Hopp til innhold

Publisert Legg igjen en kommentar til Den gode følelsen av blanke ark og fargestifter, og nytt semester

Anders og jeg startet gårsdagen på en benk utenfor DNB på Majorstuen, i morgensolen, fordi ventet på at de skulle åpne. Mens vi satt der ble vi begge veldig truffet av semesterstartsfølelsen: Den følelsen av sommer som går mot hell (solen kan varme godt, men det kan plutselig være et ordentlig kaldt drag i luften - slik det var litt før klokken 9 i går), nytt studieår, og BLANKE ARK.

Det var Anders som sa det først – hvor glad han blir av godfølelsen rundt semesterstart. Ja, du skal møte alle studievenner igjen (evt er du ny student og skal møte masse nye, spennende mennesker 😀 ), men aller mest så er det den følelsen av at dette er en helt ny begynnelse, og det er ikke grenser for hva du kan få til fremover - du kan virkelig gjøre det bra nå...! Altså ganske som nyttår, bare at det er mer lys og varme, og mindre snø og sludd, og jeg tror egentlig vi begge føler at det er virkelig i august du har den godfølelsen av EN NY START. Og selv om jeg ikke er student lenger, ja, selv om jeg ikke er på UiO lenger, så er det nå det starter - jeg kan liksom både lukte og smake det 😛

Semesterstart i midten av august er den nye starten, ikke januar - da er det bare mørkt 😛 Flere som føler det som oss?

 

Jeg syns denne teksten som jeg skrev i Dagbladet tidligere i år, passer fint også nå - i dag snakker jeg spesielt til deg som er fersk student ♥ Lykke til alle nye studenter. Husk at det å være student er så mye mer enn å møte på forelesning – du kommer til å trenge folka rundt deg, og du blir ikke kjent med dem på forelesning alene...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Kjære konfirmant!

Eller kjære deg som har kommet opp i eksamen – kanskje i «det verste du kunne komme opp i», eller deg som snart er ferdig med videregående og ikke er helt sikker på hvor veien går videre nå. Eller deg som er student og har fullført første studieår, på det som skulle være drømmestudiet – og så bare har det liksom ikke føltes riktig i det hele tatt.

Du er sånn 15-20 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – det er til og med antageligvis en ganske sunn opplevelse å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at jeg på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv ganger i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Jeg ble 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er. I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet.

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg en drop-out, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre evne til å ha tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen?

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for ca ett år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; jeg kjenner etter hvert mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 17, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, rundt tusenårsskiftet, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie. Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene du skal leve, så har du «unnagjort» ca 15-20 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode (riktige?) valgene for deg og dine. Kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant?

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men ingen har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

Så, helt til slutt, i tilfelle du sitter der med den vanskelige eksamenen, eller kjærlighetssorg, eller lurer på om du er på riktig studium, eller hva nå enn:

Enten så går det bra, eller så går det over!

Publisert Legg igjen en kommentar til Røykelagt hytte og termofysikk

Denne helgen var Anders og jeg en tur på hytta igjen. Tanken var at vi liksom skulle forlenge sommeren, og at det bare skulle være "rett på" sol og bad og båt. Det ble ikke heeelt sånn, da, kan man si - med storm på fredag, og påfølgende regn, og noe som mest av alt minnet om høst 😛 På fredag var vi faktisk ganske usikre på om vi i det hele tatt skulle komme oss av gårde. Først så jeg at det var flere av de store fergene i Oslofjorden som var innstilt, så jeg begynte å lure på om Hvalerfergen kom til å kjøre som normalt (trenger ferge for å komme seg ut til Herføl 🙂 ), men Anders ringte og de nærmest lo av han - seff skulle de kjøre avgangene sine som alltid. Så førte vinden i Oslo til problemer; et stillas i nærheten av Jernbanetorget holdt på å blåse ned, og det å i det hele tatt komme seg til Bussterminalen tok mye lenger tid enn planlagt – dermed ble det også usikkert om vi fikk handlet mat og gått på polet, og rukket den siste bussen vi kunne ta for å være sikre på å rekke fergen. Hyttetur uten mat og vin er ikke såååå mye å trakte etter, så det var ikke noe alternativ å ikke rekke å handle før vi gikk på bussen 😉

Til syvende og sist så unngikk vi å bli truffet av flyvende stillas, Anders rakk polet, OG vi fikk handlet mat (tidenes mest effektive hyttehelghandletur der, da). Vi rakk bussen, og fergen kjørte altså; men jeg har aldri opplevd den typen gynging på den store fergen som vi gjorde utover fredag kveld. Det kom blant annet en bølge som slo opp over dekk og videre helt over en passasjer - hun ble kliss våt fra topp til tå. Vi hadde bare flaks med hvor vi sto, at vi kun ble våte på føttene.

Til slutt: Endelig fremme, og vi var like klare for å nyte storm og regn, som pent vær, sol og sommer. Vi laget deilig mat (veldig enkelt med squash-pasta med rømme, kyllinglårfilet, og cherrytomater - NAM), drakk vin, og fikk fyr på peisen, mens vinden ulte på utsiden ♥

Dagen etter var det helt rolig ute, men det regnet en del, og da syns jeg det blir så mye koseligere med fyr på peisen. Så Anders skulle fikse, mens jeg sto ute på kjøkkenet og jobbet med skikkelig slow food (elsker å bruke lang tid på å lage mat når jeg kan, og hyttetur = tid til slow food, denne gangen bibringe som kokte i maaange timer, og til slutt smakte himmelsk). Etter en liten stund kom Anders hostende ut til meg og informerte om at nå var hele hytta røykelagt. Det var jo litt rart, for det hadde ikke vært noe problem med røyk inn kvelden før, men nå gikk altså INGENTING av røyken ut.

Vi prøvde å finne ut av om det hadde blåst noe ned i pipen som tettet den, eller om det var et spjeld som ved et uhell var blitt lukket, eller noe, men vi fant ingenting. Så da var det bare å vende seg til fysikken – mer bestemt, termofysikken:

Enkelt sagt så beveger varme seg mot det kalde (der det er varmt beveger molekylene seg fortere enn der det er kaldt, og det er rett og slett ren statistikk at disse molekylene vil spre seg til der det er mindre molekylbevegelse, og sånn "sprer varme" seg 🙂 ), og derfor er det gjerne et trekk ut av pipa selv uten at det er noen fyr på peisen - hvis det er stor forskjell på utetemperatur og innetemperatur. Nå var det jo ikke sånn kjempeforskjell på utetemperaturen og innetemperaturen, så da gikk røyken altså heller ut i rommet der vi var, enn opp av pipa. Det var jo tross alt enklere og næmere for røyken/luften med røyken å bare gå rett ut i rommet. Men med én gang man får skikkelig varme i peisen så er det plutselig stor forskjell på varmen nede i peisen og lenger opp i pipa, og da burde det bli et ordentlig trekk oppover. Tenkte vi!

Som diskutert, så gjort: Da det ble mulig å være i stuen igjen prøvde vi å tenne på nytt, denne gangen med mye hardere skyts på opptenningsfronten, for å få full fyr og masse varme, raskt. Og sannelig – fysikken funket denne gangen også. Det ble ingen røyk ut i stuen da vi prøvde for andre gang, og all røyk ble trukket godt ut av pipen, og med god mat, god vin, god fyr og godt selskap, var det ikke noe mer å klage på resten av helgen 😉 

♥ Termofysikk og statistisk mekanikk ♥

2

Publisert 2 kommentarer til #tallpåting: Vekten i en teskje nøytronstjerne

Hei på deg, søndag kveld! På fredag holdt jeg jo et lite foredrag om hvor gullet i en den utrolig vakre forlovelsesringen min kommer fra - og da mener jeg ikke at det har blitt gravd opp av jorden et eller annet sted. Før det! Atomene - de er laget et sted... Da jeg forsvarte doktorgraden min visste vi faktisk ikke hvor atomene som er tyngre/større enn jern er laget, men for ca et år siden fikk man bekreftet at (blant annet) gull lages når to nøytronstjerner kolliderer. Mens jeg forberedte fredagens foredrag fant jeg ut av noen fun facts om nøytronstjerner, som jeg selvsagt må dele med dere:

Når en stor stjerne dør (typ, 20 ganger større enn vår egen sol) eksploderer den som en supernova, og noen ganger blir restene etter denne eksplosjonen til en nøytronstjerne. Nøytronstjernen er en liten klump (sammenliknet med hva den var før eksplosjonen) - på kanskje bare en mil i radius, og den består av (så å si) BARE nøytroner. Det betyr at i prinsippet så er en nøytronstjerne på mange måter en ABSURD STOR atomkjerne...#noeåtenkepå 😉

Apropos atomkjerne: Nøytronstjernen har en massetetthet som en atomkjerne også - det vil si at de veier 100000000000000000 kg per kubikkmeter (ja, 17 nuller, der!). Dét betyr at bare en teskje med nøytronstjernemasse veier det samme som 1000 Giza-pyramider! Det betyr også at en hel nøytronstjerne veier ca 2000000000000000000000000000000 kg (2*10^30 - ja, 30 nuller), som er det samme som 300 000 jordkloder, presset sammen i en klump som er 2 mil lang og 2 mil dyp.

Dét er sånt jeg syns er helt utrolig fascinerende 😀

 

OK: Før noen skal arrestere meg - det er forskjeller på nøytronstjerner og atomkjerner, men de har i alle fall to viktige likheter, nemlig at de består av nukleoner (både nøytroner og protoner er nukeloner), og de har en massetetthet på ca 100000000000000000 kg per kubikkmeter 🙂

Vi kom hjem fra hytta for et par timer siden, og har sittet sammen med hver vår Mac og jobbet og snackset oss. Det ble "selvsagt" blomkålbuketter med en enkel, hjemmelaget rømmedipp.

"Selvsagt" fordi det er alt for mye blomkål i butikkene nå om dagen, og hvis vi ikke gjør en skikkelig spisedugnad på blomkål så er det masse som bare kommer til å ende opp som søppel :/ Jeg har delt oppskriften på kveldens snacks på Instastories (@sunnivarose), og kommer til å lage og dele flere blomkåloppskrifter i løpet av uken, så følg med ♥

Publisert Legg igjen en kommentar til Sunniva Svarer, no 4 – Thorium i Norge, karbon-14 i kroppen, og hvorfor jeg ikke valgte medisinsk retning med kjernefysikken min.

 

Hei, og god fredag!

Anders og jeg er på hytta i skrivende stund, og her blåser det! Fergen gynget SKIKKELIG da vi kjørte over hit i stad, og det har jeg faktisk aldri opplevd før. Nå er vi inne på hytta, og det er kos og vin og snart mat og fyr på peisen ♥

På onsdag denne uken hadde jeg en ny runde Sunniva Svarer, og det var så kos denne gangen; jeg fikk «snakket» med flere av dere mens jeg holdt på, og det liker jo veldig, veldig godt! Jeg hadde forberedt flere spørsmål som jeg hadde planer om å svare på, men så fikk jeg noen andre fra dere underveis, og hvis jeg først vet svaret der og da syns jeg det er bedre å svare på direkten. De andre spørsmålene bare sparer jeg – det blir ny runde igjen på onsdag (kl 15, på Facebook-siden min).

Spørsmålene jeg svarer på denne gangen er:

  • Hvis man skulle utvinne Fens feltet, hvordan ville det foregått praktisk? Når det er så mye Thorium på en plass, ville man feks bygget en reaktor på Fen/ i nærområdet?
  • Hva anser du som den mest interessante løsningen på lengre sikt? Konvensjonelle kraftverk med Thorium som brensel eller helt egne Thoriumkonsepter? Er det noen store fordeler man går glipp av ved ikke å spesialdesigne?
  • Hvorfor gikk du ikke innenfor kjernefysikk innenfor medisinske anvendelser? Og hvordan vil doktorgraden som en akademisk grad hjelpe deg videre i livet ditt, er det noe mer forddel enn å ha en master?
  • Hur ska vi få norska staten (och folket) komma till insikt med att modern kärnkraft kan vara säker - och är mycket mer miljövänlig än övriga alternativ?
  • Har folk noen årsak til å være redd miljøskader av kjernekraft til dags dato? Har miljøforkjempere rett når de kjemper mot kjernekraft til forddel for fornybar energi?
  • Jeg lurer på hvor mye C14 det er i en menneskekropp. (Her kom det noen oppfølgingsspørsmål fra meg selv, faktisk, som jeg skal prøve å svare på senere; om andelen karbon-14 i atmosfæren, og om det forandrer seg med våre CO2-utslipp 🙂 )

 

Foredraget mitt i dag, som jeg kalte #geekonfleek, gikk forresten bra 🙂 Jeg snakket litt for lenge (sorry, sorry, sorry, Karianne, for det!), men bortsett fra det syns jeg det var all right. Fikk fin respons underveis, og...da er jeg fornøyd (så lenge jeg ikke føler at de lo AV meg, da, men jeg føler de lo MED meg ♥ ).

Jeg hadde på meg den samme, sorte toppen fra Zara som jeg har på i videoen. Den har virkelig rukket å bli en favoritt allerede, så jeg skal absolutt ut og anskaffe meg den i hvitt også. (Jeg hadde også på meg klær på underkroppen, siden det er litt rart å gå bunnløs 😛 )

Håper du nyter fredagen, og send gjerne spørsmål til neste runde med Sunniva svarer!

Publisert Legg igjen en kommentar til Stress, jern, og gull

Én ting har jeg lært etter å holdt på for meg selv en liten stund:

Forbered alt du kan forberede så raskt du kan! Med én gang du vet om en avtale eller deadline er det bare å sette i gang og tenke/skrive/lage presentasjon - ikke planlegg at den uken skal jeg holde foredrag på fredag, og da kan jeg jo bare bruke begynnelsen av uken til forberedelser... Det er ikke helt usannsynlig at de dagene litt der fremme, som nå er tomme, ikke kommer til å være det om en stund, og plutselig har du ikke egentlig tid til det arbeidet du hadde tenkt (og trengt) å gjøre, og enten må du takke nei til en viktig forespørsel, eller så får du en grusom uke. (Takke nei er jeg generelt ikke noe fan av, så da blir det grusom uke - som jeg heller ikke akkurat er "fan av", da, men...)

I dag kjenner jeg litt ekstra på dette, både fordi jeg ble bedt om å holde et foredrag i morgen (nytt, som jeg ikke har holdt før = krever mer forberedelse enn hvis det var et "standard"-foredrag), og mens jeg sitter og er litt stresset på grunn av morgendagen tikker det inn en forspørsel på mail - av den sorten som det er uaktuelt å si nei til, og som kommer til å gjøre i alle fall én av ukene fremover til et lite minihelvete 😛

Så, Sunniva: Du må rett og slett jobbe for å ligge ett skritt foran hele tiden!

Foredraget jeg skal holde i morgen er i forbindelse med et event med Egmont og kunder. Vi har gått for #geekonfleek - om meg, og ting jeg liker...feks gull og glitter 😀 Her kommer selvsagt kjernefysikeren i meg frem, for gullet i den nydelige ringen jeg har fått av Anders kommer jo fra et sted; og da mener jeg ikke at noen har funnet det i bakken. Det er jo laget et sted, en gang, ikke sant? Og grunnstoffproduksjon, ja, dét er kjernefysikk 🙂

I stjerner som vår egen sol lages det hele tiden tyngre og tyngre stoffer, ved at hydrogen smelter sammen med hydrogen og lager helium, osv, oppover. Men en vanlig stjerne kan ikke lage stoffer som er tyngre enn jern - når det kommer til jern er det rett og slett full stopp. Og jern er bare grunnstoff nummer 26, mens vi vet at det finnes i alle fall 118 stykker. Hvor kommer alle de andre fra?

Her kommer gullet inn, for gull er grunnstoff nummer 79 - mer enn tre ganger så stort og tungt som jern. Gull lages ikke i stjerner som solen vår. Gull lages når to enorme nøytronstjerner kræsjer sammen, og da lages forresten absolutt alt, fra de aller letteste stoffene til de aller tyngste - uran, feks.

Foredraget er langt fra ferdig, selv om noen slides er sånn ca på plass - derfor er det rett på foredragslagermodus nå, og så kan jeg heller skrive mer om oppskrift på gull og hvordan gull lages en annen dag. Ok? ♥

2

Publisert 2 kommentarer til Alexandra anbefaler: Nattafortellinger for rebelske jenter

Én av tingene jeg hadde "planer" om for denne sommeren var at Alexandra skulle få leseglede - både for seg selv, og ikke minst ved at jeg leser for henne. Nå som sommerferien så smått begynner å nærme seg slutten så er status at dette i stor grad ser ut til å gå i oppfyllelse...

Boken Nattafortellinger for rebelske jenter kom inn under tak for litt over et år siden, men når jeg har prøvd å lese i den så har Alexandra ikke vært interessert. Så, i starten av sommeren sa jeg til henne at på hytta har vi ikke internett, og det blir lite iPad der, men jeg skal lese for deg - hva med denne, som handler om tøffe jenter? Så fortalte jeg henne at det er skrevet mye mindre om kvinner i historiebøkene enn menn, og at dette blant annet har å gjøre med at historien i stor grad er skrevet av menn. Men det betyr jo ikke at kvinnene ikke har vært der, og ikke bidratt! Og det er dette denne boken handler om: Alle mulige forskjellige kvinner (fra de helt unge, til de gamle, fra de som lever i dag, til de som levde før Kristus) som har gjort forskjellige ting. Og plutselig var hun kjempeinteressert 😀

Hver historie er på én side, med nydelige illustrasjoner. Alle starter i eventyrstil med "det var en gang...". Lengden gjør dem perfekte, for du har alltid tid til å lese i alle fall én. Og hver historie gir et perfekt grunnlag for fine samtaler, om alt fra rapping, til svømming, til kvinnesak, og forskning (og mye, mye mer) - det er så fint, og vi koser oss masse, begge to ♥

Det at hver historie kun er én side gjør dem også ganske egnet for en som ikke er så kjempeglad i lese selv ennå: Som nevnt så har Alexandra fått oppgaver hun skal gjøre når hun er hjemme denne uken. I utgangspunktet var det av typen "henge opp klær", "ta ut av oppvasken", men i går kveld fant jeg ut at dagens oppgave var å lese én tekst for seg selv, slik at det gikk smertefritt å lese den for meg på kvelden.

Hun sluntret nok litt i dag, men så at den delen av teksten hun faktisk hadde lest gikk veldig mye enklere å lese høyt for meg, enn den delen hun ikke hadde vært igjennom (sjokk!). Hun fikk en ganske raus poengsum for dette (hun elsker å få poeng, så poengsystemet fortsetter vi med 😀 ), men jeg sa at hadde det vært hele teksten som gikk flytende så skulle hun ha fått 500 poeng. Hun var helt enig i at hun ikke fortjente 500 poeng i dag, og regnet selv ut hvor mye hun skulle ha (teksten var 4 avsnitt, og siden det var ett avsnitt hun hadde jobbet med så delte hun 500 på fire), men i morgen er det 500 som er målet!

 

Jeg er veldig glad for at vi endelig har hatt tid til å bare ha det helt rolig, og kose oss med å lese sammen - altså, at jeg leser for henne. I skole- og jobbhverdagen blir det ofte veldig hektisk når det plutselig er leggetid, og ingen har egentlig noe ork for lesing. Vi har virkelig ikke vært "gode" der. Nå har vi derimot fått inn en god vane, tror jeg, som jeg skal jobbe hardt for å opprettholde når skolen er i gang igjen også. Nå koser vi oss jo sammen med lesingen, og om ikke lenge håper jeg hun koser seg når hun leser for seg selv også. Jeg tror vi er der snart ♥

 

Alexandra sa jeg kunne anbefale boken, og jeg anbefaler den jo selv og. Det er masse spennende historie å lære, pluss at språket er enkelt, men samtidig med masse nye og relativt avanserte ord ("cellestudier", "kromosomer", "segregering") - så det er masse nytt å lære rent språklig også, samtidig som tekstene er lette og enkle.

Faktisk var vel forresten hennes eksakte ord at Alexandra og Tigress anbefaler - Tigress ser du på to av bildene over. 10 poeng hvis du klarer å gjette hvilket av kosedyrene det er 😛

Publisert Legg igjen en kommentar til Hvis alle gjør litt, så oppnår vi bare litt – oppfølging

En del reagerte på det forrige innlegget jeg skrev, om at hvor alle gjør litt så oppnår vi også litt. Noen lurte på om jeg mente at jeg oppfordret til å ikke gjøre noen ting, og dessuten så er det sånn at alle monner drar... Som en oppføling til dette vil jeg nå dele utdrag fra kapitlet som heter Every BIG helps, som kanskje kan virke noe utdypende (og keep in mind: forrige innlegg var fra kapittel nummer 1 i boken Sustainable energy -without the hot air, mens dette er fra kapittel 19 – det er altså en god del informasjon og fakta i mellom disse to, sånn i tilfelle noe virker uklart...):

What are our options, if we wish to get off fossil fuels and live sustainably? We can balance the energy budget either by reducing demand, or by increasing supply, or, of course, by doing both.

Have no illusions. To achieve our goal of getting off fossil fuels, these reductions in demand and increases in supply must be big. Don’t be distracted by the myth that “every little helps”. If everyone does a little, we’ll achieve only a little. We must do a lot. What’s required are big changes in demand and supply.

“But surely, if 60 million people all do a little, it’ll add up to a lot?” No. This “if-everyone” multiplying machine is just a way of making something small sound big. The “if-everyone” multiplying machine churns out inspirational statements of the form “if everyone did X, then it would provide enough energy/water/gas to do Y”, where Y sounds impressive. Is it surprising that Y sounds big? Of course not. We got Y by multiplying X by the number of people involved – 60 million or so! Here’s an example from the Conservative Party’s otherwise straight-talking Blueprint for a Green Economy:

“The mobile phone charger averages around … 1 W consumption, but if every one of the country’s 25 million mobile phone chargers were left plugged in and switched on they would consume enough electricity (219 GWh) to power 66 000 homes for one year.”

66 000? Wow, that’s a lot of homes! Switch off the chargers! 66 000 sounds a lot, but the sensible thing to compare it with is the total number of homes that we’re imagining would participate in this feat of conservation, namely 25 million homes. 66 000 is just on quarter of one percent of 25 million. So while the statement quoted above is true, I think a calmer way to put it is:

If you leave your mobile phone charger plugged in, it uses one quarter of one percent of your home’s electricity.

And if everyone does it?

If everyone leaves their mobile phone charger plugged in, those chargers will use one quarter of one percent of their homes’ electricity.

The “if everyone” multiplying machine is a bad thing because it deflects people’s attention towards 25 million minnows instead of 25 million sharks. The mantra Little changes can make a big difference is bunkum, when applied to climate change and power (NB: ikke makt, men kraft/energy 😉 ). It may be true that “many people doing a little adds up to a lot”, if all those “littles” are somehow focused into a single “lot” – for example, if one million people donate $10 to one accident victim, then the victim receives $10 million. That’s a lot. But power is a very different thing. We all use power. So to achieve a “big difference” in total power consumption, you need almost everyone to make a “big” difference to their own power consumption.

So, what’s required are big changes in demand and supply. Demand for power can be reduced in three ways:

  1. By reducing the population
  2. By changing our lifestyle
  3. By keeping our lifestyle, but reducing its energy intensity through “efficiency” and “technology”

Supply could be increased in three ways:

  1. We could get off fossil fuels by investing in “clean coal” technology. Oops! Coal is a fossil fuel. Well, never mind – let’s take a look at this idea. If we used coal “sustainably”, how much power could it offer? If we don’t care about sustainability and just want “security of supply”, could coal offer that?
  2. We could invest in nuclear fission. Is current technology “sustainable”? Is it at least a stop-gap that might last 100 years?
  3. We could buy, beg, or steal renewable energy from other countries – bearing in mind that most countries will be in the same boat as Britain and will have no renewable energy to spare; and also bearing in mind that sourcing renewable energy from another country doesn’t magically shrink the renewable power facilities required. If we import renewable energy from other countries in order to avoid building renewable facilities the size of Wales in our country, someone
    have to build facilities roughly the size of Wales in those other countries.

 

Hele kapittel 19 kan du lese HER, og hele boken ligger gratis tilgjengelig HER.

Som jeg har sagt tidligere, alle virkelig burde lese denne. Du trenger tall og fakta, ikke at du føler at du gjør masse – du må vite hvor mye du gjør som er positivt og hvor mye du gjør som er negativt. Spesielt hvis det positive du gjør, får deg til å gjøre noe negativt – som kanskje er veldig mye verre enn det du gjorde på pluss-siden...(typ, du føler du gjør mye fordi du alltid sorterer søppel, så hvor ille er det egentlig med den ferien til USA da - det må du vel kunne gjøre med god samvittighet, siden alltid er så flink til å sortere og gjenvinne, sant?)

Skal vi få til endring så hjelper det ikke med små tiltak. Vi må gjøre STORE ting.

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Intervju med The Human Aspect

I dag har jeg blitt intervjuet av fine Jimmy Westerheim som har grunnlagt The Human Aspect - verdens første livserfaringsbibliotek. Er ikke det bare helt nydelig, forresten? Livserfaringsbibliotek, altså ♥

Spørsmålene alle som blir intervjuet får er:

  1. Hva har vært ditt livs største utfordring?
  2. Hvordan kom du gjennom den?
  3. Hva har du lært av det?

Jeg satt i en time og snakket om ting jeg faktisk aldri har snakket om før... Er veldig spent på resultatet av intervjuet - både på en sånn god-spent måte, og litt sånn oi, fortalte jeg virkelig det?! Men ingen anger på det jeg delte, altså. Jeg tror deling av erfaringer er bra! Jeg kan jo avsløre at det ble ganske my prat om tiden tilbake til ungdomsskolen, det å føle seg annerledes/utenfor, dårlig selvbilde, og om hvordan "alle" interssante mennesker har vært (er? 😉 ) rare/annerledes 🙂

Vet ikke når intervjuet er klart, og når det publiseres, men jeg kommer til å dele det når den tid kommer. Krysser allerede fingrene for at dere vil ta godt i mot det!

4

Publisert 4 kommentarer til Rolig på’n igjen – sommerminner og høstplaner

Da var denne sommerFERIEN over (med trykk på at det er ferien, og ikke sommeren i seg selv som er over). Det markeres ganske brått for Anders, som var ute av døren klokken kvart over syv i dag tidlig, mens jeg har latt meg selv få en litt mykere overgang – det er vel kanskje en fordel med å drive for seg selv...;) Jeg fikk kaffe på sengen litt før syv i dag, da, så jeg er ikke helt i usync med Anders, altså. Alexandra, derimot, måtte jeg jobbe hardt med for å få til å våkne en stund etter ti. Hun er ikke på AKS denne uken, så hun skal bare ha en uke sommerferie for seg selv, hjemme; det vil si at hun gradvis skal komme tilbake i relativt normal legge seg- og stå opp-rutine, at hun får en liten liste med ting hun må gjøre (i dag: henge opp klesvasken og rydde på plass en liten haug med sine ubrukte klær fra ferien), men at hun ellers kan få slappe av og bare være i egen feriemodus. Jeg tror det er litt deilig for et 100% enebarn å få noen dager i helt ro etter en uke med 2 andre barn kontinuerlig oppå hverandre - de tre barna har virkelig gått over all forventing sammen i en uke, men jeg vet at Alexandra blir litt sliten etter en stund 🙂

Det aller beste øyeblikket i den drøye uken vi har hatt på Herføl må forresten være den første kvelden da Andrea og Arian hadde kommet ut til oss: Barna hadde vært ganske lenge oppe, de hadde blitt lest for, og egentlig fått beskjed om at nå var det kvelden og det skulle ikke være mer «tull». Så hører jeg plutselig litt stotrete mumling oppe fra barnerommet. Jeg lister meg opp, og der sitter Alexandra opp i sengen, i mørket, men med lommelykt ned i boken Nattafortellinger for rebelske jenter, og leser om Ada Lovelace for de to andre, som ligger musestille og lytter. Da var det ikke annet å si enn at så hyggelig dere har det – dere får lov til å lese for hverandre ♥ Saken er jo den at Alexandra ikke har vært spesielt glad i å lese, og hun føler nok ikke aller mest mestring på akkurat dét punktet. At hun da helt frivillig sitter og leser høyt, og hele teksten igjennom, for de to andre syns jeg er fantastisk. Hun var selvsagt superstolt etterpå - med god grunn.

Selv om dagen i dag startet roligere enn på en "skikkelig" arbeidsdag så blir det fullt kjør fra i morgen. Det er mange ting som skjer fremover - tekster jeg har lovet å skrive, nye foredrag jeg skal holde, store konferanser som skal ledes, reklamefilm som skal spilles inn, podcast skal forberedes og gjennomføres 🙂

Denne uken skal jeg intervjues av Jimmy Westerheim i The Human Aspect - det skjer allerede i morgen, og da kommer jeg nok virkelig til å kjenne på at nå er vi "i gang igjen", jeg skal møte med Næringslivets NOx-fond, som jeg skal lede konferanse for i begynnelsen av september (Sammen om å kutte utslipp - dét blir spennende!), og på onsdag kjører jeg i gang med en ny runde Live på Facebook - om kjernefysikk, thorium, kjernekraft, og kanskje noen andre ting óg...;) Nå er jeg også skikkelig tilbake her på bloggen - ikke noe 5-dagers pauser eller slurving med Formelfredag!

På privaten er det møte med Ingrid og Charlotte (begge forloverne mine ♥) i kveld, og det gleder jeg meg til. Med alt som skjer, som passer fint inn i sekken "Livet", så er det ikke så ofte vi sees; eller, det vil si, det må mer planlegging til for å kunne treffes (vi har til sammen 6 barn under 9 år 😛 ). Egentlig har vi vært ganske flinke i det siste, til å få til denne planleggingen, men det blir fort noen måneder mellom hver gang. Derfor: Gleder meg til i kveld, og håper forresten vi finner en dag å se på slør - trenger jo forlovere for sånt 😉

Dette bildet ser kanskje ikke så spesielt ut, men det er det! Anders leser mail; svar fra Nature om at de har mottatt artikkelen hans. Man kan selvsagt ikke vite om man får publisere i Nature "bare" fordi man skriver til dem, men det er selvsagt flere med på å ta avgjørelsen om at dette, det er kanskje godt nok for Nature... Jeg krysser fingre og tær ♥

Fysikk, sommer og kjærlighet i skjønn forening 😀 Altså, hvor fascinerende er det ikke med kondens på kaldt glass i varmen, egentlig?!?

Brennmanetpizza 😛

Alexandra har for alvor lært å svømme denne sommeren: Hun er en av de to små hodene, langt der ute - det andre er mamma. Sammen svømte de helt ut til den røde bøyen/båten. Det var en skikkelig utholdenhetstest for Alexandra, men hun klarte det med glans (og fikk kjenne på det å bli skikkelig sliten av å svømme).

Denne høsten (det vil si fra september, og ikke august 😛 ) så skal Anders forsvare doktoravhandlingen sin (hvis den bli godkjent 😉 ) med påfølgende feiring, bryllupet skal planlegges «ferdig» (det viktigste nå er å få spikret lokale), og sammen med Silvija Seres skal jeg lage ca 10 podcaster om teknologi (det kommer mer info om dette snart 🙂 ). I tillegg er det bokskrivingen... Det blir en bra høst (når den kommer i gang).

Apropos planlegge bryllup: Jeg skal ikke gå helt ut i «fikse meg til bryllypet det vil si gå ned 10 kg og bli en helt annen utgave av meg selv»-modus, men jeg har lyst til å jobbe med armene mine... Er det noen som har noen gode tips til armtrening å komme med? Altså, hvor begynner jeg, liksom? Er det noen influenser-profil(er) jeg burde følge, eller noe? Ønsker meg sterke, fine armer, som ser bra ut når jeg holder blomsterbuketten den 23. februar ♥ Rop ut om du har tips!

Håper alle andre som er tilbake på jobb denne uken får muligheten til å ta en litt myk start, slik at overgangen ikke blir alt for kjip ♥ 

Publisert Legg igjen en kommentar til Selv om du ammer er du ikke unntatt fysikkens lover

Aller først må jeg starte med å si at jeg er superfan av amming! Jeg ammet Alexandra til hun var 2 år (fullamming i 8 måneder, så delamming etter det), og som hun sekte med sikkert ble større, ble jeg gradvis mindre. Håper inderlig jeg kan gjøre det igjen med fremtidige barn ♥

Men! Ammehjelpen (som jeg digger arbeidet til - heia dem!) har delt en artikkel på Facebooksiden sin som handler om at morsmelk skal være mer miljøvennlig enn morsmelkerstatning (artikkelen de deler kan du lese HER hvis du vil 🙂 ).

De skriver blant annet

Mens morsmelk lett kan kalles den mest miljøvennlige maten som finnes, så krever morsmelkerstatning husdyrhold, pasteurisering, avkjøling, tørking, pakking og transport. Det er for eksempel estimert at produksjonen av én kilo mme-pulver krever omtrent 4000 liter vann

Og i kommentarfeltet ser det ut til at det er flere som tror at energien barna vokser seg store og sterke på når de blir ammet er "gratis". Mange kommer med påstander som at jeg spiste ikke noe ekstra da jeg ammet, og det er jo åpenebart at det er mer miljøvennlig å amme sammenliknet med morsmelkerstatning.

Altså, ja, det kan godt hende at amming er veldig mye mer miljøvennlig enn morsmelkerstatning, men skal man si det så trenger man tallene. Enkelt og greit. Man kan ikke bare "vite" eller "føle" at det er sånn. Selv om amming er så fantastisk at det rett og slett kan virke nærmest magisk (sånn syns i alle fall jeg at det var; alltid nok mat tilgjengelig, i riktig temperatur, fritt for bakterier, klart i det øyeblikket du ønsket det, kos og trøst, osv), så er man ikke unndratt fysikkens lover når man ammer. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne - en helt grunnleggende lov i fysikken - sånn er det også med (energien i) mat, også om den kommer via kroppen og ut av puppen.

Hvis du faktisk ikke spiste noe ekstra mens du ammet så kom energien fra egne lagre i kroppen. Den oppstår ikke fra intet 😉 Selv faller jeg nok i den kategorien: Den dagen Alexandra ble født så rundet jeg 100(!!!) kg. Jeg vet ikke akkurat hva jeg veide da jeg dro hjem fra sykehuset to og et halvt døgn senere, men et års tid senere så veide jeg et sted mellom 60 og 70 kg. Som sagt, mens Alexandra gradvis ble større, ble jeg mindre 😉 (Takk og pris for begge deler.)

It produces zero waste, zero greenhouse gases and has a zero water footprint

står det om morsmelk i artikkelen, men det er jo faktisk ikke sant. Ingen av delene, for morsmelken produseres også, og det koster energi. Maten mor trenger skal produseres og den skal fraktes. Det produseres søppel. Maten som mor spiser (enten ekstra mens hun ammer, eller som hun lagret mens hun var gravid) har et CO2-avtrykk og et vannavtrykk. I tillegg trenger en ammende mor mer vann mens hun ammer 🙂

 

Min første magefølelse er absolutt at brystmelk er mer miljøvennlig, på alle mulige måter, men magefølelsen er jo ikke nødvendigvis riktig. Når morsmelk produseres i store kvanta, kanskje de får prosessen såpass effektiv at det ikke har et veldig mye verre miljøavtrykk enn brystmelk...? Jeg tror ikke det, da. Men for alt jeg vet kan det være liknende belastning for miljøet på morsmelk og morsmelkerstatning, morsmelkerstatning kan være dobbelt så ille, 10 ganger så ille, 100 ganger så ille - jeg vet virkelig ikke.

Kanskje noen kloke lesere har et skikkelig regnestykke på dette?

Apropos amming: Alle de tre løpende barna under her har jeg ammet. Hun foran desidert mest, men også hun i midten en del. Det var faktisk på hytta på Herføl at jeg ammet Andrea (niese) første gang; hun var et par måneder gammel og jeg passet henne en time, eller noe. Så begynte hun å gråte, og jeg fant raskt ut at det var "helt tullete" (for meg) å gå ned og styre med morsmelkerstatning, spesielt siden vi var på hytta, der vi ikke har innlagt vann eller noe - når jeg bare kunne vippe ut puppen 😀

Så, altså, jeg mener ikke å være negativ mot amming - men man kan ikke påstå at det er mye mer miljøvennlig bare sånn ut av det blå, liksom ♥