I dag har jeg vært i Oslo Rådhus, og hatt det ærefulle oppdrage å holde tale til nesten 200 konfirmanter ♥ Det var en fantastisk høytidelig og gjennomført seremoni, og jeg kjente definitivt på et forventingspress - pulsen slo hardt(!) - rett før jeg skulle gå opp i trappen, og snakke utover den stappfulle salen. Du kjenner det liksom (eller, JEG kjenner det i alle fall) når du skal prestere i en situasjon som faktisk er så stor og viktig, for så mange mennesker - og helst skal jo både konfirmanten OG familien bli tilfredsstilt... Jeg lærte forresten at det ble arrangert humanistsik konfirmasjon i Norge for første gang i 1951, og siden 1952 har de vært fast i festsalen i Oslo Rådhus.

Som sagt, så kjente jeg absolutt på et forventningspress i dag, og det var utrolig lettende (og hyggelig!), når det var flere som kom bort til meg etter at vi var ferdige, og sa det var en veldig god tale 😀 Jeg møtte faktisk også en del foreldre som sa de kom til å plukke opp, og spinne videre, på poenger jeg hadde i min tale, i sin tale som de skulle holde senere i dag. Så da føler jeg jo at jeg har klart oppdraget. Her er det jeg sa til de utrolig fine konfirmantene i dag:

Kjære konfirmant!

Du er sånn 15 år gammel, men du skal leve til du er ca 100. Du har allerede rukket å bli noe, kanskje rukket å følge en drøm, men husk at det er helt greit å bli noe mange ganger, og det er greit å ombestemme seg. Det er også greit å føle at man mislykkes med noe – jeg tror til og med det antageligvis er en sunn og god eraring å ha med seg på veien.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli ballettdanser. Det førte til at på ungdomsskolen danset jeg mellom fem og syv dager i uken, og hele livet mitt handlet om dans, og drømmen om å stå på scenen. Jeg ble etterhvert ganske god, og jeg var fast bestemt på å bli danser. Valget falt dermed på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen – og jeg kom inn! Jeg var på vei mot å få oppfylt drømmen ...

Så ble jeg 17 år gammel, og ferdig med andre klasse. Men sommeren mellom andre og tredje klasse fikk jeg en slags panikk, eller kanskje man skal kalle det eksistensiell krise. Jeg vet fremdeles ikke nøyaktig hva det var som skjedde i hodet mitt den sommeren, men resultatet var at i løpet av noen dager gjorde jeg en helomvending, og tåspisskoene mine ble byttet ut med matematikk, fysikk, og kjemi. Den store drømmen, som hadde vokst fram siden jeg var 5 år gammel, brast.

Hvis jeg tenker meg godt om, og prøver å analysere det som skjedde den sommeren, så kommer jeg frem til at det var nok et aspekt av «dette har jeg ganske mye større sannsynlighet for å kunne leve et behagelig liv av – og det er jo i grunnen ganske all right» (realfag versus ballett, altså). Penger er på ingen måte alt i livet, og jeg er ganske sikker på at penger alene ikke gir et lykkelig liv, men å tjene nok er faktisk ganske viktig. Så kan man selvsagt ha forskjellige oppfatning av hva «nok» er.

I diskusjonen «bør du velge med hjertet eller hjernen» må jeg nesten bare si ja takk, begge deler! Det er fint å ha en drøm, absolutt, og du bør jo ikke velge å gjøre noe du virkelig hater, men du kan faktisk ha med deg hodet selv om du også har med deg hjertet. Du bør ha med deg hodet!

Etter til sammen 4 år på videregående, ble det fysikkstudier på Blindern på meg. I systemet er jeg faktisk en drop-out, fordi jeg droppet ut av ballettlinjen, men karakterene fra videregående vitner om noe annet. De var gode, og på papiret var jeg godt forberedt på studiene.

Jeg husker første dagen som student virkelig som om det skjedde i fjor høst: Jeg gikk inn i Store Fysiske Auditorium på det som virket som det kjempestore Universitetet i Oslo, og satte meg på første rad. Jeg hadde på meg en supertrang, superutringet, babyrosa glittertopp, komplett med den aller beste push-up-bhen min under. Jeg hadde sørget for at munnen matchet toppen – i babyrosa shimmer-lipgloss fra Chanel. Håret var platinablondt, og jeg hadde det i to fletter for anledningen.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg ensom, som jeg ikke hørte til.

Jeg var den eneste med rosa glittertopp og rosa shimmer-lipgloss. Jeg passet ikke så godt inn.

Følelsen av å være alene, på feil sted – å ikke høre til – var vond, og den ble sterkere etter som dagene ble til uker, og ukene ble til måneder.

Det virket på en måte som om det var en felles oppfatning av at det ikke er mulig å være en seriøs fysikk-student og samtidig bruke hjernekapasitet på «overfladiske» ting. Som sminke, hår, sko og vesker. (Vi er faktisk alle ganske fordomsfulle.) Ganske raskt begynte selvtilliten å forsvinne. Med dårlig selvtillit ble gode karakterer til dårlige karakterer – noe som selvfølgelig førte til enda dårligere selvtillit, og enda mindre tro på at dette var noe jeg kunne klare, og dermed å faktisk gjøre det.

I mitt dårligste semester sto jeg i kun ett av tre fag – med den dårligste ståkarakteren.

Så hva gjør man da? Man kan legge seg ned, gråte, og gi opp? Eller «bare» gråte, kanskje bli sint, reise seg, og starte på nytt igjen? For det er ekstremt mye lærdom i det å «feile» !

På ren stahet holdt jeg ut noen år, før jeg gjorde nettopp det siste; reiste meg, snudde meg rundt og gjorde ting om igjen - annerledes, og bedre (etter at jeg selvfølgelig hadde lagt igjen min andel av tårer rundt omkring på campus). Spiralen gikk plutselig oppover: Karakterene ble bedre, og dermed kom selvtilliten tilbake, og med bedre selvtillit kom troen på at dette kunne og skulle jeg klare, og så gikk det enda bedre med studiene.

Jeg brukte mye mer tid enn det man «skal» på studiene, men jeg forsvarte doktorgraden min i kjernefysikk for to år siden.

Poenget med denne historien er at den du er i dag trenger ikke å definere hvem du er i morgen!

Min historie er dessuten ikke unik; etter at jeg begynte å snakke høyt om mine opplevelser de første årene på studiene har jeg møtt mange som har historier som likner på min. Folk som har brukt tid på å finne sin greie, som har hatt flere drømmer, og brukt tid på å finne ut av hva som er lurt å gjøre.

Den som er middels, eller kanskje langt under, som bruker «alt for mye» lipgloss og har platinablondt hår kan ende med å være «best» i morgen, og den som er «best» i dag, er kanskje ikke så spesiell i morgen. Fordi du ikke er definert av hvem du er i dag. Om du stryker på eksamen i dag, betyr ikke det at du er en fiasko. Det betyr kun akkurat dét: Du strøk på en eksamen. Det definerer deg ikke – husk på det!

Så det ble ett år ekstra på videregående, da, og tro meg, ett år fra eller til kjennes kanskje ut som mye når man er 15, 16, 17 år gammel, men det er virkelig ingenting i den store sammenhengen.

Så brukte jeg mer tid enn normert på studiene mine også, og det har ca null å si i totalen av det som er livet.

Som sagt: Det er helt greit å bli noe mange ganger, og å ombestemme seg.

«Seier» - det å endeleig få til noe - smaker forresten enormt mye bedre når du har kjempet for den.

Apropos det «å bli noe»: Dette med å ha med hjernen i valget, og ikke bare jakte etter en drøm som kanskje mer eller mindre er luft og vann - hva vil det egentlig si? Hvordan kan vi vite hva som er lurt å gjøre?

Vel, for å gå tilbake der jeg startet: Du skal altså leve til du er ca 100, og det er lang tid.

Hvis vi ser på det som har skjedd i løpet av de 100 årene før du ble født, så har vi blant annet lært å fly, og det å fly rundt omkring i hele verden er blitt allemannseie (ja, det har sine problemer, men det er team for en annen tale). Vi har fått datamaskiner, internett, p-piller, og Paracet – altså smertestillende som ikke mer eller mindre er heroin. Vi har lært å lage menneskebabyer på labben – noen av dere i salen er sikkert resultat av den kunnskapen, og i dag kan du bestille billett til månen og tilbake (selv om det fremdeles er litt uklart når du faktisk kan reise - men du KAN kjøpe dette).

Vi snakker altså enorme forandringer, på kort tid.

Hvis vi ser på de 100 årene dere skal leve, så har dere «unnagjort» ca 15 av dem. Bare i løpet av den tiden du har levd har det skjedd ting som nå virker som om de alltid har vært sånn: Vi fått Facebook, Youtube, smarttelefon, og Spotify. Vi holder på å få førerløse biler som allemannseie, og datamaskiner setter livreddende diagnoser på oss.

Grunnen til at jeg sier alt dette – hva som skjedde de 100 årene før du ble født, og hva som har skjedd på den ganske korte tiden som har gått etter at du ble født – er for det første at vi lever i en helt fantastisk tid, der vi har det materialistisk bedre enn vi noensinne har hatt før, men òg at ting forandrer seg fort. Det kan rett og slett være ganske vanskelig å si veldig mye sikkert om fremtiden, og da blir det også faktisk litt vanskelig «å bli noe nyttig»… Til og med deler av jobben advokater og leger gjør, erstattes allerede av maskiner. Og maskiner kommer til å fortsette å ta over flere og flere oppgaver.

Men noe kan vi si ganske sikkert: Med mindre vi ser for oss en slags etter katastrofen-scenario, så kommer du til å leve i et høyteknologisk samfunn der du må forholde deg til informasjon – mye informasjon. Man kan kanskje tenke at når det er så mye informasjon, så lett tilgjengelig, trenger man ikke kunnskap like mye, men det er feil! For å håndtere all informasjonen trenger dere mer kunnskap. Kunnskap er ekstremt viktig, for å kunne ta de gode, riktige valgene for deg og dine. Det er en klisjé, men kunnskap er makt.

Så, lær mest mulig, hele tiden. Ingen lærdom er bortkastet lærdom!

Og, spør: Hvorfor?

Spør: Hvordan?

Ikke minst, spør: Hvordan kan du vite at dette er sant? Dette spørsmålet må du stille både deg selv, og andre!

Dette er viktigere enn noen sinne når vi plutselig lever i en verden der det er «ok» å ha sine egne, «alternative fakta», og fake news florerer.

Oppsøk vitenskap, og husk at alle har rett til egne meninger, men INGEN har rett til egne fakta, og egne meninger bør jo gjerne falle sammen med fakta.

Jeg skal til å runde av her nå, men jeg må snakke om én ting til: Det som er litt trist er at undersøkelser viser at unge på deres alder, og spesielt jenter, oppgir at de ikke har det så fint. At ting er tungt og vanskelig. Hvis du sitter i salen nå og har det kjempefint, så er det helt tipp topp - fortsett med dét, liksom! Men hvis du sitter og kjenner at ting ikke er så inmari greit, og i tillegg kommer kanskje vokne til deg og ser på deg med misunnelse, og si erat de hadde en fantastisk ungdomstid og at du kommer til å se tilbake på akkurat den tiden med lengsel, så er det helt greit å ikke tenke at dette er en flott tid. Alle har en ulik ungdomstid, og jeg for eksempel, ser ikke tilbake på min med lengsel. Jeg synes det var kjipt, faktisk. Så føl deg fri til å føle det samme uten «skyldfølelse», og kanskje viktigst: Det kommer til å bli bedre. Selv om det kanskje ikke kjennes sånn nå så blir det bedre. Jeg lover!

Til slutt nå så vil jeg bare dele noe med dere, som min gode venninne Lise sa til meg rett før en eksamen en gang. Jeg gruet meg, og følte på ingen måte at jeg var forberedt. Og det Lise sa til meg da, det kan du bruke på alle ting som er trist og vanskelig i livet - enten det er at du gruer deg til eksamen, eller du har kjærlighetssorg, eller hva som helst...

Enten så går det bra, eller så går det over!

Enten så går det bra, eller så går det over - gratulerer med dagen, og lykke til videre!

Wow, etter at jeg skrev om at jeg ikke føler meg så tipp topp i hverdagen nå, har jeg fått så mange fine kommentarer og meldinger! Så mange, gode, støttende ord, og ikke minst, så mange det er som sier de føler, eller har følt det, akkurat sånn selv... Jeg sitter med litt av den samme følelsen som da jeg begynte å snakke om de første årene mine på Blindern, der jeg slet med å finne meg til rette, og syns alt var vondt og vanskelig, og jeg fikk dårligere og dårligere karakterer, og strøk og sto i – plutselig viste det seg at var mange som hadde helt like historier. Mange av de som endte opp som «toppstudenter» hadde slitt.

Og nå viser det seg at mange av de jeg tenker er supervellykkede selvstendig næringsdrivende, kjenner seg helt igjen i det jeg skriver. Jeg er visst ikke alene, og bare det å vite det – sånn ordentlig, med konkrete eksempler, hjelper i alle fall meg ♥ Nå vet jeg at jeg ikke er unormal. Det er kanskje frilanser-syken, eller noe? 😉

Så er det en annen ting jeg har fått kommentarer på: Nemlig dette med kontor. Wow, så mange fine folk det er der ute (ok, nå begynte jeg faktisk nesten å gråte, fordi jeg plutselig ble så rørt). Jeg publiserte jo «deppe-innlegget» ganske sent torsdag kveld, og allerede da jeg tok morgen-scrollingen på Facebook på fredag, var det mange som delte tips, og flere som sa kom hit til oss! Og det tikket inn flere meldinger mens jeg ordnet meg – blant annet fra Astrid ♥ Astrid ga meg nemlig tilbud om å komme ned til UMA Workspace, rett ved siden av Oslo City, for hun hadde noen ledige plasser. Så etter lunsj dro jeg ned, fikk omvisning, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått nøkkel og tilgang til printer. Nå har jeg et kontor å dra til, og det er så innmari fint der, og jeg ser ut til å jobbe ordentlig bra der!

Tusen takk til Astrid også for hennes spontane reaksjon da jeg sa (vi satt og tok en kaffe og catchet opp da jeg var på besøk på fredag) at jeg er jo liksom ikke fagperson lenger, for jeg er ikke tilknyttet noe fagmiljø, og jobber jo ikke som forsker: Hun bare HÆ? Nå skjønner ikke hva du mener! Du er jo fremdeles (kjerne)fysiker?!? Så prøvde jeg å forklare i detalj, hvorfor jeg ikke er en fagperson lenger, for å vise henne at hun tok feil, liksom, og hun bare NEI, det er ikke sånn folk ser på deg... Så de ordene tar jeg med meg, og de skal jeg bruke til å prøve å tenke at selv om det kanskje er folk i akademia som mener jeg ikke er fagperson mer (eller kanskje det ikke er det, en gang?), så er det ikke sånn folk ser meg. Jeg er fagperson, selv om jeg «bare» er tilknyttet meg selv.

Såh, i dag da jeg sto opp visste jeg hvor jeg skulle hen. Jeg visste at jeg skulle pakke med meg tingene mine, og ikke minst hadde jeg gjort klar salat med rester fra gårsdagens middag (sunn mat er vel også lurt – sånn generelt alltid, men spesielt når man ikke føler sge så topp). Jeg viste frem «salatshakeren» på Insta i går, og den er fra TGR, for de som lurte på det 😉 Nå har jeg også testet den ut, og jeg er meget happy! Ok, ikke sett lokket på hodet, for da kan det kanskje renne ut rester av dressing – men det er jo ganske enkelt å bare la være å gjøre 😀 For 15 kroner er dette et godt kjøp!

Jeg klarte "selvsagt" å legge igjen nøkkelbrikken hjemme, i dag, for jeg er jo ikke vant til at det er noe jeg må ta med meg. Det gikk heldigvis bra, og i morgen satser jeg på at jeg husker alt jeg skal - da skal jeg forresten møte redaktør-Liv før lunsj, og så blir det ned på UMA etterpå. Kanskje en god skriveøkt på ettermiddagen...? 😀

God uke til deg som leser,fra Sunniva Rose, kjernefysiker og (rosa)blogger ♥♥♥

Anders er lei av at jeg depper og er trist nå, og det er strengt tatt jeg óg (hvem liker å føle seg trist, liksom?!). Jeg vet ikke akkurat om jeg er deprimert, men det har vært veldig mye opp og ned de to siste årene – og dessverre litt for mye ned, kanskje... Jeg er jo nygift med min drømmemann, vi har god økonomi, en frisk og fin Alexandra - som trives på skolen, og har venner og alt som er bra, vi har en fin leilighet, Anders og jeg er friske, jeg har fått til målene mine med utdannelse, jeg lever godt som frilanser..., det er så utrolig mye bra!

Og så sitter jeg og føler meg verdiløs og dum.

Jepp, sånn er det. Helt ærlig!

Så nå må jeg ta noen grep, før jeg ender med å bli skilt før jeg kan feire ett års bryllupsdag 😛 Det hadde vært så inmari dumt, syns jeg.

Jeg har blant annet nettopp brukt alt for mye penger på PT, men det tror jeg er en god investering; jeg vet jo at trening hjelper på psyken, pluss hjertet og alt mulig. Jeg gidder ikke å ha livsstilssykdommer som 45-åring, og nå tror jeg ikke at jeg kan flyte på at jeg var sterk og godt trent tidligere 😛  Dette "grepet" er jeg i gang med, og med tanke på at jeg mer eller mindre ikke har trent på flere år nå, så blir det mye trening fremover (2 ganger i uken med PT i mai, pluss egen trening 1 gang per uke 😀 ) - har trent to ganger denne uken, og satser på én gang til. I skivende stund sitter jeg med støle ben og armer, og det liker jeg!

Så er det neste punkt på planen: Jeg kjenner meg nemlig ensom om dagen, og det gjør at jeg føler meg som om jeg bare er hjemme og driver dank – så begynner jeg å forakte meg selv for at jeg ikke jobber, og så, ja, så baller det på seg i en veldig dum og ødeleggende spiral. Rent logisk vet jeg at disse tingene ikke er sant – jeg driver ikke dank, jeg jobber, men følelsene mine forteller meg noe helt annet. Dessuten ser jeg at jeg får mye dårligere arbeidskapasitet når jeg er hjemme/på café. Ergo:  Jeg trenger et kontor!

Jeg håper og tror at et fast kontor kan hjelpe både på den følelsen at jeg faktisk ordner meg og drar av gårde «til jobben» hver dag (så jeg kanskje skjønner emosjonelt at jeg faktisk ikke driver dank), og at jeg kan få «kollegaer» - andre, voksne mennesker som man kanskje kan ta en kaffe med og få litt input fra og sånn... Jeg tror det kan bli fint 🙂 Men jeg trenger hjelp, for jeg trenger et sånn type kontorfellesskap hvor det ikke er så fritt at jeg ikke blir kjent med noen (da blir det jo nesten som å sitte på café..?), også kan jeg ikke bruke uendelig med penger på det heller 😛 Alle forslag mottas med stor takk, for jeg er HELT GRØNN på dette feltet her ♥

Så er det noen «grep» jeg gjør som jeg ikke er helt klar for å dele ennå, men det kommer plutselig...

Jeg håper i alle fall veldig at jeg kan slutte å føle meg som en verdiløs dagdriver, og slutte å være trist veldig snart 🙂

I morgen blir det TEDx-forberedeleser for alle penga, for på lørdag smeller det – for 4. gang, faktisk, så nå er det på høy tid å sove. God natt, og takk for at du ville lese tankespinnet mitt. Klem ♥