vist meg de forskjellige montrene med smykker og stæsj, og sagt at jeg bare måtte se meg rundt. Men hun var supersøt og veldig entusiastisk, og spurte meg hvordan kjolen så ut (da ble det med én gang tydelig at jeg ikke hadde kjøpt kjolen hos dem). Jeg forklarte, og hun gikk rett og hentet en kjole og spurte, er det litt feeling som denne. Det var det! Hun tok frem forskjellige ørepynt og litt andre ting, som jeg først bare så på opp mot kjolen, men så spurte hun om jeg ikke hadde lyst til å prøve kjolen på for å få et skikkelig inntrykk. For alle som har prøvd brudekjole så vet dere at det er litt mer enn bare jeg tar med meg dette plagget inn i det lille prøverommet, og klarer meg selv... Når du tar på deg en brudekjole så oppholder du også en ansatt. Men jeg fikk brudekjolen på, og et slør som likner på det jeg skal ha, og så begynte vi å prøve ting skikkelig. Med kjolen på ble det plutselig helt klart for meg hva jeg vil ha av tilbehør, og hva som blir feil. Det endte med to innkjøp, og jeg var så fornøyd da jeg gikk ut. Det blir jo en «opplevelse» der vi skravlet masse om bryllup og kjole og fest og kotyme, og hun skjønte utmerket godt hva slags stil jeg hadde, og hvilket uttrykk jeg ønsker å ha 🙂

Man kan jo si at det skulle bare mangle at jeg fikk hjelp, selv om jeg ikke skulle gjøre et stort innkjøp (kjole), men samtidig så hadde de jo ikke vært ufine om de bare hadde bedt meg titte rundt, og rope ut hvis jeg trengte hjelp. Damene på Diin gikk den ekstra milen i går, for å virkelig hjelpe meg med å finne det perfekte tilbehøret! Tusen takk, nå begynner hele looken å ta form, og jeg gleder meg enda mer til den 23. februar ♥