Etter at jeg skrev om at jenter må sørge for seg selv og sin egen lykke i Dagbladet (ja, jeg må obsesse litt mer om det) har jeg fått litt forskjellige reaksjoner. Det er flere som har delt innlegget og mener at jeg treffer spikern på hodet, at det er bra skrevet osv, men så er det også en god del negative reaksjoner (nei, ikke her på bloggen, men på Facebook har jeg fått med meg flere). Hovedsakelig så kan de negative reakjsonen deles inn i to typer:
Jeg kjenner faktisk ingen som er sånn som det hun snakker om , det her kan jeg bare ikke tro på. USERIØST!
Herreguuud, ass, hun/du burde skaffe deg en annen omgangskrefts...god grunn til å aldri lese blogger #bloggererlitemækkedust
Nummer 1 tror altså ikke noe på at det fins jenter som tenker at de trenger en mann for å oppnå materielll lykke i livet, og nummer 2 avfeier dette med at jenter som tenker på denne måten er teite og de burde man ikke bruke tid på.
Til nummer 1 så kan jeg jo bare si at selv om du ikke kjenner noen som sier dette så betyr ikke det at de ikke eksisterer. Altså, jeg blir litt matt over at det går an å mene at "bare fordi dette ikke skjer i min omgansgkrets/de jentene jeg kjenner så fins ikke saken" - seriøst?!? Skal jeg ekstrapolere fra min egen omgangskrets så har de fleste minimum mastergrad, doktorgrad er ganske vanlig, og folk flest jobber med forskning, helst på et universitet... Det nytter jo ikke å ekstrapolere kun ut i fra din egen boble. Og med denne ekstrapoleringen så glir vi elegant over til innvending nummer 2: Nei, jeg trenger ingen ny omgangskrets; det er ikke mine nære venner som uttrykker de holdningene, og grunnen til at jeg tar opp problemstillingen er ikke fordi jeg er oppgitt over egne venner. Men jentene som tenker sånn fins, og jeg syns ikke løsningen på "problemet" er å la være å lese blogger, men kanskje heller prøve å påvirke de jentene som ikke skjønner eller tror de kan ordne seg hus/bil/interiør/shopping selv til å forstå at de både kan og må ta ansvar for seg selv. (Du skal ikke drømme om å treffe en lege, du skal drømme om og jobbe for å bli lege - og kanskje du teffer en lege på veien, eller en som driver med noe helt annet.)
Og kanskje det ikke er et veldig utbredt problem at jenter tenker at "de skal møte en mann litt penger i baklomma", men er det liksom greit bare ikke majoriteten av jentene har de holdningene? Burde ikke flest mulig jenter få muligheten til å forstå at de må ha tro på seg selv og egen evne til å være sin egen lykkes smed? Forøvrig sier mer eller mindre alle lærere jeg møter når jeg reiser rundt i Norge og holder foredrag på skoler at jeg er spot on, og at de er oppgitt over nettopp denne holdningen blant sine elever... (Kanskje man nettopp burde bruke litt mer tid i kommentarfeltene på de mest leste bloggene, nettopp for å få et lite innblikk i hvordan en del jenter tenker?)
Det er noe litt sånn Marie Antoinettesk over det hele. Å ikke evne å sette seg inn i at ikke alle andre har det samme utgangspunktet som deg selv, evt bare ikke byr seg - litt usikker på hvilken kategori som er verst...
Som nevnt så har jeg en liten haug med skjemaer jeg må lese og fylle ut, og blant annet skal et bilde av meg selv legges ved ett av disse skjemaene. (Denne "haugen" viser seg å være mindre enn jeg først trodde; det ser ut til å være tre skjemaer, enn så lenge.) Og som videre nevnt så lurer jeg på å legge ved en selfie...litt fordi jeg likre å dytte littebitt på grensene, og litt fordi det er selfies jeg har liggende mest av - haha. Jeg er dog litt usikker på hva dette bildet skal brukes til; det skal nemlig legges ved skjemaet Opplysninger ifm. doktorgradsdipsutas og kreering, men det er ikke så veldig nøye - poenget er at jeg har fått beskjed om å legge ved et bilde av meg selv.
Så da har jeg sittet og gått igjennom bildene mine, og samlet sammen dette knippet av potensielle "denne personen skal disputere til graden philosophiae doctor"-kandidater:
Det store spørsmålet som gjenstår da er selvsagt HVILKET SKAL JEG VELGE?
Jeg hadde forresten en veldig fin ettermiddag i går:
Da jeg hastet hjemover i går, og nesten var kommet helt hjem ble jeg oppringt av et ukjent nummer. Dette viste seg å være et blomsterbud, og han kom faktisk kjørende forbi meg, og overrakk meg en innpakket bukett på gaten ca 100 meter hjemmefra. Jeg hadde jo en liten mistanke om hvem som hadde sendt meg blomster, og skyndte meg videre hjem for å finne det ut...
Vel inn døren i Roseslottet fant jeg Alexandra, som hadde vært sååå flink; gått hjem alene fra skolen, låst seg inn (husket å låse døren igjen etter seg), gått på kjøkkenet, gjort ferdig matteleksen, og da jeg kom hadde hun funnet en liten skål med frosne bringebær med litt sukrin på. Altså, elsk ♥ Gjett om hun (og jeg!) er stolt etter å ha fått egne nøkler til 7-årsdagen, og nå kan begynne så smått å bevege seg ute alene!
Etter å ha skrytt av Rose-knoppen fikk jeg åpnet opp pakken jeg hadde fått, og inni den var det en nydelig valentines-bukett, og en hjerteformet eske med 6 fantastiske sjokoladebiter. Og selvfølgelig et veldig fint kort - Anders er flink til sånt, og det hjelper jo litt på savnet!
...også drømmer jeg om å finne en mann med litt penger i baklomma, da...
Hører jeg med jevne mellomrom unge jenter si. I fullt alvor. Norske jenter, i 2017.
Derfor har jeg begynt å avlutte alle foredrag jeg holder for ungdom med en liten pekefinger spesielt rettet mot jentene (selv om det er gutter i salen tror jeg de tåler å høre ett minutt som er spesielt rettet mot motsatt kjønn, eller hva?).
Saken er jo den at det disse jentene gjerne drømmer om er helt vanlige ting som et all right hus, litt nettshopping av klær, bil, interiør, 2.1 barn og hund, osv, og det som da står mellom dem selv og drømmen om et ikke så veldig ekstraordinært liv er altså å finne en mann med penger. (Jeg har aldri hørt en gutt si noe liknende i fullt alvor...). Jeg blir litt sånn kødder dere med meg?!? Dere må jo sørge for dere selv! Og det er det jo i første omgang to ganske åpenbare grunner til:
Hva om du ikke møter denne mannen med penger, skal du da ikke kunne oppfylle de litt "materialistiske" drømmene dine?
Det er superskummelt å gjøre seg økonomisk avhengig av en annen på denne måten - altså så avhengig at du faktisk ikke kan stå på egne ben. Skal du i ytterste konsekvens da bli i et forhold der du er ulykkelig, fordi det er han som har pengene?
Altså, jenter, fiks dette selv! Du må kunne sørge for deg selv og to barn. Så kan kjærligheten komme som en kjempebonus på toppen av alt! Det er ikke uromantisk å tenke at man skal være økonomisk selvstendig; hvis du vet at du kan gå, så betyr det at du hver eneste dag velger å være sammen med den du er sammen med ♥ (Det må jo være all right for mannen også, å vite at du er sammen med ham av kjærlighet, og ikke pga penger og praktiske forhold?) Det kan jo dessuten hende at du møter en skikkelig grei mann (eller dame - whatever) som ikke har penger; for det er jo ikke sånn at de to nødvendigvis henger sammen 😉
Det er flere måter man kan bli økonomisk selvstendig, ikke bare ved å studere realfag, men jeg pleier å trekke frem at med en realfagsutdannelse så får du jobb, og du kan velge å ta en forholdsvis godt betalt jobb. Du vil kunne få en jobb som er interessant og spennende, og du kan gjerne velge å gå en sånn retning at du feks jobber for å gjøre verden til et bedre sted (løse klimaproblemer eller utvikle helseteknologi). I tillegg til at du typisk vil ha en jobb med mye frihet. Det er også noe jenter burde tenke over når de velger hvilken vei de skal gå i livet.
Kjære alle jenter, dere må sørge for dere selv først ♥ Ha for all del med dere "hjertet" når dere skal velge utdanning og yrke, men ha også med dere "hjernen". Penger er absolutt ikke alt, og jeg har ingen tro på at man blir lykkelig bare man har en god inntekt, men penger er også viktig, for det gjør deg fri.
(PS: Husk på at hvis du feks ser opp til personer som Caroline Berk Eriksen så er hun en rimelig vellykket selvstendig næringsdrivende - hun er ikke en som traff en mann med litt penger i baklomma og derfor har et behagelig liv...)
Dette bildet dukket opp i FB-feeden min i dag, og jeg syns det passet fint til dette innlegget. Bildet er tatt fra stuevinduet mitt, en februardag for to år siden; det var den første vinteren i leiligheten, himmelen var knall rosa, og den tullet hele Oslo inn i et nydelig, rosa teppe. Utsikten fra MIN leilighet, som JEG kjøpte, helt alene. Etter å ha vært gjennom brudd, og plutselig ha ansvar for en liten jente alene, var det en av de bedre følelsene jeg har hatt i livet; da JEG var i møte med banken, og da JEG signerte kontrakten hos megleren. Å virkelig stå stødig på egne ben - det er FANTASTISK! (Det betyr ikke at jeg helst vil være alene; jeg savner Anders så jeg holder på å bli gal nå som han er i USA, og jeg har virkelig ikke begynt å tenke at søren, det går jo så fint når det bare er meg, jeg trenger jo ikke egentlig han...♥)
Herlighet for en dag! Jeg satte meg nettopp ned her hjemme, for denne dagen har gått i ett, og vært litt overe middels krevende. Det begynte med at jeg ble hentet her hjemme i taxi klokken 06:45, så bar det ned til TV2 og God morgen Norge, der jeg var sammen med kunnskapsministeren og snakket om "Jenter og teknologi" og hvorfor det er så mye færre jenter som studerer realfag/teknologi. Fra TV2 var det inn i en ny taxi, og opp til Bristol, der jeg holdt et foredrab på Barne- og likestillingsdepartementets likestillingskonferanse. Her var jeg ferdig ca 09:45, og så var det inn i enda en taxi, og opp til Majorstuen og Chateu Neuf, der dagens stor-arrangement skulle være - altså "Jenter og teknologi" for både Universitetet i Oslo og Høyskolen i Oslo og Akershus. Og jeg ledet hele greia. Klokken 15 var vi ferdige, og jeg var virkelig helt ferdig da. Ikke at 15 er veldig sent på dagen, men akkurat i dag var det definitivt på tide å bevege seg hjemover da. Spesielt passet det godt å sette nesen mot Bjølsen på dette tidspunktet siden lille, store, fine Alexandra ble 7 år i dag ♥ Jeg var veldig heldig og fikk med meg en haug med heliumballonger, og blomster etter konferansen i dag, så det var ekstra tas å komme inn på skolen og finne Alexandra - alle syns det var så stas med ballongene. Da vi endelig kom hjem var det åpning av gaver, et hyggelig besøk av tante/lillesøster Carina og niese/kusine Andrea, og brownies-baking (eller, jeg vt ikke helt om det kalles baking å smelle sammen en sånn brownies-pose?), og så har det vært rydding og ordning og legging frem til nå.
Så nå er jeg sliten, har litt vondt i hodet, trøtt, fornøyd, og veldig stolt! Det eneste som gjenstår nå i kveld er å hoppe i dusjen, og så skal jeg krype opp i sengen og se en episode av Call the Midwife (min favorittserie akkurat nå!), og så er det natten - sove nå skal bli meget godt!
HER kan du lese mer om dagens arrangement på Chateu Neuf, og litt om hvorfor dette jentefokuset er viktig. En ting jeg pleier å si når jeg snakker om hvorfor "Jenter og teknologi" er et bra tiltak svarer jeg dette:
Hvis vi er enig i at intelligens og kreativtet er jevnt fordelt i befolkningen, så er det vel litt dumt å bare rekruttere fra den ene halvparten...?
Jeg lar rett og slett dette nyelige bildet fra God morgen Norge illustrere dagen - håper jeg ikke generelt så såpass lidende ut 😉
Tirsdag allerede? Dagene og ukene flyr jo bare avgårde, jo (selv om de også går eksremt sakte; det er bare en uke siden Anders dro til USA, og det er seks uker til han kommer tilbake, og jeg savner han mer og mer, og tiden kjennes ut som en evighet - Schrödingers tid, anyone?), og selv om avhandlingen er levert så føler jeg ikke at jeg har fått så veldig mye mer tid til rådighet, akkurat...
Men apropos avhandlingen; jeg har tidligere skrevet her på bloggen at jeg skulle belønne meg selv når jeg hadde levert doktorgraden, og når jeg har disputert. Det har jeg ennå ikke gjort, men jeg lurer på om jeg skal gjøre det når den har blitt godkjent av komiteen for å kunne forsvares (grønt lys for disutas, altså). Jeg har jo også en artikkel inne som forhåpentligvis om ikke alt for lenge, og alt for mye om og men, blir godkjent for publisering, og så er det en artikkel som skal gjøres helt ferdig og sendes inn til journalen... Mye og feire/belønne seg for fremover, med andre ord. Såh, without further ado, here are my four wants right now:
Nummer 1 på listen er "klassiske" Louboutins. For meg betyr det (antageligvis) sorte So Kate, men usikker på om jeg ønsker finishen på modellen til høyre eller venstre. Disse vil jeg bruke når jeg disputerer, så der er det vel egentlig ikke noe å vente på. Hvis det skjer noen forsinkelser med godkjenning av avhandlingen så får jeg heller bare la være å bruke dem før det er i boks. Louboutins er altså belønning for levert og godkjent PhD-avahndling. Bilder herfra.
Bunad. Har jeg alltid likt, og ønsket meg lenge, så dette skal jeg begynne å skaffe meg etter disputas (disputasgave til meg selv). Gleder meg til alle de gangene jeg kommer til å ha på meg bunaden, og jeg kan tenke tilbake på søren heller, jeg gjorde det; jeg fullførte en doktorgrad i kjernefysikk. Det har tatt litt tid for meg å finne ut hvilken jeg ønsker meg, som jeg føler blir "riktig" for meg, og har landet (trygt og godt) på Jubileumsdrakten for Oslo av Eva Lie. Jeg har planer om å starte med å kjøpe stakken, og så kommer jeg til å gradvis fylle på ved å ønske meg diverse til jul og bursdager. Jeg har en gammel, enkel og hvit bunadskjorte liggende et eller annet sted, og kommer til å bruke den først, men jeg tror jeg til slutt kommer til å lande på den gule silkeskjorten - jeg syns den er helt nydelig, og bruker ofte denne gulfargen på klær.
Siden jeg fikk meg stort spisebord har jeg gått rundt og sagt (gått rundt og sagt til Anders, i alle fall) at vi trenger en lampe over spiseborde. Og nå har jeg endelig landet på en jeg syns er kjempekul, og som jeg tror vil være helt perfekt hjemme i Roseslottet: Tom Dixxon Copper Shade - den er heeelt perfekt, og jeg er forelsket ♥ (Bilde herfra.) Ønsker meg den store, og den koster vel ca 5000,- så må spare litt, men håper på at den kan komme i hus en gang mellom disputas sommerferien.
Klassisk Chanel-veske i sort skinn med gulldetaljer. Denne var vel den tingen jeg mente sterkest at jeg skulle kjøpe meg som belønning for levert avhandling eller diputas (husker ikke helt hvordan jeg tenkte), men den har kommet litt ned på prioriteringslisten, rett og slett fordi jeg føler jeg har mer bruk for de tre andre tingene jeg ønsker meg. Får se om jeg gjør alvor av dette neste gang jeg skal til Paris - har noen løse planer om Paris-tur til våren/sommeren, men det er nok mulig at denne bare blir stående på ønskelisten en god stund - det er jo ikke som om man må eller skal kjøpe seg alt man ønsker seg, heller...;)
Ok, da er det på tide og gå og lage meg litt lunsj, før jeg må dykke ned i forberedelser til morgendagen konfransier-jobb på Jenter og teknologi. Det er så mange flinke og interessante jenter som skal snakke i morgen - jeg tror det blir veldig bra, og gleder meg masse!
I løpet av den uken som har gått siden jeg leverte doktorgradsavhandlingen min har jeg fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger; det har vært blomster på døren, gratulasjonsmeldinger og –tweets, kommentarer, lange mailer fra folk jeg ikke kjenner, hjerter likes osv. Alt sammen kjempekos! Men noen gratulerer meg med graden – og selv om det også er superhyggelig, så er det en gratulasjon på et feilaktig grunnlag, siden jeg absolutt ikke har noen doktorgrad, ennå. Dog er jeg et sjumilssteg nærmere…
Så da tenkte jeg å gi en liten update på veien videre; det siste stykket mot doktorgraden, liksom:
Tirsdag den 17. januar leveret jeg altså oppgaven min her på instituttet, sammen med alle mulige andre skjemaer og søknad om å få levere, og underskrifter fra artikkelmedforfattere at jeg faktisk har gjort det jeg sier jeg har gjort, og søknad om bedømmelseskomité, og diverse. Nå er (forhåpentligvis) komiteen godkjent fra instituttet (eller er det fakultetet?) og oppgaven er dermed på vei til de tre opponentene. Så har de et visst antall uker på seg til å lese hele oppgaven (det vil da spesielt si de tre artiklene jeg har skrevet) nøye, og så skal de skrive en eller annen for for rapport. I denne rapporten vil det stå hva de mener om oppgaven min, og så vidt jeg vet så er det mer eller mindre tre mulige utfall:
1) oppgaven er godkjent slik den er , og kan forsvares
2) komiteen ønsker småforandringer (“minor revisions”), men det blir ikke gitt noe ekstra tid til å ordne dette, siden dete r såpass close å være bra – og oppgaven kan forsvares til “normal tid” (altså, egentlig same utfall som nummer 1)
3) det er større mangler ved oppgaven, og det blir gitt tid til å få i orden disse – oppgaven kan dermed ikke forsvares til “normal tid” (jeg antar at i dette tilfelles så må oppgaven inn til komiteen igjen etter at fornadringene er gjort)
En siste mulighet er jo selvsagt at oppgaven ikke godkjennes, men jeg føler meg vel trygg på at ingen av mine veileder ville latt meg levere inn oppgaven hvis de faktisk trodde dette var et mulig utfall…;)
Når oppgaven omsider blir godkjent av komiteen så blir disputasdatoen satt.
To uker før diputasdatoen vil jeg få tittel på den såkalte prøveforelesningen. Dette kan være mer eller mindre hva som helst i fysikk. De to siste ukene før disputasen vil dermed bli brukt til å lese meg opp, og lage dette foredraget/forelesningen.
På disputasdagen starter jeg med å holde prøveforelesningen; for komiteen, veiledere, og alle andre som har lyst til å høre på. Denne forelesningen skal vare i 45 minutter, og pleier å begynne klokken 10:45. Når jeg er ferdig med det vil komiteen bestemme om det er bra nok til at jeg får lov til å faktisk forsvare avhandlingen. (Jeg har aldri hørt om noen som ikke har fått prøveforelesningen bestått, men det er i alle fall en teoretisk mulighet…). Klokken 13:15 (tror jeg er vanlig tid), begynner selve disputasen: Først holder jeg et kort foredrag om arbeidet mitt. Videre vil både først- og andre-opponenten stille spørsmål til arbeidet, og diskutere med meg. Når de er ferdige med sine spørsmål kan hvem som helst i salen stille spørsmål, og når det også er over kommer komiteen til å trekke seg tilbake, og diskutere hva de syns. Forhåpentligvis kommer de tilbake og sier at disputasen er bestått (eller heter det “godkjent”, eller noe annet?), og SÅ er jeg PhD…!
Så nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg er litt tilbakeholden med å ta i mot gratulasjoner for graden ennå…;) Disputasen er åpen for alle.
På fredag skal jeg endelig være på Abels tårn igjen, forresten! Det blir blant annet snakk om radonstråling, drapet på Litvinenko, og røyking – alt sett fra en kjernefysikers ståsted, naturligvis.
Forresten 2: Jeg har omsider byttet til WordPress. Hvis ting ikke er helt 100% her en stund så er det byttet som er grunnen, og jeg jobber for å fikse oppi alt, og kanskje også oppdatere litt både på design og annet - men akkurat nå ville jeg bare komme i gang. Og hvis det er noen av dere som har fulgt meg på blogspot/blogger, så funker ikke dette lenger - men det går feks an å følge Facebook-siden min ♥
Isabelle Ringnes og jeg fikk den store æren å holde årets tale under årsmiddagen til NHO. Dette er en sånn ting man ikke sier nei til, selv om man har planer om å levere doktorgradsavhandlingen sin fire dager senere... (Ja, det var det som var planen - selv om fasiten nå tilsier at det tok en uke mer enn planlagt ?)
Og jeg angrer virkelig ikke! Det var et stort kick, og veldig gøy å få jobbe sammen med Isabelle, som bare er superdyktig, og forberede oss til denne jobben. Men å skulle snakke foran ca 500 av Norges toppolitikere, kongelige, og topper i næringslivet gjorde jo at adrenalinet pumpet sånn ganske greit rett før vi skulle på scenen, da 😉 Men det er vel egentlig sånn det skal være...? Jeg ser i alle fall på det man blir nervøs betyr jo bare at det skal gjøre faktisk betyr noe for deg, og at du ønsker å gjøre en god jobb - det var i alle fall sånn for oss 🙂
før gjestene kom - begynner å kjenne skikkelig på nervene...
etter at vi var ferdige; jeg er glad jeg ikke tenkte alt for mye i detalj over hvem som faktisk kom til å være der...
her var vi SÅ GLADE OG LETTET!
Her er talen i sin helhet, både som video, og som tekst ("min" tekst er markert i blått):
Tusen takk for introen Thore!
- jeg må jo innrømme at med tanke på de som har tronet denne scenen før oss, så fryktet vi at dersom vi ikke ble introdusert slik, så ville kanskje høyden på hælene og fargen og lengden på håret vårt få dere til å tro at nå er kveldens underholdning endelig ankommet…
Jeg er Isabelle Ringnes, jeg jobber med teknologi og innovasjon for Schibsted i London, og er grunnlegger for TENK: tech nettverket for kvinner. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er geek, jeg simpelthen ELSKER tech, men ikke nødvendigvis fordi at algoritmer og IP adresser gjør at blodet pumper ekstra hardt, men på grunn av potensiale den har til å løse verdens største og mest komplekse problemer- alt fra fattigdom til utdanning til helse og, som vi har snakket om i dag, miljø. I fare for å høres ut litt ut som en miss Universe parodi, så er mitt mål i livet å gjøre verden til et bedre sted.
Men jeg vet at jeg per stereotypiske definisjon ikke ser ut som en datanerd, noe jeg stadig får bekreftet- som for eksempel da Uber sjåføren min i Silicon Valley spurte om jeg skulle inn å forlysterakettforskerne da han kjørte meg til NASA research center og Singularity University i sommer. Da kunne jeg svare at “niks, blikke no lapdans i kveld gitt, bor her og jobber med eksponensiell teknologi for å løse problemer for en milliard mennesker. Da blerr’e taust.
MEN like mye som jeg forguder roboter, kunstig intelligens og nanoteknologi så elsker jeg også at tech gir meg Tinder, forskjønnende snap chat filtere og muligheten til å ta uendelig med selfies.
Men ikke like mye som min bedre halvdel-
Jeg er Sunniva Rose, og jeg leverer doktorgraden min i kjernefysikk om fire dager, der jeg har forsket på muligheter og utfordringer knyttet til det å bruke det norske grunnstoffet thorium som brensel i kjernekraftverk.
I tillegg til å være kjernefysiker så er jeg rosablogger, på sunnivarose.no - om kjernefysikk og forskning og sånn. Jeg er veldig glad i rosa og ser ingen motsetninger ved det å være interessert (og flink!) i realfag, og å være opptatt av mote, sminke, interiør og klær.
Jeg eeelsker selfies, og tar like gjerne bilde av dagens fysiker-outfit, som meg selv på labben...
Det er en grunn til at vi står her i dag, foruten det helt opplagte, nettopp fordi våre kalkulasjoner viste at dette kom til å bli den kuleste selfien vi vil få så langt i vårt liv (isabelle smiler til sunnivas kamera).
Vi vet, som alle i salen, at fremtiden byr på mange utfordringer, og at det nettopp er vi, unge som eldre som må ta grep, gjøre det vi kan for å snu utfordringene til muligheter.
Vår lidenskap, på hver vår måte, er teknologi. Teknologi gjør at vi i dag faktisk har muligheten til å gjøre noe med de 2.5 kvintillioner data bytesene vi etterlater oss hver eneste dag.
Kunstig intelligens finner løsninger på problemer vi ikke vet at eksisterer enda og tar datadrevne beslutninger våre fysiske hjerner ikke er i stand til, som for eksempel i sommer da IBM Watson braste gjennom over 20 millioner journaler og identifiserte en livreddende kreft-diagnose på ti minutter- flere måneder i forveien av landsledende leger.
Utviklingen er eksponensiell- tenk over at hele 90% av verdens totale datamengde ble produsert de siste to årene.
Kunstig intelligens kommer til å bli det desidert største momentet i dataens og kanskje til og med menneskets historie og det går raskere enn noensinne. Til tross for at selvkjørende biler ble spådd mange tiår frem i tid, så har jeg selv vært vitne til at det ruller hodeløse Uber, Google og Tesla biler i California overalt.
Yes!
Tech er gøy, det er spennende, og med mindre vi ser for oss et slags post-apokalyptisk samfunn der kun overlevelse er det som teller - og sååå pessimistiske håper jeg ingen her er, så vil den grønne fremtiden fortsettes å formes av teknologi.
…
Dessverre er vi to av ganske få kvinner globalt som tør å påstå at tech er vår lidenskap. På de fleste tech-studier er det færre enn 10% jenter.
I høst hadde jeg den ære å få dra på turné, hele landet rundt, med NHO og deres “Jenter og teknologi”. Vi snakker turnébuss og hele pakka 🙂
På denne turen fikk jeg møte 3000 jenter, og fortelle om min noe kronglete vei fra en drøm om å bli ballettdanser, til forsker ved Norges største universitet. Det er én kommentar som alltid går igjen; fra 15 år gamle jenter jeg møtte på denne turen, til gutter jeg treffer på byen:
Seriøøøst, er du kjernefysiker?!?
...
For det ER fordommer: Selv etter å ha "bevist" at jeg ikke er dum ble det "oppstandelse" da jeg skrev blogg-innlegget "how to dress as a female scientist", der jeg kom med tips til andre kvinnelige forskere som gjerne vil få pynte seg og være feminine, samtidig som man blir tatt på alvor.
I bunn og grunn handler det om å få være seg selv, og å ikke avfeie noen fordi de tilsynlatende ikke at nøyaktig det du tror de skal være...
Jeg husker tilbake da jeg bodde i New York og stadig innså at jeg var den eneste jenta blant hundrevis av gutter på tech konferanser. Så til tross for at dokøen der, som her også forøvrig, for en gangs skyld var kort, så var selv ikke en tom blære verdt å konstant bli spurt om jeg hadde gått meg bort, om jeg var servitør, eller noen sin tinder-date. Et par hundre slike kommentarer trigget meg til heller å bli feminist, nørd og ja, singel.
Men dette er vel ikke greit! Løsningene til fremtidens problemer ligger i teknologi, men teknologien er ikke bedre enn menneskene som utvikler den- og vi vet at mangfold er nøkkelen til de beste produktene. Og her ligger en av våre største utfordringer, for vi har rett og slett ikke nok folk. USA anslår at de vil trenge over 1 million flere teknologer innen 2020, og i Norge er tallet 12 000.
Og vi trenger de beste hodene!
Rosakledd og høye hæler, hettegenser og converse- alle må til for å ruste Norge i den teknologiske revolusjonen vi står midt inne i.
Jeg tror alle her i kveld vil si seg enige i at Intelligens og kreativitet antagelig er forholdsvis jevnt fordelt mellom kjønnene: Da er det jo i såfall litt skummelt å bare rekruttere fra den ene halvparten av befolkningen…?
Uten å peke fingre så kan vi vel bemerke at det finnes mange middelaldrende, ogsvært kjekke ,menn i salen, og at det kanskje trengs litt omstilling i seg selv for å se at unge, blonde rosa jenter går i bresjen for fremtidens teknologiske Norge.
Personlig er jeg optimistisk, men ser også viktigheten av at alle faktisk må kunne en god del grunnleggende realfag og teknologi. Og jeg gleder meg til den dagen programmering er et eget fag i skolen! - Da ikke bare for det åpenbare; at man lærer seg å programmere og forstå hvordan datamaskiner virker og hvilke muligheter de faktisk gir, men minst like viktig, og her siterer jeg Steve Jobs:
Alle burde lære seg å programmere, for det lærer deg å tenke.
…
Teknologien vi har hørt om i dag erfremtiden, og jeg tør påstå at Norge står ovenfor et vinn eller forsvinn - red pill, or blue pill- øyeblikk.
Apropo piller, så vil vi selvsagt også få takke for deilig mat. Personlig må jeg innrømme at dette er noe av det beste jeg har spist på lenge. For jeg kan jo avsløre at det ikke bare er fryd og gammen med denne tech drevne hypen. En populær trend i silicon valley er nemlig å droppe spisingen fullstending for å være mer effektiv, så der bøttet vi heller nedpå med den næringsrike drikken “Soylent”, som strengt tatt er sement med 400 kalorier i vaffelrøresmak for å ikke sløse timer på matinntak.
Så til tross for at jeg ble usedvanlig inspirert av dagens foredrag om det norske havets ressurser velger jeg å droppe patentet på Soylent med Torskesmak. Første mann til mølla!
Men Isabelle, nok Soylent nå. Jeg vil drikke noe bedre, om ikke for produktiviteten, så for kreativiteten…Skål!
resultatet av selfien ?
PS: Da vi forberedte oss til talen fikk jeg et veldig godt tips av Isabelle, som jeg må dele videre, nemlig det å lese inn talen (eller hvis det er noe annet man må lære seg utenat - feks, kanskje man skal forberede seg til muntlig eksamen, eller noe) på lydopptaker på mobilen 🙂 Jeg gjorde det de siste timene hjemme da jeg drev og ordnet meg, så hørte jeg talen min om og om igjen, mens jeg krøllet hår og sminket meg. Etter hvert så sto jeg og snak
ket i takt med mitt eget stemmeopptak, mens jeg ordnet meg - og så sikkert ganske rar ut! Men det var virkelig en genial måte å lære noe utenat på (eller høre hvordan noe faktisk høres ut når det leses, og ikke bare hvordan noe er når du sitter og skriver), og jeg komemr helt sikkert til å gjøre dette igjen. Tusen takk for godt tips, fine Isabelle ♥
Forrige gang jeg var innom her var jeg omtrent så langt nede som jeg har vært i løpet av hele denne doktorgradstiden, og jeg følte virkelig at jeg aldri ble ferdig. Da jeg kom hjem fra Blindern den dagen hikstegråt jeg, og måtte bare legge meg ned under dynen. Fine Anders visste ikke hva han skulle gjøre for meg, men dro ut og kjøpte take away thai (rød curry *nam*), cola, og en stor bukett med rosa roser, og det ble litt bedre etter det.
Men så kom tirsdagen, og selv om jeg raskt fikk den samme følelsen da jeg møtte Sunniva (veileder) på morgenen, om at dette bare kom til å bli enda en dag der jeg ble gående i sirup, så ble jeg faktisk ferdig... Tirsdag etter lunsj printet vi oppgaven (etter litt om og men, som dere kan se hvis dere fulgte med på Facebook Live på Facebook-siden min), bandt den inn, og leverte den! Så drakk vi Champagne på kontoret, og så måtte jeg hente Alexandra på skolen og dra på balletten. Da jeg kom hjem fikk jeg en nydelig blomsterbukett på døren, og så var det kveld og dagen var over. Det er rart, for det føles som om det skulle ha skjedd noe stort i det jeg leverte oppgaven, men det gjorde det jo ikke - jeg fikk ikke en gang noen signatur på at jeg afktisk har levert. Antiklimaks er definitivt et ord som dukker opp her jeg sitter. Ikke at det ikke føles veldig godt, altså, men jeg tror på en måte ikke på at dette er ekte, og venter liksom bare på at komiteen som skal bedømme det hele kommer til å si at dette ikke er bra nok - også plutselig så er jeg ikke ferdig, allikevel ?
Altså, for all del: Jeg er glad! Jeg har levert, og det er kjempedeilig. Og jeg er stolt over det arbeidet jeg har gjort. Det er også utrolig deilig å plutselig kunne begynne å se fremover - det tror jeg ikke jeg har gjort på en stund...
Og selv om det føles litt antiklimatisk (er det egentlig et ord?), så er det på ingen måte sånn at nå er livet mitt tomt, og at jeg ikke har noe mer å gjøre... Her er TO DO-listen min akkurat nå:
♥rydde gammelt kontor ♥rydde nåværende kontor ♥lage disputaspresentasjon (hva er det egentlig jeg har drevet med og hva er resultatene, kondensert ned til ca 25 minutter) ♥ordne i økonomi (har jeg egentlig fått tilbake penger fra Frankrike for den siste turen til Paris, og hvordan skal jeg skrive reiseregning til UiO på det resterende som ikke ble dekket fra Frankrike?) ♥svare på diverse forespørsler: mail (x3), messenger, Facebook ♥sende ut diverse referater (FAU) ♥gjøre klar andre runde med utkast til artikkel nummer 2, og sende denne til medforfattere ♥planlegge USA-tur ("bare" til LA for å besøke Anders, eller til LA og så en svipptur innom Berkeley før hjemtur igjen?) - kom nettopp på at da må jeg ha nytt sånn visum som ikke er visum...! ♥foredrag i Mo i Rana ♥Jenter og teknologi ♥NOVA-nominasjon ♥skrive! ♥ordne opp i jobbsituasjon
PS: I går var dagen derpå for selve leveringen, så i går kveld var Anders, Vibeke og jeg på Alex sushi og feiret. Dermed er det en generell dagen derpå i dag - hodet kjennes ikke heeelt 100% ? (men det er lov!)
våkne og drikke kaffe (på sengen - som jeg alltid får av Anders)♥stå opp, ordne meg♥skrive blogginnlegg♥dra på Blindern♥finne Sunniva, og få hennes kommentarer, pluss diskutere Jons kommentarer som jeg ikke har klart å løse på egen hånd♥gå over oppgaven fra start til slutt, og sjekk fotnoter♥lese igjennom/skriv ferdig Acknowledgements (prøv å ikke glemme noen!)♥lese over outreach-kapittelet♥finne Anders, og gå og skriv ut tre eksemplarer av avhandlingen♥ta med de innbundne utskriftene, og de to skjemaene (en "søknad" om å få levere, og en erklæring på hva som har vært teoretisk pensum ila doktorgradstiden)♥finne Christine, og gi henne avhandling ganger 3 og skjema ganger 2♥gå på kontoret og ta ut Champagnen av kjøleskapet, åpne den, helle den i glass, og drikke den♥hente Alexandra på skolen♥sove
Right now I'm sitting in bed, trying to wake up. Anders left before 7, and I have just finished my first coffee of the day 🙂 When I've finished this blogpost, I'll get ready for a long day at the University; I think we're in the middle of an experiment (if so, I'll volunteer for the evening shift today), so I need to figure that out, and then I need to (to try) get on top with my neutron issues. I also need to finish my travel bill from Bruges, and a short "interview" for NHO. If there's more time after this I have several comments for my article number two (the one about uranium-234) that I need to fix. However, I don't really think there'll be time for working on this article today :/
I need to make this day count, since I've had a really bad conscious about my research these two weeks on tour...!
Boost of the week
1. Friday evening, sitting in bed with Anders, drinking Champagne and watching Pretty Woman - and just being happy and exhausted at the same time. Finally back home, "for good" 🙂
2. SKAM season three – say no more 😀
Bummer of the week
It's fall, and I don't like it. When I woke up at six this morning, it was completely dark outside, and of course it's colder. Yr tells me it probably won't be more than ten degrees today, so the season of Sunniva freezing most of the time has begun.
On the bright side (see?! I'm not 100% negative 😉 ), the weather forecast this week (at least Monday, Tuesday, and Wednesday) is sun, which is (of course!) so much better than the freezing fall rain...
Feeling of the week
I have been so grateful this week over all the fantastic girls we've met. From Alta in the North, on Monday, to Sarpsborg in the South, on Friday. It's been great with all the super nice messages we got from them, about how much they liked our talks - that we were inspiring, and that they were now really considering an education in science and technology <3 Thank you!
This picture is so Alexandra, you have no idea <3 The picture is from her school photo session, and I’m happy they haven’t ”forced” her to smile – this is really her! Yes, she's my new screensaver 🙂
Craving of the week
1. Latte. Normally, every morning start with Anders rolling out of bed and getting into the kitchen to get us both coffee (and I don’t drink black coffee, I need a good portion of cream in it), but since I've been away for three weeks now, this hasn't happened. When I don't get that morning coffee, I really want a nice latte as soon as possible, but we haven't had time to find good coffee places everywehere we've been this week, so I've acted a little crazy each time I've actually got a real latte 😛
2. Sleep. This week I'll work hard and sleep well (and get enough of it!).
Reader of the week
The reader of the week is without doubt Othilie!
She's the girl who traveled from Brønnøysund to Steinkjer to meet us last Wednesday. She also had this great notebook as a gift for me - the perfect gift for a nerdy person! It was especially perfect since I just finished my last notebook before we went on tour, so now this book will take me through the last months of my PhD work...
