Nå har jeg opplevd dét også: Å få kritikk for hvem som er mine nære venner. For det første så er det visst feil at jeg ikke har noen venner uten høyere utdannelse, og for det andre er det feil at jeg bare har venner fra voksen alder - altså ingen fra feks ungdomsskolen. Jeg er visst elitistisk. Utgangspunktet for denne "kritikken" er hvem som var i utdrikningslaget mitt.
Det er jo fullstendig til å le av, og jeg kunne selvfølgelig bare la det ligge, for jeg tror ikke det er noe folk flest tenker at man kritiserer - hvem du er venner med, altså. Men, når jeg først har blitt stilt til veggs så har jeg lyst til å si noe om det allikevel. For, ja, det stemmer at de aller fleste av mine nære venner har høy utdannelse. Av de som var i utdrikningslaget så har (eller kommer snart til å få) halvparten doktorgrad. En av gjestene er professor. Når det gjelder resten av de jeg regner som venner – og ikke bare de som kommer i bryllupet vårt – så er det vel nesten ingen som har mindre utdannelse en bachelorgrad. Så påstanden om at de fleste av mine venner ha høy utdannelse er forsåvidt riktig (noe som strengt tatt ikke er fryktelig uvanlig nå: I 2017 var 35.4% av alle 17-24-åringer studenter og 15.9% av alle i alderen 25-29 år https://www.ssb.no/utuvh ). Når det gjelder det at alle vennene mine er fra voksen alder så er ikke det heeelt sant; én har jeg kjent siden barnehagen, én siden 10/11-årsalder og balletten, og én hele livet. De fleste av vennene mine har jeg dog fått meg i voksen alder ♥ Så påstanden om at jeg ikke har venner fra ungdomsskolen er ganske riktig. Men hva sier dette om meg?
Ærlig talt så er det ikke veldig rart at det blir sånn. Jeg har tilbrakt så ekstremt mye av tiden min fra jeg var 19 og frem til nå på Blindern at jeg har jo ikke egentlig hatt noe særlig tid eller mulighet til å møte noen noen andre steder 😛 Det å klatre all the way - enten det er i utdannelse, eller politikk, eller ballett, eller noe annet, krever mye av deg. Det blir altoppslukende, og du må gjøre en del offer på veien, som går ut over tiden din. Så da er du «stuck», da, sammen med de andre som gjør de samme ofrene 😉
Like barn leker best, og der like barn leker og oppholder seg mye av tiden finner de også hverandre. Dette er jo helt logisk, og hvis du ikke har lagt merke til det - begynn å se deg rundt, og du vil se at nære venner har mye til felles. Og her kommer noe som er litt greit å minne seg selv på: Vennene dine er altså ofte ganske like deg selv, og det betyr at du automatisk er i et lite ekkokammer, der dere har liknende interesser, tanker om samfunnet og hva som er viktig, stemmer ganske likt ved valg, osv osv. Vi går alle rundt med skylapper på, og det bør man være klar over. Den som skrev at jeg er elitistisk fordi alle vennene mine har høy utdannelse burde kanskje, nettopp fordi hen reagerte på at de likner på meg selv, se seg i speilet og tenke over hva slags venner hen har selv.
Jeg er egentlig litt redd for dette ekkokammeret, og den frykten er grunnen til at jeg godtar mer eller mindre alle venneforespørsler på Facebook, feks. Det er sjelden jeg blokkerer eller sletter folk, og jeg har mye «rart» i feeden min; folk som mener ting jeg syns det er helt hårreisende å mene, men som jeg allikevel ofte leser igjennom, og ser hvordan folk kommenterer og diskuterer. Så sitter jeg der og prøver å puste med magen, og liker og hjerter de som jeg mener sier fornuftige ting, samtidig som jeg prøver å forstå hvorfor folk kan komme til så stikk motsatte konklusjoner enn det jeg selv kommer til – hvordan tenker de, og hvordan ser verden ut for dem? Jeg tror dette er viktig. Blant annet for å unngå den what, hvordan kunne dette bli valgresultatet, når alle tenker nesten det samme som meg?!? Og tro meg, jeg har Facebook-venner som jeg blir svett av å lese veggen til, men jeg gjør det allikevel.
Og så: Hvorfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen? Hah! Ja, si det... Hvis du har vært på en ungdomsskole noen gang; tror du jeg var kul og populær i den alderen? Jeg var helt ensom og hadde det JÆVLIG på ungdomsskolen. Jeg var nerden så til de grader! Folk vil ikke være venner med nerden. Jeg fikk høre hvor stygg jeg var. Derfor har jeg ikke venner fra ungdomsskolen i min omgangskrets i dag, for det hadde jeg ikke da heller. Den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen, og visste at jeg skulle vekk fra Skedsmo, og begynne på ballettlinjen på Fagerborg i Oslo var en lykkelig dag. Da jeg visste at jeg aldri skulle sette mine føtter på Tæruddalen ungdomsskole igjen. Det var ikke et aktivt valg å ikke ha venner da jeg var 13, 14, 15 år gammel - hvem er det som faktisk ønsker det?! Det var allikevel viktig for meg å være tro mot meg selv, og det å drite i skolen for å være kulere, feks, var aldri et alternativ. Er jeg glad for det i dag? Eh, ja! Har jeg innimellom kjent på tanken revenge of the nerd? Ja, absolutt! (Ja, da, skadefryd/hevn er usjarmerende, men nå er jeg dønn ærlig om noen ganske dype, menneskelige følelser).
Etter Sunniva Svarer i går fikk jeg en hyggelig melding fra en som jobber som lærer i ungdomsskolen, som lurte på om jeg hadde noen tanker om hva hun/man kan gjøre for å hjelpe sånne raringer som meg med å få venner, eller i alle fall ikke være helt utenfor alt. Jeg tar ikke det nå, for dette innlegget blir for langt, og jeg må dessuten tenke litt mer på akkurat det - men jeg setter veldig pris på å bli spurt 🙂
Er jeg elitistisk? Nei, ikke spesielt. Det er en ren konsekvens av mine interesser og der jeg velger å bruke tiden min at jeg har venner som er like meg selv. Og, tja, en elite er definert som de dyktigste, ledende e.l. i et samfunn, en krets, en (større) gruppe, og sånn sett så er vel vennene mine, med så høy utdannelse en slags elite i samfunnet når det kommer til kunnskap, men det er jo ikke derfor jeg har valgt dem. Og jeg har altså ikke valgt vekk folk uten utdannelse, som er det jeg ville ha gjort hvis jeg var elitistisk, og altså dyrket eliten.
Til slutt: En kommentar om det å være kvinne med doktorgrad, og kjærligheten og elitisme. Jeg er nemlig veldig glad for at Anders valgte å også ta den graden, og jeg er ikke helt sikker på at det hadde blitt oss hvis han ikke hadde gjort det. Det er jo kanskje litt elitistisk, samtidig som det vel også er noe dypt biologisk som spiller inn(?)
For jeg vil bli litt imponert av mannen min, og jeg orker ikke å være sammen med en som føler seg "truet" av at jeg har høyere utdannelse og er "smartere" (NBNB: anførselstegn rundt ordet smartere – det er det folk gjerne sier åh, shit, ass, du må være sjukt smaaart??) enn ham. I de årene jeg var singel, før jeg møtte Anders og vi etterhvert ble et par, var jeg veldig åpen for å date menn som ikke hadde den samme type høye utdannelse. Det er altså ikke sånn at det kun er utdannelse som kan imponere – det er VELDIG mye folk gjør som er imponerende, bare så det er sagt. Jeg blir jo ikke sammen med utdannelsen og kunnskapen, jeg blir sammen med mennesket. Problemet er at jeg opplevde igjen og igjen å sitte der med menn som virket som om de følte seg underlegne, og som etter et par dater ikke var interessert i å møte meg igjen. Det virket som om jeg gjorde dem usikre, og det er jo hverken hyggelig for dem eller meg :/ (Kanskje de bare syns jeg var stygg 😛 )
Så, kanskje når det gjelder «valg» av partner er jeg noe elitistisk. Eller kanskje mest realitetsorientert. Erfaring har gjort at jeg i en alder av 30-something visste ganske godt hva som kom til å funke og hva som ikke kom til å funke, i alle fall ♥
Puh, dette ble langt... Hilsen Sunniva, med «elite-venner», uten ungdomsskolevenner, men ikke så veldig elitistisk når alt kommer til alt allikevel 😉
Jeg kom hjem nå, jeg... Etter én liten biltur, tre togturer, en stor flyplass, en flytur, en togtur til, og så en taxitur (med en taxisjåfør som bare klaget over snøene hele veien hjem, og, ble stående helt tafatt da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å få kofferten min over snøkanten mellom veien og fortauet), kunne jeg endelig slenge meg ned ved spisebordet sammen med Anders. Nå er det (forsåvidt) helg, og det vil si at Anders åpnet en flaske vin omtrent i det jeg tok av meg skoene, men så sitter vi på hver vår side av bordet og jobber, da. Ja, ja, sånn er det noen ganger; Anders skal jobbe hele denne helgen, men det får vel gå 🙂 Alexandra hadde sovnet før jeg kom hjem, og jeg gleder meg veldig til å kunne klemme henne, og gi henne en liten souvenir-gave i morgen tidlig - det er "regelen" når jeg har vært på reise ♥
Forresten, heia SAS (igjen - ja, dette er faktisk tilfeldig): På vei nedover til Zürich på onsdag morgen fikk jeg servert en helt nydelig salat-sak. Ja, jeg var helt sikker på at jeg aldri ville omtale flymat som ordentlig NAM, men SAS har virkelig fått til noe her! Maten ble servert i en lekker boks, og jeg koste meg faktisk med den, der oppe over skyene. Yeay!
