Hopp til innhold

2

Er det så nøye, da? Om jentebabyen får en søt rosa body, og guttebabyen får en tøff blå sparkebukse? Cute princess versus adm. dir. - det er vel ikke så nøye?! Nei, den rosa bodyen eller den blå sparkebuksen er ikke nøye. Eller om den lille gutten har genser med adm. dir. på, mens på jenta står det princess. Det er ikke nøye om du ganger opp dette med 10, heller, men saken er jo at det er mye mer en 10 rosa bodyer og 10 blå sparkebukser.

Jeg vil snu det litt på hodet, og spørre: Hvorfor er det så viktig å markere for hele verden hvordan kjønnsorganet på babyen ser ut? Gi alle en mulighet til å la kjønn være det aller første man ser...? "Noen" av oss ønsker jo å bli sett først (og fremst) som den personen vi er, og ikke KVINNE eller MANN. Jeg er selvsagt kvinne, men det er et godt stykke ned på listen over det som definerer Sunniva Rose. Så hvorfor skal vi behandle barn på en måte vi absolutt ikke liker selv - når det ikke en gang er et snev av nødvendig?

Summen av alt betyr noe, for det er heller ikke bare 10 rosa bodyer eller 10 blå sparkebukser, men klærne markerer jo tydelig for hele verden hvilket kjønn det er på babyen i vognen, og gir dermed hele verden en mulighet til å feks tilpasse språket "riktig" til om det er en gutt eller en jente: Jenter er sååååå fiiiiine, og gutter er tøffe som ikke gråter. Og så lurer vi på hvorfor jenter senere i livet sliter med selvbildet, og at gutter ikke ber om hjelp når de sliter...

På sikt så ønsker jo de fleste av oss å oppnå mangfold - like muligheter for alle. Og mangfold er jo et ord som passer veldig fint i festtalene, men spiller det virkelig noen rolle? Vel, det er vanskelig å se hele bildet hvis alle rundt deg likner på deg selv - da er det vanskeligere å se hvor skoen trykker, og det er vanskeligere å huske at ikke alle er som deg og de du jobber sammen med:

For eksempel så er det aller meste av den teknologien vi har rundt oss utviklet av menn, og sånn historisk så er ikke det så rart. Men det kan være uheldig når man lager ny teknologi som skal være for alle, men er tilpasset mannen. Feks så oppdaget man raskt da airbagen kom på markedet (egentlig en helt fantastisk oppfinnelse, som skulle redde mange flere liv i bilkræsj), at den skadet eller drepte kvinner og barn. Hvorfor? Fordi den var testet på en mannlig kollisjonsdukke. Nei, kollisjonsdukker har selvsagt ikke kjønn, men den hadde høyde og vekt som en gjennomsnittlig mann. Mens kvinner er mindre og lettere enn menn, og barn er jo enda mindre igjen, og airbagen ble derfor farlig.

Jeg er overbevist om det dette aldri var noen intensjon, men det illustrerer jo ganske tydelig (og tragisk!) hva som kan skje når du glemmer at ikke alle er som deg selv og kollegaene dine.

Et annet eksempel er forskning innen medisin, der igjen det meste er utført av menn, på menn. Forskning på hjerteinfarkt, feks, der man lærer at symptomene på hjerteinfarkt er sånn og sånn og sånn. Så viser det seg at, nei, kvinner har gjerne helt andre symptomer enn menn, men allikevel, når halve befolkningen har andre symptomer enn menn så kalles det for "atypiske symptomer" - som jo også sier noe om at mannen fremdeles er normen 😉 Og jeg tror ikke dette er vond vilje, men at endring tar tid...

En annen ting som er greit å ha i bakhodet når det gjelder å dele befolkningen i 2: Hvis vi antar at intelligens og kreativitet er sånn nogenlunde jevnt fordelt mellom kjønnene, så er det jo dumt å være fornøyd med å rekruttere kun fra halvparten!

Tilbake til det med klær, som brukes for å markere kjønnet (og hvis du tenker at dette ikke er så veldig reelt; ta deg en tur inn på en mammagruppe for gravide og nyfødte, og sjekk hvor mange som "har det meste av utstyr fra forrige baby, men jeg trenger jenteklær denne gangen <3 <3 <3 "), så er det jo ikke bare fargen som skiller "gutteklærne" fra "jenteklærne". I tillegg til fargene, så er det også hvilken pynt og symboler som er på klærne, og for gutter handler det om kunnskap, mens for jenter så handler det om følelser. Og ganske raskt så blir jo dette "sannheter", og begge kjønn taper.

Men så er det en ting til jeg har tenkt på, og det er at guttene faktisk får trangere rammer fordi de er "normen": Feks så er det mye vanskeligere for en gutt å ta på seg paljetter og kjole enn det er for jenter å hente klær fra guttevadelingen, og det er jo trist at ikke gutter skal få kunne pynte seg med like stor letthet som jentene (hvis de vil 🙂 ). Jeg har også inntrykk av at det er vanskeligere for gutter å velge klassiske "jenteaktiviteter" enn motsatt. Og disse tingene sier jo også noe om synet vårt på hva som er fint og flott, og hva som ikke er så viktig - faktisk så bruker foreldre i snitt mindre penger på fritidsinteressene til døtrene sine enn sønnene sine.

Så menn er normen, mens kvinner alltid er den kvinnelige utgaven av mannen... kvinnelig - komiker, fysiker, musiker, politiker, journalist, forfatter, forsker, ...

ALLE TAPER!

Til slutt, når det gjelder klær, så er det noe der bare jentene taper: "Jenteklærne" er trangere og kortere enn "gutteklærne", helt fra spedbarnsalder. Dette er trist fordi det er en slags tidlig "seksualisering" av jenter, men kanskje enda værre - de ledige gutteklærne er bedre for å utfolde seg fysisk, og når vi vet at fysisk utvikling henger sammen med kognitiv utvikling, da er det plutselig ganske stygt.

Og det er jo ikke bare klær som "kjønnes", det skjer også med leker. På G-sport hadde (har?) de "jenteakebrett" og "gutteakebrett", "jenteski" og "gutteski" - nøyaktig samme produkt, men med design som forteller hvordan jenter og gutter er/skal være forskjellige. Resultatet av kjønning på klær og leker og alt annet er at vi som foreldre kjøper dobbelt så mye, fordi vi "må". Det er helt genialt for bedriftene, og vi som forbrukere lar oss lure. Kjipt for individet, kjipt for lommeboken, og kjipt for miljøet.

I tillegg til den kjønningen der samme produkt selges i to forskjellige design så brandes forskjellige leker mot forskjellige kjønn. Jeg ble ganske trist da jeg så eventyrbøker for gutter og eventyrbøker for jenter, med eventyr om feks sjørøvere i gutteboken, og (selvsagt 😛 ) prinsesser i jenteboken. De samme eventyrene som vi fikk lest for oss da vi var små, fra det som da bare het Eventyrboken (for barn). Trikset her, for å bevisstgjøre seg selv og andre er jo den klassiske "tissentesten": Skal du leke med den med tissen? Nei? Nei, da er det vel en leke for barn, da!? Og den funker som en humoristisk bevisstgjøring på barn også, i alle fall funket den på Alexandra, da hun nettopp var lei seg over at noen eventyr som hun syns var spennende var "for gutter" :/ Da jeg spurte henne om man leste boken med tissen måtte vi le begge to, og Alexandra sa selvsagt nei, og så var vi ferdige med den saken ❤️

Når man begynner å påpeke disse tingene så går mange i forsvarsmodus, gjerne med et Men min jente bare liker rosa. Jeg har ikke gjort noe for å påvirke...og dessuten har det alltid vært sånn (og du trenger ikke å demonstrere og overdrive sånn). Og jeg tviler ikke på at jenter "bare liker" rosa, og gutter "bare ikke liker rosa", for barn lærer jo sykt fort hva som er "riktig". Vi lar oss jo alle påvirke av reklame og normer. Og apropos normer så er jeg ikke helt enig i at det er en slags demonstrasjon å gå i mot normen(e). Det kan være greit å være klar over at det ikke er noe naturgitt hverken ved kjole eller fargen rosa for jenter... Hvis du ser på bilder av barn fra slutten av 1800-tallet så ser du at det var helt vanlig å kle gutter i kjole, og mange hadde langt hår. Kjole var faktisk vanlig helt opp til 11-års alder. Og når det gjelder rosa så ble dette skrevet i 1920 av en av de mer prominente klesbutikkene i New York:

The generally accepted rule is pink for the boys, and blue for the girls. The reason is that pink, being a more decided and stronger color, is more suitable for the boy, while blue, which is more delicate and dainty, is prettier for the girl.


Så, nei, det er mange ting som ikke "alltid har vært sånn", selv om det er lett å tro.

Ok, da, men har det virkelig noe å si, sånn senere i livet, eller er dette bare pirk og mas? Tja, det er vel ikke helt godt å si, men for å ta datamaskinen og programmering som eksempel, så kan det absolutt se ut som om at disse tingene kan ha noe å si: Grafen under viser andelen jenter som studerte medisin, jus, fysikk og programmering, fra midten av 60-tallet og frem til 2015. I starten av grafen, og frem til midten av 80-tallet er det ca samme andel jenter på de fire firskjellige studiene, og den andelen øker omtrent likt mye for hvert år. Men så skjer det noe dramatisk med programmeringsgrafen på midten av 80-tallet, den dropper plutselig ned, og forblir lav, nesten tilbake til sånn som det var på 70-tallet. De tre andre studieretningene har ikke en liknende utvikling - de fortsetter som før, med ganske lik oppførsel. Det som skjedde på midten av 80-tallet var at det ble mulig å ha hjemme-datamaskin. Da denne kom ble den brandet som en gutte/manne-gadget, og som den sauflokken forbrukere er, så ble den kjøpt til gutter - for vi vil jo gjøre det som er "riktig". Før dette så stilte jenter og gutter likt når de begynte å studere, men med hjemme-datamaskinen så hadde plutselig guttene et forsprang, og ganske raskt ble det forventet (litt ubevisst, kanskje?) at man hadde en del forkunnskaper - som kom ved å ha hatt denne "gutteleken". Plutselig ble det "umulig" for jenter å studere programmering.

Så blir det en ny "sannhet", da (som jeg hører rundt omkring mange steder), at jenter de bare liker ikke å programmere, og de er egentlig ikke sååå flinke til det heller...

Selvsagt er det forskjell på kjønn - jeg er ikke av den typen som mener at kjønn kun er en sosial konstruksjon, og at alle barn burde oppdras uten at noen vet hvilket kjønn de er. Greia er ikke at kjønn ikke eksisterer, for de som måtte falle for fristelsen til å tolke budskapet mitt sånn. Greia er hvis du lager en fin graf som viser variasjonen over feks intelligens hos kvinner og intelligens hos menn, så er det større forskjeller innad i gruppen menn og gruppen kvinner, enn det er i gjennomsnitt mellom de to gruppene (og det er større variasjon blant menn enn hos kvinner - hos menn finner du de aller aller smarteste, og de aller dummeste). Men ingen av oss er gjennomsnittsindivider, så det er dumt å behandle folk som gjennomsnittet av sin gruppe. Det beste må vel være å kunne gi barn, og alle, likest mulige muligheter. Jeg syns i alle fall ikke det burde være så veldig kontroversielt å mene. Allikevel så er det ofte veldig provoserende for folk å snakke om kjønn og kjønning på den måten jeg har gjort her... Jeg har aldri fått noen form for hets etter kronikker/radio/tv-opptredener om kjernekraft og stråling, men ved å snakke om de tingene jeg skriver om her så blir jeg idiotforklart... Ja, ja...

Kan vi ikke gi barn 100 muligheter, i stedet for 2? 😀 La oss ikke være late, og bare følge det markedskreftene vil ha oss til å gjøre - bli kjent med akkurat det ene individet! Hva liker denne jenta? Hvordan er akkurat denne gutten?

Men, nei, dét er ikke så nøye! Den ene tingen betyr ikke noe, men summen blir stor, og den kan bety noe. Når det er klær, leker, bøker, hvordan vi snakker forskjellig til guttebabyer og jentebabyer - forsiktig til jenter, men dette klarer du selvsagt til tøffe gutter. Når menn er hovedregelen, og kvinner er unntaket. Da kan det faktisk ha noe å si, og dét er ganske nøye!

 Annonse for Forskerfabrikkens sommerskole

Noe av det tristeste jeg opplever når jeg er rundt omkring og snakker med barn om naturfag og matte og forskning, er å få høre hvor kjeeedeliiig disse fagene er. At det er sånne fag der det bare fins ett riktig svar, og det er i alle fall ikke noe spennende eller kreativt...

Etter å ha jobbet flere år med forskning – i et av naturfagene – VET jeg hvor utrolig feil den oppfatningen er! For det er jo stikk motsatt av den ideen om at forskere bare tror de kan og vet alt. Forskning handler  NETTOPP om at vi IKKE kan og vet alt. Hvis vi visste svaret på alt så ville vi vært ferdige med forskning for godt 😉 Det handler om å stille spørsmål, og spesielt det å stille spørsmål ved de tingene vi tror vi det. Det var jo sånn vi feks sluttet med årelating – en "behandling" vi hadde drevet med i mange hundre år, fordi vi "visste" at det funket... Så var det noen som var nysgjerrige på om dette faktisk kunne stemme – stilte spørsmål ved det man trodde man visste, og *tada* fant vi ut at det var helt feil. Årelating virker ikke for en pøkk.

Det er mer mellom himmel og jord, blir det ofte sagt. Og, ja, det er utrolig mye vi ennå ikke vet (yeay!), og det er derfor vi forsker 🙂

Barn undrer seg over alt mulig – de er født «forskere»: Hvorfor det, hvordan da?

Ja, da, alle foreldre har nok vært igjennom en sånn grusom, evig «hvorfor det-loop»; spis maten din – hvorfor det? – fordi kroppen din trenger det – hvorfor det? – fordi eller så blir du syk og dør – hvorfor det? – fordi den trenger næring – hvorfor det...? og man får lyst til/ender med å rope fordi jeg sier det, ferdig snakka, spis maten din NÅ! Men jeg er sikker på at alle foreldre også kan komme på mange veldig fine øyeblikk der man ser et insekt som bærer på en pinne som er MYE større enn seg selv – hvordan kan den bæres så stort og tungt?, en død fugl – hva skjer når vi dør, og hva er egentlig døden?, undret seg over vannet som fryser til is - men hvorfor er vanndammen helt islagt, mens sjøen er nesten helt bar for is – hvorfor er det sånn?

Eller som Alexandra lurte på forrige uke, etter at vi hadde hørt Julie holde foredrag om humler (som hun forsker på) på Blindern: Hvorfor dør ikke dronningen om vinteren? Og det kuleste var jo nettopp at Julie IKKE kunne svaret på dette, men lovet at hun skulle prøve å finne det ut, og fortelle Alexandra det når hun vet mer – hvis dette er noe vi faktisk vet svaret på, da...;) Små barn kan altså helt fint komme med spennende spørsmål, som ekspertene ikke vet svaret på – dét er kjempekult! Ja, mammahjertet mitt smeltet litt av at hun turte å rekke opp hånden i den store forsamlingen, ta mikrofonen og stille spørsmål ♥

Vi trenger ikke å lære barn å være nysgjerrige og stille spørsmål, vi må «bare» prøve å sørge for at de ikke mister nysgjerrigheten sin! At de fortsetter å være små forskere. Dette kan Forskerfabrikkens sommerskole hjelpe til med!

 

Forskerfabrikkens Sommerskole er for elever som skal opp i 5., 6. og 7. klasse til høsten. Den arrangeres i starten og slutten av sommerferien, mandag til fredag fra kl.09.00-15.00. På sommerskolen blir deltakerne flinkere i naturfag og lærer mer om kjemi, fysikk og biologi. Kurset følger skolens 
læreplan for 5. – 7. trinn i naturfag.

Mer info og påmelding HER.

I løpet av forskeruken på Forskerfabrikkens Sommerskole skal barna blant annet undersøke noen av miljøutfordringene som plager kloden vår; Hvordan er det å være fisk i et hav fylt av plastsøppel? Og hvordan kan jeg bidra til at havet ikke blir fremtidens søppeldynge? Og noen av mine favoritter fra timeplanen: Lage og lære om møbiusbånd (sånn som Alexandra og jeg holder på med på bildet 😀 ), lage sugerørraketter, sortere skjeletter, ha papirflykonkurranse, og gjøre bleieforskning.

Forskerfabrikken gjør realfag til praktiske fag hvor barna får utforske og eksperimentere ute og inne hele dagen:

Vi tror det er grunnen til at så mange barn trives på vår sommerskole. I tillegg til å ha fine opplevelser på kurset, får barna erfaringer de har stor glede av når skolen starter opp igjen. Den praktiske tilnærmingen gjør at naturfag gir mening! Slik får barna en dypere forståelse for fagene som de har glede av resten av livet. Både når de er tilbake i klasserommet, når de skal forstå hva forskning er og hva det betyr når forskningsresultater presenteres i media.

Dessuten er sommerskolen sosialt, og barna får nye venner 😀

Og dette handler jo ikke om at alle skal bli forskere, eller at alle skal blir naturvitere og realister for den saks skyld. Men det å få utvikle nysgjerrigheten sin, og lære at det er en veldig bra ting å spørre hvorfor det, hvordan da?, er en super egenskap å ha med seg, uansett hva man skal senere i livet.


Visste du at forskning viser at...

I 1924 begynte forskere å lure på hva en lang sommerferie har å si for barns skolegang. En studie fra USA fulgte nesten 800 barn som var tilfeldig valgt ut fra 20 offentlige skoler. Forskerne samlet inn informasjon om barnas skoleresultater og familiebakgrunn gjennom hele skolegangen. De ble også intervjuet om høyere utdanning da de var voksne. Resultatene viste at selv om de gjennom skoleåret fikk de den samme undervisningen og utviklet seg jevnt fra sitt nivå, var det hver sommer en del barn som “stoppet opp” fordi de opplevde lite i ferien. Dermed ble gapet mellom svake og sterke elever gradvis større.

 

Noen barn har ekstra utfordringer på skolen, og det er lett å tenke at de fortjener fri fra disse utfordringene i ferien. Det er ikke lurt, for da vil problemene bare være større når høsten kommer. Sommerskoler kan være med å fornye læringsgleden. I skolen skal barna gjennom et pensum, og det blir liten tid til fordypning. Samtidig er det først når barn får fordype seg og øve, at de opplever mestring. Det gir igjen motivasjon og glede. Her kan sommerskoler spille en viktig rolle fordi barn får jobbe i dybden med et fagområde over flere dager.

Kanskje nettopp en uke med opplegget til Forskerfabrikken kan være det som gir barnet muligheten til å se naturfag og matematikk med nye øyne – for det er jo dessverre sånn at det er en del grunnleggende man på en måte må igjennom, for å kunne jobbe videre med disse fagene (akkurat som det er i alle fag – man må rett og slett pugge litt gloser for å kunne skrive fransk poesi, liksom), men den motivasjonen man kan få av en sånn uke kan være helt avgjørende. Selv hadde jeg det sånn at jeg holdt på å droppe ut av fysikkstudiene fordi jeg bare følte meg dum og demotivert, men heldigvis, før jeg tok valget og sluttet, så hadde jeg ett fag som gjorde at jeg ble supermotivert! Med motivasjonen fra dette ene faget klarte jeg å ta opp de fagene jeg hadde strøket i, komme meg inn på masterstudiet, og til slutt ble det også doktorgrad.

Motivasjon er så UTROLIG viktig!

Det er et begrenset antall plasser til sommerskolen, og påmeldingener i gang nå.

 

Besøk også Forskerfabrikken på Facebook HER 🙂

 

6

Såeh, da har Anders og jeg vært gift i en uke, og da passer det jo fint å skrive litt om krangling, eller hva...? 😛

Det startet i går kveld: Alt var kjempefint - vi jobbet begge ganske sent, så vi bestemte oss for å bare kjøpe med oss skinke og ost som vi hadde lyst på fra butikken (jeg kan virkelig anbefale Kolonihagen sin Vesterhavsost, hvis du liker litt Gruère-aktig smak ♥) , og så skulle vi dele den andre Champagneflasken, som var igjen, etter at vi feiret at Anders hadde levert avhandlingen sin tidligere denne uken. Jeg tror klokken var nærmere midnatt da vi endelig krøp opp i sengen, med skinke, ost, Champagne, og Hidden Figures på Viaplay. Stemningen var tipp topp 😀

Så, da vi var ca halvveis ut i filmen satte jeg den på pause (vi gjør det ganske mye når vi ser film - stopper for å diskutere et eller annet, søke opp noe vi lurer på, osv - det er sånn vi liker det 🙂 ), for jeg tenkte på dette med månen og månens bane. Det har jeg jo hatt en del fokus på i det siste, og det er jo månen som er det endelige målet i filmen, og store deler av handlingen er nettopp om å beregne baner. Mitt spørsmål til Anders var hvorfor går egentlig månen og planeter og andre himmellegemer i ellipsebaner, og ikke sirkelbaner - eller går de i sirkelbane også? Det er i alle fall sånn jeg mente at jeg stilte spørsmålet - i mitt hodet var det ca akkurat sånn det kom ut; altså HVORFOR går feks månen i ellipse...

Jeg tror kanskje at Anders opplevde spørsmålet litt annerledes, for han gikk rett i "arrogant fysiker"-rollen (NB: dette var sånn jeg opplevde det, etter en halv flaske Champagne rundt klokken ett i natt), og sier at ellipsebane faller rett ut av Newtons gravitasjonslov, så dermed er det ellipse, og forresten så er jo sirkel også ellipse, bare at fokalpunktene er på samme sted - i sentrum. Svaret hans gjorde meg superirritert (det er ikke min sterkeste side, men når jeg føler meg dum, så blir jeg sur), og det skinte nok rimelig tydelig igjennom da jeg sa at det at løsningen på en likning er ellipse forklarer jo ikke HVORFOR det er som det er, og så eskalerte det raskt til at begge ble kjempelei seg, og han syns jeg var slem og jeg syns han var slem og dum, og hylgråt 😛

For å ta noen ting rundt det denne idiotiske krangelen startet med - hvorfor planeter og måner gjerne går i ellipsebaner: Ja, Anders har rett i at sirkel er et spesialtilfelle av en ellipse, men der mener jeg at i hverdagsprat så skiller vi mellom sirkel og ellipse - sirkelen er helt rundt, mens ellipsen er avlang. Når jeg sitter her med et glass foran meg så sier jeg at det har sirkelform, og ikke at det er elliptisk (jeg er ganske sikker på at Anders er enig med meg her 😉 ). Men, alstå, strengt matematisk har Anders rett. Jeg mener allikevel at det burde være tydelig at når man undrer seg over at månen går i en "avlang sirkelbane" - ellipse - så er det dét man mener, og ikke vanlig sirkel... Så til det med likninger, hvor jeg tror jeg (generelt) mener at det er ikke bra å bruke likningen til å begrunne hvorfor noe er som det er; jeg mener likningen beskriver det vi ser i naturen, ikke at den er grunnen til at noe skjer. En likning er jo et språk... Jeg tror Anders er enig med meg i dette nå i dag - jeg bare tror ikke jeg var spesielt flink til å legge frem dette synspunktet på en diplomatisk måte i natt. Etter å tenkt en del på det med ellipsebaner så er vel det enkle svaret på hvorfor det er som det er at jo, månen kunne ha gått i en sirkel rundt Jorden, hvis den hadde fått NØYAKTIG riktig fart da den kom inn i banen sin. Men det er bare ett tilfelle som ville ha gitt en sirkel, mens det er MANGE forskjellige hastigheter som gir en ellipsebane - det er dermed svært lite sannsynlig at månen eller andre ting havner i en sirkel, og veldig sannsynlig at det havner i ellipse ♥ (Og det kunne han jo bare ha sagt i natt, eller hva...? 😉 😛 )

Dette er faktisk litt typisk oss; noe som starter med en spennende diskusjon - akkurat sånn som vi liker - tipper plutselig over i en HELT idiotisk krangel. Det skjer alltid fordi jeg plutselig føler meg dum, og når jeg føler meg dum, da får jeg ekstremt kort lunte... Så, altså, ja; hei, jeg heter Sunniva, er 35 år gammel, og gråter når jeg føler meg dum. Jeg føler meg dessuten dum overraskende (?) ofte, så det blir noen tårer i løpet av et år, da, kan man si.


På den hyggelige siden (gårsdagen var jo faktisk stort sett veldig hyggelig, bortsett fra en veldig brå vending helt på slutten :/ ): Alexandra og jeg lekte oss med møbiusbånd i går, og det var kjempegøy å vise henne trikset med å feste to møbiusbånd sammen, for så å klippe hver av dem i to på langs - da får man nemlig to hjerter som er festet i hverandre ♥♥ Ble det ikke fint?

Møbiusbåndet er jo et objekt som bare har én side, og det er ganske fascinerende i seg selv 😀

Joggedressen min er fra Cubus, forresten. Jeg kjøpte den forrige fredag, for å ha et nytt og litt fresh, men behagelig antrekk å ha på meg på morgenen på bryllupsdagen, og dagen derpå 🙂 Jeg ble så fornøyd at jeg skal kjøpe meg én til i sort, for å ha på når Anders og jeg reiser til Thailand om litt under en uke...!!!

6

I dag har jeg vært gjest i Mammabanden på Snapchat. Mammabanden er et snapkollektiv, der jeg ble invitert for å snakke om "kjønning" - som jeg syns er både viktig og interessant. Jeg gledet meg, og takket ja med én gang jeg ble spurt 🙂

Så satte jeg i gang i dag tidlig; jeg pratet og postet, og følte at dette går bra... Så begynte det å komme kommentarer: Du må tekste! Og jeg tenkte at, nei, det har jeg ikke tid til - å snakke i 30 sekunder tar meg 30 sekunder, og det kan jeg gjøre mens jeg beveger meg fra A til B (#multitasking). Det å skulle tekste det jeg sier på 30 sekunder tar BETYDELIG mer tid enn 30 sekunder. Problemet var vel da jeg sa dette; da kom de ekle kommentarene...  "Ja, det er visst slitsomt når du plutselig må tenke på andre enn deg selv". Jeg hadde ikke trodd noen ekle kommentarer skulle påvirke meg så negativt, men dette var skikkelig den berømte dråpen i begeret i dag - jeg ble ordentlig lei meg!

Saken var, skjønte jeg etterhvert, at Mammabanden har en fast policy på å tekste alt som legges ut, av hensyn til alle. Egentlig en fin policy; men den fikk jeg aldri høre noe om... Jeg har en såpass travel dag om dagen at hadde jeg visst om det så hadde jeg vært nødt til å takke nei. Så jeg prøvde å forklare dette, og da kom kommentarene om hvor utrolig sutrete jeg var.


Men så travelt går det faktisk an å ha det: Anders og jeg har akkurat nå en arbeidssituasjon nå der vi jobber 10-12 timer om dagen (nei, da mener jeg ikke medregnet reisevei og «arbeid» hjemme, som matlaging, lekseoppfølging og dugnadsarbeid) – dette er ikke klaging eller sutring, det er faktaopplysninger om hvordan ting er 🙂 Det er ganske tøft, og det kan sikkert alle som har/har hatt det likt skrive under på; vi har det nemlig ikke sånn nå at en av oss holder fortet og har hovedansvar hjemme, fordi plutselig bare skjedde det mye på én gang, og vi sier «ja». Ikke at det er synd på oss på noen måte; vi har valgt det selv, og "ønsker" jo å ha det sånn akkurat nå, men det er altså grunnen til at man kan ha kapasitet til å gjøre én ting, men ikke en annen.

Det er jo ganske fascinerende hvordan det er så fryktelig lett å bli provosert fordi jeg liksom ikke har evnen til å sette meg inn i andres situasjon – av folk som tydeligvis ikke evner å sette seg inn i min situasjon...;) Kankskje min hverdag er annerledes enn din?

Jeg syns dette er et begrep som ofte misbrukes, men i dag syns jeg faktisk det passet: Kvinner er kvinner verst. Målet mitt var i alle fall ikke å pisse på de som ikke hører, det var å bidra når jeg ble spurt, med det jeg kunne.


Det ble allikevel til at jeg gjennomførte dagen, uten teksting (jeg fikk vel bekreftet at jeg er en sånn som ikke tenker på andre enn meg selv, da 😛 ), men jeg tror det til slutt ble ganske bra. Fikk i alle fall mange fine kommentarer - blant annet fra mødre som sa at dette hadde de ikke tenkt over, og nå hadde de virkelig fått noen nytt å tenke på ♥ For de som er interessert så ligger hele storyen ute på snapchat: Mammabanden nå. Hvis du ikke rekker å få med deg denne, eller du vil høre mer, så snakket jeg om samme tema på Familieliv-podden.

 

 

 

4

Denne helgen er det bokmarked for korpset på Bjølsen, og det er jo vel og bra, men jeg kan virkelig ikke fordra dugnad (om det i det hele tatt er lov å si som nordmann...?). På mandag var jeg og sorterte bøker, og i går var den store oppriggsdagen – det vil si dugnad fra 18-22, for at det skal kunne selges bøker i dag og i morgen. Det er jo kjempebra at man får samlet inn penger;  90 000,- som kommer inn i løpet av en god helg, altså 1500,- per barn. Jeg hadde så utrolig gjerne betalt «mine» 1500,-, eller gjerne 2000,- (som i alle fall er mer enn en sekstiedel av det som kommer til å komme inn på bokmarkedet). Men det kan man jo ikke....!

Saken er ikke at jeg ikke vil gjøre mitt, men jeg føler bare så innmari at jeg ikke strekker til:

  • På dugnaden i går kjenner jeg på hvor mye jeg misliker å være der, og føler meg som en grusom mamma overfor Alexandra, og dessuten en dårlig nordmann – for dugnad er jo typisk norsk, er det ikke...?
  • Jeg kjenner at de to timene jeg hadde gledet meg til å ha sammen med Anders (på kvelden i går), bare vi to og en flaske med bobler, forsvinner. Nederst i vesken ligger boblene som jeg kjøpte på vei til dugnaden – den ligger og "brenner hull" i vesken, og jeg føler meg dum fordi jeg i det hele tatt tenkte tanken på at vi skulle dele den i går kveld.
  • Jeg gruer meg til å måtte jobbe når jeg kommer hjem, for det er jo det som skjer; når jeg ikke får brukt timene frem til kanskje kl 20/20:30 på det jeg trenger, fordi jeg er på dugnad, må jeg gjøre det når jeg først kommer hjem kl 22. Bare at hodet mitt fungerer mye dårligere da :/

På vei hjem fra dugnaden kjenner jeg tårene presse på – nei, ikke fordi jeg var 4 timer på dugnad, men fordi jeg bare kjenner på enorm og total følelse av utilstrekkelighet. De 4 timene er ekstra tid jeg faktisk ikke har. Jeg gjør det ikke bra nok med jobb, leverer plutselig ikke når jeg har lovet til alle jeg har lovet, får ikke tid til å være kjæreste, tenker på hvordan vi nesten aldri spiser middag sammen de ukene Alexandra er med oss...og alt dette er med et halvt barn – hvordan skal Anders og jeg noensinne kunne ha barn sammen da? Det gjør meg utrolig trist.

«Løsningen» er jo klassisk: Hadde jeg jobbet 9-15/16 i en jobb som stort sett er ferdig når man går for dagen så hadde jo alt gått i hop. Og Anders tjener jo ca dobbelt så mye som meg nå, så hvis noen skulle jobbet mindre så gir det jo ikke mening av det er meg... Og det gjør meg trist. Jeg føler meg som en dårlig feminist, og lurer på om det i det hele tatt er mulig.

Totalt utilstrekkelig, og jeg gråter når jeg kommer hjem og går i dusjen, og er sur og lei når jeg snakker med Anders. Jeg setter meg ned og jobber litt, før vi går og legger oss – for er tidlig opp igjen i dag.


Og ikke snakk til meg om 6-timers dagen som en løsning. 6-timers dagen er sikkert fantastisk for de som har en jobb der de faktisk jobber 8 timer nå, og da ville ha jobbet 6 timer, men jeg har ingen arbeidsmiljølov å forholde meg til, og jeg trenger alle timer jeg kan få (og sånn er det vel faktisk for de fleste jeg kjenner også). Anders ville heller ikke ha jobbet kortere, så det eneste som villa ha skjedd var å møte enda mindre forståelse for at dugnad faktisk ikke passer.

Jeg hater dugnad, og jeg føler meg utilstrekkelig på alle fronter.

Denne helgen (lørdan den 20. og søndag den 21. oktober) er det bokmarked på Bølsen skole, arrangert av korpset. Det pleier å være et ordentlig godt utvalg av bøker, til en billig penge. Ved å handle sparer du dermed penger, du sparer miljøet, selvsagt, og ikke minst støtter du korpset ♥ Dessuten er det helt grusomt med bøker som kastes - som ville ha vært skjebnen til disse bøkene ellers - så vær med og gi dem gode hjem, og la dem glede nye eiere i stedetfor 😉

Som mor er jeg selvsagt utrolig stolt, og syns Alexandra allerede har lært masse (hun begynte i kropset for noen uker siden, og elsker det!), og at hun er kjempeflink...men selv jeg kan være enig i at det blir litt kjedelig på 17. mai hvis alt er som videoen, eller? Så, hvis du vil ha litt mer melodi, og ikke kun rytme i gatene i mai, kom på bokmarkedet til helgen.

Om du ikke bor i nærheten vil jeg allikevel oppfordre deg til å støtte ditt lokale loppe/bokmarked - korpsene er helt avhengig av de dugnadspengene 🙂

La meg bare først starte med å si at konklusjonene jeg kom med på tirsdag er helt riktige, men jeg gjorde noen feil på vei til konklusjonene:

Nummer 1: Jeg er en litt bråkjekk fysiker som glemmer at jeg ikke kan alt om kjemi... Alkohol, som i dette tilfellet er etanol, har ikke samme massetetthet som vann - som jeg antok da regnet på det forrige for to dager siden, og da blir det jo ikke riktig. Tettheten til etanol 0.7851 kg/liter, i stedet for 1 kg/liter som er tilfellet for vann. Så hvis man har drukket 0.045 liter alkohol (som jeg regnet ut i forrige innlegg) så blir det IKKE 0.045 kg alkohol; det blir 0.045*0.7851 = 0.0353 kg alkohol (etanol) 🙂

Det jeg virkelig elsker med sosiale medier er den muligheten man får til å kommunisere med hverandre, og det tok ikke veldig lang tid fra tirsdagens innlegg var publisert til jeg hadde fått beskjed om feilen jeg gjorde med tettheten til etanol. Noen tror kanskje at jeg skal bli sur eller lei meg av å få høre at jeg tar feil, og på en måte er det jo selvsagt gøy å ha rett, men samtidig så elsker jeg å lære nye ting! Jeg jobber kanskje ikke som forsker akkurat nå, men jeg er jo fremdeles forsker av natur; å finne ut av nye ting, og lære, er det jeg elsker ♥ Og det er jo faktisk når du møter litt motgang, og må tenke deg om et par ganger at du lærer... Jeg kommer garantert ikke til å glemme at etanol har lavere tetthet enn vann heretter 😀 (bare tenk selv hvis du har hatt en prøve på skolen, eller i annen sammenheng, og du gjør feil, og går igjennom dine egne feil - det er jo DER det du lærer...å lære er et verb, og ikke et substantiv 😉 )

Nummer 2: Jeg tenkte litt for enkelt - hvor mange kg etanol på kg kroppsvekt, men det er litt mer avansert enn det (én helt åpenbar faktor er jo at skjelettet ditt ikke tar opp alkohol, feks). Igjen så var jeg litt for kjekkas, og skulle gjøre et maks-overslag, men skjønner nå at man rett og slett er nødt til å ta hensyn til hvor fort alkoholen tas opp osv. Feks har jeg nå lært en viktig forskjell på kvinner og menn: På kvinner så fordeler alkoholen seg ut i ca 60% av kroppsvekten, mens på menn så er det 70% - så hvis en mann og en kvinne veier like mye og drikker like mye, så vil mannen få en lavere promille enn kvinnen.

Dermed blir den (ca) riktige utregningen:

  • 60% av 70 kg: 70/100 * 60 = 42 kg
  • 0.0353 kg alkohol/42 kg = 0.00084, som er det samme som 0.84 promille - hvis to glass (hver på 1.5 dl, med 15% alkohol) ble helt inn i én slurk
  • i gjennomsnitt forbrenner både menn og kvinner 0.15 promille per time, så hvis du bruker 2 timer på de to glassene (slik jeg foreslo) blir makspromillen 0.84 - 0.3 = 0.54, og det er også promillen på melken

100 gram melk med en halv tusendels alkohol i seg er altså "uendelig" små mengder ♥ (Nå er jeg ganske sliten, egentlig, og håper jeg ikke har klart å surre det til her jeg sitter og strever med å holde øyelokkene åpne 😛 )


Tusen takk til deg som sier i fra når jeg gjør feil, eller kommer med utfyllende kommentarer - så jeg (og andre 😉 ) kan lære! Og takk for at du sier i fra på en hyggelig og respektfull måte ♥

Hei mandag! (Mandagen er ikke over, så det er fremdeles lov å hilse mandagen 😀 )

Denne uken er rett og slett en skikkelig "podcast-uke"; og det er den fordi på torsdag formiddag skal jeg være gjest hos Familiepodden til Oda Weider-Krog, torsdag kveld skal jeg på lanseringsfest av POWER LADIES-podcasten til Yrja Oftedahl, og fredag fra 9-14 spiller Silvija og jeg inn en ny episode av LØRN.TECH. Bortsett fra disse tre "eventene" er det bare et foreldremøte (som Alexandra påpekte: Jeg har blitt korpsmamma, til en trompetist), og et generelt etterslep av diverse fra forrige uke 😛

Det er utrolig deilig (og "flaks") at det ikke er mange avtaler i kalenderen denne uken - at det "skjer mindre". Jeg kjenner meg fremdeles nesten litt ødelagt i kroppen etter forrige uke - absolutt veldig deilig å bruke tid på å sitte og fakturere i går (oppsiden med intens uke, yeay!), men hver uke kunne IKKE ha vært som forrige, for da tror jeg man hadde truffet veggen ganske raskt. Jeg trenger altså noen uker der lite er fastlåst, for det er nok å lese og lære, og å skrive de neste ukene... Nå på fredag er det droner som er tema for LØRN.TECH, og det er masse å sette seg inn i - både tema generelt, og gjestene spesielt.

(Favorittkaoppen som jeg fikk av Anders til jul ♥)

Når det gjelder Familiepodden så ønsker jeg meg veldig innspill til hva jeg skal ta opp som tema. Jeg vil helt klart snakke om barn og (unødvendig) "kjønning" av leker og klær og bøker og hvanåenn, men jeg vurderer også temaene barn og alkohol (jeg syns mange nordmenn har et fullstendig hysterisk forhold til dette), middag (hvorfor MÅ man spise middag sammen hver dag - faller verden sammen hvis man ikke gjør det?), og barna er ikke alt (curling, curling, curling...jeg syns det er en god idé med selvstendige barn). Andre forslag til hva jeg burde ta opp?

POWER LADIES-podcasten er jeg blitt invitert som gjest senere i høst, og altså lansering nå på torsdag. Det er altså bare kos og fest, og ingen forberedelser ♥ Ja, og så blir det selvsagt Sunniva Svarer, Live på Facebook på onsdag - det er jo nesten litt som en podcast det også.

Jeg er klar for podcast-uke. Bring it on!

4

Altså, jeg vet jo at det kommer... Når man skriver om et eller annet som har med likestilling og kjønn å gjøre, så hopper de frem, de som mener du er helt blåst, og at du mener at det ikke er noen som helst forskjell på gutter og jenter. Ennå jeg skrev, i store, fete bokstaver (som en egen avsnittsoverskrift) at "det er forskjell på jenter og gutter".

Heldigvis så er det veldig mange (flere) som sier "takk" osv, så man kan jo ikke bare stoppe heller. Takk tilbake, uansett, til alle dere som gir positive tilrop på veien - det betyr veldig mye ♥ Og selvsagt takk til alle som kommer med konstruktiv kritikk 🙂

For å ta noen av de kommentarene jeg fikk i forigårs; jeg har jo litt lyst til å bare si ehm, kan du ikke lese, evt forstår du ikke norsk? For kritikken kan oppsummeres litt som dette:

  1. Sånne som deg, ass, som bare skylder på alle andre
  2. Du vil at menn skal være kvinner
  3. For en teit ting å bry seg med
  4. Psykologen er uenig med deg

Men la meg heller prøve å svare, da:

  1.  Man kan vel se noe i samfunnet som man syns er litt dumt, uten at det direkte har plaget deg selv, uten at det er å skylde på alle andre. Eller er det sånn at man kun kan bry seg om ting som er direkte dårlig for deg selv? Jeg klarer i alle fall ikke helt å se at jeg "skylder på andre", for jeg syns egentlig jeg klarer meg ganske bra 🙂
  2. Nei, jeg vil ikke at menn skal være kvinner. Som allerede nevnt så sto det tydelig uthevet at det er forskjell på gutter og jenter. I tillegg var jeg tydelig på at ingen skal tvinges til å ha på seg noe de ikke vil, leke med noe de ikke har lyst til, eller liknende. Hvordan dette blir til at "menn skal være kvinner", ja, det trenger jeg faktisk litt hjelp til å eventuelt forstå.
  3. Det er ok å syns at dette er en teit ting å bry seg om, men for meg så handler dette om så like muligheter for gutter og jenter som mulig - er det teit? Og feks dette med at størrelser på jenter er mindre enn gutter - er det teit å reagere på? Vi er med på å "fortelle" jenter at de skal kle seg "sexy", vi lar jenter måtte ha større størrelser for å kunne bruke komfortable plagg (noe som er kjipt mtp forhold til kropp og mat), og vi lar butikkene definere at jenter ikke skal utvikle seg like bra fysisk som gutter - som igjen, i verste fall er med på å påvirke den kognitive utviklen av jenter negativt. For meg er ikke dette "teit" å bry seg om. Jeg syns heller ikke det er "teit" å skulle bli kjent med et barn som et menneske, og ikke som et kjønn - sånner jeg, da...
  4. Det ble linket til en kronikk av en psykolog (som jeg forsåvidt kjenner godt til), men jeg klarte ikke å se at vi var spesielt uenige. Igjen: Jeg mener på ingen måte at barn skal oppdras "kjønnsløst", eller at det ikke er forskjell på kjønn.

Virkelig, hvordan kan det være provoserende å mene at man skal gi barn mange muligheter ("100 istdetefor 2"), og at vi skal bli kjent med hvert barn som et individ, og ikke bare et kjønn? Det er vel ikke veldig ekstremt å mene...

Poenget er at hvert barn er ett individ, med alt det det fører med seg – ikke bare et kjønn. Det jeg ønsker er at vi kan anerkjenne dét, og prøve å bli kjent med det lille mennesket. For de færreste av oss liker vel å bli forhåndsdømt kun på bakgrunn av kjønnet vi har, så hvorfor skal vi gjøre det mot barn? Er vi for late til å bli kjent med barnet og finne ut av hva akkurat hun liker og hva han drømmer om?

 

18

La meg lære deg den ultimate testen på om barnet ditt holder i en jente- eller gutteleke.

For jeg kan virkelig ikke fordra når folk kategoriserer leker og andre ting inn i noe som liksom enten er for gutter eller for jenter.

Jeg har da en enkel test, for å vise hvor dumt dette med «jente-» eller «gutte-» hva nå enn er, og det er å spørre seg selv skal den leses med/lekes med/brukes på tissen? Hvis svaret er nei (som det så å si alltid er) så er det vel en bok/leke/genser, da? Ikke en guttebok, jentebok, eller jentegenser...

Det er forskjell på jenter og gutter

Og før noen nå hugger hodet av meg og roper at «DU SIER AT DET IKKE ER NOEN FORSKJELLER PÅ JENTER OG GUTTER DU, HVORFOR SIER DU DET, ER DU DUM?!? DET ER SOM Å SI AT JORDEN ER FLAT!», så vil jeg si at jo, jeg anerkjenner absolutt at det er forskjeller på jenter og gutter. Også utover det at kjønnsorganene ser forskjellige ut. Og, ja, i gjennomsnitt så er jenter litt mer «sånn», og gutter litt mer «slik».

Saken er likevel den at det er store forskjeller mellom individene. Faktisk så er det mye større forskjeller på både hva man liker, hva man er god på, hvordan man ser ut og intelligens blant annet, innad i en kjønnsgruppe, enn det gjennomsnitlig er mellom de to kjønnene.

Poenget er at hvert barn er ett individ, med alt det det fører med seg – ikke bare et kjønn. Det jeg ønsker er at vi kan anerkjenne dét, og prøve å bli kjent med det lille mennesket. For de færreste av oss liker vel å bli forhåndsdømt kun på bakgrunn av kjønnet vi har, så hvorfor skal vi gjøre det mot barn? Er vi for late til å bli kjent med barnet og finne ut av hva akkurat hun liker og hva han drømmer om? 

Trange jenteklær og kognitiv utvikling

Da jeg ble mamma for åtte og et halvt år siden begynte jeg å oppdage hvordan absolutt alt kjønnes. Da min datter var nyfødt gikk jeg inn på spedbarnsavdelingen på en kjent kjedebutikk, som idiotisk nok var og er fortsatt delt i guttebaby og jentebaby. Jeg trengte en enkel hvit genser. Jeg plukket med meg én fra gutteavdelingen og én fra jenteavdelingen, og sammenlignet.

«Samme størrelse» i denne aldersgruppen handler kun om lengde (størrelse 82 betyr feks 82 cm lang), og da var det mildt sagt merkelig at en hvit «guttegenser» ikke var samme størrelse som en hvit «jentegenser». Genseren fra jenteavdelingen er nemlig mindre og trangere enn den fra gutteavdelingen.

For jenter skal jo kle seg i kroppsnære plagg, og være passive og sexy, sant – fra de er nyfødt...?!?

Men det er ikke bare det at de trange babyjenteklærne «forteller» jenter at de skal være sexy; de trange klærne hindrer i større grad for fysisk utfoldelse. Når vi vet at kognitiv utvikling henger sammen med fysisk utvikling, så blir det faktisk ille.

Rosa en «guttefarge»

Rosa «er» forresten ikke en jentefarge, heller, like lite som blått «er» en guttefarge.

For en 100 års tid siden var rosa definert som en guttefarge. Man kledde ikke jenter i rosa, men duse blåfarger. Rosa var en alt for «vill» farge for jenter, og var forbeholdt gutter.

I dag vil mange mene du nærmest er sprø (eller i alle fall at du «demonstrerer») for å ta på guttebabyen din en rosa body, eller gi ham en rosa smokk. Mange prøver til og med å si at dette er en biologisk greie; at gutter faktisk som regel bare ikke liker rosa, mens jenter elsker det (dette er forresten ikke noe angrep på rosa; jeg syns rosa er en helt tipp topp farge, og sitter faktisk og skriver denne teksten på min rosa Mac, med nylakkede, rosa negler).

Saken er jo den at vi er sosiale vesener, allerede fra vi er bitte små, og vi lærer oss raskt hva som er «riktig»; rosa for jenter og blått for gutter. Og sånn kan produkter enkelt markedsføres videre spesifikt rettet på ett kjønn.

Ikke nøytral som i kjønnsløs

«Men du kan vel ikke mene at det er så farlig om …» er en annen ganske standard kommentar. Og nei, den ene tingen som setter barnet i en typisk «kjønnsbås» er på ingen måte farlig, og den andre tingen er heller ikke farlig. Men summen av alle de små tingene blir massiv. En dråpe vann er ikke farlig, men du kan drukne i et hav.

Og det handler virkelig ikke om nøytral eller kjønnsløs, men om flere valgmuligheter. Gi barna 100 muligheter, i stedetfor to. Ikke fortell at «dette er en genser som egentlig er for gutter», og «dette er en leke som egentlig er for jenter», «dette er et jenteakebrett», «dette er et gutteakebrett», eller noe annet i den retning.

Når vi vet at det altså er mye større forskjeller innad i hver kjønnsgruppe, enn den forskjellen som er mellom kjønnene (i gjennomsnitt, altså), så må jo det peke i retning av at det er lurt å bli kjent med dette barnet og spørre hva det liker, syns du ikke?

Og, nei, jeg syns ikke vi skal tvinge barn til å leke med noe de ikke vil leke med, lese noe de ikke vil lese, eller ha på seg noe de ikke vil ha på seg. Men gi dem et reelt valg, da. Det er vel bare positivt, eller er du redd de skal velge «feil»?

Så neste gang du lurer på om denne er for jenter eller gutter, ta testen: skal den brukes med/på tissen? Jeg tipper svaret vil gi seg ganske raskt.


Les også på Tv2.no: Metoo har vært en fest for likestillingen. Nå kommer dagen derpå.