Hopp til innhold

 Onsdag 29. august - om en uke, altså - holder jeg foredrag på Chateau Neuf, på Majorstuen i Oslo. Kundene er både Studentparlamentet i Oslo og Forum for vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo, så det er et spennende oppdrag, der det er to litt forskjellige fokus som skal dekkes. Dermed ble tittelen altså

10 grunner til at jeg elsker kjernefysikk - fra Tsjernobyl til klima og miljø, og hvor kommer vi egentlig fra? (Hint: "Jesus didn't die so you could live. Stars died so you could live").

Jeg satser på å snakke om hva jeg syns er fascinerende med atomkjernen, og hva er greia med kjernefysikk - og forresten så er ikke Universitetet stedet for svart/hvitt-svar, og kanskje får du utfordret ditt syn på hva som er miljøvennlig... Og til syvende og sist så handler vel omtrent alt om å prøve å forstå; hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvordan henger ting egentlig sammen.

Dette foredraget er gratis og åpent for alle, og jeg blir superglad hvis DU vil ta turen - spesielt hvis du er ny student ved UiO! Jeg har heller ikke planer om å løpe avgårde når jeg er ferdig med å prate, og vil gjerne svare på spørsmål/diskutere/høre synspunkter og innvendiger ♥

Kl 16 på Chateau Neuf, altså. Rom er ikke bestemt ennå.

3

 

Denne gangen fokuserer jeg på radioaktivt avfall – sånn generelt, fra uranbasert kjernekraft (det avfallet som fins i verden i dag stammer hovedsakelig fra brensel som er laget av uran). Thorium kan jo ha en fordel på avfallssiden, sammenliknet med uran, men det kommer jeg ikke inn på i denne videoen. Alt til sin tid, liksom 😉 Jeg kommer også inn på risiko med kjernekraft sammenliknet med andre måter å produsere energi på, og nevner blant annet min favorittstatistikk: antall som dør per terrawattime produsert energi, for feks kullkraft, kjernekraft, vannkraft og solkraft.

Spørsmålene jeg svarer på, og diskuterer denne gangen er:

Jeg leste at vi har nok energi i eksisterende kjerneavfall til å gi energi til hele jorden i over 50 år. Ville det ikke i såfall være rimelig å først jobbe for å fjerne dette/minske avfallet vi allerede har?

Det jeg ikke er sikker på (ennå) er om det er 50 år som er det riktige tallet. For å være ærlig så tror jeg det er mer, men det skal jeg finne ut av, og komme tilbake til i en annen runde Sunniva svarer – lover <3

Har Norge noen interesse av å ta i bruk moderne kjernekraft, eller slåss vi som Don Quijote mot vindmøller?

Jeg er opptatt av klima og utfordringene omkring disse tema. Jeg begriper ikke hvorfor kjernefysikk og mulighetene her ikke er et tema for å redusere CO2 utslipp.

Jeg er på leting etter argumentasjon for å ta i bruk en energikilde som er utslippsfri. Så jeg spør deg som er fysiker - hvorfor bruker vi ikke radioaktivt brensel som energikilde? Er risikoen uakseptabel ?

Det lange svaret får du i videoen, men i tilfellet du ikke har 40 minutter til å sitte og se/høre på den så kan jeg gi oppsummeringen av svaret her: Mange hevder det. Jeg er totalt uenig.

Globale oppvarmingen er tydelig for de fleste av oss, og skaper store bekymringer, har kjernekraft fått ny aktualitet i Norge ? Mange fordeler...noen skumle sider hvis noe går galt. Tenke nytt på ang sikkerhet og hvor vi kan lage dette. Tenke utenfor boksen.

For å svare på spørsmålet om risiko, og diskutere kommentarene i spørsmålet rett over så tar jeg blant annet for meg 10 vanlige myter om kjernekraft – i en amerikansk sammenheng. USA er det landet i verden med desidert flest kjernekraftverk (ca 100 stykker), og derfor syns jeg det er et fornuftig utgangspunkt. De 10 mytene er:

  1. Amerikanere får mesteparten av sin årlige stråledose fra kjernekraftverk
  2. Et kjernekraftverk kan eksplodere som en atombombe
  3. Kjernekraft er dårlig for miljøet
  4. Kjernekraft er aldri trygt
  5. Det fins ingen løsning på de enorme mengdene med radioaktivt avfall som produseres
  6. De fleste amerikanere er negative til kjernekraft
  7. Et amerikansk «Tsjernobyl» ville drept tusenvis av mennesker
  8. Radioaktivt avfall kan ikke transporteres på en trygg måte
  9. Brukt kjernebrensel er dødelig i 10 000 år
  10. Kjernekraft kan ikke redusere hvor avhengige vi er av olje

 

 

PS: Basert på enkelte av kommentarene som kom under videoen (på facebook - link) så tror jeg kanskje neste Sunniva svarer må bli en slags «There’s no such thing as a free lunch»-spesial...:)

 

1

 

Ukens formel kommer på søndag, og grunnen til det er rett og slett det at den siste uken har vært fryktelig travel, med å forberede leiligheten (jada, boring, med så mye mas om dette, still true, though) - på toppen av alt måtte jeg plutselig hive meg rundt og rydde kalenderen fri på torsdag og fredag for å filme med Telia. Og det er grunnen til at jeg ikke fikk til formelfredag på fredag, og at det kommer i dag istedetfor - please forgive me (og tusen tusen takk til de fine nuktek-studentene som syntes det var helt greit å flytte forelesningen sin fra fredag 10-12 til mandag 8-10, selv om det kjennes som om vi skal møtes alt for tidlig i morgen akkurat nå 😛 ) ♥

- oppskrift -

Ok! Ukens formel gikk jeg igjennom da jeg foreleste nukleær teknologi nå på onsdag, og det er formelen for tettheten av nøytroner i en reaktor. Nøytroner er jo veldig viktige, fordi det er de som får alt til å skje i reaktoren... Formelen ser sånn ut:

- hva det betyr -

n står for nøytroner - hvor mange man har. Først, på den venstre siden av er lik-tegnet står det n(t) (som man leser som n av t), som betyr at antall nøytroner kan komme til å forandre seg når tiden går - så det er altså ikke like mange nøytroner hele tiden. På høyre siden står det \(n_0\) (som man leser som n null), som betyr så mange nøytroner man har liksom til å begynne med.

k er kritikalitetsverdien til reaktoren, som var den jeg snakket om i forrige formelfredag.

1 er tallet 1;)

t er tid, og måles i sekunder (tid måles alltid i sekunder i fysikk-formler - som jeg nevnte i s=vt-innlegget).

l er gjennomsnittlig levetid for et nøytron - som her betyr hvor lang tid tar det fra et nøytron blir "født" i en fisjon til det er spist opp - enten i en kjerne som fisjonerer igjen, eller i en eller annen annen reaksjon, i en kjerne som ikke fisjonerer

 

- fremgangsmåte -

hvis k = 1 så spiller det ingen rolle hva t eller l er, for da blir det uansett \(e^0\) som er lik 1, og \(n(t)=n_0\) - dette betyr at antall nøytroner er konstant, hele tiden lik det det var da vi begynte. Som jo er det man ønsker 🙂

Men, hvis det er en bitte liten endring, feks at k blir 1.001 istedetfor 1 - hva kan det egentlig ha å si?

Hvis \(n_0\) er 1000 og l=0.084 sekunder (det er typisk sånn det er i en godt designet standard reaktor), og vi vil se hvor mange nøytroner det er etter ett sekund blir \(n(1) = 1000\cdot e^{ (1.001-1)\cdot\big(\frac{1}{0.084}\big)} = 1012.\)

Dette betyr at hvis reaktoren har en effekt på 1 megawatt, og det da er denne lille fornadringen i kritikalitet (k), så går effekten opp til 1.012 megawatt på ett sekund, og det er helt uproblematisk og fint og flott. Det er sånn skal det være en normal, godt designet reaktor...

I Tsjernobyl var ting litt annerledes; den var jo ikke så veldig godt designet (med mindre hovedmålet ditt var å produsere våpenplutonium, og sikkerheten til de som jobbet der ikke var så kjempeviktig - da var den KJEMPEBRA designet). I Tsjernobyl-reaktoren var det nemlig sånn at l ble ganske mye mindre enn 0.084 sekunder. Der var gjennomsnittlig levetid for nøytronene nemlig 0.0001 sekunder, og da blir ting litt annerledes: da øker nemlig antall nøytroner med ca 22000 ganger på ett sekund, og effekten går fra 1 megawatt til 22000 megawatt på samme tid. Ja, du gjetter riktig; den økningen er eksplosiv :/


Nå skal jeg bare tømme (det nesten tomme) vinglasset mitt, så er det kvelden på meg her i alle fall. Siden jeg skal forelese klokken 8 i morgen så holder det ikke bare å faktisk være oppe og på plass - jeg bør liksom være uthvilt og  i tillegg...hashtag foreleserliv, liksom.

God natt ♥

 

2

Today is a beautiful Tuesday here in Oslo, and I just have to say a little bit about the safety of a nuclear power plant! I want to share an excerpt of a text written by someone that knows more about this particular theme than I do - Gianni Petrangeli, who has written the textbook Nuclear Safety (I have highlighted some of the points):

"Is it possible to conclude that a nuclear power plant is safe and, if it is, what are the conditions which make this conclusion possible?
The answer to the first question is: 'Yes, it is possible'. 

The conditions for such a conclusion to be valid are:

  1. the plant has been built within a legal framework that provides for the regulation of nuclear activities and for the clear assignment of safety responsibilities
  2. the plant site has been chosen by a competent organization, following the stringent safety and radiation protection criteria internationally available
  3. the plant has been conceived, designed and built following the best internationally available criteria and standards important for safety and for radiation protection (with all financial means necessary to obtain an excellent result)
  4. the  whole process has been submitted to the surveillance of an independent control body, capable (as far as possible) of foreseeing the possible technical licensing problems before it's too late to solve them
  5. everyone involved in the construction, the control and the operation of the plant are permeated by a genuine safety culture
  6. everyone involved have been trained to the best professional standards with continuing professional development schemes
  7. operation is performed in connection with national and international organizations which have the aim of collecting and disseminating operating experience thoroughly and quickly
  8. the plant is operated within an industrial system with a sufficient reserve of electric power 
  9. working conditions for plant operators are conducive to solving problems, and the psychological atmosphere in the plant is marked by alacrity and by serenity at the same time"
----------------------------------------------------------------------------

When all of these nine criteria are met (I shortened some of them, so in the original text they are more comprehensive), then you can claim that a nuclear power plant is safe.

Was Chernobyl "safe"? NO, NOT AT ALL! I know for sure that Chernobyl broke the conditions, and definitely could not be concluded to be a "safe" plant.

Was Fukushima "safe"? To be honest, I'm actually not 100% sure of how well Fukushima met these 9 criteria...
The thing about the Fukushima accident was that it was caused by a "freak event" - a natural disaster that magnitude is very hard to foresee, since you can't foresee everything. If you could, none would have died from the earth quake and tsunami that hit Japan on the 11th of March 2011, but yet they did - but if you argue that since this natural disaster did happen, and therefore nuclear power isn't safe, you're really also arguing that Japan is an unsafe country to live in...
It's not like they din't foresee tsunamis on the coast of Japan, but they didn't expect them to be as big. So what if they had foreseen a 14 meter tsunami, and they were protected against that, but then a 15 meter tsunami hit them instead? Nothing is ever (100%) safe, and at some point you have to say this is as safe as it gets. Remember: it's always a piece of cake to say after something's happened that they should have done it differently...! 
But was Fukushima as safe as it gets? Maybe not. Maybe the plant site (point 2) wasn't 100% ideal, maybe the plant didn't have sufficient reserve of electric power (point 8). Can we then conclude that nuclear power isn't safe at all? No.

------------------------------------------------------------------------------

Have a fabulous, sunny day everyone! I'm going to get Alexandra in kindergarden very soon, and then we're going to get our nails done #motherdaughtertime <3


7

Since it was 30 years since the Chernobyl accident on Tuesday, I was thinking it would be a good idea with 10 facts related to that as a little "comeback" of Friday Facts (so sorry that I don't manage to make these facts every week, it's just that lately I've either been travelling, or really busy with my PhD, which I sort of have to prioritize sometimes 😉 ). Or, not just ten facts, but ten differences between the Chernobyl type RBMK reactor ("reaktor bolshoy moshchnosty kanalny", meaning high-power channel reactor), and the standard pressurized water reactor (PWR). 
Ready? 
Let's go!
  1. PWR is the most common type of reactor in the world operated in countries like USA,  Belgium, Brazil, China, Finland, France, Germany, India, Japan (the Fuksuhima reactor was not a PWR, though), Russia, Spain, and Sweden, and several more. The RBMK was a Soviet develloped design - only built in the former Soviet Union.
  2. the PWR uses water as both moderator (for slowing down all the neutrons from really high energies, to really low energy - which is what we want <3 ) and as cooling medium, but the RBMK uses graphite as moderator, and water as cooling medium. Normally we say that the PWR is light water (light water is what we normally just call "water", instead of heavy water) moderated and cooled, and the RBMK is graphite moderated and light water cooled.
  3. the RBMK was designed with a positive void coefficient; I'll don't go in detail on that now (if you want me to, I can make a separate blogpost about what this means), but in short it is the reason why the RBMK is unstable under certain conditions
  4. the tip of the control rods of the RBMK actually didn't control the reactor/absorb the neutrons -it was made out of graphite that speeds up the fission process, instead of a material that actually shuts it down
  5. the control rods of the RBMK could be withdrawn completely from the reactor - even if it wasn't allowed (no one should EVER be able to overrun safety systems, like it was done the night of the accident)
  6. it took almost half a minute to insert the control rods into the RBMK reactor; on a PWR it takes around a second or so
  7. a PWR needs fuel which is enriched to 5% uranium-235, but the RBMK only needed 2% - so it was economical with the fuel
  8. the RBMK could have its fuel changed while it was running. This, together with the low enrichment (no 7) made it ideal as a producer of weapons plutonium 
  9. a PWR is passively safe, but the RBMK definitely wasn't
  10. the Chernobyl reactor didn't have any outer barrier; meaning the reactor was placed more or less in a warehouse rather than a full containment building. Therefore, when the reactor actually exploded, the radioactive inside of it could get out, and fresh air (oxygen...!) could get in, making a strong fire that lasted for days

These are just the first ten big differences I could think of, but there are even more. 
When I, or other nuclear scientists, say that Chernobyl could never happen in a modern, Western reactor, it's not because we just don't want to see reality or something silly like that, but it's because of these facts listet above - which makes that accident physically impossible in, for example a PWR...!
testing of reactor grade concrete - the concrete stays intact, as the plane is just disintegrated (plane vs concrete: plane 0, concrete 1)
PS: There are still some RBMKs operating in the world today, but major modifications have been made to these reactors.

4

På tirsdag var jeg og snakket jeg for NFFJ (norske forskningsjournalister), på deres årsmøte. Det  var veldig hyggelig å bli invitert, og å snakke om mitt forhold til forskningsformidling; hvorfor jeg velger å bruke så mye tid på det, til tross for at jeg vet at det på mange måter er "å skyte meg selv i foten" dersom jeg ønsker å fortsette med forskning i akademia (mitt døgn har heller ikke mer enn 24 timer, og hvis jeg bruker en stor andel av den tilgjengelige tiden på noe som ikke er forskning blir det naturlig nok mindre tid til forskning, og dermed mindre forskning på CVen min, som er den som vil avgjøre skjebnen i akademia 😛 ), og hvordan jeg gjør det (rosablogg om kjernefysikk og forksning og sånn er liksom ikke helt standard). I denne sammenhengen fortalte jeg selvsagt "historien" bak bloggen. I den historien spiller Fukushima-ulykken en stor rolle, siden det var da jeg for første gang virkelig ble kastet inn i det å være en fagperson som kunne noe om et tema som plutselig ble veldig aktuelt.
For 3 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om det jeg mener var et strålehysteri angående Fukushima, og siden det var 5 år siden ulykken forrige fredag har jeg lyst til å dele teksten min her - den gjelder fremdeles, og jeg er stolt av den.

Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk tid til å gjøre mer av denne typen formidling, men nå om dagen brukes tiden på phd, blogg, og foredrag (og noen ganger radio) - håper veldig at jeg skal få skrevet mer i feks Aftenposten når jeg bare blir ferdig med denne avhandlingen min!
Ok, here goes:

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.
Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.
Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og strålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
PS: Siste setning var egentlig "...å skrive dommedagsprofetier i klikkhoringas tjeneste", og min opprinnelige tittel var "Frykt og avsky i Fukushima" 😉

6

Happy Monday peeps, hope you all had a great weekend <3
I have to start this day with a blogpost I started on Friday, but unfortunately didn't have time to finish...:/ Friday was March 11 - marking the five year anniversary of the Fukushima accident. 
This accident is actually more or less the reason why I started blogging, and to really care about outreach of science. I saw how scared people were, even here in Norway, and my "medicine" to that are facts and knowledge. (This is also the way I tried to "comfort" my mother when she had radiation treatment; telling her everything I knew about radiation and doses and biological effects and so on... Don't know if it really helped for her, but it "helped" for me, since it was the only thing I could do.)

So I wanted to give you ten facts about Fukushima on Friday, but instead you'll get it now:
  1. On the 11th of March, 2011, Japan was struck by a "triple catastrophe": massive earthquake (9 on the Richter scale) that lead to an enormous tsunami, that both lead to the accident at the Fukushima nuclear power plant (NPP)
  2. The Fukushima NPP reacted exactly as it was supposed to during an earthquake: the control-rods went into the reactor and shut it all down (stopped all the fission reactions in the fuel) - it was actually what you could call a "flawless automatic shutdown"
  3. When a reactor is shut down, with all the control- and scram-rods inside it, it can't start again - so there is no (and it wasn't) danger for a chain reaction out of control (which is what happened in Chernobyl - an accident extremely different from this accident), but you still have all the fuel, which is radioactive, inside the reactor and this needs to be cooled. Even though the chain reaction has stopped, and heat caused by radioactivity isn't a big factor compared the hat that actually comes from fission (around 10% of the total), it's still more than enough that it will be extremely hot if it isn't continuously cooled properly.
  4. To cool something you need a medium that can carry away the heat, like water, and you need that medium/water to flow. After the earthquake and the shutdown of the reactor, this wasn't a problem, since there were diesel generators that came online and operated the coolant pumps - so that water was flowing and cooling and doing it's job.
  5. So part one of the triple catastrophe was the earthquake (and it killed a lot of people), but then the tsunami came (and it killed a lot of people), as part number two, and it immediately caused part three of the accident; wiping out the diesel generators. After this there were only some backup batteries, but they didn't last for long, and then there were no more cooling pumps, and in my opinion this is when the real problem at Fukushima started. 
  6. No pumps = no flow of cooling medium/water = no cooling anymore = fuel rods heat. In nuclear engineering language this is called a  loss-of-flow accident (short: LOFA), a little bit similar to the accident at Three Mile Island in 1979.
  7. Since the fuel rods are radioactive they produce heat, and since there are no cooling, they become extremely hot; and if the water then comes in contact with the zirconium cladding of the fuel (which it did), free hydrogen is produced from the water (there is a lot of hydrogen in water). 
  8. Hydrogen is an explosive gas, and when it came out of the reactor tank it exploded. Such an explosion is definitely not a good sign, but I believe it looks even worse for some than it actually was... This was NOT a nuclear explosion. What blew up was NOT the reactor tank, but the building around it. 
  9. Since it became so hot inside the reactor, the fuel melted (which is what we call a melt-down), and then radioactive materials were released from the inside of the fuel to the water (normally, there are no radioactive materials in the cooling water that flows around the fuel rods).
  10. No one died of radiation from Fukushima.

I realise it's impossible to only give 10 facts about this accident, and I will continue very soon (Friday perhaps....? 😉 ). 
Now it's time to prepare for a talk I'm giving tomorrow, for a small bunch of science journalists, then I have to look at my actual PhD thesis - which is on the plan this week...

Only nine days left to christmas. No christmas shopping for me yet; I'm spending all of today and tomorrow and Thursday writing writing and writing - I. WANT. TO. GET. A. REAL. DRAFT. OF. MY. PAPER. BEFORE. CHRISTMAS. - but maybe there'll be time for some christmas preparations on Friday...:)
Some of you probably still have an exam (or two?!?) left, and to all of you: A big good luck! I'm at the University Library right now, and from the number of people here, there are obviously a lot of students that are not finished with their exams just yet.
Since it's the 15th today, there are two things from nuclear history I want to share:

1) On this day, in 2000, the reactor number 3 of the Chernobyl nuclear power plant was shut down for good. Yes, you got it right; Chernobyl wasn't closed after the accident in 1986 - the reactor number 4, where the accident happened, was of course shut down (it was completely destroyed), but the other reactors continued to operate. Reactor number 1 ran until 1997, number 2 until 1991, and number 3 until 15th of December 2000. (Read more about the shutdown of the Chernobyl NPP HERE)



2) Today is also the birthday of Henri Bequerel - the discoverer (together with Marie and Pierre Curie) of radioactivity. He got the Nobel Prize in physics for this discovery, in 1903, just five years before he died. It was just an accident that he, in 1897, actually discovered that uranium salts emit some kind of radiation - a penetrating type of radiation that could be registered on a photographic plate. Bequerel wanted to, and first thought that he was studying a type of X-rays, but the radiation that came from the uranium salts turned out to be the new phenomenon called radioactivity 🙂 (If was actually spontanious radioactivity that he discovered; radioactivity can also be induced - if a material is bombarded with for example neutrons it can become radioactive, and this discovery was done by Irène Curie and Frédéric Joliot-Cuire.





3

Altså, det er bare såååå sinnsyyykt mye rimsopp i skogen nå...! I dag var Alexandra, Joachim, Lise og jeg en tur ved Sognsvann for å se om vi fant noe sopp: Vi gikk typ ti minutter fra kiosken ved Sognsvann (siden vi var sammen med Alexandra, tenkte vi at det ble masete å gå for langt) - men regnet da ikke egentlig med å finne noe spiselig sopp. Vi tok feil. Vi fant. Så. Mye. (Hadde ikke vekt da vi kom hjem til Rose-slottet, men da Joachim veide den rensede soppen da han kom hjem var det 3.55 kg rimsopp, pluss 170 gram andre ting - noe ble også igjen her hos Alexandra og meg.) Vi plukket sikkert aktivt i kun en time...
Det var det også andre som gjorde, og jeg overhørte en som sa noe sånn som at "åååh, bare jeg kunne spise mye av dette, men man skal vel ikke spise mer enn et måltid i uken". Det er når jeg hører den typen utsagn at jeg blir trist 🙁 Jeg skjønte jo hva hun antageligvis siktet til - radioaktivitet i sopp; så jeg sa til henne at jeg hadde hørt hva hun sa og at hun kunne spise soppen med god samvittighet 🙂

Sånt blir jeg bare så oppgitt og irritert av - altså, ikke at hun tror, og sier det hun gjør - men at hun har fått servert informasjon som gjør at hun er redd for å spise soppen hun finner i skogen 🙁

Saken er jo den at Norge ble "hardt rammet" av nedfallet etter Tsjernobylulykken for 28 år siden, og det regnet ned stoffer som feks cesium. Cesium-137 har en halveringstid på 30 år, så det betyr jo at nå er det ca halvparten så mye cesium-137 i norsk natur som det var i 1986. Så er det også sånn at cesium tas opp i sopp, og spesielt i noen sopparter - som feks rimsopp; så det blir mer cesium (radioaktivt eller ikke radioaktivt - det spiller ingen rolle) i rimsopp enn feks kantareller. På denne måten blir soppen (både rimsopp og kantarell og andre - men rimsoppen mer enn de fleste andre) radioaktiv. Eller, dvs, mer radioaktiv enn det den allerede er, da - for den er jo radioaktiv også uten å ha tatt opp radioaktivt cesium; sånn som vi feks er radioaktive uansett hva vi har fått i oss - det er jo rett og seltt helt naturlig 😉
Uansett: for det første så var det ikke Oslo som fikk noe særlig av det nedfallet i april 1986 (det regnet ned mest over Nord-Trøndelag, Oppland og Hedmark), og for det andre så er det allikevel snakk om SMÅ mengder. Med den kunnskapen jeg har ville det faktisk ikke en gang falle med inn å tenke på at jeg ikke skulle spise rimsopp (eller at jeg måtte passe meg, og spise små mengder av det) selv om den var plukket på i Nord-Trøndelag, eller hvor det nå regnet ned mest cesium.
Seriøst: gå ut i skogen, plukk sopp og spis så mye du vil <3<3<3

2

God morgen fra Rose-slottet! Jeg er ENDELIG hjemme hos meg selv igjen etter nesten to uker vekk; Tokyo og Tromsø, og det var sååå deilig å hente A i barnehagen i går, dra hjem til oss selv, sette på nye filmer som hun hadde ønsket seg, og sitte sammen og spise pannekaker <3
Jeg var helt utkjørt i går, og vi sovnet faktisk sammen i sengen min, før klokken åtte - haha - men resultatet er selvsagt at jeg spratt opp klokken 5 i dag - 100% uthvilt - og dermed kunne jeg starte dagen superrolig, med en stor kopp te og titting på noen av bildene fra Japan.
Et av de store øyeblikkene (Hiroshima var aller størst) for meg var da vi ved en tilfeldighet havnet på en slags robot-utstilling, da vi egentlig skulle til toppen av SkyTree og filme Tokyo-utsikt, men gikk litt feil, og oppdaget dessuten at vi var for sent ute til å komme oss til toppen den dagen. Utstillingen virket først ganske kjedelig, helt til jeg begynte å lese litt nøyere om hva det var jeg egentlig sto og så på...for denne roboten ser kanskje ikke så tøff ut, men da jeg skjønte at dette var en robot som bel utviklet og brukt på Fukushima-kraftverket, ble jeg helt vill og jeg løp ut til Julie og Johann som sto ute og filmet akkurat da, og ropte "Julie, Julie, Julie - Nukushima Fuklear Power Plant - eeeh, Fukushima Fukushima!", og skremte dermed vettet av Julie 😛
Rosemary  Rescue Robot

vi kom oss aldri opp i SkyTree - men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre 😉
Ute skinner heldigvis solen, og det er ikke spor av snø (sjokk i går; fra deilig sommertemperatur i Tokyo, til bare så vidt varmegrader og SNØ i Tromsø), og nå er det påkledning av liten og stor før det bærere opp til Blindern og møter og forberedelse av foredrag i Fredrikstad i morgen. Håper alle får en deilig, strålende (både ioniserende og ikke-ioniserende) onsdag <3<3<3