1

I dag startet dagen med kaffe på sengen (tusen takk, Anders ♥) klokken 05:45, fordi jeg skulle tidlig avgårde til Lørenskog og Mailand VGS. Jeg kan ikke fordra å være sent ute når jeg skal snakke/holde foredrag/"prestere" et eller annet, og jeg MÅ ha litt tid i sengen med kaffe og mobilscrolling for å våkne - i alle fall hvis jeg skal ha en all right start på dagen. (Ingen må jo egentlig ha tid til kaffe i sengen - det er jo ikke som om jeg dør hvis jeg ikke får startet dagen sånn, men jeg er veldig glad for at Anders gjør sånn at jeg får en så god start på dagen og uken!)

Klokken 07:15 gikk altså turen mot Lørenskog, der jeg skulle tale ifbm åpningen av det nye makerspacet på Mailand VGS. Her er talen jeg holdt:

 

Hei! Jeg heter Sunniva Rose, jeg er kjernefysiker, og i vår ble jeg ferdig med en doktorgrad… 
Hvorfor endte jeg opp med å ta en doktorgrad i fysikk når jeg egentlig kunne begynt i en ”normal” jobb? Det er enormt mye jobb og frustrasjon og tårer, og ikke spesielt mye penger, så hvorfor gadd jeg å vie flere år av livet til en slags tilstand av selvpining…?

Vel…
Jeg mener helt klart at hvis du vil gjøre verden til et bedre sted, ”redde verden”, så er realfag DEFINITIVT veien å gå…for hvis vi ser på de store utfordringene som fins i verden i dag så har de realfaglige og teknologiske løsninger:

Enten det er utvikling av vaksine mot Ebola, eller skaffe rent drikkevann til en landsby i et uland. Utvikle droner som kan levere medisiner overalt i hele Afrika, og som lader seg selv når de trenger det, på solkraft.
Eller det er å utvikle medisiner mot kreft, eller selvkjørende biler som gjør at vi ikke kommer til å dø i trafikken lengre her hjemme i Norge.

Hva skal vi gjøre når antibiotika ikke virker lenger? Dette kommer til å bli en realitet i vår levetid – vi kommer til å oppleve at folk dør av det som i dag fremstår som helt uskyldige infeksjoner.
Men jeg er helt sikker på at det fins løsninger på dette – og de fins i realfagene, i forskningen, i teknologien!

Disse tingene motiverer meg når jeg føler meg dum, og har lyst til å gi opp… (og det har jeg gjort, mange ganger i løpet av de årene jeg har jobbet med forskning.)

Men Hva vil det egentlig si å forske? Sitte alene på et kontor, og så innimellom rope EUREKA fordi du har funnet noe nytt og lurt?
Ikke helt…

Forskning handler om å leke, å utforske – finne ut av, prøve seg frem.
Forskning er en kreativ prosess; man skal gå en sti der ingen har gått før, stille spørsmål ingen har stilt før – dette skjer ikke alene på kontoret…
Det dere gjør i et makerspace er egentlig å bli trent opp i forskningsprosessen – dere får være kreative sammen, og dere får utvikle faktiske praktiske evner, som gjør dere i stand til å gjennomføre.

Amazon, Google, HP, Apple, Microsoft er fem enorme teknologibedrifter som har mange fellestrekk – blant annet det at de startet opp i garasjer. Ikke i overført betydning, men i faktiske små, trekkfulle, garasjeskur.

Man trenger ikke mer enn et rom, et sted å være, med noen ting å drive med, for å få de største og beste ideene.
For meg er et makerspace en sånn garasje – bare at det er enda bedre;
For her kan dere komme til en ”garasje” som allerede er klar. Her kan dere bli kjent med andre, og lære av hverandre og utvikle dere, istedenfor at dere først må kjenne hverandre, så få ideen, så lage garasjen.
Kanskje er det her at ideen til den neste milliardbedriften oppstår? Hvis den kan oppstå i en garasje i Palo Alto, kan den oppstå i et makerspace i Norge…

For å redde verden trenger du realfag, og for å bli god i noe (for eksempel realfag) trenger du å bli motivert, og for å bli det er det utrolig lurt å bare…leke. Ha det gøy, og samtidig ha i bakhodet at denne ”leken” på alle mulige måter kan brukes til noe –  til noe positivt.
Hva er grensene for hva vi kan gjøre? Fantasien? Evnene? – her får dere (uansett) utviklet BEGGE!

Kjære Mailand VGS, elever og ansatte, GRATULERER med dagen og Makerspace – dette er sykt kult!

 

♥ Antrekket ble det HM-sjørtet jeg har brukt så masse i det siste - det blir liksom bare riktig, syns jeg. Sammen med gul topp, også fra HM, og disputas-Louboutins ♥

Ønsker alle en glitrende uke ♦♦♦

...that's why we are still doing science! 
If we knew (or thought we knew) everything, we would've stopped - and I'm pretty sure the government wouldn't have used any money on universities or anything.
For example: where does uranium come from? 
We don't know!
I work with uranium (uranium-233 and -234 in particular), and we know it exist here on Earth, but how was it created in the first place? Actually there are MANY elements we don't know how got here - like silver and gold. But we know they exist, and we get better and better models and theories for how it happened <3 (One theory is that the heaviest elements here on Earth are created when two neutron stars collide - really cool and amazing!)
I work mostly with understanding everything about what goes on with my precious uranium in a fuel that's based on thorium (thorium is turned into uranium in a nuclear reactor; therefore I care about the uranium, even though the overall topic of my research is sort of thorium fuels), not really how it was created out there in Space, but the cool thing is that a deeper understanding of the uranium nucleus may also let us know a little bit more about how uranium has been created. 
The bigger picture is how thorium fuels behave, and how uranium is created - which my work will give no real answer to; but hopefully my PhD will eventually give us one more tiny mini piece in the total, gigantic science puzzle. You, know - baby steps. No giant leaps here 😉
Today I've been reading about gamma radiation and stuff for several hours, before I went to a great talk about nuclear astrophysics (by one of my PhD colleagues - Jørgen), before I went back to my office to punch numbers into a table, and look for a specific plotting program I haven't worked on for a couple of weeks (I eventually found it, so tomorrow will be plotting day), and suddenly it's almost 7'clock.
I realised I actually think of gamma radiation a little bit like sweat. Since when you heat a nucleus, it gets rid of that extra energy by sending off gamma rays - the nucleus sweats 😀 And we study the nucleus by studying its sweat; it's a little bit like we're trying to figure out how it was heated by looking carefully at the sweat. And eventually this may tell us more about the Universe...
--------------------------------------------------
PS: I'm glad I spend more time wondering about how uranium and other heavy elements were created, than when it became "acceptable" for women not to wear a bra - like some bloggers do. Guess we're different...

2

I've heard this saying about science: you work 70% extra to rise the quality of your work by 5%
Yesterday I went through my analysis again, to be absolutely certain that I know exactly what kind of parameters and numbers and stuff that I put into it, and I've reproduced two figures. So it's not just about producing results and figures, but also about reproducing. Not like a big leap forward, but I really feel that yesterday was a good example of those "70% extra work", just to rise the quality of my work with more or less nothing.
At least; don't accuse us scientists for being lazy and not walking that extra mile...;)
beautiful library last spring <3
Today I'll hopefully reproduce two more figures, and continue writing on my article. It's library day today, like every Wednesday - meaning I'm spending the day at the library with some of my fantastic colleagues, since they're awesome, and the library is a great place to work when I need absolute silence and concentration mode <3

I'm dead tired right now... After I held my talk yesterday (outfit above; trying to "be me" but just enough "conservative" at the same time) I felt like I just collapsed (I managed to take part in the conference dinner, luckily 😛 ), and this morning I just slept through my alarm - which never happens, except maybe if my body is trying to tell me a needed a couple of extra hours sleep. I've been really stressed about the talk yesterday, and the (preliminary) results that I showed was finished on Wednesday afternoon. Being so "last minute" didn't exactly feel great, and that was probably one reason why I was so nervous.
It has been a great week though; and even if I really  just want to go home now, and go to sleep, I'm going out with all my great nuclear physicist colleagues from all over the world <3
Wishing everyone a great Friday and a great (long) weekend!
(from my snap chat story - follow me at sunnivarose ;))
- in action -

Bak luke nummer 2 i SunnivaRose-adventskalender skjuler det seg....*trommevirvel*:

EN ØDELAGT DETEKTOR! Eller, i alle fall én strip på én detektor som det er noe galt med - ingen tellinger overhodet er lik noe er galt 😛
Sånn kan det altså gå, og det er derfor det er veldig viktig å være tålmodig og gjøre et skikkelig og møysommelig arbeid - når 64 (!) detektorer skal sjekkes. 1 av disse 64 har altså ikke detektert ("talt") noen ting; vet ikke hvorfor, men akkurat nå bare vet jeg at det er sånn, og så får jeg finne ut av hva det faktisk er etter Berkley, før resultatene skal publiseres... Sånn er forskerlivet 😉
(Dette er forresten samme type plott som bak gårsdagens luke, der vi så at det var en av strippene på en av detektorene som ikke var skikkelig kalibrert. Mao så vet vi/jeg at 62 av 64 detektorer ser ut til å være gode, og så er det 2 det er noe "galt" med; og, som sagt, hva tar vi ikke nå når det er et såpass stort press på å få frem noen foreløpige resultater til neste ukes workshop 🙂 )

3

Goood mandag alle <3
Jeg er tilbake i Oslo igjen (rakk akkurat flyet fra København til Oslo på vei hjem på lørdag, og var faktisk imponert over at baggasjen også kom med det samme flyet 😀 *joy*), og her står en travel uke for tur: Det blir to foredrag denne uken; ett i Oslo, for Tekna Seniorteknologene, og ett i Trondheim for NABLA (studenter), det blir dataanalyse, "photo session", muligens fire mediaopptredener (garantert så kan dere høre meg på P13 fredag morgen, men det blir antageligvis også en større sak i Morgenbladet, noe på DN Talent på nett, og A-magasinets "Tenkeboksen"), dessuten MÅ jeg trene (var superflink og startet denne uken med en kort økt på ELIXIA klokken 06:45 denne morgenen *klapp på skulderen*), og Alexandra og jeg skal ut og shoppe bursdagsinvitasjoner til, vel, bursdagen hennes ;

--------------------------------
Jeg tenkte å dele en tekst som professor emeritus (biofysikk) Thormod Henriksen har skrevet; om hvorvidt ioniserende stråling er bra eller dårlig. For at ikke teksten skal bli aaaltfor lang deler jeg den opp i fire deler, der del 1 handler generelt om stråling og kreft, del 2 er mer spesifikt om radongass i hus, del 3 er om kjernekraft/ulykker, og del 4 er om radiofobi. Jeg tar heller ikke med absolutt hele teksten, men tilpasser denne til bloggen her, da <3 Håper dere liker det - jeg syns i alle fall det er på tide med noen faglige innlegg igjen, for det har dessverre blitt litt lite av det i det siste 😉
Så first things first - Kreft:

"Siden atombombene i 1945 har vi hatt den oppfatningen at ioniserende stråling er farlig. Derfor er det satt strenge grenser for hvor mye stråling som kan aksepteres. Grensene er satt ut fra den tro at absolutt all stråling er skadelig, og mange tror det ville vært best å bo et sted der det overhodet ikke var stråling. Men er det slik?

Forskning med levende celler viser at stråling ikke  bare fører til skader, men at små stråledoser faktisk kan være positive. Det er to forhold som er avgjørende:

  1. stråling setter i gang cellenes reparasjonsprosesser
  2. stråling trigger hardt skadde celler til å begå "selvmord" (apoptose)

Den viktigste langtidseffekten av stråling er kreft. Det er når det gjelder de små stråledosene uenighetene starter. Strålevernet både i Norge og internasjonalt hevder at det ikke er noen nedre grense, men at risikoen avtar proporsjonalt med dosen. Det kalles LNT-modellen (Linear and No Threshold).

Kreft skyldes at celler med skader på DNA-molekylet løper løpsk.  Hver dag dannes det DNA-skader i cellene og vi har også til enhver tid celler i kroppen med DNA-skader som kan utvikle seg til kreft. (De fleste skadene kommer fra de naturlige livsprosessene.) Vi kan si det så enkelt som at vi ville aldri kunne leve opp hvis vi ikke hadde effektive forsvarsmekanismer.  Det er blant annet to ulike mekanismer som kan stoppe eller hindre kreftutvikling:

  1. Reparasjonsprosesser. Det er en rekke forskjellige mekanismer som kan reparere DNA-skader. Vi vet at det også er muligheter for at det feilrepareres og at det likevel utvikler seg til kreft.
  2. Apoptose. Det er en forsvarsmekanisme, som hvis den først setter i gang fører til at cellen dør. Det er en selvmordsmekanisme.

Ny forskning viser at stråling i små mengder - gitt over tid (dvs. timer, evt lenger) kan "trigge" begge disse forsvarsmekansimene. Forskning på (levende) celler i laboratoriet (in vitro) viser at hvis cellene først får en liten stråledose, eller lever i et miljø med radioaktive stoffer blir de mer motstandsdyktige for senere bestråling med større doser. Det betyr at stråling i små mengder kan være bra for cellene, og for oss. En liten stråledose gitt over tid virker som en vaksinasjon mot kreft. En liten stråledose trigger cellenes forsvarsmekanismer - både reparasjon og apoptose."

...siden vi først var inne på dette med vaksiner, liksom (bildet fant jeg forresten på I Fucking Love Science på Facebook, som jeg virkelig kan anbefale å "Like")

Som vanlig så er ikke verden helt sort/hvit... 😉 

4

Da var det november - allerede; og jeg innser at jeg ikke lenger kan gå rundt å si (til meg selv eller andre) at jeg har ett år igjen av doktorgraden, for det har jeg ikke... Det er nå ca ett år til kontrakten min med UiO går ut; det vil si at oktober 2014 i utgangspunktet vel er den siste måneden det kommer noen lønning fra Universitetet inn på konto. Siden man gjerne regner ca 3 måneder fra man har levert fra seg avhandlingen til man disputerer (forsvarer avhandlingen, og får Dr.graden), bør jeg ta sikte på å være ferdig med avhandlingen min rundt juli 2014 (!). Det betyr igjen at det er en betydelig mengde arbeid som skal gjøres, og jeg er nødt til å gjøre noen prioriteringer - jeg kan ikke lenger si ja til alt jeg så veldig gjerne vil si ja til :/
I slutten av november er planen at jeg skal være med en tur til Berkeley - og det er selvsagt ikke bare fordi det er kult å dra til Berkeley, men for å presentere arbeidet mitt så langt; hovedsakelig resultater fra uran-eksperimentet (siden det blant annet var flere fra Berkeley som deltok på eksperimentet da vi gjennomførte det for et år siden). For å få til dette skulle jeg ideelt sett ha ryddet kalenderen min helt fram til 21. november, men det er dessverre allerede litt for sent, fordi det er en del ting jeg ikke bare kan droppe (feks Communicating Scientific Research-kurset med sine deadlines, som vil gi meg de siste nødvendige 5 studiepoengene, eller foredrag jeg har lovet for leeenge siden at jeg skal holde - og som ikke lar seg flytte på). Det som skjer er uansett dermed at jeg er nødt til å få til noe analysearbeid hver eneste dag frem til jeg drar til USA (bortsett fra de helgene Alexandra er hos meg, for da lar det seg naturligvis ikke gjøre 😉 ), for den typen arbeid er det veldig lett å "falle ut av", og da bruker man alt for mye tid på å hele tiden sette seg inn i hva det var man gjorde sist...
Bloggen kommer dessverre til å "lide" litt under dette - kanskje...jeg skal prøve å ha like hyppige oppdateringer som jeg pleier, men de oppdateringene som kommer nå er rett og slett en føljetong i "Prosjekt: PhD-livet" -  hvordan det går frem mot USA-avreise den 21. november. Jeg har veldig mange ting jeg har ønske om å dele med dere når det gjelder faglige ting - som ti fakta om fisjonsprodukter, hvordan Litvinenko døde av poloniums-forgiftning, hva jeg tenker om thorium fremover osv, men for en liten stund nå så må det rett og slett bare skyves litt unna 🙁 Det dere kanskje allikevel vil få er jo et innblikk i denne litt intense, muligens noe kjedelige (?), delen av forskerlivet. Håper på forståelse for dette...!

Håper alle får en deilig fredag og helg <3<3<3

PS: jeg regner med å være som normalt aktiv på Instagram og Twitter, så det er jo superkos hvis dere vil følge meg der 🙂 Jeg heter selvsagt @sunnivarose begge steder 😉

2

God midtuke <3

Nå står jeg helt på farten til Forskningsrådets Festaften, og det blir hyggelig. Ikke helt sikker på hvem som skal dit, men jeg har i alle fall planlagt å møte Jo, og dra bort sammen med ham - og med Jo er det jo alltid gøy 🙂
Var som alltid i det siste vanskelig å finne rette outfiten, og det ble litt mørkt, men det var liksom bare det som funket i dag...

Er egentlig bare en tur innom for å tipse om et foredrag på Blindern i morgen - for alle som er interessert i å få vite mer om den forskningen som skjer på thorium i Halden-reaktoren. I morgen (torsdag den 19. september) kommer nemlig Øystein Asphjell fra Thor Energy til UiO og for å snakke om thorium:


Tror på thorium
Foredragsholder: Øystein Asphjell fra Thor Energy
Tid: Torsdag 19.9 klokken 12.15 (lunsj fra 12.00)
Sted: Lille fysiske auditorium, Fysikkbygningen, Blindern
Thorium er det eneste materialet som potensielt kan supplere uran som brensel i dagens kjernekraftverk. Daglig leder i Thor Energy, Øystein Asphjell, gir oss et innblikk i mulighetene og utfordringene thorium gir.
Hvorvidt kjernekraft er miljøvennlig eller ei er en åpen debatt, men udiskutabelt er det at kjernekraft gir nær null utslipp av klimagasser og har potensial til å dekke en større del av verdens framtidige energibehov.
I vår startet et prosjekt for testing av thorium i atomreaktoren i Halden. Testene utføres for det norske selskapet Thor Energy med deres brensel som består av 90% thorium og 10% plutonium. Målet er å kunne bruke brenselet i de samme reaktorene som i dag bruker uranbrensel.
I følge Thorium Tink Tank har norske thoriumressurser potensial til å gi mellom 10 og 120 ganger mer energi enn de samlede norske olje- og gassressursenr. Både Høyre og FrP har programfestet økt forskning på thorium. Hva tenker Thor Energy om fremtiden?

 

2

Nå er jeg bare så utrolig skuffet over meg selv...:( 
Jeg ble nødt til å trekke meg fra konferansen, eller trekke meg fra å holde foredrag, da.
Jeg visste at det var en viss sannsynlighet for at det ville skje, for tiden for foredraget har nærmet seg med stormskritt - samtidig som fremgangen på dataanalysen heller kanskje har beveget seg med museskritt...så til sist (for en time siden) måtte jeg innse at jeg ikke var klar; jeg hadde (har) rett og slett ingen eksperimentelle resultater å vise (ikke foreløpige, engang), og jeg føler det blir meningsløst å skulle holde et foredrag hvor jeg bare skal fortelle om hvorfor jeg/vi har utført et eksperiment.
Heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle veileder, og hun visste at jeg kanskje ikke kom til å bli klar til i dag, så det gikk jo liksom greit nok å fortelle henne at det ble som det ble - men det føles allikevel skikkelig kjipt!
Akkurat nå føler jeg meg egentlig ganske dum...:/

Hei alle fineste cupcakes i forskjellige pastellfarger med sukkerkuler på <3
Nå skal jeg løpe av gårde opp til Vilhelm Bjerknes auditorium for å holde thorium-mythbustersforedrag, og jeg er litt redd for at jeg kommer til å bli litt streng, og det vil jeg jo egentlig ikke være for jeg elsker <3 jo thorium - men det sies altså ofte så utrolig mye dumt om thorium og "thoriumkraftverk", og jeg tror liksom ikke det kommer noe godt ut av å late som om thorium-brensel på en måte nesten ikke er kjernekraft...

Så for å unngå å fremstå som strenge-Sunniva (jada, jeg kan være komplett med Tante Sofie-pekefinger og det hele :P), så måtte det bli litt paljetter i dag; brune chinos (hvorfor går jeg ikke mye mer i det, det er jo sååå behagelig?), tynn genser med Bambi-motiv i paljetter, og høye brune sko med hvit hæl (det er jo tross alt VÅR!).
Ja, også er håret utslått - man kan ikke være så veldig streng med langt utslått hår 😉

Da bare håper jeg det funker, og at foredraget mitt blir bra (vil jo så gjerne bli bedre for hver gang jeg holder disse foredragene, men det er jo ikke bare bare). Wish me luck <3