I dag har jeg blitt intervjuet til SAS-magasinet - den utgaven som kommer etter sommeren. Temaet i denne utgaven av magasinet skal visst være teknologi, og i den sammenhengen ville de porterettere meg. Jeg syns det er så utrolig stas! Så i to timer snakket jeg med journalist Inga (som har skrevet en sak der jeg var med for en tre års tid siden, i KK) om kjernekraft, thorium, kjernefysikkeksperimenter, programmering og utdanning - og sikkert mye mer, som jeg bare ikke husker akkurat nå...det er jo ikke sååå lett å huske alt man har sagt når man har holdt på ca non stop i to timer 😛 Etter interjuet var det nesten to timer med foto, og jeg tror virkelig det ble noen utrolig fine bilder - gleder meg masse til jeg får se resulatet! (Må dessverre smøre meg med en god porsjon tålmodighet, siden magasinet ikke kommer ut før september-ish.)
En ting vi snakket ganske mye om var dette med stråling, for det er jo radiokativitet og (ioniserende) stråling som gjør kjernekraft potensielt skummelt og vanskelig for folk å akseptere. Som alltid når dette temaet kommer opp må jeg bare snakke ganske mye om den strålingen som er rundt oss hele tiden, alltid - at det ikke bare er sånn at stråling er noe fryktelig unaturlig som vi bare må prøve å unngå for alt i verden. Og uten at jeg tenkte på det nevnte jeg et eksempel på der man er utsatt for ekstra stråling, som mange ikke er klar over, som kanskje passer ekstra godt inn i nettopp SAS-magasinet: Nemlig den ekstra stråledosen du får hver gang du flyr 😉
Greia er jo den at når man flyr så er man "nærmere verdensrommet" - eller, det er det jeg liker å si i alle fall. Du har mindre atmosfære mellom deg selv og verdensrommet, og mindre atmosfære betyr mindre strålingsskjold. Vi blir jo truffet av partikler (stråling) fra verdensrommet hele tiden, men atmosfæren stopper veldig mye av det. Når man er i et fly som flyr, så har man mye mindre atmosære over seg til å stoppe den strålingen som kommer smellende inn mot jorkloden (og deg). Siden de som jobber på fly er mye ute og flyr (sjokk!) så er de i den samme kategorien som jeg var mens jeg jobbet med forskning på kjernefysikklabben - "yrkeseksponerte for stråling". Og, ja, da, det blir stråledoser ut av dette - stråledoser som en del i andre sammenhenger plutselig ville påstå var noe å unngå (jeg mener ikke det, hvis noen lurer).
Mitt favoritteksempel på hva dette egentlig betyr er en langdistanse flytur, som feks Oslo-Tokyo tur/retur, eller Oslo-LA tur/retur, eller liknende. På den ene reisen der så får du en stråledose som er 4 (fire) ganger større enn den totale, ekstra stråledosen en gjennomsnittlig nordmann får på 50 (femti) år etter Tsjernobyl. 4 ganger større dose enn total ekstra stråledose på grunn av Tsjernoby, altså. Jeg har ikke vært veldig mye på den typen lange distanser, men mer enn en del, sikkert; i løpet av de siste 5/6 årene har jeg flydd Oslo/Tokyo 1 gang, Oslo/Bankok 1 gang, Oslo/San Fransisco 4 eller 5 ganger. På disse årene har jeg da, på bare disse flyturene har jeg dermed fått 26 ganger så høy stråledose som den tilleggsdosen til nordmenn på grunn av Tsjernobyl-ulykken. Men ingen vil si (eller mene) at jeg burde roe ned på flyvingen på grunn av stråling - at nå må jeg passe meg for hva denne strålingen kan gjøre med kroppen min... Og så snakker en del om at Norge ble "hardt rammet" av Tsjernobyl. Altså, det er det jo lov å mene, men jeg er i alle fall sterkt uenig i den meningen.
En kortere flytur, som kanskje er vanligere for mange av oss nå i løpet av sommerferien, tilsvarer noen titalls middager med radioaktivt reinsdyr-kjøtt. Akkurat det har jeg skrevet litt mer om her, tidligere 🙂
Men, for å gjøve det 100% klart: Nei, det er IKKE FARLIG å fly fordi du får en høyere stråledose! Jeg bare syns det er så morsomt at flypersonell er "strålingsarbeidere", også syns jeg det er veldig nyttig å sette forskjellige stråledoser i pevspektiv. Og er det noen type stråling du burde være redd for i sommer, som faktisk har ganske høy sannsynlighet for å gi krft, så er det UV-strålingen fra solen. Husk solkrem!
Noe av det aller beste med å blogge er alle dere fantastiske folk som leser bloggen (eller følger i andre andra kanaler), og som kan andre ting enn meg, og gladelig deler kunnskap. Love, love, love it ❤️ Etter at jeg delte forrige innlegg har jeg fått to fine biologer som har lært meg mer om humler - Simen og Julie. Simen er biolog og sitter i styret i Norsk Botanisk Forening, mens Julie holder på med en doktorgrad på nettopp humler, så da gjengir jeg rett og slett det jeg har lært av dem nå:
Hva skal til for å lage eng (for humler og andre)?
Dette sier Simen (dette er direkte kopi av en kommentar fra Facebook - det kan hende han ville ha skrevet det annerledes hvis han faktisk skulle skrive på bloggen - så beklager, Simen, for at jeg har copy pasted kommentaren din uten å si i fra eller spørre om lov 😛 ). Før kommentaren til Simen fortalte forresten lillesøster Carina (som veldig snart har en master i biologi 😀 ) at hvis man slår en eng og lar det døde liugge igjen, så er det i alle fall ikke bra - da blir nemlig jorden ekstra nitrogenrik, "så alle norske arter blir utkonkurrert av svartelistede arter, også ender vi med å ha noen få arter igjen nesten over alt 🙄Det gjør at man ihvertfall ikke får noen skikkelig eng". Så kom altså Simen med følgende informasjon:
Logikken med å slå gresset to ganger i sesongen ligger i å få fjernet så mye biomasse at man etter x antall år har gjort det nitrogenfattig nok til at man bare trenger slå en gang i sesongen (på høsten). Tror jeg, men er ikke sikker. Tradisjonelle blomsterenger har blitt slått og ikke gjødslet i hundrevis av år, da står man igjen med en lav vegetasjon rik på blomster.
Så om de -bare- slår og lar alt gresset ligge, så er det som Carina sier, man gjør det bare ekstra næringsrikt, som ikke er bra for plantemangfoldet, estetikken (det blir dominans av skvallerkål, store gress som hundegras og engreverumpe, brennesle ++, men ikke av blomstereng-arter) eller humlene. Gjødsel er ikke bra.
Over et langtidsperspektiv kan det altså være "bra" for humlene at man slår to ganger i sesongen hvis man faktisk fjerner all biomassen etter hver slått. Når det gjelder hva som er bra for humlene *nå*, så er ikke fjerning av alt på en gang gunstig vil jeg tro. Det ville vært bedre å la det stå igjen mange øyer her og der. Da åpnes det opp og det slippes lys inn til de blomstrene plantene som trenger det, og man fjerner samtidig en del biomasse.
Hvis det er noen små øyer i engen med f.eks. prestekrage kan man slå rundt dem, da får de blomstret, gir mat til humler, og de produserer frø slik at det blir flere prestekrager neste år. Gi de ønskede blomsterplantene et konkurransefortrinn, og fjern samtidig grunnlaget for at skvallerkål og brennesle tar over (overskudd av nitrogen).
Når det kommer til fremmedarter så bør disse kuttes ned og fjernes oftere såklart. Det ser ut som om det kanskje er mye russekål på bildene til Sunniva (men vanskelig å se). Humlene liker forsåvidt russekål (etter egen observasjon), men russekål tar over og lager en biologisk ørken om de får etablere seg i slike enger. Russekål lar seg derimot ikke bekjempe av at man bare kutter dem ned og lar dem gjødsle neste runde med russekål, biomassen må fjernes.
Blomster i byer kan faktisk gjøre en forskjell
Julie sier kort og godt dette om humler og byer:
Det er en fin studie fra 2019 om biomangfold av pollinatorer i byer. Den er gjort i fire store byer i England fordi nettopp byer er sett på som en av de store truslene mot pollinerende insekter. Den viser at det kan være mer biomangfold i byer enn i landbruksområder og ikke minst bevaringsområder. Men det er, i følge studien, riktig som du sier, det er ikke parkene som er de viktigste stedene for pollinatorer i byene. Det er parseller og hager. Og nettopp derfor ville det vært flott hvis Oslo droppet plen-ørkenene og heller gjorde om deler av dem til enger.
Min konklusjon er at jeg er skeptisk til om Oslo kommune driver og lager eng for humler og oss andre som lever i byen (en eng med blomster er jo nydelig, mens en skråning med stygge gresstuster ikke er noe fint for noen), i Treschows gate. Jeg kan ikke huske at det døde som har blitt slått ned har blitt fjernet tidligere, når jeg har sett at de har slått, men jeg skal følge ekstra nøye med nå...:) Jeg håper enn så lenge at Oslo kommune elsker humler, men jeg heller mot at den magefølelsen jeg først fikk, da jeg delte at alt sammen ble klippet er den riktige følelsen 🙁
Ellers er jeg i skrivende stund på hytta. Vi dro utover fredag kveld, og har slappet av her til i dag. Jeg har til og med fått lest en hel bok, og det er digg! Nå skal jeg hjem igjen om et par timer - ta med meg utlest bok og skitne sokker og truser, for to dager hjemme med diverse avtaler, og bytte til rene sokker og truser, og ulest bok, før turen går tilbake til Herføl igjen ❤️
Her er det masse, vakre blomster, OG vi har fått humlebol oppunder taket, rett utenfor soveromsvinduet vårt 😛 Vi kommer til å la det være, siden humlebol visstnok er ettårige, og ikke gjør noen skade, og humler ikke er hissige drittsekker sånn som vepsen... Til høsten dør alle humlene unntatt dronningen, og da kan vi tett igjen hullet, slik at de ikke lager nytt bol der neste år. Akkurat nå i år skal vi bare la dem fly rundt og jobbe for oss, med å pollinere herfra og til månen (eller noe sånt 😉 )
Langs Treschows gate på Sagene/Bjølsen går det nemlig en gresskråning ned mot Akerselven. Hver vår gror det til en eng her, med gress, strå, blomster, og alt det som gror i en eng som bare får være i fred. Og hver sommer - det vil si, i går var det tredje sommer på rad - så blir alt sammen klippet ned.
Det er som sagt en ganske bratt skråning, og det er ingen utsikt å snakke om her, så det er ikke sånn at folk sitter her og ser utover. Det er bare en skråning, som nå har gått fra å være full av livsgrunnlag for humler og andre, til å være nedklippet, tustete og ganske stygg (det syns kanskje ikke så godt på disse bildene fra gårsdagens instastory, men det blir ikke noe mykt og fint gress her, for å si det sånn). Så mitt spørsmål blir jo da om ikke Oslo kommune ser at de fjerner det lille livsgrunnlaget for humler (og andre kryp) som vi har her langs Treschows gate?
Jeg fikk mange responser på dette innlegget i går - alle, bortsett fra én var enig i at dette var bare høl i huet og trist. Men så var det den ene, som sa at for å få en skikkelig eng så MÅ det slås to ganger i sesongen, ellers blir det ikke engblomster. Engblomstene får først vokse opp når de får lys og plass (aka. alt det andre er borte).
Så, er det heller sånn at Oslo kommune elsker humler? Kan noen hjelpe meg her? Er det superlurt å slå gress og blomster nå i slutten av juni, fordi da blir det faktisk totalt sett et bedre livsgrunnlag for humlene, eller er dette hårreisende dumt, i en tid der de fleste har fått øynene opp for humle/biedød og de enorme problemene som vil følge med det...?
Det kapitlet, eller delkapitlet, jeg vil dele handler selvsagt om akutt strålingssyndrom/strålesyke. Dette er det som skjer med deg hvis du får veldig store stråledoser - sånn som brannmennen i Tsjernobyl fikk. Stråledoser som er så store at de kan drepe deg, selv om de laveste av de høye ikke er noen automatisk dødsdom. Selv majoriteten av brannmennene i Tsjernobyl døde ikke av stråling, selv om vel alle fikk det man definitivt kan kalle "store stråledoser".
Allerede i 1906 viste Bergonie og Tribondeau at strålefølsomheten varierte fra celletype til celletype. Celler som deler seg raskt og celler som er udifferensierte, er mest strålefølsomme. Det betyr at beinmarg, eggstokker, testikler og epitelvev er mer strålefølsomme enn lever, nyrer, muskler, hjerne og bein. Dette spiller en stor rolle når hele kroppen blir utsatt for en stråledose. Beinmargen, epitelvev i mage/tarm, gonader, lymfocytter og huden får de største skadene. Skader på beinmargen er den viktigste dødsårsak for doser i området fra 2 til 10 Gy, mens skader på mage/tarm-epitelvevet er viktigst for doser i området fra 10 til 100 Gy. For kjempedoser over 100 Gy er skader på sentralnervesystemet viktigst.
Beinmarg-syndromet Som nevnt ovenfor, vil beinmargssvikt være den viktigste dødsårsaken for helkroppsdoser i området fra 2 til 10 Gy. Stråling fører til at cellene dør eller stopper i utviklingen. En dose på 5 Gy vil drepe ca. 99% av stamcellene hos mus. Stamcellene er helt avgjørende ved fornyelsen av de sirkulerende blodceller (erythrocytter, granulocytter og trombocytter). Bestråling fører til en reduksjon av disse celletypene, noe som i sin tur kan gi anemi, blødninger og infeksjoner.
Sykdomstegn som oppstår er kvalme, oppkast og diaré (noe i likhet med sjøsyke). Dette går relativt raskt over, og etter et par dager er en fri for symptomer. Deretter går det en kort periode før konsekvensene av tapte blodceller gjør seg gjeldende. Da kan det igjen oppstå betydelige diaréer, som ofte er blodige, og ikke minst vil det oppstå ubalanse i væskesystemet. En slik ubalanse, samt blødninger, forekommer i alle organer. Når det i tillegg oppstår infeksjoner, kan det føre til døden i løpet av noen uker.
Mage/tarm-syndromet For helkroppsdoser mellom 10 og 100 Gy er overlevelsestiden sjelden mer enn en uke. Skader på epitelvevet i tarmen resulterer i betydelige infeksjoner fra tarmfloraen. På engelsk kaller en det "The gastrointestinal syndrome". I tillegg er det nesten fullstendig stopp i stamcelledelingen, slik at blodcellene forsvinner i løpet av noen få dager. Etter 2 - 3 dager er nesten alle granulocyttene borte.
Symptomene som oppstår er smerter i mage og tarm, kvalme og oppkast og en stadig økende diaré. Dette gir betydelig væsketap, og tap av væske og elektrolytt gir endringer i kroppens serumsammensetning. I tillegg vil det oppstå infeksjoner.
Sentralnerve-syndromet Hvis stråledosene er over 100 Gy, vil de fleste dyr dø løpet av 48 timer som følge av "sentralnerve-syndromet". Symptomene er irritabilitet og hyperaktive responser (ligner epileptiske anfall), som raskt etterfølges av slapphet, oppkast og diaré. En blir ute av stand til å koordinere bevegelsene, det oppstår skjelvinger og koma. Etterhvert vil det oppstå respirasjonsproblemer som fører til døden. Symptomene skyldes skader på hjernens nerveceller og blodårer. Det oppstår permeabilitetsendringer i blodårene og umiddelbare forandringer i elektrolyttbalansen. Væsketap fra blodårene gir økt væsketrykk i hjernen. Det er mulig at respirasjonssenteret i hjernen blir skadet spesifikt, - undersøkelser har nemlig vist at enkelte dyr dør uten synlige hjerneskader (post mortem-undersøkelser).
Da har jeg endelig fått slukt den 5. og siste episoden av Chernobyl på HBO, og jeg er endelig klar for å recappe 😀 Aller først så kan jeg jo si at jeg syns denne episoden var veldig bra, samtidig som det er enkelte ting jeg vil ta tak i. Here goes:
Tsjernobyl ble en atombombe: Jeg MÅ starte med dette spesifikke utsagnet, før jeg går videre til forklaringen i rettssaken sånn generelt (neste punkt). Et kjernekraftverk kan ALDRI EKSPLODERE SOM EN ATOMBOMBE! Ja, det kan hende at dette ble sagt, som et bilde, i rettssaken (på slutten av forklaringen på hvorfor Tsjernobyl eksploderte sier Legasov noe á la Tsjernobyl var nå blitt en atombombe), og da er det selvsagt riktig å gjengi det i serien, men siden det er mange som tror at Tsjernobyl var en "atomeksplosjon" så syns jeg det er viktig å understreke dette. Ja, Tsjernobyl var på alle mulige måter alvorlig, men det var en dampeksplosjon, ikke en atom(bombe)eksplosjon. I en atom(bombe)eksplosjon frigjøres så enormt stor sprengkraft, at selv en liten (ja, faktisk) bombe som Hiroshimabomben dreper i størrelsesorden 100 000 (!) mennesker, og legger en hel stor by i ruiner. Å si at Tsjernobyl er det samme gjør ikke bare de faktiske hendelsene i Tsjernobyl enda mer skremmende enn de skal være, det er også å undergrave ganske voldsomt det som Japan ble utsatt for i august 1945. Så hvis du er en av de (mange) som går rundt og tror at alle kjernekraftverk i verden er potensielt tikkende atombomber kan jeg fortelle at det er de ikke - et kjernekraftverk og en atombombe er konstruert så forskjellig at det er absolutt fysisk umulig for et kjernekraftverk å eksplodere som "Fat Man" eller "Little Boy".
Forklaringen på hvorfor en RBMK-reaktor kan eksplodere (Legasovs forklaring i rettssaken) er god. Bortsett fra den ene setningen om at Tsjernobyl til slutt ble en atombombe, syns jeg forklaringen, og bruken av røde og blå kort var skikkelig god! Det er selvsagt en forenkling, men veldig pedagogisk, og så detaljert som kan få til på så kort tid. Ja, det er ting som skjer i en reaktor som gjør at det frigjøres mer energi (flere kjernespaltinger), og så er det ting som skjer som gjør at det frigjøres mindre energi (antall kjernespaltinger går ned). I en reaktor som er trygt konstruert så bruker man fysikkens og kjemiens lover til at en ukontrollert økning automatisk fører til en tilsvarende demping - som gjør reaktoren såkalt passivt sikker. I Tsjernobyl var det motsatt - under visse forhold (som Legasov forklarer) - da førte en økning til en enda større økning, og man får en ukontrollert kjedereaksjon.
Xenon-gass er et (kjent) issue med kjernekraftverk. Det er godt kjent at man får produksjon av xenon-gass fra brenselet, og når man skrur reaktoren av så vil du få en oppbygging av denne, siden den ikke blir kontinuerlig ødelagt av nøytronene som fyker rundt når reaktoren går. Xenon kalles en nøytrongift (neutron poison), men er ikke gift sånn som man vanligvis (?) tenker på gift. Greia med xenon er at den har en helt absurd stor evne til å spise nøytroner, og det er derfor den kan drepe hele kjedereaksjonen hvis du først får for mye av den. Hvis dette skjer, så må man vente i alle fall 10 timer (tiden det tar før ca halvparten har blitt borte pga halveringstiden til xenon-135) før man kjører i gang reaktoren igjen - man tar IKKE og drar ut ALLE KONTROLLSTAVENE! (Spesielt ikke når disse kontrollstavene bruker mer enn et minutt på å komme inn i reaktoren igjen 🙁 )
Tuppen på kontrollstavene - som skal stenge ned reaksjonen - var (av en eller annen merkelig grunn) av grafitt, og det gjør at det blir flere reaksjoner. Dette stemmer, og som Legasov også sier, så ble kontrollstavene sittende fast - som gjorde at den delen av dem som faktisk kontrollerer ikke kom noe særlig inn i reaktoren, og de ble stående de mer som en aksellerator.
Tsjernobyl hadde ingen "containment": Dette stemmer, og er en av de tingene jeg har skrevet om før, blant annet HER. Hadde Tsjernobyl hatt en skikkelig innkapsling rundt seg (som alle reaktorer skal ha) så ville man hverken ha fått den voldsomme brannen, eller spredning av radioaktive stoffer i nærheten av det man fikk. Kanskje ingen spredning i det hele tatt.
AZ-5 var navnet på den såkalte SCRAM-knappen på RBMK-reaktoren. I underteksten på HBO var "SCRAM-knapp" oversatt med "nødstopp", og da går du glipp av det fantastiske akronymet SCRAM, som er kort for "Safety Control Rod Axe Man". Dette går tilbake til den aller første gangen de klarte å få til en kjedereakjson i en (slags) reaktor, i 1942, under det såkalte Manhattan-prosjektet. På denne tiden visste de jo faktisk ikke hva de drev med, og de var naturlig nok redde for at hele greia skulle løpe løpsk og eksplodere. Derfor hadde den en kontrollstav som hang i et tau over reaktoren. Ved enden av tauet sto en mann klar, med øksen hevet - klar for å hugge til hvis ting gikk ut av kontroll. Denne manne var altså the safety control rod axe man, og akronymet SCRAM står igjen for å nødstoppe en reaktor, den dag i dag. Problemet med SCRAM-knappen på Tsjernobyl var jo at man da dyttet inn kontrollstaver som aller først speeder opp reaksjonen, og det ble vel det som var den siste dråpen som fikk alt til å bikke over i helvete.
Ellers syns jeg de igjen viser godt den fryktkulturen, der det på ingen måte er ok å si i fra til overordnede. Anders, som har vært et par ganger ute på oljeplattform nå, sa bare sånn er det IKKE på plattform, i alle fall! Det høres ikke kult og sexy ut, men god SIKKERHETSKULTUR er livsviktig. Tsjernobyl var et pemieeksempel på totalt fravær av sikkerhetskultur, i tillegg til at vi nå i siste episode fikk bekreftet at de som var på skift den natten absolutt ikke var faglig kompetente.
Til slutt i denne siste episoden så har de jo en slags epilog, eller hva jeg skal kalle det, der de oppsummerer noen av ettervirkningene av ulykken. Jeg syns det er enkelte ting her som blir litt tynt, eller de la det liksom stå litt veeel åpent. De kunne ha kostet på seg å komme med WHO sine konklusjoner på dødsfall etter ulykken også. Men jeg lager et eget innlegg om de tingene en annen dag - ellers ville dette innlegget blitt aaalt for langt 😉
Mens vi venter (jeg venter, i alle fall 😉 ) på at jeg skal få sett, og skrevet om (!), siste episode om Chernobyl, tenkte jeg at det passer fint med et lite innlegg om 10 forskjeller på RBMK-reaktoren og PWR-reaktoren. RBMK ("reaktor bolshoy moshchnosty kanalny", som betyr høy-effekts kanal-reaktor, sånn ca 😛 ) var den typen reaktor som var i Tsjernobyl, mens PWR (pressurized water reactor) er en standard trykkvannsreaktor. Håper dette kan være litt interessant og oppklarende ❤️
PWR er den vanligste reaktortypen i verden. Det er denne de har i feks USA, Belgia, Brasil, Kina, Finland, Frankrike, Tyskland (hadde 😛 ), India, Japan (Fukushima var ikke en PWR, men de har PWR også), Russland, Spania, Sverige og fler. RBMK var en reaktor som ble utviklet, og kun bygget i Sovjetunionen - aldri i Vesten.
PWR-reaktoren bruker vann både som moderator (det vil si det som gjør at nøytronene blir bremset ned fra veldig høy energi, til ordentlig lav energi - som er det vi vil ha 🙂 ) og som kjølemedium. RBMK bruker grafitt som moderator, og vann som kjølemedium. Vanligvis sier vi at en PWR er lettvannsmoderert og -kjølt (lettvann er det vi vanligvis bare kaller "vann" - som motsetning til tungtvann), og at RBMK er grafittmoderert og lettvannskjølt.
RBMK-reaktoren var designet med en positiv kavitetskoeffisient/void-koeffisient; jeg skal ikke gå noe i detaljer på det nå, men helt kort så er det grunnen til at denne reaktortypen blir veldig ustabil under visse spesiell omstendigheter (helt lav effekt, slik de drev på natten til 26. april 1986).
Tuppen på kontrollstavene på RBMK-reaktoren var faktisk ikke med på å kontrollere reaktoren/absorbere nøytroner (som kontrollstaver skal gjøre) - denne var laget av grafitt, som faktisk speeder opp hele fisjonsprosessen, i stedet for et materiale som kontrollerer og skrur alt av. (Typisk materiale som nettopp kontrollerer er bor, kadmium, og sølv.)
Kontrollstavene på RBMK-reaktoren kunne dras helt ut av reaktorkjernen - selv om dette ikke var lov (INGEN burde noensinne kunne overstyre den type sikkerhetssystemer, sånn som det ble gjort den natten i Tsjernobyl i 1986).
Det tok nesten et halvt minutt(!) å få kontrollstavene helt inn i RBMK-reaktoren; på en PWR-reaktor tar det rundt et sekund... (mye kan gå galt på et halvt minutt.)
En PWR trenger brensel som er anriket til ca 5% uran-235, mens RBMK-reaktoren bare trengte 2% uran-235. Anrikning koster - jo høyere prosent, desto dyrere, så RBMK-reaktoren var definitivt økonomisk i drift.
Det var mulig å skifte ut brenselssatver mens RBMK-reaktoren fremdeles kjørte (en PWR må skrus helt av). Dette, sammen med den lave anrikningen på brenselet (punkt 7) gjorde reaktoren ideell for å produsere våpneplutonium.
En PWR er passivt sikker, mens RBMK-reaktoren definitivt ikke var det.
Tsjernobyl-reaktoren hadde ingen ytre barrierer rundt seg; det betyr at reaktoren mer eller mindre var plassert i en lagerbygning, i motsetning til i en full "containment"-bygning (i prinisppet et fort - se festlig GIF nederst i innlegget). Derfor kunne alt det radioaktive materialet som opprinnelig var inni reaktortanken, slippe helt ut i det fri, da reaktoren først eksploderte. I tillegg kunne selvsagt frisk luft (og oksygen!) komme inn, og lage en kraftig brann som varte i flere dager.
Dette er bare de ti første, store forskjellene jeg kommer på, men det er enda flere. Når jeg, eller andre kjerne/reaktorfysikere sier at Tsjernobyl aldri kunne skjedd i en moderne, vestlig reaktor, så er det ikke fordi vi bare ikke vil se realiteten, eller noe sånn som det. Det er på grunn av de faktaene jeg lister opp over her - som gjør den ulykken fysisk umulig, for eksempel i en PWR...!
test av reaktorgradert betong - betongen holder seg intakt, mens flyet går i oppløsning (fly mot betong: fly 0, betong 1).
PS: Det fins fremdeles noen RBMK-reaktoren igjen i verden, som er i drift i dag, men de har blitt modifisert slik at de ikke skal ha de samme sikkerhetsproblemene som Tsjernobyl hadde.
Jeg har ikke glemt Chernobyl, sånn i tilfelle noen trodde det, men har rett og slett ikke hatt tid til å skrive om episode 4 før nå. Episode 5 har jeg faktisk ikke fått sett ennå, men når den er konsumert skal den selvsagt også recappes 😉 Så langt, med kun én usett episode igjen, så er jo konklusjonen at dette er en utrolig spennende, og godt laget serie, selv om det er enkelte ting som ikke er helt «der» (enkelte ting er helt off). Allikevel så vil jeg ikke konkludere før jeg har sett den aller siste episoden, fordi jeg gjetter på at den tar litt for seg ettervirkningene, og da hender det jo at man blir fristet til å bruke «the other Chernobyl report» (med to forfattere, mener jeg å huske) som kilde, istdetfor feks de enorme WHO-rapportene... Å gjøre det valget er omtrent det samme som å si at du ser bort i fra FNs klimapanel, og ser på «den andre klimarapporten» istedetfor – noe jeg antar at de fleste som leser denne bloggen ville synes var ganske hårreisende idiotisk å gjøre. 😉
Men, nok om den episoden jeg ikke har sett, og mine foreløpige fordommer, og over til den episoden jeg faktisk har sett, nemlig episode nummer 4 – The happiness of all mankind.
Soldatene som skyter dyr som er igjen, og som lager «egg basktes». I denne episoden handler det en del om de unge soldatene (og andre) som har i oppdrag å gå rundt innenfor unntakssonen (exclusion zone) og skyte hunder og andre dyr som ble igjen da innbyggerne i Pripyat ble evakuert. Aller først er jeg litt usikker på hvorfor dette måtte gjøres: Ja, hundene har fått i seg radioaktive stoffer fordi de har vært i det området der det har regnet ned radioaktivt støv, og spist mat de har funnet som også har fått dette radioaktive støvet på seg, men de er ikke sånn at de er en fare for andre. Så at de skjøt dem fordi de måtte fordi de var radioaktive er ikke riktig, men det var kanskje den enkleste måten å håndtere disse dyrene på? De hadde vel ikke lyst til at det skulle bli en gjeng med villhunder i området der...?
Så til beskyttelsen som vi ser at soldatene tar på seg – en slags skinne laget av bly, som de binder på seg som en "bleie", for å beskytte testiklene mot stråling. De kaller altså disse for «egg baskets» 🙂 Det første jeg tenkte da jeg så dette i serien var at disse så veldig lette ut til å liksom skulle være laget av bly... Bly er ekstremt tungt, det har jeg ganske mye erfaring med, etter å ha bygget forskjellig beskyttelse av blyklosser i de årene jeg har jobbet på kjernefysikklabben (syklotronlabben) på Blindern. En liten kloss veier så utrolig mye mer enn det du tenker at den skal gjøre 😛 Men det som er mer interessant er om dette har noe for seg, og svaret på det tror jeg må bli nei (muligens et njæææ). Det å være i det evakuerte området er ikke spesielt farlig, så lenge de får mat og vann som ikke er forurenset med radioaktive stoffer. Men det er ikke sånn at disse mennene fikk noen særlig ekstra stråledose ved å gå rundt i dette området, fordi de stoffene som hadde spredt seg fra reaktoren, og havnet på bakken der, hovedsakelig sender ut betastråling, og den strålingen sprer seg ikke så langt at den får gjort noe særlig med mennene – hverken testiklene eller ellers (ja, noen av stoffene sender ut gammastråling, som kan skade uten at du får dem i deg, men jeg er veldig usikker på om det var høy nok konsentrasjon av disse stoffene til at det kan ha vært skadelig for dem). Noe helt annet vil være hvis de kun spiser mat som er dyrket i dette forurensede området, som da vil inneholde cesium og strontium – dét kan være skadelig for dem. Det ville dog ikke vært skadelig for testiklene deres, og det vil heller ikke hjelpe å beskytte seg utenpå kroppen med bly, siden strålingen da kommer innenfra (fordi man har spist radioaktive stoffer, som stråler fra innsiden av kroppen). Jeg har skrevet mer om dette med cesium og strontium HER.
Fosteret absorberte all strålingen; nei, og bare nei! Kommentaren om at babyen til kona til brannmannen som døde hadde absorbert all strålingen som moren ble utsatt for - hun ble liksom utsatt for en dødelig dose - og dermed døde noen timer etter fødsel er bare feil. 100%. Det gir ikke mening å si at fosteret absorberte all strålingen – dette er rett og slett feil, og det er en skremmende feil fordi dette er typisk noe mange frykter. Men stråling fungerer ikke på den måten. Ja, stråling absorberes forskjellig av forskjellige materialer (det er feks stor forskjell på hvordan bly absorberer stråling, og hvordan karbon absorberer stråling), men et foster er samme typen biologisk materiale som moren, så fosteret er ikke laget av stoffer som plutselig kan absorbere alt det som moren blir utsatt for (hvis hun har blitt utsatt for en stor stråledose).
Det som kan skje, er at moren får i seg et radioaktivt stoff, og siden fosteret er mer utsatt for alle mulige skader enn det moren er, så kan ting som er mer eller mindre ufarlig for mor, være veldig alvolrig for fosteret i magen. Sånn som det ALLTID er når man er gravid. Feks er det stort fokus på at gravide skal spise mat så de unngår listeria, fordi listeria for en voksen mor er ufarlig, mens det kan være dødelig for fosteret. En stråledose som ikke er spesielt skadelig for moren, kan potensielt være mye verre for fosteret. Et annet eksempel som jeg liker å bruke er dette med alkohol; det går helt fint for en voksen person å drikke vin jevnlig, men den samme mengden som til vanlig er uprobelmatisk, kan være farlig for fosteret hvos man er gravid.
Ut i fra det vi har sett i serien er det forresten heller ingenting som tilsier at hun har fått en stor, og potensielt dødelig dose. Her bygger serien voldsomt oppunder myten om at brannmennene, som har fått sine store doser, er blitt så radioaktive selv at de er farlige for andre. Det skrev jeg om i DENNE recapen, og det er fremdeles feil.
Det som gikk galt; test, ustabil på helt lav effekt, grafitt på tuppen av kontrollstavene... Det jeg har sett så langt (jeg har som sagt ikke sett den siste episoden ennå!), om hvorfor reaktoren eksolderte, stemmer. Det skulle gjøres en test, og reaktoren ble kjørt på en veldig uforsvarlig måte. Arbeiderne på kraftverket visste antageligvis ikke at dette var uforvsarlig. RBMK-reaktoren var nemlig laget sånn at den ble ekstremt ustabil når man skrudde den nesten av (når den gikk på helt lav effekt), i tillegg hadde kontrollstavene et materiale (grafitt) på tuppen, som faktisk økte effekten når de gikk inn i reaktoren, før det materiale som faktisk skal senke effekten får lov til å virke. Kontrollstavene brukte også veldig langt tid på å bli satt inn i reaktoren, som var med på å gjøre at man ikke egentlig hadde noe særlig «nødavstengningssytem». AZ-5-knappen har jo vært et tema i flere episoder, og nå har jeg lest og funnet ut at, ja, denne knappen var den man kunne trykke på for å skru av hele reaktoren (såkalt SCRAM, for de som kjenner til det begrepet 😉 ) – sånn hvis noe oppførte seg på en gal måte. Så det flere har fortalt i flere episoder er at reaktoren eksploderte etter at denne knappen ble trykket, og det har vært noe som har blitt sett på som veldig forvirrende. Sånn som jeg kan forstå det så må det være nettopp det at tuppen på kontrollstavene faktisk gjorde at reaktoren ble skrudd mere på enn av, som har ført til denne forvirringen – altså, hvordan kan reaktoren eksplodere i det øyeblikket man trykker på av-knappen? Det virker jo ulogisk, frem til du får vite at 1) reaktoren var så ekstremt ustabil når den ble skrudd ned på helt lav effekt, og 2) at kontrollstavene hadde blitt trukket helt ut av reaktoren, og at de hadde dette materialet ytterst på tuppen – som da selvsagt ble det aller første som gikk inn i reaktoren. Denne tuppen av kontrollstavene var antageligvis den bittelille dråpen som fikk alt til å vippe helt over :/
Biorobot/liqudator og strålenivået på taket. Det stemmer at de brukte mennesker som «roboter» til å hive ned alt det radioaktive innholdet som kom fra reaktoren – strålenivå på taket, fordi det var så mye stråling der at det var vanskelig å få fjernstyrte roboter til å virke. Dette med det faktiske strålenivået, og hva slags stråledoser disse mennene ble utsatt for får blir enda et tema for egen blogpost, både fordi jeg vil lese litt mer før jeg skriver om det, og fordi det er vanskelig å si noe helt kort. Eller, det jeg kan si kort nå er at helsen til mange av disse ikke har vær god i ettertid, men det har hovedsakelig vært knyttet til helt andre ting enn strålingen direkte. Alkoholisme og selvmord har feks vært mye mer utbrdt hos denne gruppen mennesker enn det som er vanlig hos resten av befolkningen. Dette har antageligvis å gjøre med redsel for hva de har blitt utsatt for (å leve i frykt for at helsen din er ødelagt er ikke akkurat helsebringende), pluss en stigmatisering fra mennesker rundt, som tror på nettopp den myten om ay mennesker som har vært utsatt for stråling er farlig for mennesker rundt - "smittsomme"...
Da er jeg endelig klar for å se episode nummer 5 (ja, jeg har utsatt den siden jeg ikke hadde fått skrevet dette innlegget 😛 ), og jeg er klar for å lage VG-TV om nettopp Chernobyl i morgen. Vi snakkes snart igjen ❤️
Jeg har tidligere skrevet ganske mye om jod, og da spesielt radioaktivt jod. (Radioaktivt) jod lages når brenselet (uran-235) i et kjernekraftverk spaltes, og er dermed et såkalt fisjonsprodukt. De aller fleste fisjonsproduktene er så kortlivete at de faktisk er borte i løpet av sekunder, minutter, eller dager, men det er selvsagt noen unntak. (Jod er forsåvidt også borte i løpet av dager, men blir så lett tatt opp i kroppen at den er et problem akkurat i det det har skjedd en ulykke, hvis man er i nærheten, slik at man får denne i seg). I dag vil jeg snakke litt om to andre radioaktive stoffer som man også får ut av en reaktor; radioaktivt cesium, og radioaktivt strontium. Begge disse er kinkige fordi de har en halveringstid som er på noen titalls år, og fordi de går inn i næringskjeden, og blir tatt opp i kroppen, hvis man spiser dem.
Cesium. Det blir laget forskjellige cesium-isotoper (forskjellige utgaver av cesium) i et kjernekraftverk, men på lang sikt så er det cesium-137 som er dum. Denne har en halveringstid på ca 30 år, som betyr at det fremdeles er halvparten igjen av den opprinnelige mengden etter 30 år – det tar altså ganske lang tide før denne forsvinner. Cesium, enten det er nummer 137 eller andre utgaver, oppfører seg veldig likt som kalium i kroppen, og det fordeler seg rundt i hele kroppen, men blir spesielt tatt opp og konsentrert i musklene. Derfor kan man også få i seg cesium ved å spise dyr - feks sau eller reinsdyr. Det blir ikke værende i kroppen for alltid, da, men har en biologisk halveringstid på 70 dager – som betyr at det tar ca 2 måneder før halvparten av det du har fått i deg er ute igjen (etter to måneder til er halvparten av det igjen ute, osv). Men dette betyr igjen at hvis det har falt ned mye cesium et sted der det vokser mye sopp og bær, feks, og du spiser av disse hver dag (eller du spiser sau som har spist sopp med cesium), så får du en «opphopning» av cesium i kroppen (spesielt muskler). Siden den fysiske halveringstiden (den tiden det tar før halvparten har sendt ut stråling og blitt til et annet stoff) er 30 år, så vil soppen og bærene fra denne plassen være radioaktive hvert eneste år. Cesiumet er lite farlig når det bare «ligger der», men problemet er altså at det blir tatt opp i mat, og vi kan derfor få det i oss på den måten, og så blir det også tatt opp i oss. Hadde det bare gått rett gjennom kroppen, feks, så er det lite det kunne ha gjort med kroppen...
Strontium. Strontium er et annet fisjonsprodukt som det blir laget ganske mye av, og som har en relativt lang halveringstid. Det er spesielt strontium-90 som er problematisk på lang sikt, fordi den har en halveringstid på ca 30 år (det lages like mye strontium-89, men denne har en halveringstid på bare 50 dager, og er derfor ganske raskt borte). Strontium er veldig kjedelig å få i kroppen, for denne oppfører seg som kalsium, og er en «beinsøker». Strontium konsentreres derfor i bein. I tillegg har strontium-90 lang biologisk halveringstid, så den får være lenge i bena, og bestråle disse. Man er ikke helt sikker på den biologiske halveringstiden til strontium-90, men den er antageligvis mer enn 10 år, kanskje så mye som 18... Strontium-90 kan gi beinkreft og leukemi, og er åpenbart ikke noe du har lyst til å få kroppen.
Kort sagt så har både cesium-137 og strontium-90 en halveringstid som gjør at veldig mye av det som slapp ut etter Tsjernobyl fremdeles fins i naturen, så oppfører de seg (bio)kjemisk på en sånn måte at de blir værende forholdsvis lenge i kroppen, i tillegg sender de ut betastråling som gjør at all den energien som kommer med strålingen de sender ut ender opp i kroppen/der disse stoffene er, og kan derfor gjøre skade i kroppen. Begge disse stoffene er ufarlige så lenge du ikke får dem inn i kroppen – igjen fordi de sender ut betastråling, som ikke når spesielt langt, så det er sånn at det er farlig å gå rundt der det er «hot spots» av cesium og strontium, som det er i den «forbudte sonen» rundt Tsjernobyl.
Håper dette kanskje gjorde deg litt klokere, på hva som egentlig er greia med radioaktive stoffer, og hva som gjør noe farlig eller ikke. God helg ❤️
I dag har jeg hørt på favoritt-podcasten min, Tusvik og Tønne, og der snakket de om Chernobyl 😀 Sigrid har sett den, og Lisa skal se den nå snart. De snakker spesielt om de stakkarne som dør, men så kommer de inn på den myten som lever i beste velgående hos veldig mange: Nemlig at det fødes barn med skader i dag...
Som jeg skrev om episode 3 av Chernobyl; det er helt jævlig å se på at de med akutt strålingssyndrom - de som har fått så store stråledoser at de ikke har en sjans til å overleve - dø. Det er en grusom måte å dø på, og, ja, det er bare trist på alle mulige måter. Det var altså et sted mellom 56 og 59 stykker som døde sånn direkte av å ha fått store stråledose - altså mye færre enn jeg tror de fleste tror (?). Så er det dette med kreft; flere kreftdødsfall på grunn av stråling. Disse er vanskeligere å telle, fordi det er aldri bare én ting som fører til kreft, og det er veldig mange ting vi mennesker gjør som øker sannsynligheten vår for å få kreft. Røyker du, feks, så er det bare meningsløst å skulle bekymre seg for en ekstra stråledose - hvis du faktisk er bekymret for kreft så kutter du røyk, rødt kjøtt, og begynner å trene hver dag. Allikevel, stråling er en ekstra faktor oppi dette her, og man kan regne ut at man totalt kommer til å få 4000-6000 ekstra kreftdødsfall på grunn av Tsjernobyl. Dette er fordelt over mange år, og det er "ingenting" sammenliknet med de som dør hvert år pga kullindustrien, av røyk (kreft og andre sykdommer), dårlig kosthold/for mye kjøtt...
Ok, nå til overskriften, som egentlig sier seg selv: Nei, du får ikke mutantbarn av stråling. Det vil si at vi har aldri sett at mennesker har fått genetiske mutasjoner på grunn av stråling. Med det mener jeg at vi har aldri sett at noen som har fått en eller annen stråledose, og så blitt gravid feks ett år etterpå, får barn som har mutert og blitt skadet på et eller annet vis. Et eksempel på dette kunne jo ha vært at noen av de som sto og så på det brennende Tsjernobyl i episode 1, og helt klart fikk radioaktiv aske regnende ned over seg, skulle fått barn som var skadet flere år senere. Men, altså, dette er noe forskere har lett etter, men ikke funnet.
Ja men, ja men, ja men - hva med skadete barn, det er jo født barn med skader...?!?
Ja, (nok) stråling kan skade et foster, hvis moren blir utsatt for stråledosen mens hun er gravid. Dette kalles fosterskader, og fungerer på akkurat samme måte som om at du kan skade fosteret ditt hvis du drikker mye alkohol når du er gravid, eller hvis du har et skikkelig dårlig kosthold. Hvis du feks spiser mye mat som er tilsølt med, eller har tatt opp i seg radioaktive stoffer (kontaminert) mens du er gravid, så kan dette skade fosteret. Denne maten kan typisk være sopp som har tatt opp mye radioaktivt cesium (hvis du er uheldig og plukker sopp akkurat der det har landet mye av dette) - får du i deg masse av dette så kan det skade fosteret akkurat som hvis får i deg masse alkohol.
For å trekke sammenlikningen med alkohol tilbake til det med mutasjoner: Alle vet at alkohol når du er gravid kan være skadelig, men vi vet også at det ikke skader et foster i fremtiden, om du drikker nå. Det er akkurat sånn det er med strålingen også. Fordelen med dette er at det er enkelt å beskytte seg mot: På samme måte som gravide ikke drikker, spiser folat, passer på å få i seg nok jod, ikke spiser enkelte oster, ikke spiser spekeskinke, osv osv osv, så spiser man heller ikke radioaktiv mat. Det er ikke mer mystisk enn dét. Rundt Tsjernobyl, der det fremdeles egentlig ikke er lov til å bo, så fins det områder der du vil finne bær og sopp som er ganske radioaktive - antageligvis nok radioaktive til at hvis du spiser en god del av det så kan det være skadelig hvis du er gravid. Det tror jeg virkelig ingen gravide gjør - det er i alle fall strengt forbudt...
Ja, da, det var flere som fikk anbefalt å ikke få barn en god stund etter å ha vært på Tsjernobyl og jobbet, og med tanke på hva man visste på midten av 80-tallet var nok det et helt fint føre var-prinsipp. Som med de fleste ting så har vi faktisk lært en god del mer siden midten av 80-tallet; stråling kan potensielt gi genetiske mutasjoner (vi har sett det i eksperimenter med banafluer), men vi har aldri sett at det har skjedd med mennesker.
Jeg har sett episode 4 av Chernobyl nå, og jeg kommer til å kommentere den stakkars enken, som føder et barn som dør etter 4 timer, i ukens recap-innlegg (dette innlegget er altså en slags bonus 😀 ). Men jeg kan vel allerede nå helt kort si at det gir ikke mening å si at "fosteret absorberte strålingen".
Alle mine recaps, fra epsiode 1 til 3 finner du her: Epsiode 1 HER, Episode 2 del 1 HER, Episode 2 del 2 HER, og Episode 3 HER.
Episode 3 er ikke hyggelig, det tror jeg alle som har sett den er enige i. Og det er vel heller ingen som prøver å så tvil rundt at det er svært lite hyggelig å dø som følge av akutt strålingssyndrom (dø av stråling, rett og slett). Helt kort om denne episoden så syns jeg den var veldig god, og det var mye mindre tøys i denne enn i nummer 2 - i alle fall fra et kjernefysisk perspektiv. Men jeg har selvsagt skrevet noen punkter denne gangen også 😀
God og enkel (ja, forenklet, men dog) oppsummering av professoren om akutt strålingssyndrom. Akutt strålingssyndrom er det du får når du har fått enormt store stråledoser til hele kroppen – av den typen du kun får hvis du ved et uhell går inn i et bestrålingsanlegg (skjedde på 80-tallet med en arbeider på Institutt for energiteknikk på Kjeller utenfor Oslo), er brannmann og ikke aner at brannen du slukker er det høyradioaktive innholdet i en kjernereaktor (Tsjernobyl der, ja), eller du blir lurt til å spise eller drikke noe veldig radioaktivt som dermed bestråler hele kroppen din fra innsiden (den russiske KGB-avhopperen Alexander Litvinenko ble drept på denne måten av, antageligvis, Putin i 2006).
Gruvearbeiderne kan ikke bruke vifter. Dette syns jeg var rart. Greia er tydeligvis at de ikke ønsker at gruvearbeiderne skal puste inn mer radioaktivt støv enn nødvendig, men så lenge de er der nede under jorden skjønner jeg ikke at det skal være noen særlige mengder med radioaktivt støv å snakke om. Det støvet som har havnet på bakken, som kom fra reaktoren, havner ikke plutselig flere meter nede i jorden. Det er nettopp dét som er grunnen til at det faktisk har noe for seg å grave opp det øverste jordlaget, og snu det, som de snakker om som noe de muligens kommer til å måtte gjøre. Kanskje de ikke fikk bruke vifter, og kanskje er det fornuftig – men jeg får altså ikke dette helt til å stemme... Hvis noen fine lesere vet noe mer om dette blir jeg kjempeglad for å høre mer! Forøvrig digger jeg gruvearbeider-karakteren – han er jo bare helt rå 😀
De lurer veldig på hvordan reaktoren kunne eksplodere - dette overrasker meg litt. Altså, ikke at de på kraftverket lurte - de var ikke faglige kompetente til å ha kontroll på denne reaktoren, men jeg ville tror at professorene kunne mer om denne. Det ble nemlig ikke oppdaget "ny fysikk" da ulykken skjedde; RBMK-reaktoren (den typen reaktor som var på Tsjernobyl, som kun har blitt bygget i gamle Sovjet – aldri i noe land utenfor) oppførte seg nøyaktig etter fysikkens lover da den gjorde det den gjorde. Saken er nemlig den at senest i mars 1986 (kun én måned i forveien, altså) ble det skrevet en britisk rapport om nettopp denne reaktortypen, fordi det var masse spennende med den – feks at den var veldig økonomisk på brenselet – og spørsmålet var jo om den skulle bygges i feks Storbritannia. Konklusjonen var helt tydelig: Ja, den har flere interessante sider ved seg, men den har noen store sikkerhetsmessige problemer, og kommer ALDRI til å bli bygget i vesten. Dette var (hovedsakelig) at reaktoren ble ekstremt ustabil hvis den gikk på helt lav effekt – som var det den gjorde den forferdelige aprilnatten – og konklusjonen i den britiske rapporten ble understreket til tusen. Men altså, fra fysikkens side så er det ikke veldig vanskelig å skjønne hvordan denne reaktoren fungerer (for de som er ekstra interessert så hadde RBMK-reaktoren en såkalt positiv void-koeffisient, men aller verst så hadde den positiv reaktivitetskoeffisient). Jeg har også snakket med folk her i Norge, som jobbet på reaktorene på IFE på 80-tallet, som selv sier de på sett og vis gikk og ventet på at det skulle gå til helvete med en av de sovjetiske reaktorene. Så, som sagt, derfor stusser jeg over at de som blir fremstilt som eksperter i serien ikke skjønner noen ting av eksplosjonen. Men det kan jo stemme allikevel, da, at det til å begynne med var et så stort mysterium. Jeg gjetter på at det de beskriver når de påstår at de skrudde reaktoren av er at de trykket inn den (de?) kontrollstaven(e) som var trukket helt ut av kjernen. Problemet her var (i tillegg til dette med positiv void- og eaktivitetskoeffisient) at kontrollstavene, som er laget for å ABSORBERE nøytroner, og dermed stenge av reaktoren, hadde materiale helt nederst som gjorde det stikk motsatte. Så når denne/disse staven(e) ble dyttet inn i reaktorkjernen ØKTE varmeproduksjonen før den kunne SENKE den - et helt fullstendig latterlig galskapsdesign, som aldri har blitt konstruert hverken før eller senere, så vidt jeg vet. Spent på å se om de finner ut av dette i neste eller siste episode (jeg vil jo anta det) – de kom jo så vidt inn på dette med at de faktisk hadde drevet på med en test da ulykken skjedde, så mitt gjett er at i neste episode skjønner de at reaktoren ble skrudd helt ned på det nivået hvor den ble ustabil...
Du blir ikke radioaktiv selv av å ha fått en dose ioniserende stråling (radioaktivitet). Strålingen fungerer ikke som et virus du har blitt utsatt for, som du selv vil kunne smitte andre med etterpå. Derfor stusser jeg litt over at brannmennene skal være så fryktelig radioaktive at det er farlig å gå inntil dem. Det kan hende de faktisk sa det til pårørende, men jeg tror ærlig talt at det viktigste er å prøve å beskytte dem mot infeksjoner, og å beskytte pårørende fra traumatiske opplevelser... For det er riktig at det er forferdelig å dø på denne måten, selv om jeg er litt usikker på om man faktisk blir seende sånn ut. Jeg har funnet bilder av brannmenn fra Tsjernobyl mens de er på sykehuset, og de ser ikke ut som på serien (de likner omtrent på Alexander Litvinenko, som altså også døde av akutt strålingssyndrom, omtrent som brannmennen). Men det kan jo selvsagt også bety at de ikke ble fotografert da de var på sitt verste :/ Hvis du googler "nuclear radiation burn" eller noe liknende, så skal jeg love deg at du finner mange, svært ubehagelige bilder, altså, men de bildene jeg har funnet (uten å bla igjennom alle bildene som er på Google) viser enten ofre etter Hiroshima/Nagasaki, og deres skader er ikke fra ioniserende stråling, men varmestråling - de har altså blir veldig stygt brent fra den intense varmen som lages i en sånn eksplosjon, og så er det en del bilder av rød hud (litt som solbrenthet) – ingen som likner som ser ut ti å være reelle ofre for akutt strålingssyndrom. Men jeg stusser altså litt over at de fremstilles som om at de er så radioaktive at de skal være farlige å stå inntil. Det kan jo være at de har pustet inn så mye radioaktive partikler, at disse faktisk sitter på innsiden av kroppen, og stråler ut, men jeg syns det er liiitt rart, og etter å ha diskutert det med min tidligere kollega Gry, så har vi ikke landet helt på dette her. Igjen: Hvis noen vet mer om dette så vil jeg gjerne høre!
Det som er sikkert er i alle fall at muligens så mange som 59 arbeidere (hovedsakelig brannmenn) døde av akutt strålingssyndrom. Jeg syns selv at store stråleskader er ekstremt spennende, skremmende og fascinerende, og jeg ble selv veldig overrasket da jeg skjønte at det faktisk var godt under 100 som døde som en dirkete konsekvens av stråling etter Tsjernobyl. Det er liksom ikke den følelsen man får når man snakker om denne ulykken med folk sånn generelt, men etter å ha lært veldig mye mer om stråling så begynte jeg gradvis å skjønne hvorfor det var sånn, og at det tallet faktisk ikke virker usannsynlig – kroppen kan nemlig tåle enormt mye, og selv en stor stråledose er ingen automatisk dødsdom. Så jeg tror jeg skal skrive mer detaljert om dette i et eget/egne innlegg. For en «stor stråledose» er ikke en stor stråledose – hvis du som leser dette har fått «en stor stråledose» norn gang så er det fordi du har tatt CT, liksom, og ikke noe som minner om det de første på Tsjernobyl fikk, men også disse fikk forskjellige doser, og de aller fleste overlevde jo faktisk… Altså, et eget innlegg, med nyansering i hva som svikter i kroppen ved forskjellige doser, tror jeg gjør seg. Og, nei, da, jeg glemmer ikke at jeg har lovet å skrive om metallsmak i munnen også – det kommer, men alt til sin tid… Nå i det siste så har jeg også prøvd å være flink å skrive på boken min, der det (sjokk) også handler om stråling og doser og Tsjernobyl og nøytronstjerner, så det kommer til å komme mer å lese – kors på halsen, ti kniver i hjertet 😉
