Hopp til innhold

Kategori: utdanning

utdanning

2

Publisert 2 kommentarer til Innlegget mitt om «kjønning» på Altså-lanseringen på tirsdag

Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!

2

Publisert 2 kommentarer til Når du lurer på hvorfor du egentlig tok doktorgrad…

Forrige uke delte jeg dette bildet

og jeg tror nesten ikke jeg har fått så mye respons på en Instastory-post noen gang før. Å si at man tviler på seg selv og (doktor)graden sin engasjerer visst... 😉 Responsen gikk selvsagt ut på hva mener du med det? Og hvorfor?!?, så jeg skal prøve å forklare litt mer:

Jeg er litt sånn veldig i en tankeloop om dagen, og da kan man fort komme dit at man tviler på alt ved seg selv - type, virkelig alt - da også de valgene man har gjort med tanke på jobb og utdannelse. Det virker jo kanskje litt rart at jeg skulle sitte og si at jeg har "en sånn dag der jeg lurer på hvorfor jeg egentlig tok doktorgrad", men saken er at i denne tankeloopen som jeg er i nå så har det på en måte krystallisert seg noen spørsmål, og disse må jeg nesten finne svar på før jeg for eksempel kan fortsette å oppmuntre andre til å ta doktorgrad... Og, for the record før jeg fortsetter: Det har vært MASSE bra med å ta doktorgraden, og jeg har aldri løyet her på bloggen - hvis du syns det har virket som om jeg har vært fornøyd, så har jeg absolutt det, men så er det altså noen men. Disse men-ene oppsummerte jeg i tre korte spørsmål tildigere denne uken (følg meg på sunnivarose):

Det første jeg lurer på her jeg går rundt i tankeloop er hvor mange av de som har tatt en doktorgrad/PhD som fortsetter med forskningsjobb i akademia (da regner jeg leger som fortsetter som sykehusleger på universitetssykehusene som å "fortsette i akademia"), og hvor mange som tar en PhD er det som går ut av akademia etter at de er ferdige. Det kan selvsagt også være interessant å se på hvor mange som "ender opp" i akademia med fast jobb, og kanskje det er enklere å se på tallene for hvor mange som faktisk får en fast, akademisk jobb - aka. professor.

Spørsmål nummer 2 her er vel kanskje kjernen av de tankene jeg sitter med om dagen (og nå tenker jeg ikke spesifikt for meg selv, for hvis jeg gjør det så vil jeg komme inn på "hadde ikke møtt Anders", osv, så hele livet mitt ville ha vært veldig annerledes)... Satt på spissen: Er doktorgraden bortkastet, hvis man ikke skal fortsette i akademia? (Dette spørsmålet vil selvsagt alle som er i akademia si et rungende NEI til, så det er derfor jeg heller lurer på dette med hva slags jobb man får MED PhD kontra UTEN PhD)

Jeg har allerede fått en del som har svart meg på disse spørsmålene med kommentarer som jeg bruker ting jeg har lært i doktorgraden min i den jobben jeg har nå. Det er jo veldig bra at man får bruk for ting man har lært, men er dette evner og kompetanse man like gjerne kunne fått i en vanlig jobb etter master – som ikke ville ha ført frem til PhD, men gitt deg erfaring som ingen kan si at ikke er arbeidserfaring (en del steder regnes PhD som arbeidserfaring, men mitt intrykk er at det er mange arbeidsplasser som IKKE regner PhD som arbeidserfaring), og lønnsutvikling.

Jeg regner jo selvsagt med at i de fleste jobber man har etter en PhD så vil man bruke mange ting man har lært i seg i løpet av PhD-arbeidet, men her er jeg mer spesifikk, altså – kunne man fått samme jobben med "kun" master?

Også er det det siste spørsmålet, da, som kanskje virker rart for de fleste (alle?) som ikke har tatt PhD selv... Hvis du googler «PhD blues» eller «post PhD depression», eller noe liknende, så får maaange treff. Jeg vet jo at dette er en greie (PhD blues, altså), men nå begynner jeg virkelig å lure på hvor mange dette gjelder. Derfor: Hvor mange går til psykolog etter doktorgraden?

Totalen av disse spørsmålene mine er at hvis det er sånn at de fleste av de som ikke fortsetter i akademia stort sett regnes som nyutdannede uten arbeidserfaring, og det de «sitter igjen med» etter PhD er at de får samme jobb som de kunne ha fått 4/5 år tidligere da de var ferdig med mastergraden så er det ugreit. For da har man vært billig arbeidskraft for universitetene i flere år, og i tillegg gått glipp av verdifull arbeidslivserfaring, og det syns jeg ikke er greit. Det er i alle fall ikke greit hvis man (universitetene, altså) ikke er supertydelige på at det er sånn det.

Og hvis det er sånn som jeg lurer på (jeg håper jo veldig at det IKKE er sånn det er) så utdannes det for mange med PhD, tenker jeg. Det er jo ikke greit.

Forhåpentligvis så er det IKKE sånn det er, og forhåpentligvis så er det sånn at de fleste "vinner" på å ta en PhD. I såfall kan jeg fortsette å anbefale å go for it når det kommer til PhD. Men per i dag så vet jeg ikke dette sikkert, og det gir meg en litt sånn, urolig(?) følelse...:/ (Ja, jeg strever litt med å finne ut av hva jeg skal bli når jeg blir stor, og sitter med en erkjennelse over å ha vært ferdig med master for 9.5 år siden, og er redd jeg nå regnes som nyutdannet uten noe særlig arbeidserfaring.)

PS: 9.5 år?! Ja, jeg begynte som stipendiat høsten 2010, så hadde jeg noe foreldrepermisjon. Selve graden min skulle tatt 4 år fra start til slutt (3 års forskning, 1 år undervisning), men så har jeg både hatt en langtidssykemelding inni der, fått forlenget stipendiatperioden noe, hatt permisjon og jobbet hos Realfagsbiblioteket, og i ganske lang tid var jeg ansatt 60% som stipendiat og 40% som rådgiver for Fysisk Institutt. Perioden med lønn sluttet ved utgangen av 2016, og i januar 2017 leverte jeg jo, som mange av leserne mine vet, avhandlingen min. Dermed tok det ca 6.5 år fra jeg startet som stipendiat til jeg var i mål med PhD. Etter dette hadde jeg ett år på Centre for Computing in Science Education, og ett år for meg selv (det året jeg har tjent mest så langt i livet, faktisk 😛 ). Dette blir totalt 8.5 år, men det gikk også ett år fra jeg fikk mastergraden til jeg begynte på doktorgraden; inni der hadde jeg et halvt år på Statens Strålevern, og så et halvt år hjemme med Alexandra ♥

PPS: Mange fine følgere har sendt svar på Instagram, og delt sine, personlige erfaringer. Det setter jeg kjempepris på! Men som dere ser så har jeg tagget Universitetet i alle postene - de har ikke svart, og det hadde vært interessant å høre hva tallene er hvis de har dem...

2

Publisert 2 kommentarer til Om venner, elite, og elitisme

Nå har jeg opplevd dét også: Å få kritikk for hvem som er mine nære venner. For det første så er det visst feil at jeg ikke har noen venner uten høyere utdannelse, og for det andre er det feil at jeg bare har venner fra voksen alder - altså ingen fra feks ungdomsskolen. Jeg er visst elitistisk. Utgangspunktet for denne "kritikken" er hvem som var i utdrikningslaget mitt.

Det er jo fullstendig til å le av, og jeg kunne selvfølgelig bare la det ligge, for jeg tror ikke det er noe folk flest tenker at man kritiserer - hvem du er venner med, altså. Men, når jeg først har blitt stilt til veggs så har jeg lyst til å si noe om det allikevel. For, ja, det stemmer at de aller fleste av mine nære venner har høy utdannelse. Av de som var i utdrikningslaget så har (eller kommer snart til å få) halvparten doktorgrad. En av gjestene er professor. Når det gjelder resten av de jeg regner som venner – og ikke bare de som kommer i bryllupet vårt – så er det vel nesten ingen som har mindre utdannelse en bachelorgrad. Så påstanden om at de fleste av mine venner ha høy utdannelse er forsåvidt riktig (noe som strengt tatt ikke er fryktelig uvanlig nå: I 2017 var 35.4% av alle 17-24-åringer studenter og 15.9% av alle i alderen 25-29 år https://www.ssb.no/utuvh ). Når det gjelder det at alle vennene mine er fra voksen alder så er ikke det heeelt sant; én har jeg kjent siden barnehagen, én siden 10/11-årsalder og balletten, og én hele livet. De fleste av vennene mine har jeg dog fått meg i voksen alder ♥ Så påstanden om at jeg ikke har venner fra ungdomsskolen er ganske riktig. Men hva sier dette om meg?

Ærlig talt så er det ikke veldig rart at det blir sånn. Jeg har tilbrakt så ekstremt mye av tiden min fra jeg var 19 og frem til nå på Blindern at jeg har jo ikke egentlig hatt noe særlig tid eller mulighet til å møte noen noen andre steder 😛 Det å klatre all the way - enten det er i utdannelse, eller politikk, eller ballett, eller noe annet, krever mye av deg. Det blir altoppslukende, og du må gjøre en del offer på veien, som går ut over tiden din. Så da er du «stuck», da, sammen med de andre som gjør de samme ofrene 😉

Like barn leker best, og der like barn leker og oppholder seg mye av tiden finner de også hverandre. Dette er jo helt logisk, og hvis du ikke har lagt merke til det - begynn å se deg rundt, og du vil se at nære venner har mye til felles. Og her kommer noe som er litt greit å minne seg selv på: Vennene dine er altså ofte ganske like deg selv, og det betyr at du automatisk er i et lite ekkokammer, der dere har liknende interesser, tanker om samfunnet og hva som er viktig, stemmer ganske likt ved valg, osv osv. Vi går alle rundt med skylapper på, og det bør man være klar over. Den som skrev at jeg er elitistisk fordi alle vennene mine har høy utdannelse burde kanskje, nettopp fordi hen reagerte på at de likner på meg selv, se seg i speilet og tenke over hva slags venner hen har selv.

Jeg er egentlig litt redd for dette ekkokammeret, og den frykten er grunnen til at jeg godtar mer eller mindre alle venneforespørsler på Facebook, feks. Det er sjelden jeg blokkerer eller sletter folk, og jeg har mye «rart» i feeden min; folk som mener ting jeg syns det er helt hårreisende å mene, men som jeg allikevel ofte leser igjennom, og ser hvordan folk kommenterer og diskuterer. Så sitter jeg der og prøver å puste med magen, og liker og hjerter de som jeg mener sier fornuftige ting, samtidig som jeg prøver å forstå hvorfor folk kan komme til så stikk motsatte konklusjoner enn det jeg selv kommer til – hvordan tenker de, og hvordan ser verden ut for dem? Jeg tror dette er viktig. Blant annet for å unngå den what, hvordan kunne dette bli valgresultatet, når alle tenker nesten det samme som meg?!? Og tro meg, jeg har Facebook-venner som jeg blir svett av å lese veggen til, men jeg gjør det allikevel.

Og så: Hvorfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen? Hah! Ja, si det... Hvis du har vært på en ungdomsskole noen gang; tror du jeg var kul og populær i den alderen? Jeg var helt ensom og hadde det JÆVLIG på ungdomsskolen. Jeg var nerden så til de grader! Folk vil ikke være venner med nerden. Jeg fikk høre hvor stygg jeg var. Derfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen i min omgangskrets i dag, for det hadde jeg ikke da heller. Den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen, og visste at jeg skulle vekk fra Skedsmo, og begynne på ballettlinjen på Fagerborg i Oslo var en lykkelig dag. Da jeg visste at jeg aldri skulle sette mine føtter på Tæruddalen ungdomsskole igjen. Det var ikke et aktivt valg å ikke ha venner da jeg var 13, 14, 15 år gammel - hvem er det som faktisk ønsker det?! Det var allikevel viktig for meg å være tro mot meg selv, og det å drite i skolen for å være kulere, feks, var aldri et alternativ. Er jeg glad for det i dag? Eh, ja! Har jeg innimellom kjent på tanken revenge of the nerd? Ja, absolutt! (Ja, da, skadefryd/hevn er usjarmerende, men nå er jeg dønn ærlig om noen ganske dype, menneskelige følelser).

Etter Sunniva Svarer i går fikk jeg en hyggelig melding fra en som jobber som lærer i ungdomsskolen, som lurte på om jeg hadde noen tanker om hva hun/man kan gjøre for å hjelpe sånne raringer som meg med å få venner, eller i alle fall ikke være helt utenfor alt. Jeg tar ikke det nå, for dette innlegget blir for langt, og jeg må dessuten tenke litt mer på akkurat det - men jeg setter veldig pris på å bli spurt 🙂

Er jeg elitistisk? Nei, ikke spesielt. Det er en ren konsekvens av mine interesser og der jeg velger å bruke tiden min at jeg har venner som er like meg selv. Og, tja, en elite er definert som de dyktigste, ledende e.l. i et samfunn, en krets, en (større) gruppe, og sånn sett så er vel vennene mine, med så høy utdannelse en slags elite i samfunnet når det kommer til kunnskap, men det er jo ikke derfor jeg har valgt dem. Og jeg har altså ikke valgt vekk folk uten utdannelse, som er det jeg ville ha gjort hvis jeg var elitistisk, og altså dyrket eliten.

Til slutt: En kommentar om det å være kvinne med doktorgrad, og kjærligheten og elitisme. Jeg er nemlig veldig glad for at Anders valgte å også ta den graden, og jeg er ikke helt sikker på at det hadde blitt oss hvis han ikke hadde gjort det. Det er jo kanskje litt elitistisk, samtidig som det vel også er noe dypt biologisk som spiller inn(?)

For jeg vil bli litt imponert av mannen min, og jeg orker ikke å være sammen med en som føler seg "truet" av at jeg har høyere utdannelse og er "smartere" (NBNB: anførselstegn rundt ordet smartere – det er det folk gjerne sier åh, shit, ass, du må være sjukt smaaart??) enn ham. I de årene jeg var singel, før jeg møtte Anders og vi etterhvert ble et par, var jeg veldig åpen for å date menn som ikke hadde den samme type høye utdannelse. Det er altså ikke sånn at det kun er utdannelse som kan imponere – det er VELDIG mye folk gjør som er imponerende, bare så det er sagt. Jeg blir jo ikke sammen med utdannelsen og kunnskapen, jeg blir sammen med mennesket. Problemet er at jeg opplevde igjen og igjen å sitte der med menn som virket som om de følte seg underlegne, og som etter et par dater ikke var interessert i å møte meg igjen. Det virket som om jeg gjorde dem usikre, og det er jo hverken hyggelig for dem eller meg :/ (Kanskje de bare syns jeg var stygg 😛 )

Så, kanskje når det gjelder «valg» av partner er jeg noe elitistisk. Eller kanskje mest realitetsorientert. Erfaring har gjort at jeg i en alder av 30-something visste ganske godt hva som kom til å funke og hva som ikke kom til å funke, i alle fall ♥

Puh, dette ble langt... Hilsen Sunniva, med «elite-venner», uten ungdomsskolevenner, men ikke så veldig elitistisk når alt kommer til alt allikevel 😉

Publisert Legg igjen en kommentar til Gjest hos Yrja og Powerladies-podcasten

Nå er episoden ute! Ja, den som jeg var og spilte inn på tirsdag, som jeg snakket om. Hos Yrja og Powerladies-podcasten hennes, ja 😀

Hvis du vil høre mer om hvorfor jeg valgte å studere fysikk, og etterhvert kjernefysikk, hva som er greia med jod og jodtabletter, om det å føle seg annerledes og utenfor, om hva imposter syndrome (bedragersyndromet) er, og var det enkelt å komme seg gjennom studiene eller ikke, så får du vite det i intervjuet. Klikk deg inn på Powerladies i podcast-appen din nå! (Eller litt senere, eller en annen dag, hvis det passer best - jeg bare blir veldig glad hvis du vil høre ♥)

Fortell meg hva du syns, da, og gi et pip hvis det er noe som er uklart (er det feks mulig å forstå dette med jodtabletter?), eller hvis det er noe mer jeg burde skrive om.

Publisert Legg igjen en kommentar til Digital eller digitull?

Da har jeg sendt fra meg morgendagens presentasjon, og kofferten er nesten ferdig pakket. Togbillettene er klare, og jeg setter snart nesen mot Åndalsnes 🙂

I morgen skal jeg både holde foredraget Digital eller digitull?, OG workshopen Hva er greia med "digitalisering" og programmering? Bakgrunnen for foredrag og workshop er at jeg får helt mark av ordet "digitalisering" som virkelig brukes om ALT, og dermed betyr det INGENTING... I går feks, var jeg på halvdagsseminar om programmering i skolen, og der ble også "digitalisering" brukt flere ganger (jeg har hørt det brukt/misbrukt mye mer enn det jeg opplevede i går, men dog) - og jeg er sikker på at selv fra samme foredragsholder hadde ordet forskjellig betydning (og jeg tror ofte ikke foredragsholderen selv vet hva hun eller han mener) i løpet av ett og samme foredrag.

(Det var ikke tid til spørsmål :/ )

Når det snakkes om (nye) teknologier og digitalisering så er gjerne ytterpunktene:

  • strøm på papir - altså at man gjør nøyaktig alt på samme måte som før bare at man sender en pdf på mail istedetfor post. Tadaaa: DIGITALISERING!
  • maskinlæring kommer til å gjøre verden til et bedre sted og påvirke absolutt alle aspekter av livene våre - sagt med tusen millioner stjerner i øynene
  • maskinlæring er bare statsistikk og if-tester og det er dessuten ikke noe nytt heller - sagt med overlegen og oppgitt stemme

Så da skal jeg rante litt om dette, prøve å få folk til å vite hva de mener (hva mener DU når du bruker ordet "digitalisering"? Si dét istedetfor, så vet andre hva du snakker om...), og se hva som egentlig ligger i utsagn som at maskinlæring er THE BEST og det er bare statistikk.

Så kommer det jeg er veldig spent på, og det er når jeg går videre til workshopen... Jeg kommer til å avslutte foredraget mitt med Steve Jobs' sitat

Alle burde lære seg å programmere, fordi det lærer deg å tenke,

og da får vi vel gjøre nettopp dét da?! Så det blir programmeringsworkshop (hjelp 😀 ). Målet er å komme i gang, nok til at man kan utforske på egen hånd etterpå, hvis man vil det - og jeg kommer til å argumentere hardt for at det burde man... Folk driver jo med bøker og apper og sånn for hjernetrening - programmér istedetfor, mener jeg ♥ Så skal vi gjøre en tekstanalyse av mange tusen bøker som Google har lagt ut, og se hva vi kan finne ut med det; feks "hva er de vanligste ordene som kommer etter he og hva er de vanligste ordene som kommer etter she?".

Jeg er som sagt spent, og ikke helt ferdig (jeg er aldri ferdig før jeg faktisk går på scenen), men med en 5 timers togtur til Åndalsnes, pluss noen timer før toget går også, så skal jeg komme godt i mål. Dessuten har jeg med meg Anders som moralsk og praktisk support på workshopen, og det føles godt når jeg skal gjøre noe sånt for første gang. I tillegg til at det er inmari fint å skape noe sånt sammen, selvsagt ♥

Publisert Legg igjen en kommentar til Vil vi få flere Frank Aarebroter i fremtiden?

Hei fra Bergen!

Jeg har kommet meg til byen mellom de syv fjell, fordi jeg skal være med i en debatt på Litteraturhuset her om formidlingens kår i akademia – «Vil vi få flere Frank Aarebroter i fremtiden?». Det enkle svaret på det kan ikke jeg forstå at er noe annet enn nei, så det er det jeg kommer til å argumentere for om et par timer.

Saken er den at det systemet vi har i universitetene i dag er sånn at det som teller er hva du har publisert vitenskapelig – ingenting annet teller egentlig. Ja da, undervisning og formidling kan gjøre smååå utslag, men ikke i nærheten av å veie opp for den jobben som kreves for å bli en god formilder – på samme måte som det krever jobb å bli en god underviser, og det krever jobb å bli en god forsker. Det er virkelig ikke sånn at fordi du er en god forsker så er du også en god formidler, eller en god underviser – selv om det selvsagt kan være sånn. Systemet gir oss nøyaktig de universitetsansatte vi har bedt om, da; de som satser hardt på vitenskapelig publisering (altså ikke allmenn formidling).

Så har jo jeg selvsagt en litt personlig erfaring med formidling og akademia: Det å bli god på formidling av fag for et allment publikum tar masse tid; selv brukte jeg ca halvparten av tiden mens jeg jobbet med doktorgraden min på å formidle. Med et etterhvert mer og mer bevisst forhold til at dette var å skyte meg selv i foten med tanke på en akademisk karriere, fortsatte jeg å bruke så mye tid på formidling, fordi jeg så (og ser!) at det er et kjempebehov og et ønske for det. Ironisk nok så forlot jeg da akademia (etter PhD) fordi jeg ønsker å formidle kunnskap, og respekt og kjærlighet for kunnskap ♥

Jeg mener vi trenger mangfold i formidlingen, fordi allmennheten er mangfoldig, og man rett og slett ofte stoler mer på folk som likner på deg selv. I en tid der begrepet «alternative fakta» faktisk eksisterer så er det viktigere enn noensinne at det formildes fra universitetetne på en sånn måte at man treffer flest mulig. Dessverre så er ikke systemet laget på den måten :/

De jeg skal snakke med i kveld er Hans Olav Lahlum, Dag Rune Olsen (rektor ved UiB), og Jens Elmelund Kjeldsen (professor i retorikk ved UiB). Jeg gleder meg!

13

Publisert 13 kommentarer til 8 tips for å bli god i matte

Hei hopp ♥

Tidligere i dag fikk jeg et spørsmål på Instastories (følg meg gjerne på sunnivarose), som jeg egentlig tror det er mange som kunne ha spurt om:

hva er dine beste mattetips?

Dét har jeg ingen glede av å holde for meg selv, så jeg vil selvsagt dele 🙂 Here goes, 8 tips for å bli god i matte:

  1. Babysteps! Det vil si, start på begynnelsen, og når du kan det aller enkleste går du videre til det som er bare bittelitt vanskeligere - et babystep videre, altså. da slipper du føleslen av at jeg skjønner ingenting (det er i alle fall ganske god sannsynlighet for å ikke få denne følelsen så ofte 😉 )
  2. Øvelse gjør mester - gjør ALLE OPPGAVENE. Om læreren din bare ber deg om å gjøre et utvalg, så tar læreren din "feil"- gjør alle, for du trenger mengdetreningen for at det skal sitte i ryggmargen (se for deg barnet som øver på triksing med ball, eller musikeren som øver på å spille skalaer - det funker dårlig å gjøre det et par ganger, for så å tenke at nå sitter det)
  3. Regn gjennom EKSEMPLENE. Eksemplene i læreboken er kjempefine, fordi de viser ganske steg for steg hvordan ting skal gjøres. Prøv alltid selv først, og selv om du ikke vet, så gjett på hva du skal gjøre. Så sjekker du, og sånn fortsetter du.
  4. Studér dine egne FEIL. Når du får tilbake en prøve/eksamen/lekse/obligatorisk innlevering så jobb med de tingene du ikke har fått til - det er den eneste måten å lære det på. Du er altså ikek ferdig med noe bare fordi prøven eller innleveringen er ferdig. Du kan kanskje kalle deg "ferdig" når du kan det, ikke før.
  5. Gjør ALLE TRINN i en utregning. Ja, jeg mener  gjør dem SKRIFTLIG - for din egen del, og for den som skal rette deg, og faktisk er ute etter å kunne gi deg flest mulig poeng. Og jeg mener faktisk ALLE trinn. Selv var jeg helt "nazi" på dette da jeg gikk på skolen, og gjorde aldri mer enn én "operasjon" av gangen - feks først samle x-er og tall, så legge sammen talene og x-ene, så flytte over så x-er er på én side av likehetstegnet og tallene på den adre, osv osv. På den måten så er det veldig liten sannsynlighet for å miste oversikten over hva du faktisk driver med, ting blir ikke så skummelt (for du skal liksom bare avgårde et bitte lite steg videre), og om du ikke kommer helt i mål så er det allikevel masse poeng å samle fordi den som retter oppgaven din kan se akkurat hvor mye/lite du har fporstått (som også betyr at den kan hjelpe deg videre for å forstå det du ikke har fortsått)
  6. Husk at du driver med noe som faktisk er LOGISK - ikke prøv å gjør det vanskeligere enn det er, eller tenk mer "kreativt" enn du trenger. Ofte så tenker folk alt for vanskelig om hvordan de skal angripe et mattestykke 🙂
  7. SKIPPERTAK funker veldig dårlig i matte :/ (skippertak er bedre enn ingen tak, men generelt så er matte et fag man må jobbe ganske jevnt med for å bli god)
  8. Det fins ikke SNARVEIER i matte, men det som er så deilig er at det fins et riktig svar - og det er riktig uansett hva du syns om det, eller hva læreren syns om deg...

Jeg husker da jeg gikk i 10.-klasse, og skulle forberede meg til prøver, så pleide jeg å sette av lang tid den siste søndagen før prøven, der jeg regnet igjennom alle oppgaver i det kapittelet vi skulle ha (enten jeg hadde gjort dem fra før, eller ikke), og alle oppgaver vi evt hadde fått ekstra for å forberede oss. Når det var tentamen eller eksamen regnet jeg gjennom alle prøver jeg hadde hatt i løpet av året, og spesielt brukte jeg tid på de oppgavene jeg hadde gjort feil i løpet av året.

Det fins noen svææært få unntak, men som regel så er det ved å følge de tipsene over at de du ser som er gode i matte, har blitt gode. Akkurat som at skal du danse Nøtteknekkeren så krever det hard jobbing og terping på detaljer og ofring. Skal du spille Beethoven så krever det hard jobbing og terping på detaljer og grunnarbeid, og ofring. Skal du bli god i fotball så krever det hard jobbing og terping på detaljer og ofring. Det var jo ikke som om jeg syns at det var mest gøy å bruke timesvis på søndager for å regne matteoppgaver, men det var et offer som gjorde at jeg drillet meg selv, og dermed fikk gode resultater. Og gode resultater er jo ganske gøy...;)

Håper disse tipsene kommer godt med!

Har jeg glemt noe? Hva er ditt favorittips for å bli god (i matte eller nadre ting)?

2

Publisert 2 kommentarer til lørn.tech: virtual reality og augmented reality

Som jeg så vidt har nevnt her inne på bloggen så driver jeg på med å lage en teknologilæringspodcast sammen med Silvija Seres (og andre). I dag har vi hatt den aller første innspillingen; med publikum hadde vi to først en samtale om dagens tema som var Virtual Reality og Augmented Reality (utvidet virkelighet), og så var det 8 samtaler med forskjellige eksperter Ekspertene var folk som faktisk jobber med akkurat denne teknologien, som gründere, innen forskning, spill, business... For de som følger meg på Instagram så kom det frem at jeg var over middels nervøs i går kveld, men heldigvis kom jeg dit at jeg følte meg ferdig med forberedelser, og jeg fikk sove godt, og var dermed så klar som jeg kunne få blitt i dag 🙂

Aleksander Langmyhr er CEO og grunnlegger av Dimension 10, som lager VR for folk som bygger ting; altså oljeplattformer, båter, bygninger... Og det er jo faktisk genialt, for når du skal bygge et eller annet så trenger du jo å se 3-dimensjonalt hvordan det blir - og det beste er jo hvis du kan gå rundt på (og inni) bygningen - feks oljeplattformen - og se ordentlig hvordan det er. Til dette er VR faktisk helt åpenbart 😀  Han lovet meg forresten at jeg skulle få lov til å "besøke" en oljeplattform, og dét har jeg tenkt til å følge opp! Jeg vet jo ikke om jeg noensinne får muligheten til å besøke en oljeplattform i den virkelige virkeligheten, men hvis jeg kan gå rundt på en oljeplattform i den virtuelle virkeligheten så sier ja takk til det.

Noe av det som er så sprøtt med VR er jo det at hjernen godtar de bildene og inntrykkene du blir utsatt for overraskende bra (det har jeg opplevd selv, ved at jeg har fysisk falt når jeg har prøvd å stå på ski i et VR-spill), så jeg er spent (positivt) på hvordan det er å gå rundt på den virtuelle oljeplattformen.

Anne-Lise Waal er CEO og CTO i Attensi, som bruker VR i eksponeringsterapi for folk som lider av PTSD eller sosial angst eller fobier eller andre ting. Her snakket vi igjen mye om dette med hvor utrolig lett hjernen godtar de bildene den blir utsatt for, selv om du rent logisk vet at du er trygt på et gulv i et rom... Hun fortalte om et eksperiment der folk (voksne, smarte, kompetente folk) hadde stått foran et stup i en virtuell verden, og fikk beskjed om å hoppe. Dette var en (liten) del av et jobbintervju. INGEN klarte å gjøre det. Så kom det tekst over skjermbildet, som fremdeles viste stupet, men der det sto ting som at "dette er helt trygt, du står på gulvet i et rom, og dette er bare et virtuelt stup" - da var det allikevel godt under halvparten som turte å gå utenfor stupet. Ganske sprøtt...

Silvija og Kai Reaves - jeg bare elsker dette bildet ♥

Grethe Viksaas 🙂

Torgeir Michalsen er også med på laget - her sammen med Renate Fossum.

Håvard Røste og Silvija.

"Hos oss" er selvsagt hos Folk Oslo ♥ 

På dette tidspunktet var jeg veldig spent - så vidt over i nervøs-kategorien, tror jeg, men jeg syns det gikk bra. Jeg hadde tross alt på meg disputas-Louboutinsene mine, så hva kan gå egentlig gå galt da, liksom? (Jeg mener, jeg kan jo ikke falle når jeg sitter...;) ) Selvsagt er det rom for forbedring, og neste gang skal vi nok prøve å starte enda tydeligere med å si noe om "hva er dette" - "hva er VR og AR, egentlig?"

Og neste gang vi skal prøve på det blir fredag den 21. september, når vi skal svare på "hva er biotek?". Kl 9-12 i lokalene til Folk i Torggata i Oslo 🙂

Så dette er det som har dominert min dag i dag 🙂 Har din dag vært fin? Enten svaret er ja eller nei så er det i alle fall sikkert at nå er det helg, og den er til for å nytes!

 

2

Publisert 2 kommentarer til Leser om VR

Haha, det er jo nesten litt komisk at dagen etter at jeg skriver om det som faktisk er faste rutiner, i en hverdag uten alt for mye rutiner, så innser jeg at disse "rutinene" jeg trodde jeg hadde, har oppstått i en feriehverdag... I går var det skolestart, og da er ting plutselig litt annerledes – naturligvis. Ikke at det er noe problem, men jeg tror kan tilføye til gårsdagens innlegg, at de ukene Alexandra er med pappaen sin blir morgenrutinene som jeg skrev om, mens når Alexandra er med oss består morgenen selvsagt i å bli klar sammen med Alexandra, og komme seg ut døren med henne. Og det er det selvsagt ikke noe galt eller dumt med; dette presser meg bare ut hjemmefra, og inn i arbeidsdagen 🙂

Jeg fikk forresten et tips etter innlegget i går, som jeg syns virker veldig bra: Hvis en oppgave tar under 2 minutter, gjør den med én gang. Dette er herved innført. Utfordringen med sånne kortoppgaver, som jeg også har satt på listen min «til senere», er jo at de er der og stjeler bittelitt mental kapasitet, helt frem til de faktisk er gjort. Og plutselig så har de på en måte tatt mye mer enn bare de minuttene som tok å utføre dem. Når de kunne ha vært gjort, på kun 2 minutter, med én gang, så må det jo bare være best å nettopp gjøre dét...!

Apropos skolehverdag: Et av målene for denne sommeren var at Alexandra skulle lære å sykle, og hun har vært rimelig uinteressert. Selv om hun har sett at alle vennene hennes sykler, og vi har prøvd å male et litt dystopisk fremtidsbilde av at vennene hennes sykler avgårde på tur, og hun ikke får vært med, så har hun bare vært sånn meeeh, det går fint. Men vi klarte heldigvis å lokke-true henne ut et par ganger, og plutselig satt det! Så innen skolestart i går så syklet hun som bare det, og nå vil hun selvsagt sykle til skolen hver dag. Så stas, og jeg er sååå stolt - den følelsen når barna dine lærer noe nytt, altså ♥

Men til det jeg faktisk satte som overskrift på dette innlegget: I dag har jeg lest om VR, eller virtual reality (kunstig virkelighet). Fredag denne uken skal jeg nemlig være med Silvija Seres å lage en teknologi-læringspodcast om mange forskjellige temaer innenfor det utrolig diffuse temaet «digitalisering» og (ny) teknologi (diffust fordi hva mener man egentlig når man sier digitalisering eller digitale frdigheter, sant?). Vi snakker selvsagt ikke så bredt og generelt, men har valgt ut spesifikke temaer, og første tema ut - nå til fredag - er VR og AR.

Altså leser jeg og forbereder meg 😀

Jeg vet ikke med dere, men jeg tenker underholdning og 3D-briller når jeg hører «VR», men man begynner jo faktisk å komme dit nå at denne teknologien kan brukes til mer "fornuftige" ting også - feks er det masse gode caser med (opp)læring /utdanning, kommunikasjon, og AR (utvidet virkelighet) har faktisk vært brukt ved at amerikanske kirurger er med på operasjoner i utviklingsland - mens de fysisk er hjemme i USA - slik at kirurgene i de andre landene både får gjort flere operasjoner, og med færre komplikasjone. Da begynner ting å bli interessant! (Ja, da, det er mange gamere i verden, og hvis VR gir økt glede for dem, så er vel på sett og vis den totale gleden i verden økt, men jeg føler ikke helt at det liksom at det er såååå viktig...:P)

 

Det kommer til å bli en innledende samtale mellom Silvija og meg, før vi får en god liste med fantastiske folk som gjester. Jeg kjenner jeg er veldig spent på å faktisk gjøre dette prosjektet sammen med Silvija, og ikke minst få lære mer om hva «greia med VR» egentlig er 😉

Det blir åpent og gratis for alle som vil komme, men det er begrensete plasser og førstemann til mølla-prinsipp ♥ Kl 9 til 12 på Folk ved Youngstorget

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Den gode følelsen av blanke ark og fargestifter, og nytt semester

Anders og jeg startet gårsdagen på en benk utenfor DNB på Majorstuen, i morgensolen, fordi ventet på at de skulle åpne. Mens vi satt der ble vi begge veldig truffet av semesterstartsfølelsen: Den følelsen av sommer som går mot hell (solen kan varme godt, men det kan plutselig være et ordentlig kaldt drag i luften - slik det var litt før klokken 9 i går), nytt studieår, og BLANKE ARK.

Det var Anders som sa det først – hvor glad han blir av godfølelsen rundt semesterstart. Ja, du skal møte alle studievenner igjen (evt er du ny student og skal møte masse nye, spennende mennesker 😀 ), men aller mest så er det den følelsen av at dette er en helt ny begynnelse, og det er ikke grenser for hva du kan få til fremover - du kan virkelig gjøre det bra nå...! Altså ganske som nyttår, bare at det er mer lys og varme, og mindre snø og sludd, og jeg tror egentlig vi begge føler at det er virkelig i august du har den godfølelsen av EN NY START. Og selv om jeg ikke er student lenger, ja, selv om jeg ikke er på UiO lenger, så er det nå det starter - jeg kan liksom både lukte og smake det 😛

Semesterstart i midten av august er den nye starten, ikke januar - da er det bare mørkt 😛 Flere som føler det som oss?

 

Jeg syns denne teksten som jeg skrev i Dagbladet tidligere i år, passer fint også nå - i dag snakker jeg spesielt til deg som er fersk student ♥ Lykke til alle nye studenter. Husk at det å være student er så mye mer enn å møte på forelesning – du kommer til å trenge folka rundt deg, og du blir ikke kjent med dem på forelesning alene...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Kjære konfirmant!

Eller kjære deg som har kommet opp i eksamen – kanskje i «det verste du kunne komme opp i», eller deg som snart er ferdig med videregående og ikke er helt sikker på hvor veien går videre nå. Eller deg som er student og har fullført første studieår, på det som skulle være drømmestudiet – og så bare har det liksom ikke føltes riktig i det hele tatt.

Du er sånn 15-20 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – det er til og med antageligvis en ganske sunn opplevelse å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at jeg på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv ganger i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Jeg ble 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er. I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet.

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg en drop-out, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre evne til å ha tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen?

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for ca ett år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; jeg kjenner etter hvert mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 17, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, rundt tusenårsskiftet, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie. Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene du skal leve, så har du «unnagjort» ca 15-20 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode (riktige?) valgene for deg og dine. Kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant?

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men ingen har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

Så, helt til slutt, i tilfelle du sitter der med den vanskelige eksamenen, eller kjærlighetssorg, eller lurer på om du er på riktig studium, eller hva nå enn:

Enten så går det bra, eller så går det over!