Som de fleste har fått med seg nå så er jeg gravid (hele grraviditetsdiskrimineringssaken i DN var selvsagt egentlig bare jeg som ville ha oppmerksomhet rundt det å være gravid, og få litt skikkelig kringkasting på nyheten, liksom), og Anders og jeg får en liten gutt eller jente rundt nyttår. Så nå om dagen går det veldig mye i svangerskap, fødsel og baby - det er dit tankene mine vandrer akkurat nå, og det er vel ganske forståelig 😉 I den sammenhengen har jeg "pusset opp" dette med at jeg hater ordet naturlig til det fokuset jeg har akkurat nå, for er det et sted "det er jo bare naturlig" ofte brukes så er det når mødre begynner å snakke om graviditet og fødsel. Jeg har selv et svangerskap som i naturen - du vet, det naturlige - hadde endt i en fødsel der både jeg og baby hadde dødd, men på grunn av "unaturlige" ting som ultralyd (som jeg som fysiker egentlig vil påstå ikke er unaturlig i det hele tatt, men hulemennesket hadde selvsagt ikke lært seg å bruke ultralyd til noe fornuftig ennå) så er det verste som skjer at det blir et planlagt keisersnitt. Jeg forklarer dette mer i teksten som ligger ute på Klikk HER, og under er et lite utdrag om naturen og naturlig. Altså, ideen om "den gode Moder Jord" kan du få billig av meg...
Naturen bare er. Den er ikke god eller ond.
Naturen har bare funnet en vei der den ikke ender opp med for eksempel å ta livet av mor for ofte til at arten ikke kan overleve. Når det gjelder mennesker og fødsel så er det et kompromiss mellom størst mulig hjerne hos baby (stor hjerne = supervåpen), men ikke så stor at mor dør for ofte.
Fra naturens side kan mor allikevel godt dø ganske ofte, så lenge nok kvinner får nok barn som overlever til at mennesket kan overleve som art. Det er naturlig, det!
Jeg har også fått lov til å rante om dette med naturlig på de fine podcasten "God mor", og jeg er gjest i episoden som kom ut i går (episode 3), som selvsagt heter "Naturlig mor: -jeg hater ordet naturlig!"
I dag fikk jeg vite noe som sjokkerte meg; jeg ble droppet som aktuell kandidat til å lede en konferanse/arrangement fordi jeg er gravid. På arrangementet skal det være en del internasjonal presse, og arrangøren var visstnok redd for hvordan denne utenlandske pressen ville reagere på en gravid konferansier. Jeg delte også dette på Facebook for noen timer siden, og er utrolig glad for all støtten jeg har fått - jeg tar hver eneste kommentar til meg! Mange har ment at jeg burde kreve honorar uansett, men saken er jo den at det er jo ikke snakk om et kontraktsbrudd, men en kontrakt jeg aldri fikk - selv om de i utgangspunktet var veldig interessert i akkurat min profil. Og det er vel nettopp her det meste av diskriminering av gravide skjer - de bare får aldri jobben... Det som er spesielt i akkurat min sak er at graviditeten faktisk er gitt som begrunnelse (ikke skriftlig, selvsagt).
Det er bare litt over 2 uker siden jeg delte at jeg er gravid (men nå har jeg gjort det "skikkelig", med en egen Instagramkonto, og alt mulig :p ), og grunnen til at jeg ventet til at jeg var godt over halvveis var at jeg satt med en frykt for at folk plutselig ikke skulle se Sunniva Rose lenger, og at jeg bare ble en rugekasse (uten hjerne). Anders har nok vært litt oppgitt over at jeg ha tenkt sånn - men dessverre ble det jeg som "lo" sist. For det er litt skremmende å være gravid å ikke ha fast jobb, men jeg har tenkt mest på at det har noe å si med tanke på å søke på (faste) jobber, ikke at det skulle kunne påvirke den jobben jeg skal gjøre her og nå. Og jeg har jo grublet mye på hva det er en arrangør tenker når de mener at jeg ikke er egnet til et oppdrag allikevel, fordi jeg er gravid - denne kommentaren fikk jeg på Facebook av en annen som tydeligvis lurer på det samme:
Demper magen stemmevolumet ditt..? Vil hormonene gjøre at du løper gråtende av scenen mens du trykker i deg sjokolade? Er de redd for at du dukker opp i joggis og tøfler? For en kul på magen kan umulig fornærme noen. Dette er tragikomisk
Som et "bevis" på at jeg fremdeles kan "te meg" må jeg nesten dele denne videoen, som jeg spilte inn for den helt nyåpnede (i dag!) butikken Cavour Woman. Dette er en butikk i "high end-segmentet", som retter seg mot sterke business-kvinner - de syns det var skikkelig kult at jeg var gravid, som de ikke visste da de spurte meg om å bli med på åpningskampanjen:
Og jeg har selvsagt stått flere ganger på scenen i dette svangerskapet allerede, både som synlig og usynlig gravid. Faktisk har jeg hatt to ganske tøffe opplevelser, før sommeren, men så vidt jeg ha fått med meg så merket ikke arrangørene noen ting:
Da jeg var 7 uker gravid var jeg i Bardufoss, og skulle holde inspirasjonsforedrag for 300 elever i videregående. En halvtime før jeg skulle på scenen var jeg på do, og der var det blod. Det eneste jeg klarte å tenke på var at nå aborterer jeg... Jeg ble både redd og lei meg, men samtidig ble salen fylt opp av elever, og da var det selvsagt bare å bite tennene sammen, legge vekk følelsene, og gå på scenen. Da jeg var ferdig, måtte jeg kjøre en 3-timers tur til Tromsø, for å fly hjem - jeg satt i bilen og gråt da telefonen ringte. Det var Fredrik Solvang som ville ha meg på Dagsnytt 18 samme kveld, for å snakke om Durek og atomer. Vi hadde en veldig fin samtale om både atomer og vitenskapelig metode, og jeg var tydelig på at jeg gjerne ville være med, men dessverre rakk jeg det ikke fordi det var mens jeg var i luften. Jeg fikk heldigvis nudget en tidligere kollega til å komme i stedetfor, og jeg er ganske sikker på at Solvang ikke tenkte over at jeg var en gravid dame som trodde hun holdt på å miste det som skulle bli et barn. Dagen etter bekreftet en ultralyd at alt sto bra til i magen.
Spol tre uker frem, og jeg er 10 uker gravid. Det er en tirsdag, og dagen etter skal jeg til Trondheim og holde et av åpningsforedragene på Digitaliseringskonferansen for forskning og høyere utdanning. I det jeg er på vei på kontoret kjenner jeg plutselig at jeg fossblør - sånn at det er igjennom buksa i løpet av noen sekunder. Det fortsetter resten av dagen, men uten at jeg kjenner smerte eller noe, så jeg må bare konkludere med at NÅ er dette svangerskapet over, og det er bare å vente på smertene som som regel kommer med en spontanabort nå man har kommet såpass langt på vei, og selvsagt på at fosteranlegget skal komme ut. Jeg er selvsagt redd og lei meg, men får jo ikke gjort noe som helst med situasjonen, så dagen etter pakker jeg med meg en pakke Paracet og en pakke nattbind sammen med Louboutinsene og Macen. Når jeg går på scenen så har jeg det i bakhodet at jeg venter på at fosteret skal komme ut av meg. Jeg tror ikke arrangørene merket noen ting, for alle tilbakemeldinger jeg fikk var svært gode.
Ny ultralyd dagen etter viste sprellende foster som så ut til å ha det helt fint, og nå er jeg altså 5.5 måneder på vei. For meg så er disse episodene et bevis (for meg selv) at jeg kan prestere akkurat like bra, også med baby på innsiden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dele disse såpass personlige og intime historiene, men jeg føler det trengs at man deler litt om at kvinner faktisk kan være ganske tøffe de og, og at selv om man står midt i et følelsesmessig kaos så kan man helt fint klare å prestere - vi må alle legge vekk følelsene våre litt i forbindelse med jobb innimellom. For det virker som om en del (menn?) tror at når du blir gravid så er det det eneste du er, og det du vanligvis er god for, det gjelde bare ikke lenger.
Altså, jeg driver med et svangerskap, ikke lobotmi - hjernen min fungerer helt utmerket fremdeles!
I dag har jeg blitt intervjuet til SAS-magasinet - den utgaven som kommer etter sommeren. Temaet i denne utgaven av magasinet skal visst være teknologi, og i den sammenhengen ville de porterettere meg. Jeg syns det er så utrolig stas! Så i to timer snakket jeg med journalist Inga (som har skrevet en sak der jeg var med for en tre års tid siden, i KK) om kjernekraft, thorium, kjernefysikkeksperimenter, programmering og utdanning - og sikkert mye mer, som jeg bare ikke husker akkurat nå...det er jo ikke sååå lett å huske alt man har sagt når man har holdt på ca non stop i to timer 😛 Etter interjuet var det nesten to timer med foto, og jeg tror virkelig det ble noen utrolig fine bilder - gleder meg masse til jeg får se resulatet! (Må dessverre smøre meg med en god porsjon tålmodighet, siden magasinet ikke kommer ut før september-ish.)
En ting vi snakket ganske mye om var dette med stråling, for det er jo radiokativitet og (ioniserende) stråling som gjør kjernekraft potensielt skummelt og vanskelig for folk å akseptere. Som alltid når dette temaet kommer opp må jeg bare snakke ganske mye om den strålingen som er rundt oss hele tiden, alltid - at det ikke bare er sånn at stråling er noe fryktelig unaturlig som vi bare må prøve å unngå for alt i verden. Og uten at jeg tenkte på det nevnte jeg et eksempel på der man er utsatt for ekstra stråling, som mange ikke er klar over, som kanskje passer ekstra godt inn i nettopp SAS-magasinet: Nemlig den ekstra stråledosen du får hver gang du flyr 😉
Greia er jo den at når man flyr så er man "nærmere verdensrommet" - eller, det er det jeg liker å si i alle fall. Du har mindre atmosfære mellom deg selv og verdensrommet, og mindre atmosfære betyr mindre strålingsskjold. Vi blir jo truffet av partikler (stråling) fra verdensrommet hele tiden, men atmosfæren stopper veldig mye av det. Når man er i et fly som flyr, så har man mye mindre atmosære over seg til å stoppe den strålingen som kommer smellende inn mot jorkloden (og deg). Siden de som jobber på fly er mye ute og flyr (sjokk!) så er de i den samme kategorien som jeg var mens jeg jobbet med forskning på kjernefysikklabben - "yrkeseksponerte for stråling". Og, ja, da, det blir stråledoser ut av dette - stråledoser som en del i andre sammenhenger plutselig ville påstå var noe å unngå (jeg mener ikke det, hvis noen lurer).
Mitt favoritteksempel på hva dette egentlig betyr er en langdistanse flytur, som feks Oslo-Tokyo tur/retur, eller Oslo-LA tur/retur, eller liknende. På den ene reisen der så får du en stråledose som er 4 (fire) ganger større enn den totale, ekstra stråledosen en gjennomsnittlig nordmann får på 50 (femti) år etter Tsjernobyl. 4 ganger større dose enn total ekstra stråledose på grunn av Tsjernoby, altså. Jeg har ikke vært veldig mye på den typen lange distanser, men mer enn en del, sikkert; i løpet av de siste 5/6 årene har jeg flydd Oslo/Tokyo 1 gang, Oslo/Bankok 1 gang, Oslo/San Fransisco 4 eller 5 ganger. På disse årene har jeg da, på bare disse flyturene har jeg dermed fått 26 ganger så høy stråledose som den tilleggsdosen til nordmenn på grunn av Tsjernobyl-ulykken. Men ingen vil si (eller mene) at jeg burde roe ned på flyvingen på grunn av stråling - at nå må jeg passe meg for hva denne strålingen kan gjøre med kroppen min... Og så snakker en del om at Norge ble "hardt rammet" av Tsjernobyl. Altså, det er det jo lov å mene, men jeg er i alle fall sterkt uenig i den meningen.
En kortere flytur, som kanskje er vanligere for mange av oss nå i løpet av sommerferien, tilsvarer noen titalls middager med radioaktivt reinsdyr-kjøtt. Akkurat det har jeg skrevet litt mer om her, tidligere 🙂
Men, for å gjøve det 100% klart: Nei, det er IKKE FARLIG å fly fordi du får en høyere stråledose! Jeg bare syns det er så morsomt at flypersonell er "strålingsarbeidere", også syns jeg det er veldig nyttig å sette forskjellige stråledoser i pevspektiv. Og er det noen type stråling du burde være redd for i sommer, som faktisk har ganske høy sannsynlighet for å gi krft, så er det UV-strålingen fra solen. Husk solkrem!
Fredag for halvannen uke siden dro jeg til Lysaker for å være gjest hos Dag Rustad og Jens Christian Bang, og Digitaliseringspådden. Det var faktisk da jeg var på vei dit at jeg ble oppringt av journalisten som bare ville ha noen korte kommentarer rundt kjernekraft, som jo endte med saken som nå flere tror at jeg skrev - vi snakket så lenge (og fint) sammen, at jeg til slutt måtte si at jeg måtte rekke en innspillingsavtale, og ikke kunne prate lenger. Det virket heldigvis som om han hadde fått det han trengte 😉
Men, altså, det var fine Beathe Due (som er pro-rektor på Noroff) som anbefalte meg som gjest i podcasten, og det er jo en ære både det å bli anbefalt OG at gutta faktisk tok anbefalingen! Så da ble det altså jeg som fikk skravle om kjernefysikk (og annen fysikk), kjernekraft, thorium, HBO-serien Chernobyl, skole og læring, og ikke minst, digitalisering (det forferdelige uttrykket). Vi hadde det så utrolig hyggelig der i studio, så tiden gikk jo bare alt for fort, og jeg følte at det var så mye jeg ville si rundt digitalisering ("digital og digitull") som jeg aldri kom til... Allikevel, jeg tror i alle fall jeg fikk igjennom dette poenget:
Når politikere proklamerer at Vi skal bli best i verden på digitalisering, så må responsen være noe á la Hva mener du, egentlig?
Håper du vil høre episoden (og ignorere at av de 40+ bildene som ble tatt i studio den dagen, så valgte gutta ut det styggeste - av meg i alle fall)
Noe av det aller beste med å blogge er alle dere fantastiske folk som leser bloggen (eller følger i andre andra kanaler), og som kan andre ting enn meg, og gladelig deler kunnskap. Love, love, love it ❤️ Etter at jeg delte forrige innlegg har jeg fått to fine biologer som har lært meg mer om humler - Simen og Julie. Simen er biolog og sitter i styret i Norsk Botanisk Forening, mens Julie holder på med en doktorgrad på nettopp humler, så da gjengir jeg rett og slett det jeg har lært av dem nå:
Hva skal til for å lage eng (for humler og andre)?
Dette sier Simen (dette er direkte kopi av en kommentar fra Facebook - det kan hende han ville ha skrevet det annerledes hvis han faktisk skulle skrive på bloggen - så beklager, Simen, for at jeg har copy pasted kommentaren din uten å si i fra eller spørre om lov 😛 ). Før kommentaren til Simen fortalte forresten lillesøster Carina (som veldig snart har en master i biologi 😀 ) at hvis man slår en eng og lar det døde liugge igjen, så er det i alle fall ikke bra - da blir nemlig jorden ekstra nitrogenrik, "så alle norske arter blir utkonkurrert av svartelistede arter, også ender vi med å ha noen få arter igjen nesten over alt 🙄Det gjør at man ihvertfall ikke får noen skikkelig eng". Så kom altså Simen med følgende informasjon:
Logikken med å slå gresset to ganger i sesongen ligger i å få fjernet så mye biomasse at man etter x antall år har gjort det nitrogenfattig nok til at man bare trenger slå en gang i sesongen (på høsten). Tror jeg, men er ikke sikker. Tradisjonelle blomsterenger har blitt slått og ikke gjødslet i hundrevis av år, da står man igjen med en lav vegetasjon rik på blomster.
Så om de -bare- slår og lar alt gresset ligge, så er det som Carina sier, man gjør det bare ekstra næringsrikt, som ikke er bra for plantemangfoldet, estetikken (det blir dominans av skvallerkål, store gress som hundegras og engreverumpe, brennesle ++, men ikke av blomstereng-arter) eller humlene. Gjødsel er ikke bra.
Over et langtidsperspektiv kan det altså være "bra" for humlene at man slår to ganger i sesongen hvis man faktisk fjerner all biomassen etter hver slått. Når det gjelder hva som er bra for humlene *nå*, så er ikke fjerning av alt på en gang gunstig vil jeg tro. Det ville vært bedre å la det stå igjen mange øyer her og der. Da åpnes det opp og det slippes lys inn til de blomstrene plantene som trenger det, og man fjerner samtidig en del biomasse.
Hvis det er noen små øyer i engen med f.eks. prestekrage kan man slå rundt dem, da får de blomstret, gir mat til humler, og de produserer frø slik at det blir flere prestekrager neste år. Gi de ønskede blomsterplantene et konkurransefortrinn, og fjern samtidig grunnlaget for at skvallerkål og brennesle tar over (overskudd av nitrogen).
Når det kommer til fremmedarter så bør disse kuttes ned og fjernes oftere såklart. Det ser ut som om det kanskje er mye russekål på bildene til Sunniva (men vanskelig å se). Humlene liker forsåvidt russekål (etter egen observasjon), men russekål tar over og lager en biologisk ørken om de får etablere seg i slike enger. Russekål lar seg derimot ikke bekjempe av at man bare kutter dem ned og lar dem gjødsle neste runde med russekål, biomassen må fjernes.
Blomster i byer kan faktisk gjøre en forskjell
Julie sier kort og godt dette om humler og byer:
Det er en fin studie fra 2019 om biomangfold av pollinatorer i byer. Den er gjort i fire store byer i England fordi nettopp byer er sett på som en av de store truslene mot pollinerende insekter. Den viser at det kan være mer biomangfold i byer enn i landbruksområder og ikke minst bevaringsområder. Men det er, i følge studien, riktig som du sier, det er ikke parkene som er de viktigste stedene for pollinatorer i byene. Det er parseller og hager. Og nettopp derfor ville det vært flott hvis Oslo droppet plen-ørkenene og heller gjorde om deler av dem til enger.
Min konklusjon er at jeg er skeptisk til om Oslo kommune driver og lager eng for humler og oss andre som lever i byen (en eng med blomster er jo nydelig, mens en skråning med stygge gresstuster ikke er noe fint for noen), i Treschows gate. Jeg kan ikke huske at det døde som har blitt slått ned har blitt fjernet tidligere, når jeg har sett at de har slått, men jeg skal følge ekstra nøye med nå...:) Jeg håper enn så lenge at Oslo kommune elsker humler, men jeg heller mot at den magefølelsen jeg først fikk, da jeg delte at alt sammen ble klippet er den riktige følelsen 🙁
Ellers er jeg i skrivende stund på hytta. Vi dro utover fredag kveld, og har slappet av her til i dag. Jeg har til og med fått lest en hel bok, og det er digg! Nå skal jeg hjem igjen om et par timer - ta med meg utlest bok og skitne sokker og truser, for to dager hjemme med diverse avtaler, og bytte til rene sokker og truser, og ulest bok, før turen går tilbake til Herføl igjen ❤️
Her er det masse, vakre blomster, OG vi har fått humlebol oppunder taket, rett utenfor soveromsvinduet vårt 😛 Vi kommer til å la det være, siden humlebol visstnok er ettårige, og ikke gjør noen skade, og humler ikke er hissige drittsekker sånn som vepsen... Til høsten dør alle humlene unntatt dronningen, og da kan vi tett igjen hullet, slik at de ikke lager nytt bol der neste år. Akkurat nå i år skal vi bare la dem fly rundt og jobbe for oss, med å pollinere herfra og til månen (eller noe sånt 😉 )
Langs Treschows gate på Sagene/Bjølsen går det nemlig en gresskråning ned mot Akerselven. Hver vår gror det til en eng her, med gress, strå, blomster, og alt det som gror i en eng som bare får være i fred. Og hver sommer - det vil si, i går var det tredje sommer på rad - så blir alt sammen klippet ned.
Det er som sagt en ganske bratt skråning, og det er ingen utsikt å snakke om her, så det er ikke sånn at folk sitter her og ser utover. Det er bare en skråning, som nå har gått fra å være full av livsgrunnlag for humler og andre, til å være nedklippet, tustete og ganske stygg (det syns kanskje ikke så godt på disse bildene fra gårsdagens instastory, men det blir ikke noe mykt og fint gress her, for å si det sånn). Så mitt spørsmål blir jo da om ikke Oslo kommune ser at de fjerner det lille livsgrunnlaget for humler (og andre kryp) som vi har her langs Treschows gate?
Jeg fikk mange responser på dette innlegget i går - alle, bortsett fra én var enig i at dette var bare høl i huet og trist. Men så var det den ene, som sa at for å få en skikkelig eng så MÅ det slås to ganger i sesongen, ellers blir det ikke engblomster. Engblomstene får først vokse opp når de får lys og plass (aka. alt det andre er borte).
Så, er det heller sånn at Oslo kommune elsker humler? Kan noen hjelpe meg her? Er det superlurt å slå gress og blomster nå i slutten av juni, fordi da blir det faktisk totalt sett et bedre livsgrunnlag for humlene, eller er dette hårreisende dumt, i en tid der de fleste har fått øynene opp for humle/biedød og de enorme problemene som vil følge med det...?
Etter intervjuet på mandag så har det blitt en del telefoner og mailer; fra media, folk som bare vil si de er enige med meg, og de som vil ha meg på foredrag eller med på å skrive kronikker. Det har egentlig vært veldig hyggelig!
Men så kommer "problemet", for media vil gjerne ha meg med i debatt mot miljøbevegelsen, og det vil ikke jeg. I alle fall ikke hvis jeg ikke er ekstremt godt forberedt, og det har jeg ikke tid til akkurat nå. Altså, jeg visste ikke at den telefonen jeg fikk forrige fredag, mens jeg var på vei til toget og podcastinnspilling, skulle bli såpass vinklet på meg - noe som bare er veldig kult, men det er ikke sånn at jeg da har mentalt ryddet i hodet mitt og kalenderen min sånn "nå sier jeg disse tingene i en sak på NRK, så da må jeg være klar for det som følger". Men jeg har altså vært ønsket både her og der, og da spesielt i debattsammenheng.
I en debatt så handler det fort mer om hva man syns, og ikke om fag - ja, jeg kommer med utsagn som jeg kan ikke forstå at folk som er oppriktig bekymret for klimaendringer, ikke er for kjernekraft, men for det aller meste prøver jeg å holde meg til fag, og ikke synsing om teknologien. Så er det det aspektet at folk i feks miljøbevegelsen er trent i debatt, mens jeg overhodet ikke er det. Jeg "vet" at jeg med stor sannsynlighet kommer dårlig ut, fordi det er en kommunikasjonsform jeg 1) er dårlig på, og 2) når man har en bakgrunn som forsker så er man så drillet i å IKKE komme med de mest bastante påstander, og når motdebattanten sier SÅNN ER DET, og du må svare at nja, altså, det kaaan være sånn, men så er det jo ganske sannsynlig at det er slikt, og jeg er forresten ikke kjent med akkurat det han sier - det kan jo hende det er sant. Så det er i utgangspunktet ganske skjevt.
Så fikk jeg en hyggelig telefon fra en i P2, som produserer Desse dagar, om jeg kunne tenke meg og komme og være gjest og snakke om kjernekraft og stråling og thorium, og hvorfor jeg tror folk er så redde. Vi hadde en kjempefin prat der vi snakket om fag, og litt tanker rundt det jeg har erfart av folks følelser når det handler om kjernekraft og stråling. Det var helt supert!
Nå har jeg kommet hjem etter innspilling, og det ble noe helt annet. Der ble det debatt med Frederic Hauge, og nå sitter jeg bare en med en vond følelse. Jeg føler meg vel for det mest dum 🙁 Frederic vred på ting jeg har sagt til å bli noe helt annet (feks mente han at jeg har hatt en sånn hallelujainnstilling til thorium - noe jeg virkelig har vært ekstremt opptatt av å IKKE ha), og det var bare innmari ubehagelig. Jeg merket at da jeg skulle avslutte innspillingen, og var alene med programleder og vi skulle snakke om nettopp thorium, så var jeg en veldig mye dårligere versjon av meg selv... Og så er det den følelsen av å være litt "lurt" da - hadde jeg visst hvordan det skulle bli, så hadde jeg takket nei til å være med.
Nå hadde jeg egentlig tenkt å skrive om noe helt annet, men det får bli i morgen, for akkurat nå føler jeg meg sliten og demotivert. Håper bare resultatet ble bedre enn det jeg føler at det ble...
Hei mandag, og hei sommerferie - skoleferie og roligere tider fremover, i alle fall 😉 Jeg har nettopp sendt avgårde min siste faktura på denne siden av sommeren 2019, etter å ha ledet Næringslivets klimakonferanse - veien mot 1.5 grader tidligere i dag. Det var spennende, lærerikt, og ganske intenst, så deilig å kunne sette en "check" på dette oppdraget, og vite at nå blir det rom for skriving og kursutvikling fremover 🙂
Dette fine snapshotet av Sveinung Rotevatn og meg ble tatt av Frances Eaton i Nysnø, som hadde som et hovedpoeng i dag at "Grønn finans" ikke er vanskeligere enn annen finans.
I tillegg til å konferansiere ledet jeg to panelsamtaler/debatter, og det har jeg rett og slett brukt ganske mye tid på å forberede meg til. Altså, jeg er ikke vant til å snakke med toppene i Finans Norge, NHO, LO, Norge203040 osv osv, om hva næringslivet har gjort og skal gjøre for å kutte klimagassutslipp og bli bærekraftig. Så, ja, fokus har vært der, og ikke på bloggen. Allikevel, oppi forberedelsene, rakk jeg å besøke Digitaliseringspådden på fredag, og det syns jeg var så utrolig stas å bli invitert til! Jeg mener selv (*legge vekk norsk jantelov et øyeblikk bare tulla jeg er ikke egentlig så opptatt av janteloven*) at jeg har en del å komme med når det kommer til det ekstremt upresise begrepet "digitalisering", og håper selvsagt at noe av dette kom frem i innspillingen. På vei til innspillingen ble jeg ringt opp av journalist Svein Vestrum Olsson i NRK, som skulle skrive en sak om kjernekraft, og heldigvis hadde jeg akkurat nok tid til at jeg faktisk fikk sagt ganske mye - ikke alltid dumt å ha øvd seg i mange år på å snakke fort 😛 Så, oppi konferanseforberedeleser ble det så vidt plass til podcastinnspilling og intervju, men ikke så mye annet.
Men, altså, morgenen og formiddagen i dag sto jeg på scenen på DOGA, og ledet konferanse. Det var et ekstremt tett program, så det var ikke 30 sekunder til overs til freestyling. Hadde det ikke vært så tett som det var ville jeg ha sagt at fysikeren i meg har et problem med begrepet "nullutslipps-x/y/z". Altså, det høres jo unektelig ut flott ut med nullutslippskjøretøy, feks, for det får deg jo til å tenke at dette er biler uten noen utslipp - og det er det jo ikke. Ikke at jeg er negativ til elbiler, men jeg tenker at "nullutslipp" som faktisk ofte ikke betyr null utslipp, kanskje ikke burde brukes som begrep, for det blir jo veldig unynasert når man sauser sammen ting som faktisk har null eller negative utslipp av CO2, med ting som bare har lavere utslipp enn noe annet. Da var det veldig deilig å sitte ved siden av Kikki Kleiven, som er forsker ved Bjerknessenteret, og hviske akkurat dét - man kan jo bli forledet til å tro at nullutslipp betyr null utslipp... - og få et oppgitt nikk tilbake. Jeg hadde veldig lyst til å nevne dette på scenen, men tiden var allerede for knapp...
Den andre tingen jeg kaaanskje ville ha nevnt var kjernekraft. Ikke fordi jeg tror eller egentlig mener at kjernekraft burde ha en stor rolle i norsk energimiks. Vi er jo faktisk stort sett forsynt med vannkraft. Men med én gang man feks skal dra inn skipsfart, så mener jeg at kjernekraft også bør ha en rolle i norsk sammenheng. Det var jo da litt morsomt, at akkurat de timene jeg står og prøver å være flink konferansier, som ikke provoserer, og bare er skikkelig og ordentlig, dukker dette opp som toppsak på NRK:
Det var i alle fall ikke så vanskelig å skjønne hva jeg tenker om kjernekraftens rolle i et klimaperspektiv for de som scrollet nedover NRK sine nettsider, da 😛 Hele saken kan du lese HER.
Nå er jeg rett og slett ganske sliten, både i kropp og hode - det tar ekstremt på å være så "på" i flere timer sammenhengende. I tillegg så er jo ikke 10 cm stiletter behagelige å gå i sånn kjempelenge av gangen, og i dag var jeg jo opp og ned på scenen hele tiden, i tillegg til at jeg ble stående pal i en time da jeg ledet panelsamtale. Det var utrolig deilig å slenge på seg joggedressen, og bare halvveis ligge på sengen mens jeg svarer på mailer og meldinger som ikke er alt for vanskelige - det har nemlig ramlet inn en del i dag, etter saken på NRK 😉
Det kapitlet, eller delkapitlet, jeg vil dele handler selvsagt om akutt strålingssyndrom/strålesyke. Dette er det som skjer med deg hvis du får veldig store stråledoser - sånn som brannmennen i Tsjernobyl fikk. Stråledoser som er så store at de kan drepe deg, selv om de laveste av de høye ikke er noen automatisk dødsdom. Selv majoriteten av brannmennene i Tsjernobyl døde ikke av stråling, selv om vel alle fikk det man definitivt kan kalle "store stråledoser".
Allerede i 1906 viste Bergonie og Tribondeau at strålefølsomheten varierte fra celletype til celletype. Celler som deler seg raskt og celler som er udifferensierte, er mest strålefølsomme. Det betyr at beinmarg, eggstokker, testikler og epitelvev er mer strålefølsomme enn lever, nyrer, muskler, hjerne og bein. Dette spiller en stor rolle når hele kroppen blir utsatt for en stråledose. Beinmargen, epitelvev i mage/tarm, gonader, lymfocytter og huden får de største skadene. Skader på beinmargen er den viktigste dødsårsak for doser i området fra 2 til 10 Gy, mens skader på mage/tarm-epitelvevet er viktigst for doser i området fra 10 til 100 Gy. For kjempedoser over 100 Gy er skader på sentralnervesystemet viktigst.
Beinmarg-syndromet Som nevnt ovenfor, vil beinmargssvikt være den viktigste dødsårsaken for helkroppsdoser i området fra 2 til 10 Gy. Stråling fører til at cellene dør eller stopper i utviklingen. En dose på 5 Gy vil drepe ca. 99% av stamcellene hos mus. Stamcellene er helt avgjørende ved fornyelsen av de sirkulerende blodceller (erythrocytter, granulocytter og trombocytter). Bestråling fører til en reduksjon av disse celletypene, noe som i sin tur kan gi anemi, blødninger og infeksjoner.
Sykdomstegn som oppstår er kvalme, oppkast og diaré (noe i likhet med sjøsyke). Dette går relativt raskt over, og etter et par dager er en fri for symptomer. Deretter går det en kort periode før konsekvensene av tapte blodceller gjør seg gjeldende. Da kan det igjen oppstå betydelige diaréer, som ofte er blodige, og ikke minst vil det oppstå ubalanse i væskesystemet. En slik ubalanse, samt blødninger, forekommer i alle organer. Når det i tillegg oppstår infeksjoner, kan det føre til døden i løpet av noen uker.
Mage/tarm-syndromet For helkroppsdoser mellom 10 og 100 Gy er overlevelsestiden sjelden mer enn en uke. Skader på epitelvevet i tarmen resulterer i betydelige infeksjoner fra tarmfloraen. På engelsk kaller en det "The gastrointestinal syndrome". I tillegg er det nesten fullstendig stopp i stamcelledelingen, slik at blodcellene forsvinner i løpet av noen få dager. Etter 2 - 3 dager er nesten alle granulocyttene borte.
Symptomene som oppstår er smerter i mage og tarm, kvalme og oppkast og en stadig økende diaré. Dette gir betydelig væsketap, og tap av væske og elektrolytt gir endringer i kroppens serumsammensetning. I tillegg vil det oppstå infeksjoner.
Sentralnerve-syndromet Hvis stråledosene er over 100 Gy, vil de fleste dyr dø løpet av 48 timer som følge av "sentralnerve-syndromet". Symptomene er irritabilitet og hyperaktive responser (ligner epileptiske anfall), som raskt etterfølges av slapphet, oppkast og diaré. En blir ute av stand til å koordinere bevegelsene, det oppstår skjelvinger og koma. Etterhvert vil det oppstå respirasjonsproblemer som fører til døden. Symptomene skyldes skader på hjernens nerveceller og blodårer. Det oppstår permeabilitetsendringer i blodårene og umiddelbare forandringer i elektrolyttbalansen. Væsketap fra blodårene gir økt væsketrykk i hjernen. Det er mulig at respirasjonssenteret i hjernen blir skadet spesifikt, - undersøkelser har nemlig vist at enkelte dyr dør uten synlige hjerneskader (post mortem-undersøkelser).
Da har jeg endelig fått slukt den 5. og siste episoden av Chernobyl på HBO, og jeg er endelig klar for å recappe 😀 Aller først så kan jeg jo si at jeg syns denne episoden var veldig bra, samtidig som det er enkelte ting jeg vil ta tak i. Here goes:
Tsjernobyl ble en atombombe: Jeg MÅ starte med dette spesifikke utsagnet, før jeg går videre til forklaringen i rettssaken sånn generelt (neste punkt). Et kjernekraftverk kan ALDRI EKSPLODERE SOM EN ATOMBOMBE! Ja, det kan hende at dette ble sagt, som et bilde, i rettssaken (på slutten av forklaringen på hvorfor Tsjernobyl eksploderte sier Legasov noe á la Tsjernobyl var nå blitt en atombombe), og da er det selvsagt riktig å gjengi det i serien, men siden det er mange som tror at Tsjernobyl var en "atomeksplosjon" så syns jeg det er viktig å understreke dette. Ja, Tsjernobyl var på alle mulige måter alvorlig, men det var en dampeksplosjon, ikke en atom(bombe)eksplosjon. I en atom(bombe)eksplosjon frigjøres så enormt stor sprengkraft, at selv en liten (ja, faktisk) bombe som Hiroshimabomben dreper i størrelsesorden 100 000 (!) mennesker, og legger en hel stor by i ruiner. Å si at Tsjernobyl er det samme gjør ikke bare de faktiske hendelsene i Tsjernobyl enda mer skremmende enn de skal være, det er også å undergrave ganske voldsomt det som Japan ble utsatt for i august 1945. Så hvis du er en av de (mange) som går rundt og tror at alle kjernekraftverk i verden er potensielt tikkende atombomber kan jeg fortelle at det er de ikke - et kjernekraftverk og en atombombe er konstruert så forskjellig at det er absolutt fysisk umulig for et kjernekraftverk å eksplodere som "Fat Man" eller "Little Boy".
Forklaringen på hvorfor en RBMK-reaktor kan eksplodere (Legasovs forklaring i rettssaken) er god. Bortsett fra den ene setningen om at Tsjernobyl til slutt ble en atombombe, syns jeg forklaringen, og bruken av røde og blå kort var skikkelig god! Det er selvsagt en forenkling, men veldig pedagogisk, og så detaljert som kan få til på så kort tid. Ja, det er ting som skjer i en reaktor som gjør at det frigjøres mer energi (flere kjernespaltinger), og så er det ting som skjer som gjør at det frigjøres mindre energi (antall kjernespaltinger går ned). I en reaktor som er trygt konstruert så bruker man fysikkens og kjemiens lover til at en ukontrollert økning automatisk fører til en tilsvarende demping - som gjør reaktoren såkalt passivt sikker. I Tsjernobyl var det motsatt - under visse forhold (som Legasov forklarer) - da førte en økning til en enda større økning, og man får en ukontrollert kjedereaksjon.
Xenon-gass er et (kjent) issue med kjernekraftverk. Det er godt kjent at man får produksjon av xenon-gass fra brenselet, og når man skrur reaktoren av så vil du få en oppbygging av denne, siden den ikke blir kontinuerlig ødelagt av nøytronene som fyker rundt når reaktoren går. Xenon kalles en nøytrongift (neutron poison), men er ikke gift sånn som man vanligvis (?) tenker på gift. Greia med xenon er at den har en helt absurd stor evne til å spise nøytroner, og det er derfor den kan drepe hele kjedereaksjonen hvis du først får for mye av den. Hvis dette skjer, så må man vente i alle fall 10 timer (tiden det tar før ca halvparten har blitt borte pga halveringstiden til xenon-135) før man kjører i gang reaktoren igjen - man tar IKKE og drar ut ALLE KONTROLLSTAVENE! (Spesielt ikke når disse kontrollstavene bruker mer enn et minutt på å komme inn i reaktoren igjen 🙁 )
Tuppen på kontrollstavene - som skal stenge ned reaksjonen - var (av en eller annen merkelig grunn) av grafitt, og det gjør at det blir flere reaksjoner. Dette stemmer, og som Legasov også sier, så ble kontrollstavene sittende fast - som gjorde at den delen av dem som faktisk kontrollerer ikke kom noe særlig inn i reaktoren, og de ble stående de mer som en aksellerator.
Tsjernobyl hadde ingen "containment": Dette stemmer, og er en av de tingene jeg har skrevet om før, blant annet HER. Hadde Tsjernobyl hatt en skikkelig innkapsling rundt seg (som alle reaktorer skal ha) så ville man hverken ha fått den voldsomme brannen, eller spredning av radioaktive stoffer i nærheten av det man fikk. Kanskje ingen spredning i det hele tatt.
AZ-5 var navnet på den såkalte SCRAM-knappen på RBMK-reaktoren. I underteksten på HBO var "SCRAM-knapp" oversatt med "nødstopp", og da går du glipp av det fantastiske akronymet SCRAM, som er kort for "Safety Control Rod Axe Man". Dette går tilbake til den aller første gangen de klarte å få til en kjedereakjson i en (slags) reaktor, i 1942, under det såkalte Manhattan-prosjektet. På denne tiden visste de jo faktisk ikke hva de drev med, og de var naturlig nok redde for at hele greia skulle løpe løpsk og eksplodere. Derfor hadde den en kontrollstav som hang i et tau over reaktoren. Ved enden av tauet sto en mann klar, med øksen hevet - klar for å hugge til hvis ting gikk ut av kontroll. Denne manne var altså the safety control rod axe man, og akronymet SCRAM står igjen for å nødstoppe en reaktor, den dag i dag. Problemet med SCRAM-knappen på Tsjernobyl var jo at man da dyttet inn kontrollstaver som aller først speeder opp reaksjonen, og det ble vel det som var den siste dråpen som fikk alt til å bikke over i helvete.
Ellers syns jeg de igjen viser godt den fryktkulturen, der det på ingen måte er ok å si i fra til overordnede. Anders, som har vært et par ganger ute på oljeplattform nå, sa bare sånn er det IKKE på plattform, i alle fall! Det høres ikke kult og sexy ut, men god SIKKERHETSKULTUR er livsviktig. Tsjernobyl var et pemieeksempel på totalt fravær av sikkerhetskultur, i tillegg til at vi nå i siste episode fikk bekreftet at de som var på skift den natten absolutt ikke var faglig kompetente.
Til slutt i denne siste episoden så har de jo en slags epilog, eller hva jeg skal kalle det, der de oppsummerer noen av ettervirkningene av ulykken. Jeg syns det er enkelte ting her som blir litt tynt, eller de la det liksom stå litt veeel åpent. De kunne ha kostet på seg å komme med WHO sine konklusjoner på dødsfall etter ulykken også. Men jeg lager et eget innlegg om de tingene en annen dag - ellers ville dette innlegget blitt aaalt for langt 😉
