Fredag for halvannen uke siden dro jeg til Lysaker for å være gjest hos Dag Rustad og Jens Christian Bang, og Digitaliseringspådden. Det var faktisk da jeg var på vei dit at jeg ble oppringt av journalisten som bare ville ha noen korte kommentarer rundt kjernekraft, som jo endte med saken som nå flere tror at jeg skrev - vi snakket så lenge (og fint) sammen, at jeg til slutt måtte si at jeg måtte rekke en innspillingsavtale, og ikke kunne prate lenger. Det virket heldigvis som om han hadde fått det han trengte 😉
Men, altså, det var fine Beathe Due (som er pro-rektor på Noroff) som anbefalte meg som gjest i podcasten, og det er jo en ære både det å bli anbefalt OG at gutta faktisk tok anbefalingen! Så da ble det altså jeg som fikk skravle om kjernefysikk (og annen fysikk), kjernekraft, thorium, HBO-serien Chernobyl, skole og læring, og ikke minst, digitalisering (det forferdelige uttrykket). Vi hadde det så utrolig hyggelig der i studio, så tiden gikk jo bare alt for fort, og jeg følte at det var så mye jeg ville si rundt digitalisering ("digital og digitull") som jeg aldri kom til... Allikevel, jeg tror i alle fall jeg fikk igjennom dette poenget:
Når politikere proklamerer at Vi skal bli best i verden på digitalisering, så må responsen være noe á la Hva mener du, egentlig?
Håper du vil høre episoden (og ignorere at av de 40+ bildene som ble tatt i studio den dagen, så valgte gutta ut det styggeste - av meg i alle fall)
Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.
Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?
Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...
På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:
For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.
Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.
Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...
En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!
Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.
Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.
Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...
ALLE TAPER!
Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.
Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.
I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️
Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:
The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.
Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.
Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.
Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...
Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...
Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?
Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!
Jeg er fysikerfruemannen, Anders (eller Andreas som svært mange allikevel klarer å kalle meg). Han hun er gift med. Sunniva og jeg har snakket mange ganger om at jeg skal skrive gjesteblogg om forskjellige ting jeg synes er spennende. Jeg er også fysiker, og tok en doktorgrad fra 2014 til 2018. Store deler av tiden gikk med på programmering, som har tatt meg videre til den jobben jeg har i dag: Programmerer i Cognite.
Cognite er et selskap som tar inn store mengder data (sensorverdier fra oljeplattformer, PDF-dokumenter, bilder, video osv). Vi analyserer dataene med avanserte algoritmer (maskinlæring/kunstig intelligens og bildeanalyse), som vi så kan bruke til å ta gode avgjørelser på ting.
Jeg har knapt drevet noe med maskinlæring/kunstig intelligens selv, men synes det er veldig spennende! Da Sunniva og jeg var på bryllupsreise kom jeg på at jeg hadde lest en bloggpost om nevrale nett. Et nevralt nett er et slags dataprogram som får inn for eksempel bilder, tekst eller tall, og spytter ut noe annet. Programmet er skrevet (kodet) på en sånn måte at den stadig blir bedre på det den skal spytte ut - maskinen (eller pgrogrammet) lærer, altså 🙂 Man kan man bruke et nevralt nett til å gjenkjenne ting (hunder og katter) fra bilder, slik som her:
Dette er kjempeviktig for blant annet selvkjørende biler, der det å vite hva som er biler, mennesker, lyktestolper og midtrabatter er helt avgjørende for å klare å kjøre trygt.
Nevrale nett kan også brukes til noe helt annet. I den bloggposten jeg nevnte over brukte forfatteren et nevralt nett til å generere tekst som likner på Shakespeare. Her er et eksempel:
TIMON: Stay, and the sere hath dangerous, Too grace: a sail, the breath of knees, broke deeds Would do thy husband and alack to speak, And pluck their men at thy abroad doth go. CASSIUS: And in desire, And call'd me ballant Cassius.
BARDOLPH: Tost in it, what then take your madder?
Jeg er ingen Shakespeare-ekspert, men i mine øyne er dette absolutt samme stil! Et nevralt nett må trenes opp før man får ut noe fornuftig (evt "fornuftig"). Trening betyr at man kjører dataprogrammet (det nevrale nettet) som får vite hva som er riktig svar på en gitt input. I eksempelet med katter og hunder holder det å ha veldig mange bilder, der noen har kategorisert bildene og sagt "dette er en hund", "dette er en katt" osv. Da vil dataprogrammet kunne tilpasse seg og lære hva som er riktig - slik vi mennesker lærer fra vi er små (og hele livet!)
Det nevrale nettet som genererer tekst fungerer slik at, basert på de siste 20 bokstavene i en tekst, så skal det komme med neste tegn / bokstav. Før man har trent det noe som helst kommer det tilfeldig tekst ut (nettet kan jo ikke engelsk), men etter å stadig bli korrigert med fasiten - tekst fra Shakespeare - så forstår det sammenhenger som at etter bokstavene "where" er det store sjanser for at det kommer et mellomrom. Etterhvert lærer det nok til å skrive tekst som ofte er korrekt engelsk (ord for ord, og litt grammatikk) som minner om orginalen, men er fullstendig uten innhold!
Koden til dette dataprogrammet ligger åpent tilgjengelig for alle, med (en ganske komplisert) bruksanvisning om hvordan man kjører den. På bryllupsreisen begynte vi å tenke ut hva slags store mengder tekst vi har tilgjengelig på norsk... Vi var innom idéer som nyhetsartikler fra norske medier, og norske lover, før vi kom på at Sunniva har jo skrevet en stor mengde tekst på bloggen sin de siste årene! Det hadde jo vært utrolig morsomt å trene det nevrale nettet med tekst fra Sunniva, og prøve å få det til å skrive bloggposter i Sunniva-stil.
Gjennom et par flasker med bobler i Thailand stod laptopen og tilpasset det nevrale nettet med flere år med tekst fra denne bloggen som fasit. I et senere innlegg skal jeg forklare litt mer hvordan vi faktsik fikk hentet all teksten fra bloggen, og kjørt koden for å generere tekst, men her er et eksempel vi fikk etter en god del trening:
Så hva har vært veldig mye mer (det produseres dermed på den ene runnen, og det blir jo forresten ikke å snakke for andre som er jo til, og det er alltid liggert av forskningen, men dette var ha til alle ting(du kan også tro). Hadde fått blir disputaslattene :D Norges 5 minutter - det er sant jeg eller noen har, men jeg spør jo en lære listen - noe om at du fant jeg har sagt at andre lenger sol også - her er blitt litt ekstra udtaans kveld, må få lov tidskan dere få til å starte…hvis du leste ønsker å anga mene strengt tatt de må utt ønske frem, da, som var altså på et foredraget her: Ja, endringer jeg kan se. Men det har jeg jo ikke død, før det er snakk om programmering - eller er dermed på engelsk (jeg har natt videre smilte temaet; når jeg spiser ELDED Som vanligvis har faktisk derfor tre hung ;)
Puh, endelig ferdig med konsertdag nummer 1! Det vil si; i løpet av dagen har vi hatt to skolekonserter og én Equinor-ansatt familiekonsert. Det betyr igjen at vi har spilt Beethoven og snakket om Steve Jobs og programmering for ca 2000 barn i dag. Og det har gått veldig bra, om jeg skal si det selv... Og det må jeg jo nesten, siden dette er min blogg, og de fleste (ingen?) av leserne mine ikke ikke har vært på Konserthuset i Stavanager i dag 😉
Det er jo litt utfrodrenede å sette opp et program som skal fungere ca like bra for 5.-klassingene som for 10.klassingene, pluss de der i mellom. Men jeg tror vi har fått det til!
Jeg fikk spørsmål om å si litt mer om det med vitenskap og kunst, så nå som jeg endelig (!) er tilbake på hotellet, og debriefer i hodet mitt, føles det fint å skrive ut hva vi gjør: LYDO er en konsert/realfagstime som Stavanger Symfoniorkester (SSO) gjør hvert år, for 6(?) gang i år - initiert (tror jeg) av Equinor, som er hovedsponsoren til SSO. I år var hovedtemaet programmering. Målet er at elevene skal lære litt om programmering, kanskje noe fysikk (altså, jeg er fysiker, og jeg later ALDRI som noe annet ♥), og få en kulturell opplevelse. Bjørn, som er dirigenten, og jeg fant tidlig ut at vi hadde lyst til å kjøre på med Beethoven som en rød tråd - gå all in, og ikke undervurdere barna som publikum. De "tåler" faktisk veldig bra å sitte og lytte til utdrag av Skjebnesymfonien med mer! Selvsagt var vi litt nervøse for om det skulle funke, men det gjorde det - de satt for det meste som tente lys igjennom hele konserten/forestillingen, og det er så fint, og jeg blir så rørt 😀
Det jeg har gjort på den "faglige siden" er å prøve å avmystifisere dette med programmering litt; slengt opp et noteark, og ved siden av en side programkode, og så sett på likhetene. I musikken er det komponisten som skriver musikken i musikkspråket - noter, dirigenten tolker notene og dirigerer orkesteret, som dermed kan spille musikken. Et dataprogram skrives av programmereren i programkode, kompilatoren tolker denne, og "dirigerer" datamaskinen som kan kjøre programmet.
Så er jo sånne "logiske krav" et viktig konsept i programmering: HVIS x skjer, så skal programmet gjøre ditt, ELLERS skal programmet gjøre datt, og sånn deles verden opp i hva programmet skal gjøre eller ikke gjøre, for å sortere bokstaver eller tall eller ord eller hva nå enn. Men så er det jo sånn i musikken også: HVIS notene er kodet med spesielle tegn - streker eller prikker eller andre ting - skal det spilles på en spesiell måte, ELLERS skal de spilles helt plain. Så da kommer trombonisten frem og illustrerer, og vi lærer både om programmering/logikk, OG klassisk note-lære (er det det det heter? 😛 ).
Så er det konseptet LOOPS, og at programmer kan omprogrammeres, og vi kan legge inn TESTER: Og her ber jeg orkestere loope Beethovens 5. symfoni så lenge jeg går rundt på scenen - helt til jeg setter meg ned - og det er jo gøy, pluss at jeg håper publikum husker at det med at ting kan gjentas mange ganger er en greie med datamskiner. For en viktig grunn til at man programmerer er jo at man kan gjenta noe VELDIG mange ganger, VELDIG fort - og på det omårdet kommer jo vi mennesker aldri til å være i nærheten av å slå en datamaskin, og derfor er det litt vitkig at vi vet hva en datamaskin er god på, så vi ikke ved et uhell plutselig prøver å "konkurrere" mot datamaskinen. Så er jo spørsmålet: Hva skal mennesker være gode på, da? Jeg oppsummerer det med at vi må være kreative, stille (gode) spørsmål, kritiske, også må vi kunne utnytte den kraften og de mulighetene som ligger i datamaskinen, sammen med kreativiteten ♥ (Apropos det med kreativitet: Ikke kom med en sånn "alle tøyselinjer som musikk, dans, drama og sånt tull må bare legges ned, ass" - jeg hadde i alle fall aldri holdt på med det jeg gjør hvis jeg ikke også hadde drevet med ballett...)
Så får jeg SSO til å spille helt mekanisk (fremdeles Beethoven), uten noen som helst følelser eller egen tolkning av notene - for det er jo nettopp et poeng med dataprogrammer, at de gir NØYAKTIG samme resultat uansett om det kjøres på MAC, PC, iPhone, Android... Mens et orkester/dirigent legger jo (vanligvis) følelser og seg selv i musikken når den spilles - stikk motsatt av sånn et program/datamaskin virker. Så det er jo åpenbart forskjeller på musikk og programmering 😀 Det er veldig gøy å få et symfoniorkester til å spille så å si 100% mekanisk og stivt, og så gjør de selvsagt også kontrasten, MED masse følelser og tolkning. Og musikken høres jo helt død ut når det er mekanisk, og så får man lyst til å reise seg og juble og danse når den spilles med innlevelse (jeg får i alle fall lys til det, da).
5. til 7. klasse har vært med på en utrolig fin elevkonkurranse, der de har brukt LEGO til å kode musikk, på et LEGO-brett. Størrelse på koossen bestemmer lengde på noten, høyden på y-aksen på brettet bestemmer høyden på noten (C-dur skala), og bortover langs x-aksen går takten. Vinnerklassen er med på hver eneste konsert, og kommer opp på scenen og spiller stykket sitt sammen med SSO. Og jeg får virkelig helt frysninger av det - det ER. SÅ. FINT!
Så, det er noen av de tingene vi har fått til i dag. Nå er jeg sliten, tom i hodet, men fornøyd. Skal sove veldig snart, så jeg våkner 100% uthvilt for 3 nye konserter i morgen. Og så er det plutselig over, og jeg må fokuserer på foredrag om tungvann til helgen istedetfor...#foredragsliv 🙂
Hei dere, jeg tenkte jeg nesten må gi et lite livstegn fra meg... Jeg er i Stavanger denne uken - kom søndag kveld, og blir til fredag morgen - og så langt så har det gått i ett siden jeg gikk av flyet søndag kveld. Grunnen til at jeg er her nesten hele uken er at jeg leder LYDO 2019, som er Stavanger Symfoniorkester sin store skolekonsert, der jeg har laget (ikke alene, selvsagt, men sammen med Bjørn dirigent og Ingvild produsent) en konsert/kodetime for elever fra 5. til 10. klasse. 3000 stykker skal vi prate og spille for i løpet av de neste to dagene.
Jeg er faktisk superstolt over det vi har laget; der vi kommer til å gi elevene en kulturell opplevelse, med blant annet Beethoven som en rød tråd, og der vi skal sammenlikne musikk og programmering, vi (eh, jeg 😉 ) skal "omprogrammere" en liten snutt av Skjebnesymfonien (de må loope så lenge jeg går rundt på scenen 😀 ), orkesteret skal spille nesten uten friksjon, og et annet sted helt mekanisk uten noen følelser (poenget er at der vi ønsker at et dataprogram skal gi NØYAKTIG samme resultat hver eneste gang, uansett hvilket operativsystem eller device, så er jo målet at et orkester lever seg inn i det de gjør og leverer med følelser og tolkning - den mekainske, døde spillingen blir mer som et program funker 🙂 ). Tromme-Kurt skal improviserer "lyden av programmering", og ikke minst så er det en elevkonkurranse som er helt fantastisk (den har jeg ikke hatt noe med å gjøre).
Det var noen som lurte på hva greia med barna som satt og spilte musikk på storyen min på Instagram i går, og det var vinnerne av denne elevkonkurransen. Konkurransen gikk ut på at klassen skal programmere/komponere et musikkstykke med LEGO, og vinnerne (som går i 6. klasse og er supersøte) får spille stykket sitt sammen med hele Stavanger Symfoniorkester. I tillegg har det de laget blitt skrevet ut for hele orkesteret, så det blir bare fantastisk - helt klart et av høydepunktene i morgen ♥
Nå ligger det 13 A4-ark ved siden av meg, som er klare for å klippes og limes til konfransiernotatkort for morgendagen, så det er bare å legge vekk MACen, og sette i gang. Snakkes!
Haha, ja, du leste riktig: Jeg har signert en kontrakt med Stavanger Symfoniorkester (SSO), der jeg er omtalt som kunstneren. Jeg skal jo selvsagt være meg (det blir veldig vanskelig å være noen andre, liksom 😉 ), og gjøre det jeg kan best - som kanskje ikke egentlig er på være kunstner, men denne ganger får jeg altså lov til å lage noe mer enn "bare" et foredrag, sammen med dirigent Bjørn og SSO. På engelsk har man jo begrepet Arts & Science, og det er liksom ikke noe rart at kunsten og vitenskapen kan gå hånd i hånd, men det er ikke så vanlig med det begrepet her i Norge... Nå er det vel nettopp det jeg skal få lov til å være med på, og vi driver og lager en konsert/programmeringstime/foredrag som skal fremføres for en hel haug med ungdomsskoleelever i begynnelsen av februar 😀
Akkurat nå er vi der at vi driver og setter opp hva vi skal spille og hvordan det skal spilles, og hvordan vi kan forklare programmering med musikk, og hvordan vi kan omprogrammere musikken (som kunstner skal jeg altså få lov til å gjøre om på Skjebnesymfonien 😀 ), hvordan det er så mye som er likt - men også selvfølgelig en del ting som er ulikt. Når du hører et orkester så vil du gjerne at de/dirgenten skal legge følelser og gi av seg selv i det som spilles, selv om notene forteller den nøyaktige oppskriften på det som skal gjøres, mens når du kjører et dataprogram så vil du absolutt IKKE at datamaskinen/mobilen skal legge på sitt eget "krydder"...2+7 burde ALLTID bli 9, liksom. Det blir selvsagt også friksjon og atomer og termofysikk, og jeg er bare veldig spent på dette prosjektet ♥
Så jeg syns det er stas, da - det må jo være lov å si? Det er på en måte noe i det med den gamle drømmen om å stå på scenen, fra jeg danset ballett da jeg var tenåring, og frem til nå som ringen på et vis sluttes... Jeg er skikkelig stolt over at SSO vil ha meg med på dette, og så håper jeg virkelig at vi klarer å lage en helhet sammen, ikke bare at jeg sier noen ting, og spiller orkesteret noe greier, og så sier jeg noen ting igjen - men at det virkelig henger sammen, og blir en total!
I dag startet jeg dagen i møte med Bjørn (som altså er dirigenten), og Jo (som er matematiker og sånn), og vi fikk liksom "satt" mesteparten av konserten - bestemte hvilken musikk som skulle spilles når, hvor mye som skal spilles av de forskjellige, og hva som egner seg for at jeg kan "programmere" ("hvis jeg gjør dette så gjør orkesteret dette, hvis ikke så gjør de..." osv 🙂 ). Det er absolutt mye igjen før vi sitter med et ferdig produkt, men det er en ordentlig god følelse å begynne å se "skjelettet" av det prosjektet man holder på med. Dessuten er det skikkelig bra når man møter mennesker som man bare jobber bra sammen med...det er jo aldri noen garanti for at man har en god kjemi med noen, og når man plutselig skal gjøre en sånn stor greie sammen (både lage hele konserten, og fremføre den flere ganger over to dager) så er det gøy når kjemien er god! Litt dumt hvis dirigenten og jeg bare ikke matchet, liksom 😛
Det er litt mye tanker rundt dette med programmering i hodet mitt om dagen, og spesielt hvordan dette kan bli noe for alle, og ikke bare en slags "nerde-elite" (kan man si det, eller er det stygt i alle retninger? Det er i alle fall ikke ment stygt...). Jeg var jo veldig forkjemper for at programmering må inn i skolen da jeg var med og jobbet med kjerneelementene i fagene i skolen, og det er et tema som altså opptar meg mer og mer. Jeg er også så heldig at jeg får lov til å jobbe med dette i forskjellige sammenhenger nå om dagen; med workshop for voksne som aldri har programmert før, fredag denne uken skal jeg snakke for alle realfagslærerne på videregående på Nedre Romerike om realfag og programmering, og i februar skal jeg gjøre en utrolig spennende jobb sammen med Stavanger Symfoniorkester, om programmering og musikk ♥
Det høres kanskje rart ut at musikk og programmering er noe som passer sammen, men jo mer jeg tenker på det, desto mer gir det mening. For noter er jo et språk, akkurat som Python eller de andre programmeringsspråkene er språk, og jeg tror at har du aldri programmert før, så er noter faktisk et godt bilde på hvordan programkoden i et program funker:
Feks, et program leses fra toppen, linje for linje, nedover, i NØYAKTIG den rekkefølgen det står. Og akkurat som noter er et språk for musikk så leses både programkoden og musikkoden (aka notene ;)) fra toppen og nedover, og alle "operasjoner" utføres i den rekkfølgen den står. Først linje 1, så linje 2, osv. Rekkefølgen er ekstremt viktig, både i noter og programkode.
Hvis du hadde noter for et stykke der det står på toppen: For fiolon, trompet og piano, og så plutselig, midt inni står det harpen spiller følgende..., så ville du stoppet opp og blitt ganske forvirret. Så står det kanskje på nest siste side at det også skulle være med harpe. Da funker det ikke - du må starte med å si hva som skal være med, så man vet det før man setter i gang med selve stykket/programmet.
Jeg tror spesielt dette med rekkefølge er viktig å tenke på, for det er typisk at programkoden ikke funker fordi ting kommer i feil rekkefølge - litt sånn som med eksempelet med harpe; man må definere at harpen er et instrument som skal være med først, før man kan si hva harpen skal gjøre. Men når man sitter der og programmerer er det ofte at man ikke får det med rekkefølge til, eller kanskje bare ikke forteller at det skal være med harper (eller hva nå enn) i det hele tatt...og så er jo selvsagt problemet med en datamskin at den er som verdens staeste (og dummeste?) person; hvis ting ikke står nøyaktig riktig så blir den bare helt sånn nei, nå skjønner jeg INGENTING, dette gidder jeg faktisk ikke å være med på! En dirigent ville kanskje ha stusset, og lest videre i notene, og så funnet ut av hva som var galt, og rettet opp i det, men datamskine går rett i klikk, og legger seg i fosterstilling i det øyeblikket ting ikke er logisk mer - så det er altså viktig å få ting i riktig rekkefølge 😉
I morgen tidlig skal jeg møte Stavanger Symfoniorkester (ikke hele orkesteret, men dirigent pluss en del andre, fine folk), og forhåpentligvis kommer vi et langt stykke på vei i hva innholdet i "programmeringskonserten" i februar blir. Jeg krysser alt jeg har for at det skal bli veldig bra, og det er en skikkelig utfording, og dét liker jeg ♥
Ellers var jeg på Blindern i dag, og hadde kaffe med Eli, som er professor i biofysikk, og den første som lærte meg noe fornuftig om stråling og radioaktivitet noen gang. For det som begynner å bli alt for mange år siden nå...:P Det var SÅ hyggelig, og plutselig hadde vi sittet og skravlet non-stop i 3 timer; snakket om stråling, doktorgradsavhandlingen min, hvorfor jeg sluttet på UiO, #metoo, Tsjernobyl, og jod-tabletter. Blant annet.
Eli var forresten enig i min "analyse" om at det virker mer eller mindre "hysterisk" med jod-tabletter for nordmenn generelt, og kunne heller ikke se for seg noen situasjon der det ble SÅ akutt at man er nødt til å ha dette hjemme. Tsjernobyl er jo den desidert verste kjernekraftulykken vi har hatt noen gang, og det regnet faktisk ned radioaktive stoffer over Norge (blant annet radioaktivt jod) etter denne, men det har ikke vært noen økning i skjoldbruskkjertelkreft som kan knyttes til denne ulykken allikevel. I områdene rundt Tsjernobyl, i Ukraina og Hviterussland hadde jo folk stor mangel på jod i utgangspunktet - noe som gjorde dem veldig utsatt for det radioaktive jodet, og jeg syns fremdeles vi burde begynne i den enden som handler om at vi får i oss nok jod gjennom maten vi spiser. Allikevel vil jeg ikke anbefale folk å ikke følge myndighetens råd, for generelt syns jeg det er en god idé å høre på det myndigheten sier; jeg bare gjør det samtidig klart hva jeg personlig gjør i akkurat denne situasjonen 😉
Alexandra ropte på meg og ba meg ta bilde av henne og Panter i kveld - fineste ♥
Jeg har lyst til å si litt mer om dette med programmering, for det er et tema jeg blir mer og mer opptatt av, og tror det er viktigere og viktigere at alle (de fleste) kan litt om. En ting er jo selvsagt at jeg mener dette må inn i skolen - noe som nå også skjer (yeay!), men hva med alle de av oss som ikke lærte dette på skolen, og spesielt de som ikke har tatt et studium der de har lært om programmering? Det er dere som føler dere truffet av akkurat den beskrivelsen jeg har lyst til å snakke til nå ♥ ...og som er interessert i programmering, da, selvsagt 😉 For mitt inntrykk er at det er mange av dere som er ordentlig nysgjerrig på programmering og hva som ligger bak i datamaskinen, og som gjerne vil lære mer. Så sitter man der med datamaskine sin, da, og tenker liksom men hva gjør jeg, egentlig?!? Hvordan kommer jeg i gang...skal jeg åpne et Word-dokument eller hva?
Til det siste spørsmål: Nei, du skal ikke åpne Word. Faktisk, for å komme i gang så raskt som overhodet mulig, anbefaler jeg å gjøre det on-line, i nettleseren. så slipper man å laste ned og insallere ting - som jeg mener blir en ekstra terskel. Ja, du burde det på sikt, men du kan prøve deg litt før du gjør det 🙂 Så da kaster jeg meg uti det, og anbefaler nå denne introduksjonen til Python-programmering! Gjør tutorialsene i den rekkefølgen de står (det starter med "Hello, World!"), og prøv deg frem med å forandre på programkoden som står i vinduene på venstre side av nettisiden, og se hva som skjer...
Når det aller første programmet, i "Hello, World!"-tutorialen sier
print("This line will be printed.")
så gjett først hva dette programmet gjør (ja, linjen print("This line will be printed.") er et fullstendig program i programmeringsspråket Python), før du sjekker ved å trykke på "Run"-knappen under. Prøv deg frem med hva som skjer hvis du fjerner en parentes, legger til en parentes, fjerner et anførselstegn, legger til et anførselstegn, skriver noe annet enn This line will be printed. mellom anførselstegnene... Fortsett nedover siden, og gjør oppgaven på bunnen også 🙂
HER kan du lese mye mer om Python, spesielt fra kapittel 3 😀 Husk at når det kommer til programmering så er det Google som er din beste venn og lærebok, og ikke en faktisk lærebok (sånn generelt sagt, i alle fall).
Så må jeg nesten bare innrømme at jeg ikke har full oversikt over alle mulige on-line muligheter som fins der ute, men jeg syns denne Python-introduksjone virker fin. Jeg har også sett på den sammen med Anders, og han er enig, så anbefalingen kommer fra oss begge ♥
Forresten så er dette også et spørsmål som dukker opp: Er koding og programmering det samme?
Ja, det er det 🙂 Personlig er jeg mer glad i å si programmering, enn koding, for jeg syns koding er et ord med masse assosiasjoner til noe mystisk (snakke i koder, liksom), og jeg syns det blir litt feil. Men, ja, koding og programmering er det samme. Og så fins det KJEMPEMANGE forskjellige programmeringsspråk, og minst like mange meninger om hva som er det beste programmeringsspråket. Her er det altså språket Python jeg deler, fordi det er et språk jeg har et godt forhold til, og som brukes av mange som et introduksjonsspråk 🙂
Programmering på toget, ikke on-line, MED møkkete skjerm. Jeg kommer gjerne inn på hvordan man skal gjøre dette uten å være på nett, men jeg har lyst til å bare komme i gang på denne måten først...for jeg vet hvor SINNSYKT irritert jeg blir hvis jeg må laste ned masse greier, og så får jeg det ikke til å kjøre, og så syns jeg ca alt i livet bare er dritt. Og det er sikkert ikke BARE jeg som er sånn 😛
På onsdag blir det Sunniva Svarer igjen, og jeg snakker gjerne litt om programmering da, hvis det er ønske om det 🙂
Neste uke skal jeg holde foredrag om programmering i skolen, og hvorfor det er superviktig for ALLE å lære seg - ikke bare de som tilfeldigvis blir introdusert for det av hvem-vet-hvilken grunn. Så langt har jeg formulert 6 grunner 🙂
1. Programmering er en skill i seg selv, som vil blir viktigere og viktigere - i flere og flere typer jobber. Da vi intervjuet professor Malcolm Langford i LØRN, feks, nevnte han at snart burde vi (samfunnet) ha jurister med kompetanse innenfor både jus (selvsagt - eller blir du vel strengt tatt en ikke så fryktelig god jurist 😛 ) og programmering. Mener han sa at så mange som 30% av juristene burde ha en sånn type dobbeltkompetanse...(?)
2. Å bli en problemløser. Programmering handler om å ta et problem, bryte det ned i de minste bitene, finne et mønster, og så bygge det opp igjen. Nå har det også kommet en ganske stor studie som konkluderer med at det å jobbe med programmering kan gjøre deg til en god problemløser i andre typer fag også.
3. Logisk trening. Når du programmerer må du forklare et problem til verdens "dummeste person" - datamskinen. Den er 100% logisk, men den gjør kun det den får beskjed om. Det den får beskjed om gjør den riktignok nøyaktig på den måten den får beskjed om, så du får virkelig jobbet med å bygge opp logiske ressonnementer selv. Og bare tenk på det; for å kunne forklare noe til andre, må du virkelig forstå det selv - å programmere er å både tenke og å forstå 🙂
4. Forstå den "digitale verden". For å skjønne hvilken potensiell makt og muligheter som ligger i de store datamengdene som er tilgjengelig der ute, trenger man en grunnleggende forståelse for programmering - mener jeg. Å bare messe om "ikke del x, y, og z på nett" mener jeg blir litt som å messe om å ikke ha sex før ekteskap... Å jobbe skikkelig med dette, ved programmering, får man på en måte "seksualundervisning" - som er en mye bedre medisin enn "avhold". (Og ikke snakk om "digital innfødte"; selv om du er god til å google, og vant til alt skjer på apper på en eller annen touch-skjerm-device, får du ikke en forsteålse for hva som ligger bak.)
5. Like muligheter. Det å kunne programmere kommer til å bli viktigere og viktigere, i flere og flere fagfelt, og det blir et skille mellom de som kan programmere, og de som ikke kan det. Her har de gutta (eller jentene - men det er en mye større andel gutter) som har sittet på rommet sitt og programmert fra de var små en absurd KJEMPEFORDEL...!
6. Generelt hjernetrim 🙂 Det slo meg da jeg holdt programmeringsworkshopen på Innovasjonsfestivalen forrige uke, at det å drive med programmeringsoppgaver virkelig er hjernetrim...og det er det jo mange som kjøper bøker for hjernetrim, og jobber med apps og puzzles - programmer og slå to fluer i én smekk: Du lærer noe nyttig OG trener hjerne i samme slengen (kanskje du til og med syns det blir ganske gøy etterhvert 😉 ).
Nå er vi på vei til Thanksgiving-middag hos Bjørn. Gleder meg til å møte masse nye, spennende mennesker - vi blir visst rundt 60 stykker (de fleste med v eldig forskjellig bakgrunn), så det kan bli spennende!
Da har jeg sendt fra meg morgendagens presentasjon, og kofferten er nesten ferdig pakket. Togbillettene er klare, og jeg setter snart nesen mot Åndalsnes 🙂
I morgen skal jeg både holde foredraget Digital eller digitull?, OG workshopen Hva er greia med "digitalisering" og programmering? Bakgrunnen for foredrag og workshop er at jeg får helt mark av ordet "digitalisering" som virkelig brukes om ALT, og dermed betyr det INGENTING... I går feks, var jeg på halvdagsseminar om programmering i skolen, og der ble også "digitalisering" brukt flere ganger (jeg har hørt det brukt/misbrukt mye mer enn det jeg opplevede i går, men dog) - og jeg er sikker på at selv fra samme foredragsholder hadde ordet forskjellig betydning (og jeg tror ofte ikke foredragsholderen selv vet hva hun eller han mener) i løpet av ett og samme foredrag.
(Det var ikke tid til spørsmål :/ )
Når det snakkes om (nye) teknologier og digitalisering så er gjerne ytterpunktene:
strøm på papir - altså at man gjør nøyaktig alt på samme måte som før bare at man sender en pdf på mail istedetfor post. Tadaaa: DIGITALISERING!
maskinlæring kommer til å gjøre verden til et bedre sted og påvirke absolutt alle aspekter av livene våre - sagt med tusen millioner stjerner i øynene
maskinlæring er bare statsistikk og if-tester og det er dessuten ikke noe nytt heller - sagt med overlegen og oppgitt stemme
Så da skal jeg rante litt om dette, prøve å få folk til å vite hva de mener (hva mener DU når du bruker ordet "digitalisering"? Si dét istedetfor, så vet andre hva du snakker om...), og se hva som egentlig ligger i utsagn som at maskinlæring er THE BEST og det er bare statistikk.
Så kommer det jeg er veldig spent på, og det er når jeg går videre til workshopen... Jeg kommer til å avslutte foredraget mitt med Steve Jobs' sitat
Alle burde lære seg å programmere, fordi det lærer deg å tenke,
og da får vi vel gjøre nettopp dét da?! Så det blir programmeringsworkshop (hjelp 😀 ). Målet er å komme i gang, nok til at man kan utforske på egen hånd etterpå, hvis man vil det - og jeg kommer til å argumentere hardt for at det burde man... Folk driver jo med bøker og apper og sånn for hjernetrening - programmér istedetfor, mener jeg ♥ Så skal vi gjøre en tekstanalyse av mange tusen bøker som Google har lagt ut, og se hva vi kan finne ut med det; feks "hva er de vanligste ordene som kommer etter he og hva er de vanligste ordene som kommer etter she?".
Jeg er som sagt spent, og ikke helt ferdig (jeg er aldri ferdig før jeg faktisk går på scenen), men med en 5 timers togtur til Åndalsnes, pluss noen timer før toget går også, så skal jeg komme godt i mål. Dessuten har jeg med meg Anders som moralsk og praktisk support på workshopen, og det føles godt når jeg skal gjøre noe sånt for første gang. I tillegg til at det er inmari fint å skape noe sånt sammen, selvsagt ♥
