For en uke siden besøkte jeg Stavanger, da jeg skulle holde hovedtalen under den offisielle semesterstarten der. Et ærefullt oppdrag, som jeg tok meget alvorlig, og var ikke så rent lite nervøs for i forkant... Jeg har jo holdt masse foredrag - men en tale er noe litt annet, og taler har jeg gjort ganske lite av (mest i studentforeningssammenheng, hvor det liksom ikke er så innmari nøye - og dessuten er gjerne alkoholnivået ganske høyt, slik at ingen husker noe særlig etterpå uansett 😛 ) - og jeg ville jo naturlig nok gjøre en god jobb når jeg først fikk sjansen til å snakke til så mange nye (og kanskje noen gamle) studenter.
Jeg fant heldigvis tidlig ut (i sommer en gang) at jeg måtte jo bare være ærlig, og personlig - slik jeg gjerne er når jeg holder foredrag óg, og jeg valgte å fokusere på det som kan komme av motstand når man studerer. For det er jo liksom sånn at når alt går glatt og greit og fint, så er jo ting helt fint, og da går alt ganske av seg selv; men så er det jo sånn at for veldig veldig mange så går det ikke sånn rett frem hele tiden, og man kommer til å oppleve at det (livet eller studiene eller begge deler) går skikkelig dårlig; og da er det kanskje fint å ha hørt fra noen at dette er ganske vanlig, og at det til og med kan komme til å gå ganske så bra allikevel 😉 Så jeg fortalte om hvordan jeg strøk i fag, at jeg bukte fire år på bachelorgraden min, at man som regel er ganske blakk som student, hvor ofte jeg har følt meg (og FØLER meg) dum, at jeg har stått midt på universitetet (Fredrikkeplassen, for de som er lokalkjent på Blindern) og følt at alt (blant annet meg selv) er helt håpløst og bare grått og grått, om kjærlighetssorg, og at jeg bare med med et nødsskrik kom meg inn på master. Allikevel er jeg ansatt på Universitetet i Oslo i dag for å jobbe med doktorgrad...
hvis noen tror dette ikke gjorde meg nervøs, så tar de feil - sov bare fire timer natten før, for jeg var litt stresset....men det gikk jo fint, så nå vet jeg at jeg kan få til en sånn tale óg, og det var veldig gøy 🙂
De tre hovedpoengene jeg hadde var disse:
Den du er i dag definerer ikke nødvendigvis hvem du er i morgen.
Nyt det som åpenbart er å nyte, og ta lærdom av det som er kjipt (eller bare kjedelig).
Enten så går det bra, eller så går det over. (All ære til fine Lise, som er den kloke personen bak dette kloke Lisdomsordet <3)
Åpningsseremonien ble filmet, og
HER kan du se hele talen min 🙂 (Du må spole frem til 37 minutter)
Etter at jeg var ferdig var jeg naturligvis både lettet, fornøyd og stolt (det har man vel lov til å være, eller hva?), så da jeg hadde litt tid å slå i hjel på Sola, før SAS fløy meg trygt hjem til Oslo, spanderte jeg på meg selv et par nye øredobber. Det syns jeg at jeg hadde fortjent! (Har nemlig startet en sånn greie med at "belønner" meg selv litt når jeg har gjort litt sånne større ting, som jeg er litt spent og nervøs for å gjøre 😉 ).
De har allerede blitt et av mine favoritt-øredobb-par!
--------------------------------------------------
Ellers, apropos det å være personlig, så var jeg gjest på Salongen på P2 i går (i det desidert kuleste studioet jeg har besøkt så langt), og der var også innom det å føle seg litt dum, og kjenne på motgang og sånn. Og det å bli gravid sånn plutselig mot slutten av studiet, og å være nyforelsket...blant annet <3
mikrofonstativvarmer strikket av Arne og Carlos <3
utrolig kult studio - ekte NRK-retro, faktisk 😀