Denne uken har Anders vært bortreist.
Han har faktisk vært ute i Nordsjøen for første gang, og jeg er egentlig litt missunnelig (jeg syns jo virkelig vi burde ha en oljeplattform stående uti Oslofjorden - helst ved Aker Brygge, som museum, for jeg har så lyst til å gå rundt på en ekte plattform ), samtidig som jeg hater at han er borte. Og det hjelper jo ikke på at han er på et sted der du må på 5 dagers intensiv sikkerhetstrening for å få lov til i det hele tatt fly ut til... Altså, de reiser i full overlevelsesdrakt, og på sikkerhetskurset øver det på helikopterstyrt, liksom :/ I dag skulle han komme hjem, og jeg har virkelig sett frem til at vi skulle ha to hele dager sammen, bare vi to; sove til vi våkner i morgen, og så bare se film og spise kosemat i sengen hele dagen (eller noe liknende 😀 ). Så hadde jeg jo den lille stemmen i bakhodet som fortalte meg at det ikke er sikkert han kommer hjem i dag - han er nemlig på flytende oljeplattform (FPSO, for de som er skikkelig inni sjargongen 😉 ), og da skal det ikke være så veldig høye bølger før helikopteret ikke kan lande...
Men så så det ut til at alt faktisk skulle gå greit; Anders sendte melding om at nå var helikopteret på vei fra Brønnøysund, og selv sto han klar i overlevelsesdrakt og med ørepropper og alt mulig. Så kom plutselig kontrabeksjeden: Jeg kommer ikke hjem i dag. Helikopteret hadde kommet, og flydd rundt over dem i flere minutter, men bølgene var for høye, så det måtte snu og dra tilbake til lfastandet. Hvis Anders i det hele tatt kommer seg til land i morgen, så går det ingen fly fra Brønnøysund da, og han er tidligst tilbake her hjemme på søndag.
Jeg hadde gledet meg sånn til å bare være sammen med Anders denne helgen - tid bare oss to, og jeg ble så utrolig skuffet og lei meg da jeg fikk beskjed om at han er stuck ute i Nordsjøen, hele helgen, kanskje lenger... Jeg satt og forberedte meg til foredrag da jeg fikk meldingen, og begynte faktisk å gråte 🙁
Heldigvis skal ikke Anders ut på plattform på regelmessig basis, og all respekt til de familiene som har den usikkerheten om når man kommer hjem til vanlig! Jeg er riktignok ikke spesielt glad i være lenge borte ("lenge" = "flere dager", hehe) fra hverandre i utgangspunktet, men det verste nå er altså usikkerheten og skuffelsen - når får man se hverandre igjen, liksom... Og, ja, da, i-landsproblem og alt det der, men hverdagene våre består stort sett av jobb og sove nå, og da blir tiden sammen i helgene ekstremt mye verdt, og da blir skuffelsen også stor ♥
Sånn bortsett fra at det som gikk fra "deilig og avslappende helg sammen med Anders" gikk til "dere sees når uken er i gang igjen, og så er det en uke til neste mulighet for noe særlig sammentid", så har dette faktisk vært en veldig fin dag: Den startet med innspilling av LØRN - denne gangen med teamet Internet of Things, så gikk ferden til Lillestrøm og min gamle videregående skole - Skedsmo VGS - der det var nettverkssamling for realfagslærere på Nedre Romerike, og jeg snakket om hvorfor jeg mener det er kjempeviktig at programmering kommer inn i skolen nå. Deretter var det inn til Oslo, for et spennende møte, før klokken plutselig nærmet seg seks, og det var helt ok å sette nesen hjemover (dog var jeg utrolig trist da jeg låste opp døren hjem nå i kveld).
En ting som absolutt varmet ekstra godt i dag da, var denne meldingen, som jeg fikk mens jeg satt i møtet etter foredraget. Det er alltid litt ekstra skummelt å holde foredrag for lærere, og denne gangen var det et helt nytt foredrag, og dermed litt ekstra skummelt. Det kan virke som om jeg hadde noe fornuftig å komme med, heldigvis 🙂
