Ja, det føles mest riktig å ta det opp i milliard-klassen når jeg skal takke oljebransjen. Eller, det vil si, jeg vil takke de folka som har jobbet for oss - hele det norske samfunnet, siden de drev og dykket ute i Nordsjøen på 60-tallet, og frem til i dag!

På grunn av dere så sitter vi i dag som et av verdens rikeste land. Det syns jeg faktisk fortjener takk ♥ Så kan man godt mene at vi burde slutte med olje, kanskje helst i går, men jeg syns det blir helt feil å ikke anerkjenne jobben oljerarbeiderne har gjort (og gjør!) for Norge - noe annet er rett og slett bare ekstremt arrogant og dårlig gjort.  Jeg tror dessuten at det er viktig at vi anerkjenner hva slags utrolig produkt olje er, hvis vi skal ha en sjanse til å ertsatte det; for å vite hvor vi skal gå, må vi først vite hvor vi er og hva vi har (olje kan flytte 500 mennesker halve jordkloden rundt på noen timer - det er helt sinnsykt).

Så mener jeg det er helt fair å si at nå kan jeg faktisk ikke jobbe med olje lenger, fordi det lager for mye drit i verden (for det gjør det jo). Men det er også greit å si, jeg er søren så stolt over den velstanden jeg bidrar med i dette landet. Bare stå for det du selv mener: Hvis du ikke er stolt syns jeg du skal finne noe annet å jobbe med, men hvis du kjenner på at du er stolt så skal du virkelig ikke skamme deg over å si det!

---

Denne helgen fikk jeg altså en liten smakebit på "gressenke-livet", og den skuffelsen og usikkerheten man kjenner på når man venter hjemme på noen som er ute på plattform. Den opprinnelige planen var at Anders skulle hjem på fredag. Så ble ikke det noe av. Så skulle de prøve på lørdag, og så ble ikke det noe av heller. Søndag gikk det egentlig ikke noe helikopter, og mandag (i dag) hadde ikke sånne ikke-plattformarbeidere som Anders spesielt høy prioritet...

 

Lørdag:

 

Søndag:

Så ble det bare to døgn ekstra denne gangen, for sent i går kveld kom Anders hjem ♥ Det ble heldigvis ingen gjentagelse av 2016, feks, da et skift skulle hjem den 27. november, og ikke kom seg på land igjen før den 3. januar... Det er også sjelden Anders skal ut, og dessuten var det jo tross alt bare meg som ventet hjemme - ikke som en av de han fløy inn med i går, som jo også hadde vært ute to døgn mer enn han skulle, som var på vei hjem til den 3 måneder gamle babyen sin. Jeg kan bare forestille meg hvordan han følte det, og hvordan det var for hun der hjemme med babyen.

Så oppi min egen egoisme denne helgen - der jeg kjente på hvor lei meg jeg ble av at Anders ikke kom hjem da han skulle, og hvor "fortvilet" jeg følte meg av å ikke vite når han kom til å komme (det var vel den usikkerheten som var den verste) -  kjente jeg altså på at jeg er takknemlig. Utrolig takknemmlig for alle de som har stått på, og som står på, ute i Nordsjøen, og ikke vet med sikkerhet når de kommer hjem, og som har familie som skuffet venter på pappa (eller mamma) som ikke fikk dra den dagen heller...

Tusen millioner takk til alle de arbeiderene som er der ute til vanlig og bidrar til den utrolige velstanden vi har, og takk til familiene deres ♥♥♥

 

Takk for at du sprer dette innlegget, slik at det når frem til alle de som fortjener en takk 🙂

 

 

Anders er fremdeles ute, men jeg fikk på meg den nye julegenseren, og kom meg til Lise og Joachim. Der ventet "Love Actually" og deilige Apple Jacks. Veldig fint, selv om jeg selvsagt savner Anders, som skulle ha vært her sammen med oss ♥ Nå håper jeg bare veldig at været er rolig, og at de setter opp et ekstra helikoter i morgen, og at han kommer hjem i morgen kveld! Men ingen vet noenting, da...og det å ikke vite, det syns jeg er tungt :/

Genseren er forresten fra Gina Tricot. Jeg var bare en rask tur innom her om dagen, og måtte bare plukke med meg denne. Det er mange fine/stygge der ute nå, så jeg lurer på om jeg kanskje skal gå til innkjøp av en til 🙂

Denne uken har Anders vært bortreist.

Han har faktisk vært ute i Nordsjøen for første gang, og jeg er egentlig litt missunnelig (jeg syns jo virkelig vi burde ha en oljeplattform stående uti Oslofjorden - helst ved Aker Brygge, som museum, for jeg har så lyst til å gå rundt på en ekte plattform ), samtidig som jeg hater at han er borte. Og det hjelper jo ikke på at han er på et sted der du må på 5 dagers intensiv sikkerhetstrening for å få lov til i det hele tatt fly ut til... Altså, de reiser i full overlevelsesdrakt, og på sikkerhetskurset øver det på helikopterstyrt, liksom :/ I dag skulle han komme hjem, og jeg har virkelig sett frem til at vi skulle ha to hele dager sammen, bare vi to; sove til vi våkner i morgen, og så bare se film og spise kosemat i sengen hele dagen (eller noe liknende 😀 ). Så hadde jeg jo den lille stemmen i bakhodet som fortalte meg at det ikke er sikkert han kommer hjem i dag - han er nemlig på flytende oljeplattform (FPSO, for de som er skikkelig inni sjargongen 😉 ), og da skal det ikke være så veldig høye bølger før helikopteret ikke kan lande...

Men så så det ut til at alt faktisk skulle gå greit; Anders sendte melding om at nå var helikopteret på vei fra Brønnøysund, og selv sto han klar i overlevelsesdrakt og med ørepropper og alt mulig.  Så kom plutselig kontrabeksjeden: Jeg kommer ikke hjem i dag. Helikopteret hadde kommet, og flydd rundt over dem i flere minutter, men bølgene var for høye, så det måtte snu og dra tilbake til lfastandet. Hvis Anders i det hele tatt kommer seg til land i morgen, så går det ingen fly fra Brønnøysund da, og han er tidligst tilbake her hjemme på søndag.

Jeg hadde gledet meg sånn til å bare være sammen med Anders denne helgen - tid bare oss to, og jeg ble så utrolig skuffet og lei meg da jeg fikk beskjed om at han er stuck ute i Nordsjøen, hele helgen, kanskje lenger... Jeg satt og forberedte meg til foredrag da jeg fikk meldingen, og begynte faktisk å gråte 🙁

Heldigvis skal ikke Anders ut på plattform på regelmessig basis, og all respekt til de familiene som har den usikkerheten om når man kommer hjem til vanlig! Jeg er riktignok ikke spesielt glad i være lenge borte ("lenge" = "flere dager", hehe) fra hverandre i utgangspunktet, men det verste nå er altså usikkerheten og skuffelsen - når får man se hverandre igjen, liksom... Og, ja, da, i-landsproblem og alt det der, men hverdagene våre består stort sett av jobb og sove nå, og da blir tiden sammen i helgene ekstremt mye verdt, og da blir skuffelsen også stor ♥

---

Sånn bortsett fra at det som gikk fra "deilig og avslappende helg sammen med Anders" gikk til "dere sees når uken er i gang igjen, og så er det en uke til neste mulighet for noe særlig sammentid", så har dette faktisk vært en veldig fin dag: Den startet med innspilling av LØRN - denne gangen med teamet Internet of Things, så gikk ferden til Lillestrøm og min gamle videregående skole - Skedsmo VGS - der det var nettverkssamling for realfagslærere på  Nedre Romerike, og jeg snakket om hvorfor jeg mener det er kjempeviktig at programmering kommer inn i skolen nå. Deretter var det inn til Oslo, for et spennende møte, før klokken plutselig nærmet seg seks, og det var helt ok å sette nesen hjemover (dog var jeg utrolig trist da jeg låste opp døren hjem nå i kveld).

En ting som absolutt varmet ekstra godt i dag da, var denne meldingen, som jeg fikk mens jeg satt i møtet etter foredraget. Det er alltid litt ekstra skummelt å holde foredrag for lærere, og denne gangen var det et helt nytt foredrag, og dermed litt ekstra skummelt. Det kan virke som om jeg hadde noe fornuftig å komme med, heldigvis 🙂