Her kommer et skikkelig "reklameinnlegg" (altså, det er jo ikke reklame i den forstand, men det er jo uhemmet reklame for meg selv, så...):

I ettermiddag, kl 16:15, holder jeg foredrag på Chateu Neuf her i Oslo. I skrivende stund sitter jeg og forbereder de siste slidene mine - ikke fordi jeg er ute i siste liten, eller noe, men jeg sitter alltid og pirker på slidene helt til siste sekund. Jeg tror kanskje det er den måten jeg "kommer i modus" på - altså, i stedet for å sitte og øve på et manus, feks, så sitter jeg og priker på detaljer. Det tvinger meg jo til å tenke hva vil jeg egentlig ha frem med dette bildet/sliden/setningen? Det pleier å funke bra for meg, i alle fall 🙂

I dag er det jo onsdag, og onsdag betyr egentlig "Sunniva Svarer" Live-sending på Facebook, men den har jeg bestemt meg for å utsette til fredag akkurat denne uken. Både fordi det faktisk kræsjer med foredraget ("Sunniva Svarer" pleier å være kl 15, og jeg skal være klar på scenen på Majorstuen kl 16), OG fordi jeg ikke har tid til å forberede meg skikkelig. Jeg gleder meg til å svare på interssante spørsmål på fredag, og håper dere forstår ♥


Her kommer forresten noen flere bilder fra gårsdagens feiring av årets Kavliprisvinnere.

Det var en skikkelig fin kveld, men jeg har brutt tips/regel nummer 1 for tøffe tak nå - det ble ikke nok søvn i natt, så det kjenner jeg... I kveld kommer det å legge seg tidlig til å bli prioritert over det aller meste, for i morgen skal jeg prestere sammenhengende i nesten 12 timer. Da funker det ekstremt dårlig med søvnunderskudd!

Visste du Norge deler ut Kavliprisen?

Kavliprisen er som en Nobelpris - en forskningspris, altså, og den deles ut i fagene Astrofysikk, Nanovitenskap og Nevrovitenskap. I år går prisen i astrofysikk til Ewine van Dishoeck, som har jobbet med å svare på spørsmåle om hvordan stjerner lages, og videre planeter, og dermed liv. I nanovitenskap går prisen til de som har funnet opp "CRISPR", som gjør at vi faktisk kan gå inn og forandre helt spesifikke DNA-sekvenser - designe DNA, liksom. Det er Emanuelle Charpentier, Jennifer A. Doudna, og Virginijus Šikšnys som deler denne prisen. Og prisen i nevrovitenskap går til A. James Hudspeth, Robert Fettiplace, og Christine Petit, for å ha  funnet ut av hvordan øret vårt gjør om lyd til elektriske signaler i hjernen. All denne forskningen er jo sykt kul! 😀

Grunnen til at jeg nevner dette akkurat nå er at årets Kavlipiser deles ut her i Oslo neste uke! Eller, heter det "årets" når det bare skjer annehvert år? Det er i alle fall i år, neste uke de deles ut, og så er det det 2 år til neste gang 🙂 I år er jeg så utrolig heldig at jeg har blitt invitert både til Kavlibanketten i Rådhuset - sammen med vinnerne, og Statsminister og Kongehus (hvis de har tid), OG til forskningsjournalistmiddagen i Det Norske Vitenskapsakademi, allerede i morgen!

Det som gjør det hele enda mer stas er at lillesøster, Carina også er invitert (og skal 😉 ) på middagen i morgen, og på tirsdag, når banketten er, får jeg ha med meg Anders 🙂 Jeg må jo bare innrømme at jeg syns det er veldig stas å få lov til å dra på begge disse to middagene, da. Bildet under er fra banketten for to år siden - jeg syns Anders er utrolig kjekk i smoking (det blir smoking i bryllupet óg) ♥

Jaja, noen ganger er det all right å være frilans-forskningsformidlerinfluenser og sånn, selv om det økonomisk er mindre lukrativt enn mye annet... Feks ville jeg slitt med en bot på 100 000,- slik en større (ikke forskningsformidler-)influenser fikk i går, men jeg blir nå i alle fall invitert på dette. Ja, jeg syns selvsagt det er gøy, og en anledning til å pynte seg og alt det der, men enda mer så føler jeg at det arbeidet jeg gjør blir sett og anerkjent. Dét er ikke så dumt .


Nå skal Anders og jeg dele en flaske Cava (dvs når han kommer hjem fra jobb - han skal v isst dra snart 😛 ). Jeg har fått tre nye oppdrag denne uken, så det er bra, og Anders er flink til å passe på at vi må feire, så da skal vi altså feire litt ♥

HER kan du lese mer om Kavliprisen 🙂

 Onsdag 29. august - om en uke, altså - holder jeg foredrag på Chateau Neuf, på Majorstuen i Oslo. Kundene er både Studentparlamentet i Oslo og Forum for vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo, så det er et spennende oppdrag, der det er to litt forskjellige fokus som skal dekkes. Dermed ble tittelen altså

10 grunner til at jeg elsker kjernefysikk - fra Tsjernobyl til klima og miljø, og hvor kommer vi egentlig fra? (Hint: "Jesus didn't die so you could live. Stars died so you could live").

Jeg satser på å snakke om hva jeg syns er fascinerende med atomkjernen, og hva er greia med kjernefysikk - og forresten så er ikke Universitetet stedet for svart/hvitt-svar, og kanskje får du utfordret ditt syn på hva som er miljøvennlig... Og til syvende og sist så handler vel omtrent alt om å prøve å forstå; hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvordan henger ting egentlig sammen.

Dette foredraget er gratis og åpent for alle, og jeg blir superglad hvis DU vil ta turen - spesielt hvis du er ny student ved UiO! Jeg har heller ikke planer om å løpe avgårde når jeg er ferdig med å prate, og vil gjerne svare på spørsmål/diskutere/høre synspunkter og innvendiger ♥

Kl 16 på Chateau Neuf, altså. Rom er ikke bestemt ennå.

Søndag kl 23:59 var det over. Anders lastet opp den siste versjonen av avhandlingen, pakket sammen sakene sine, og kom hjem! Der ventet Julie og jeg, og Champagne og vin 🙂

Det er egentlig ikke så veldig mye mer jeg tenkte å "mase" om det, men jeg har veldig lyst til å dele det aller første avsnittet i Anders' avhandling, for det er inmari fint (min oversettelse - avhandlingen er selvsagt skrevet på engelsk). En nydelig oppsummering av noe av det aller viktigste innen fysikk:

Hvis vår sivilisasjon skulle forsvinne, er det svært mye informasjon og kunnskap som går tapt. Sannsynligheten er allikevel stor for at livet ville utviklet seg igjen, og kanskje begynt å finne ut av vitenskap, igjen. Hvis vi skulle videreføre kun én setning til den neste generasjonen med liv, hva burde den være?

Richrd Feynman skrev om dette i intruksjonskapitlet i den berømte bokserien "The Feynman lectures on physics" - han argumenterer for at setningen som bør videreføres burde være noe á la:

All things are made of atoms - littel particles that move around in perpetual motion, attracting each other when they are a little distance apart, but repelling upon being squized into one another. (Alt er bygget opp av atomer - små partikler som hele tiden beveger seg, som tiltrekkes av hverandre når de har litt avstand, men frastøter hverandre når de presses sammen.)

Dette er et kraftfult sammendrag av hva fysikk er, som ikke har vært kjent av menneskeheten noe særlig lenger enn et århundre - ca like lenge som alderen til de eldste nålevende mennesker. Ta et hvilket som helst makroskopisk objekt, og utsagnet over er sant for alle gasser, væsker, og faste stoffer. Til tross for at dette er en enkel idé, så er fysikken til atomer veldig kompleks. Et atom har en ladet kjerne som gjør at elektroner liker å holde seg i nærheten. Disse elektronene må følge strenge regler for hvor de kan oppholde seg. Med én gang elektronene har plassert seg slik de skal, blir vekselvirkningen mellom atomene veldog komplisert.

Det er en overveldende mengde effekter på atomær skala som har makroskopiske konsekvenser: Smeltepunktet til is er rundt 273.15 K, mens silisiumkarbid smelter på 3100 K. Hva bestemmer dette? Og hvorfor er diamater, kvarts og bordsalt, på makroskopisk skala, tydelige fasettert - har flate overflater? I dag vet vi at svarene på disse spørsmålene har å gjøre med dynamikken mellom atomene. 


...og sånn som det var han plutselig "tilbake" igjen ♥ Feiringen på søndag varte helt til det var morgen, så i går sov vi til midt på dagen, tok det helt superrolig, og først da det ble ettermiddag ordent vi oss og gikk ut. Endelig kunne vi bruke TID på å bare gå og VÆRE igjen, så vi tok turen nedover langs Akerselven så langt vi kom - som betyr helt ut på Sørenga. Der var det så fint at vi fant ut at vi må ta turen igjen i kveld, og da skal vi ha med badetøy, teppe, vin og noe å spise, og så blir det en kveldsdate ♥

Ja, og nå er ferien i gang! I morgen tidlig setter drar vi på biltur med Vibeke, og neste uke er det hytta 🙂 Jeg kommer allikevel ikke til å forsvinne helt herfra, altså, og jeg har mye som skal skrives og tenkes ila denne sommeren. Men vi skal legge vekk stress og høye skuldre, drikke vin, og gjøre det vi har lyst til ♥

1

I dag startet dagen med kaffe på sengen (tusen takk, Anders ♥) klokken 05:45, fordi jeg skulle tidlig avgårde til Lørenskog og Mailand VGS. Jeg kan ikke fordra å være sent ute når jeg skal snakke/holde foredrag/"prestere" et eller annet, og jeg MÅ ha litt tid i sengen med kaffe og mobilscrolling for å våkne - i alle fall hvis jeg skal ha en all right start på dagen. (Ingen må jo egentlig ha tid til kaffe i sengen - det er jo ikke som om jeg dør hvis jeg ikke får startet dagen sånn, men jeg er veldig glad for at Anders gjør sånn at jeg får en så god start på dagen og uken!)

Klokken 07:15 gikk altså turen mot Lørenskog, der jeg skulle tale ifbm åpningen av det nye makerspacet på Mailand VGS. Her er talen jeg holdt:

 

Hei! Jeg heter Sunniva Rose, jeg er kjernefysiker, og i vår ble jeg ferdig med en doktorgrad… 
Hvorfor endte jeg opp med å ta en doktorgrad i fysikk når jeg egentlig kunne begynt i en ”normal” jobb? Det er enormt mye jobb og frustrasjon og tårer, og ikke spesielt mye penger, så hvorfor gadd jeg å vie flere år av livet til en slags tilstand av selvpining…?

Vel…
Jeg mener helt klart at hvis du vil gjøre verden til et bedre sted, ”redde verden”, så er realfag DEFINITIVT veien å gå…for hvis vi ser på de store utfordringene som fins i verden i dag så har de realfaglige og teknologiske løsninger:

Enten det er utvikling av vaksine mot Ebola, eller skaffe rent drikkevann til en landsby i et uland. Utvikle droner som kan levere medisiner overalt i hele Afrika, og som lader seg selv når de trenger det, på solkraft.
Eller det er å utvikle medisiner mot kreft, eller selvkjørende biler som gjør at vi ikke kommer til å dø i trafikken lengre her hjemme i Norge.

Hva skal vi gjøre når antibiotika ikke virker lenger? Dette kommer til å bli en realitet i vår levetid – vi kommer til å oppleve at folk dør av det som i dag fremstår som helt uskyldige infeksjoner.
Men jeg er helt sikker på at det fins løsninger på dette – og de fins i realfagene, i forskningen, i teknologien!

Disse tingene motiverer meg når jeg føler meg dum, og har lyst til å gi opp… (og det har jeg gjort, mange ganger i løpet av de årene jeg har jobbet med forskning.)

Men Hva vil det egentlig si å forske? Sitte alene på et kontor, og så innimellom rope EUREKA fordi du har funnet noe nytt og lurt?
Ikke helt…

Forskning handler om å leke, å utforske – finne ut av, prøve seg frem.
Forskning er en kreativ prosess; man skal gå en sti der ingen har gått før, stille spørsmål ingen har stilt før – dette skjer ikke alene på kontoret…
Det dere gjør i et makerspace er egentlig å bli trent opp i forskningsprosessen – dere får være kreative sammen, og dere får utvikle faktiske praktiske evner, som gjør dere i stand til å gjennomføre.

Amazon, Google, HP, Apple, Microsoft er fem enorme teknologibedrifter som har mange fellestrekk – blant annet det at de startet opp i garasjer. Ikke i overført betydning, men i faktiske små, trekkfulle, garasjeskur.

Man trenger ikke mer enn et rom, et sted å være, med noen ting å drive med, for å få de største og beste ideene.
For meg er et makerspace en sånn garasje – bare at det er enda bedre;
For her kan dere komme til en ”garasje” som allerede er klar. Her kan dere bli kjent med andre, og lære av hverandre og utvikle dere, istedenfor at dere først må kjenne hverandre, så få ideen, så lage garasjen.
Kanskje er det her at ideen til den neste milliardbedriften oppstår? Hvis den kan oppstå i en garasje i Palo Alto, kan den oppstå i et makerspace i Norge…

For å redde verden trenger du realfag, og for å bli god i noe (for eksempel realfag) trenger du å bli motivert, og for å bli det er det utrolig lurt å bare…leke. Ha det gøy, og samtidig ha i bakhodet at denne ”leken” på alle mulige måter kan brukes til noe –  til noe positivt.
Hva er grensene for hva vi kan gjøre? Fantasien? Evnene? – her får dere (uansett) utviklet BEGGE!

Kjære Mailand VGS, elever og ansatte, GRATULERER med dagen og Makerspace – dette er sykt kult!

 

♥ Antrekket ble det HM-sjørtet jeg har brukt så masse i det siste - det blir liksom bare riktig, syns jeg. Sammen med gul topp, også fra HM, og disputas-Louboutins ♥

Ønsker alle en glitrende uke ♦♦♦

...that's why we are still doing science! 
If we knew (or thought we knew) everything, we would've stopped - and I'm pretty sure the government wouldn't have used any money on universities or anything.
For example: where does uranium come from? 
We don't know!
I work with uranium (uranium-233 and -234 in particular), and we know it exist here on Earth, but how was it created in the first place? Actually there are MANY elements we don't know how got here - like silver and gold. But we know they exist, and we get better and better models and theories for how it happened <3 (One theory is that the heaviest elements here on Earth are created when two neutron stars collide - really cool and amazing!)
I work mostly with understanding everything about what goes on with my precious uranium in a fuel that's based on thorium (thorium is turned into uranium in a nuclear reactor; therefore I care about the uranium, even though the overall topic of my research is sort of thorium fuels), not really how it was created out there in Space, but the cool thing is that a deeper understanding of the uranium nucleus may also let us know a little bit more about how uranium has been created. 
The bigger picture is how thorium fuels behave, and how uranium is created - which my work will give no real answer to; but hopefully my PhD will eventually give us one more tiny mini piece in the total, gigantic science puzzle. You, know - baby steps. No giant leaps here 😉
Today I've been reading about gamma radiation and stuff for several hours, before I went to a great talk about nuclear astrophysics (by one of my PhD colleagues - Jørgen), before I went back to my office to punch numbers into a table, and look for a specific plotting program I haven't worked on for a couple of weeks (I eventually found it, so tomorrow will be plotting day), and suddenly it's almost 7'clock.
I realised I actually think of gamma radiation a little bit like sweat. Since when you heat a nucleus, it gets rid of that extra energy by sending off gamma rays - the nucleus sweats 😀 And we study the nucleus by studying its sweat; it's a little bit like we're trying to figure out how it was heated by looking carefully at the sweat. And eventually this may tell us more about the Universe...
--------------------------------------------------
PS: I'm glad I spend more time wondering about how uranium and other heavy elements were created, than when it became "acceptable" for women not to wear a bra - like some bloggers do. Guess we're different...

2

I've heard this saying about science: you work 70% extra to rise the quality of your work by 5%
Yesterday I went through my analysis again, to be absolutely certain that I know exactly what kind of parameters and numbers and stuff that I put into it, and I've reproduced two figures. So it's not just about producing results and figures, but also about reproducing. Not like a big leap forward, but I really feel that yesterday was a good example of those "70% extra work", just to rise the quality of my work with more or less nothing.
At least; don't accuse us scientists for being lazy and not walking that extra mile...;)
beautiful library last spring <3
Today I'll hopefully reproduce two more figures, and continue writing on my article. It's library day today, like every Wednesday - meaning I'm spending the day at the library with some of my fantastic colleagues, since they're awesome, and the library is a great place to work when I need absolute silence and concentration mode <3

I'm dead tired right now... After I held my talk yesterday (outfit above; trying to "be me" but just enough "conservative" at the same time) I felt like I just collapsed (I managed to take part in the conference dinner, luckily 😛 ), and this morning I just slept through my alarm - which never happens, except maybe if my body is trying to tell me a needed a couple of extra hours sleep. I've been really stressed about the talk yesterday, and the (preliminary) results that I showed was finished on Wednesday afternoon. Being so "last minute" didn't exactly feel great, and that was probably one reason why I was so nervous.
It has been a great week though; and even if I really  just want to go home now, and go to sleep, I'm going out with all my great nuclear physicist colleagues from all over the world <3
Wishing everyone a great Friday and a great (long) weekend!
(from my snap chat story - follow me at sunnivarose ;))
- in action -

2

Ok, så dagens adventskalender er vel egentlig dedikert Øystein Stray Spetalen <3<3<3 Her har du to grafer du kan kose deg med, som illustrerer at det er ikke alltid sånn (faktisk er det veldig ofte at det ikke er sånn) at ting som korrelerer har noe med hverandre å gjøre (jeg har selvsagt pyntet dem litt slik at vi skal huske at det er advent, og snart jul - det liker vi alle):

Så må jeg si, seriøst, Ole Eikeland i Nettavisen?!? Her er 4 spørsmål du som journalist burde ha stilt i saken "Øystein Stray Spetalen raser mot skolevaksine". For det som er "sjokkerende" i denne saken er jo (som en kommenterte i Skeptikergruppen på Facebook) ikke at en enkeltperson har sterke meninger om noe han ikke kan noe om, det har jo de fleste, men at en journalist skriver om det. Hvis man skal skrive om vaksiner burde man kanskje ta kontakt med noen som driver med det til daglig. Spetalen er ikke mer kvalifisert enn en hvilken som helst tilfeldig person...

1. Hvordan vet du at det er noen sammenheng?

...er det du burde spurt om når Spetalen mener datteren er blitt syk av HPV-vaksinen. 
Det er selvsagt derfor jeg deler de to vakre grafene over, (som er hentet herfra) som en illustrasjon på det at selv om to ting skjer rett etter hverandre betyr ikke det at det første som skjedde (HPV-vaksinen) har noe å gjøre med det neste som skjer (datteren din blir dårlig)...


2. Mener du virkelig det?!?
...er det du burde svart når Spetalen sier at det er jo "bare" 40-50 som dør av livmorhalskreft hvert år. 
Selv om det er registrert 500 bivirkninger så er jo dette antallet bivirkninger totalt - alle typer, og ikke bare alvorlige. Så da er det kanskje er 7 alvorlige bivirkninger av vaksinen hvert år, mot 40-50 som dør... (hvis vi i tillegg skal begynne å sette alle som får livmorhalskreft hvert år, men blir friske etter behandling - så er det ganske mye "lidelse" å sette opp mot at noen kanskje får bivirkninger).


3. Er det den samme type kildekritikk du har når du skal få tak i finansinformasjon? 
...er det du burde spurt om når Spetalen sier at han har googlet vaksinen...(!)

4. Hvem er den legen du snakker om, egentlig?
...er det du burde spurt etter når det hevdes at en tidligere topplege hos Merck mener at vaksinen har null effekt og sterke bivirkninger.

--------------------------------------

Ok, koz og klemz til alle - nå er det julebord for kjernefysikerne 😉

Bak luke nummer 2 i SunnivaRose-adventskalender skjuler det seg....*trommevirvel*:

EN ØDELAGT DETEKTOR! Eller, i alle fall én strip på én detektor som det er noe galt med - ingen tellinger overhodet er lik noe er galt 😛
Sånn kan det altså gå, og det er derfor det er veldig viktig å være tålmodig og gjøre et skikkelig og møysommelig arbeid - når 64 (!) detektorer skal sjekkes. 1 av disse 64 har altså ikke detektert ("talt") noen ting; vet ikke hvorfor, men akkurat nå bare vet jeg at det er sånn, og så får jeg finne ut av hva det faktisk er etter Berkley, før resultatene skal publiseres... Sånn er forskerlivet 😉
(Dette er forresten samme type plott som bak gårsdagens luke, der vi så at det var en av strippene på en av detektorene som ikke var skikkelig kalibrert. Mao så vet vi/jeg at 62 av 64 detektorer ser ut til å være gode, og så er det 2 det er noe "galt" med; og, som sagt, hva tar vi ikke nå når det er et såpass stort press på å få frem noen foreløpige resultater til neste ukes workshop 🙂 )