Hopp til innhold

Forfatter: Sunniva

Publisert Legg igjen en kommentar til Konklusjonen: Anders elsker mest

Etter å ha snakket så mye om avstand til månen, og love you to the moon and back, fikk jeg spørsmål om jeg rett og slett kunne poste disse takkekapitlene våre - eller Acknowledgements, som det kalles. En doktoravhandling er jo et offentlig dokument, så her er det veldig dumt å skrive noe man syns er for privat til at andre skal lese det, så jeg deler selvsagt gjerne 😀 Ikke at jeg er så fryktelig redd for å dele tanker av det mer personlige slaget sånn eller, heller, da... 😉

acknowledgements - Sunniva

First, I must say that I have been extremely lucky to have two awesome supervisors: Sunniva Siem and Jon Wilson - a million thanks to both of you! This PhD project would never have happened if it weren’t for you. A special thanks to Sunniva: For allowing me to be me. When I said, well I think I want to make a girly blog about nuclear physics and research and stuff, and spend half of my time on blogging and being on the radio and TV and travelling all around Norway to tell young people why they should think about pursuing a career in science, and that nuclear physics is awesome, you have done nothing but show support. This has really meant the world to me!

Secondly, thank you to my family for all love and support. Especially, for my Grandfather and Grandmother for taking me to the library so often when I was a little girl; where I first found a book about the horrible events in Hiroshima and Nagasaki in 1945, which both scared me and interested me at the same time. Ever since I have been extremely fascinated about the atomic nucleus and the force that holds it all together.

I’m very grateful to my sister, Carina, who is always helpful with Alexandra. When I was a single mother, this was what enabled me to travel around, taking part in experiments or going to conferences or whatever; it would have been very hard to do this without your help.

Thanks to all the great people in the Nuclear Physics group at UiO! Gry, Ann-Cecilie, Trine, Therese – thank you for coffee breaks, proof reading, help with data analysis, keeping up the spirit, etc. Also, thanks to Fabio for lively and sometimes never ending discussions…

Vibeke, you turned out to be the perfect partner the last couple of weeks that also included Christmas, what a happy coincidence you had your electromagnetism exam at about the exact same time I was finishing this thesis 🙂 Lise, three hearts to you for your long and faithful service as study mate; from we started our bachelors’ degrees in physics and meteorology, to our masters’ degrees, and then finally to your PhD and now (hopefully) mine <3 <3 <3

Anders: When I wanted to give up, you made sure I didn’t (and I wanted to give up quite a lot…). When I needed to work long hours you smiled and said of course I’ll get Alexandra from school! We’ll have fun, and you just work for as long as you need. When I didn’t know how to solve my stupid computational problems, you spent the time needed to learn enough about my field of physics, to be able to solve it with me. Thank you also for making me coffee in bed EVERY MORNING. Finally, I’m grateful for Alexandra’s smiles and cheers, and acceptance for her mother having no time for her for many weeks.

I love you both to the moon and back!

acknowledgements - Anders

The past four years have been truly amazing, and I have zero regrets on pursuing a PhD. The work in this thesis was carried out at Physics of Geological Processes (PGP) at the Department of Physics at the University of Oslo from 2014 through 2018. Being around people who are so passionate about physics is incredible.
Thanks to Statoil who funded this work through the Tight Rocks project.

My first encounter with someone passionate about physics was in high school when I had the pleasure of having Knut Løvseth as teacher in both mathematics and physics. He clearly loves physics and teaching, and was an excellent teacher.
I remember when I by accident evaluated \(\ln(-1)\), and \(i\pi\) showed up on my calculator with no warning at all. I was stunned, because in my mind, there was no reason why the numbers \(\pi\) and\(e\) should be related. I asked him about it, and he brought an old book for the next class. He then showed me complex numbers and how these are related to $\pi$ through the unit circle. He has been a true inspiration to me throughout my many years as a teaching assistant, supervisor and researcher. Thank you Knut, this thesis would not have happened without you.

My career path actually started many years before high school. In 1998, at the age of 11, I won a Packard Bell computer in Donald Duck & Co. Having my own computer from early on has been tremendously useful. The year after, my dad showed me how to write Visual Basic scripts in Excel and I have loved programming since. I'm grateful to you, dad, that you introduced me to what now is my favorite thing to do.

And to my mom and my stepdad, who always supported me in my choices: thank you so much for always being there for me 🙂 You truly understood my passion for computers, and helped me whenever I needed help, although you were a bit worried that I spent too much time in front of the computer. You weren't wrong, but it turned out ok. I'm sorry about that one time when we (by we, I mean my parents) got a 10000 NOK phone bill because I had played Planetarion online during night time:D

My intense interest for computers and games was shared with my two best friends from childhood Pål Einar Storsveen and Ole-Kristian Øien. We have been to so many LAN's and played endless amounts of computer games. Thank you guys, it has been fantastic.

Later, during my bachelor, I met Andreas Nakkerud. Wow, what a journey it has been. We have played a ridiculous amount of computer games over the years - especially Minecraft, OpenTTD and Counter-Strike. But there is so much more than that. We've had so many interesting, deep discussions about physics and taught several courses together. And let's not forget about all the hammock trips to the woods and cabins.

I shared an apartment with Andreas, Richard Rørmark, Sindre Aarsaether, Bedeho Mender and Andreas Våvang Solbrå. We all shared the joy (and the decent amount of pain) of programming, and those years were truly amazing. In fact, Sindre, Andreas and I started a company named TapCat in 2011 to develop apps for the iPhone. That we failed is an understatement, but I have zero regrets. I learned so much, and had a great time living the life as a startup without money in Silicon Valley for 2 months. Sindre and Andreas: it was great and I love that we did this together.

After the failed startup, I went back to university to start a masters at computational physics with Anders Malthe-Sørenssen as supervisor. That was one of the best choices I have ever made in my life. He has been a fantastic supervisor who has believed in me and given me the freedom to follow my true passion. Anders has also been my main supervisor on my PhD, together with Dag Kristian Dysthe.
Thank you so much for all help and inspiring discussions!

Anders introduced me to the group Collaboratory for Advanced Computing and Simulations (CACS) group at University of Southern California (USC) when I was doing my masters. At USC, I met Rajiv Kalia, Priya Vashishta and Aiichiro Nakano, whom I have had the pleasure of working with on multiple research projects over the past two years. Spending three months there in 2017 has really shaped me as a researcher, and I have a much deeper insight in statistical mechanics thanks to numerous discussions and hard questions.

During my master's degree, I also met and worked with Svenn-Arne Dragly, whom I've continued working with throughout my PhD. We both share a deep interest for programming and visualizations. We love discussing how programming can be done great (I have a long way to go). I really hope to be able to continue working with you in the future.

I share an office with Kjetil Thøgersen and Henrik Sveinsson. Thank you so much for these years. Numerous hours of rubber ducking and coffee breaks have really been great. Henrik, I want to add an extra thanks to you. I will miss and remember our trips to Los Angeles for the rest of my life. And you know, everything else 🙂

Teaching has been one of my greatest pleasures during my time at the university.
I want to thank all the student's I have been so lucky to meet and talk to. Fysikkforeningen and Lillefy, you have a big place in my heart 🙂

Lastly, to my love Sunniva: the passion we share for physics, education and technology is unbelievable, and makes look forward to tomorrow every single day.
Our mornings with coffee (with complete silence the first 10 minutes, of course) are precious. I can't wait to share the rest of my life with you and Alexandra <3

Alexandra, you have no idea how awesome you are. We have so much fun and you spread joy and happiness each day, and we will soon make an app called Dumskallepaprika together. Thanks for being you!

Sunniva and Alexandra: I love you both to the moon and back (which is more than you when you handed in yours! The moon is today approximately 406061 km away from the earth, but when you handed in yours it was only about 365353 km away :D).

Jeg avslutter dagen med å dele noen av de fine bildene som Kai Dragland tok på gårsdagens PHD-party på NTNU - det passer jo fint når det uansett er snakk om PhD 🙂

 

Advarsel - selvskryt: Å høre rett ut at noen syns det du sier inspirerende, og spør deg om råd, at de vil ta en doktograd på grunn av deg, at de vil ut å dele av sin kunnskap på grunn av deg - og kanskje du har noen gode råd på veien - det varmer så mye at jeg kan ikke få sagt det skikkelig! Jeg kjenner meg varm om hjertet når jeg går igjennom gårsdagen i hodet mitt, og alle de fine menneskene jeg møtte ♥

 

Photo: Kai T. Dragland / NTNU

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Back in business

Når man jobber så tett sammen, under såpass spesielle forhold - der man er på labben døgnet rundt, og reiser til merkelige steder i verden, som det jeg har vært med på i løpet av tiden min på Blindern, så blir man gjerne også nære venner. Begge mine master- og PhD-veiledere – Jon og Sunniva - kom heldigvis i bryllupet på lørdag, og Jon dro tilbake til Paris først i dag tidlig, så det ble litt tid til å være sammen også etter bryllupet 🙂

Søndagen tilbrakte jo Anders og jeg sammen, alene (ofc) på the Thief, men mandag var hverdagen i gang igjen (vi drar på bryllupsreise den 9. mars, altså ♥ ), og for meg betød det faktisk oppmøte på Blindern!

Doktogradsarbeidet mitt baserte seg hovedsakelig på tre vitenskapelige artikler som jeg har skrevet; to av dem var helt ferdige og publisert (og har vært gjennom hele mølla med fagfellevurdering og alt det der), men den siste ble aldri heeeelt ferdig. Planen var hele tiden at jeg skulle gjøre den ferdig etter doktorgraden, men så var jeg selvsagt sliten og lei rett etterpå, og så ble alt skikkelig kjipt med jobb og jeg mistet totalt arbeidskapasitet og gråt hver dag, så det har liksom bare rent ut i sanden. For å være helt ærlig så hadde jeg vel begynt å bevege meg over i en næsj, dette gidder jeg ikke – skal jo ikke jobbe mer med dette allikevel, screw it, både fordi jeg var lei, og fordi jeg trodde det ville være en stor jobb å få artikkelen ferdig.

Men, altså, Jon var i landet til i dag, og det var jo ikke bare fordi det var hyggelig; planen var at vi skulle få orden på den hersens artikkelen. Derfor var det altså oppmøte på Blindern på mandag, og vi satte oss ned med artikkelen. Og det var faktisk bare bitte litt språkvask fra Jons side, pluss å legge til to referanser (artikler som har kommet ut siden sist vi jobbet med denne), før vi mente at den var klar for å sendes til alle medforfattere, slik at de kan komme med sine siste kommentarer, før vi sender den til der vi skal prøve å få den publisert. Vi jobbet med dette både mandag og tirsdag, men helt ærlig så var dette totalt bare et par (bokstavelig talt) timer arbeid. Og jeg som mer eller mindre hadde gitt opp artikkelen frem til Sunniva begynte å mase om at vi måtte få den ut nå... Huff, det er ikke bra å tenke på - at jeg holdt på å bare gi opp på så mye arbied som er gjort 😛 I går ble i alle fall artikkel nummer tre sendt til medforfattere, og det må jeg jo innrømme kjentes ganske godt 😀

I dag har ferden gått til Trondheim, og jeg er ferdig med å snakke om «oppturer og nedturer på vei mot doktorgrad» for 150(?) jenter som studerer på forskjellige sivilingeniør-linjer på NTNU. Målet fra min side var å inspirere dem til å ikke gi opp, selv om man føler seg dum og ting ikke går så bra alltid, OG å vurdere mulighetene for å fortsette med doktorgrad og forskning når de er ferdige med mastergraden sin. "Problemet" med disse studentene er jo at de er så innmari ettertraktet arbeidskraft at så mange av dem alleede har signert arbiedskontrakter lenge før de er ferdige med studiene - da blir det jo dårlig med doktorgrader, hvis man ikke klarer å vise frem det som en spennende mulighet, som det faktisk er mulig å få til 😉

Som sagt så skal vi på bryllupsreise, og turen går til Thailand, der vi skal nyte paradis og late dager i hele TO UKER. Vi drar altså den 9. mars, men før det blir det en del jobbing på både Anders og meg. I dag er det Trondheim og NTNU, og neste uke skal jeg holde foredrag på SHE conference (stolt, ja), for Tekna i Bergen, og på Venstres landsmøte, som betyr enda en tur opp til Trondheim. I tillegg kan det hende det blir et ekstra foredrag på formiddagen FØR Venstres landsmøte - også i Trondheim, og kanskje det blir en ekstra reise i første halvdel av neste uke - det håper jeg å finne ut av i morgen, og jeg er veldig spent på å få spikret neste uke. Dessuten må jeg gjøre ferdig et utkast til TEDxUiO – der jeg skal holde foredrag – og et samarbeid med Forskerfabrikken.

Back in business, med andre ord - både med tanke på forrige uke som bare ble brukt på bryllupet, og at jeg faktisk har fullført en artikkel denne uken 😀

 

2

Publisert 2 kommentarer til To the moon and back

På de fleste bilder - de fleste jeg har sett, i alle fall - så ser det ut som om månen går ganske tett i bane rundt Jorden.

Det er feil!

Månen er helt sykt langt unna oss. At de i det hele tatt ville dra ut i verdensrommet på den måten, for å komme til månen, på slutten av 60-tallet er egentlig heeelt sykt... Tenk hvis man bare gjør en BITTELITEN feil når man beregner retning, så ville man barte fortsette ut i evigheten :O

Men, altså, månen går i banen rundt Jorden, i noe som gjennsomsnittlig tilsvarer 30 jordkloder ved siden av hverandre. Langt!

Og "i gjennomsnitt" er et viktig poeng her: Månen går ikke i en vanlig sirkel rundt Jorden, men i ellipsebane - altså en avlang sirkel. Dermed varierer det litt hvor langt unna den er; på det nærmeste så er det 363 105 km og når den er lengst unnå så er det 405 696 km mellom Jorden og månen. Så hvis man feks skulle komme til å si "I love you to the moon and back", så er ikke det helt tydelig hvor mye dette er 😉

Nerdete? Ja, da! Men dette er jo et poeng i Anders og min historie - for jeg skrev nettopp I love you to the moon and back i takke-kapitlet i doktoravhandlingen min, uten å tenke over dette med at månen går i ellipsebane, og ikke sirkel. Anders, derimot er ikke en sånn som glemmer sånt (jeg vil vel kanskje påstå at han er hakket mer nerdetet enn det jeg er ♥), så da han skrev i sitt takke-kapittel at han også elsker meg til månen og tilbake, hadde han en liten fotnote der det sto hvor langt unna månen var den dagen jeg skrev mitt takke-kapittel, og hvor langt unna månen var da han skrev sitt.

Månen var nærmere oss her på Jorden da jeg skrev enn da Anders skrev, og konklusjonen ble selvsagt at Anders elsker meg mer enn jeg elsker ham 😛

Så dette med to the moon and back var noe vi egentlig hadde lyst til å gravere i gifteringene våre, men så ville vi også ha dato og navn og sånn, og konkluderte med at det ikke ble plass til å skrive det allikevel. Så kom jeg på at det som ville være enda kulere (for oss 😛 ) var å bare skrive avstanden månen hadde til Jorden lørdag den 23. februar 2019 (i tillegg til Din Sunniva og sånn 😉 ). 371 871 står det nå i ringene våre - som altså er kilometer mellom oss og månen nå på lørdag 😀

Når vi snakker om doktoravhandling og Anders: I går leverte Anders ENDELIG sin avhandling, på EKTE! Det ble selvsgt feiret med Champagne (i de nye, fine Holmegaard-glassene vi fikk til bryllupet, med de pene, røde rosene vi fikk med oss fra The Thief i bakgrunnen, og ringene med måneavstand på fingeren) ♥

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Fusjon – størst av alt er…

Fusjon er det som skjer i solen, som gjør at vi får all den fine varmen og lyset her på den lille jorkloden vår. Fusjon er når (lette) atomkjerner smelter sammen, og lager større og tyngre atomkjerner 🙂

Fusjon er generelt vanskelig å få til, fordi partiklene - hydrogen- og heliumkjernene (eller andre, større og tyngre atomkjerner, men det er enda vanskeligere å få til) - er positivt ladet, og like ladninger dytter hverandre vekk. På samme måte som alle har opplevd når de prøver å dytte like poler på magneter mot hverandre 😉

Det er jo derfor atomkjerner ikke vanligvis fusjonerer (flaks!), men hvis de kommer nærme nok hverandre så blir kjernekraften MYE sterkere enn den elektromagnetiske, frastøtende kraften, og da vil de ikke gå fra hverandre igjen. Kjernekraften er den sterkeste kraften vi vet om, men den har veldig kort rekkevidde; derfor må kjernene komme så nærme hverandre før den begynner å "vriek". Den elektromagnetiske kraften, som altså gjør at kjernene støtes fra hvernadre virker på veldig mye større avstander (enn kjernekraften), og derfor vil de vanligvis ikke bare smelte sammen – men hvis kjernene kommer nærme nok så er altså kjernekraften ABSURD mye strekere 🙂

Kommer atomkjernene nærme nok så er det ingen kraft vi vet om som er sterkere, og kjernekraften vinner.

♥ ♥ ♥

For to dager siden fusjonerte Anders og jeg, og ble mann og kone.  Jeg håper at når vi først har kommet så nærme hvernadre at vi faktisk har sagt JA til å gifte oss, at ekteskapet vårt skal være som kjernekraften - den skal holde oss sammen.

Dagen var helt perfekt, fra ende til annen. Og det var så mange som syntes de små nerdedetaljene våre var veldig morsomme – og da jeg hørte de tre barna sitte og diskutere hvilke grunnstoff de var smeltet fysikermammahjertet mitt helt ♥ Jeg har lyst til å fortelle mer om bryllupet senere, men siden jeg har veileder-Jon på besøk fra Paris (han var selvsagt i bryllupet) er det plutselig fullt fokus på å skrive ferdig artikkel nå. Fra bryllup til atomkjernens hemmeligheter, liksom 😛 Dermed blir dette bare en liten update/livstegn herfra, med noen snaps fra lørdagen...

Nå gleder jeg meg veldig til å få bilder fra fotografen – som jeg nå er utrolig fornøyd med at vi valgte å ha med hele dagen, fra frisøren om morgene, til bryllupsvalesen var danset!

Størst av alt er kjærligheten - og kjernekraften ♥ ♥ ♥

 

 

 

 

28

Publisert 28 kommentarer til Bryllup, lister, bryllup, lister (og dinosaur-kaketopp i gull)

Ja, det er vel omtrent bare bryllup på tapetet mitt denne uken - håper dere bærer over med meg 🙂 Jeg elsker lister (noe det forresten ser ut til at jeg har overført til Alexandra; da jeg kom hjem på fredag, og vi hadde den ene kvelden til å være sammen på, så laget hun en liste som fylte et helt A4-ark med punkter som laste ned film, gjøre det koselig, og snacks, komplett med små bokser for avkrysning og det hele ♥ ), og jeg trenger liste nå, for å være sikker på at vi får gjort det vi skal...!

Her er det som gjenstår i dag, onsdag, torsdag, og fredag:

kjøpe album/gjestebok, med skrivesaker, lim ++ ♥ kjøpe instax-film for polaroidkamera ♥ordne rammer til bordnavn/nummer ♥ lage bordnavnene til å fylle rammene med 😉 ♥ lage det periodiske sittesystem (aka. bordkart) ♥ lage og printe meny og vielsesprogram ♥ levere kvister til blomsterbutikken ♥ levere brudepikekjoler, brudepikeboleroer, og bobler til Carina ♥ kjøre opp ting (kaketopp, foto-props, lanterner, gjestebok ++ ) til Frognerseteren ♥ gi beskjed til Frognerseteren om allergier og bordplassering ♥ bestille hotell til bryllupsnatten ♥ printe En å være to i lag med, og lime på kartong for jentene

Jeg er ikke nervøs, men jeg begynner å kjenne meg veldig spent, OG jeg begynner å kjenne på et stress over at ting ikke skal bli ferdig :/ Vi blir jo gift uansett, da, men nå begynner jeg plutselig å kjenne at ja, men, jeg vil jo ha alle disse små, dumme detaljene på plass, joooo - og så blir jeg litt oppgitt over meg selv, at jeg ikke bare har ordnet ting litt tidligere 😛

Pynten til toppen av kaken er i alle fall ferdig nå. Blir den ikke fin? Jeg syns i alle fall den blir hysterisk morsom 😀

Et lit tips, forresten: Jeg prøvde først å spraye med gullspray som jeg kjøpte på Jernia, men den var IKKE bra. Fargen var "møkkete", og selv etter flere dagers tørking var figurene fremdeles liksom klissete :/ Så jeg måtte spraye dem på nytt, med spray som jeg kjøpte på Panduro - dobbelt så dyr, tror jeg (?), men med nøyaktig det resultatet jeg ønsker. Skikkelig GULLfarge, pluss helt tørr finish.

Publisert Legg igjen en kommentar til En å være to i lag med

Nå er det i praksis bare 4 dager igjen til bryllupet, og nå begynner jeg å kjenne meg spent...! I går var Joachim, som skal være toastmaster hos oss, og vi fikk snakket oss igjennom hele dagen, og i dag har jeg ordnet morgengave til Anders (håper han blir glad), og bestilt negletime til fredagen. I kveld må Anders og jeg bestemme bordplassering, slik at vi kan begynne på bordkart, og så må vi gå igjennom Bryllupshjelperen og se hvilke ting som mangler, som må fordeles utover de fire neste dagene. Vi må også danse litt hver eneste kveld denne uken - eller, det vil si, i dag, i morgen, onsdag, og torsdag. På fredag ettermiddag/kveld er jeg jo ikke hjemme, så da må alt være klart... Hjelp, nå er det faktisk på ekte ♥

Én ting kan vi ikke ordne sammen, da (i tillegg til morgengave), og det er tale. Bruden har jo ikke formelt sett tale i følge Skikk og Bruk, men jeg skal absolutt holde tale til lørdag, og denne må jeg skrive sånn ordentlig. Jeg vet jo ikke om jeg kommer til å begynne å hikstesnørregråte eller hva, så da er jeg bare nødt til å ha en helt klar tale, og ikke bare punkter jeg tenker å si noe om, liksom 😉 #preparingiseverything (eller ganske mye, i alle fall 😛 )

I går fikk vi også lest igjennom det vigsleren skal si under seremonien, og nå er den mer eller mindre i boks (vi plukker opp ringene våre i morgen ♥). Vi skal ha to musikkinnslag i løpet av seremonien (All of me skal synges av to av søstrene til Anders, Den finast eg veit skal synges av Aslaug Haugen, og onkelen til Anders spiller piano under både inngangen vår pluss de to sanginnslagene), og så skal Alexandra og Andrea lese dette nydelige diktet av Josef Larssen:

En å være to i lag med

Fint med en å gå på tur i lag med,
fint med en å være sur i lag med.

Fint med en å ha en hund i lag med,
ha en stund i lag med,
ta en blund i lag med.
Fint med en å være glad i lag med
eller være stiv og sta i lag med.

Fint med en å være snill i lag med,
tie still i lag med,
være til i lag med.
Fint med en å ha det flott i lag med,
en man òg kan ha det smått i lag med.

En å dele styr og stell i lag med,
dele fell i lag med,
dele gjeld i lag med.
En som man kan være blid i lag med,
en man kjenner seg helt fri i lag med.

En som man kan holde fred i lag med,
og kan le i lag med,
hogge ved i lag med.
Fint med en å få en prat i lag med
eller spise mat i lag med.

En å ro en liten båt i lag med,
være våt i lag med,
kjenne gråt i lag med.
En som man kan ta en trall i lag med
eller snuse på konvall i lag med.

En å kunne se det gro i lag med,
være god i lag med,
være to i lag med.
Være to i lag og ikke sju,
være to i lag med en som du!

For noen uker siden hadde vi møte og "testfotografering" med fotografen vår for dagen - Ann Sissel Holthe. Vi er så glade for at det er akkurat hun som skal ta bilder på lørdag, bare sjekk ut nettsiden eller Facebooksiden hennes! Hun kommer til å følge oss hele dagen, fra jeg er hos frisøren på morgenen, til vi har danset brudevals, og det er jeg også glad for at vi landet på (Anders har hatt en litt festlig utvikling her, fra å syns at 10 000,- var sykt mye penger å bruke på noen bilder, til å være den som sier Vi går for fulldagsfotografering, og jeg vil ha Fatmonkey-fotografen! 🙂)

©Ann Sissel Holthe/fatmonkey.no

 

 

Publisert Legg igjen en kommentar til Hva er egentlig greia med tungtvann?

Hei fine ♥ I går var jeg altså på Rjukan, og holdt foredraget Hva er egentlig greia med tungtvann?. Og det er grunnen til stillhet fra meg de siste dagene; siden siste konsert med SSO på torsdag har det gått helt slag i slag - ut og spise og avslutte med de jeg jobbet med i Stavanger etter konserten, stupte i seng rundt midnatt, så tidlig opp for å fly hjem fredag morgen, og så sette meg rett ned og lage foredrag før Anders og jeg møttes for å dra på dansekurs (brudevals 🙂 ), deretter hjem og være sammen med Alexandra som jeg ikke hadde sett hele uken, og som dro på vinterferie med pappaen sin i går  - å virkelig være SAMMEN med henne fredag kveld var dermed ikke et alternativ å prioritere vekk. Vi så film sammen og bestilte deilig sushi, og så stupte både Anders og jeg i seng rett etter at Alexandra hadde lagt seg 😛 I går var det ganske tidlig opp for å kjøre til Rjukan, der jeg holdt foredrag, og så kjøre tre timer tilbake til Oslo igjen, for så å levere bilen tilbake (jeg bruker alltid Nabobil når jeg skal på turer der jeg trenger bil), og så dro Anders og jeg rett på kino ♥ Da vi kom hjem skulle vi liksom ordne litt og kanskje lage noe mat, men jeg sovnet mens vi bestilte bryllupsreise (Anders tok ansvar og ordnet det, da, heldigvis 😉 ), så det ble ikke noe mer "ordning" eller skriving eller noe på meg da heller...

I dag har jeg endelig fått sovet skikkelig ut, og det er deilig, men jeg kjenner meg som om jeg har vært skikkelig på fylla - så glad jeg ikke har noen foredrag eller andre store ting som skjer nå den uken som kommer! Da blir det siste forberedelser til bryllup - bare 6 dager igjen nå ♥

Men tilbake til tungtvannet; for hva er egentlig greia med dette tunge vann? Ja, tungtvann er ganske mye tyngre enn vanlig lettvann, og, ja, vi som har jobbet med reaktorer kaller vanlig vann for lettvann - Lettvansreaktorer er reaktorer som bruker vanlig vann (lettvann 😀 ). Tungtvann er jo tungt fordi det har hydrogen med et ekstra nøytron i kjernen, og da får hydrogenet andre kjernefysiske egenskaper enn det har til vanlig; det vil si, tungt hydrogen (deuterium) har mye mindre sannsynlighet for å spise nøytroner enn det vanlig hydrogen har, og det er det som gjør det viktig i reaktorsammenheng. Hvis man har en reaktor der man bruker tungtvann i stedetfor  lettvann kan man nemlig få til en kjedereaksjon i vanlig, naturlig uran - man slipper altså å anrike uranet, sånn som man må hvis man har en lettvannsreaktor.

Når man har en kjedereaksjon i naturlig uran så er jo det fint og flott i seg selv, og man kan bruke dette til å produsere kraft. Eller, man kan bruke det til å produsere plutonium som man kan lage våpen av. Da tyskerne var så opptatt av tungtvannet som ble produsert på Rjukan, så var det selvsagt fordi de ville bruke dette i atomvåpenprogrammet sitt - der målet var å lage nok plutonium til at de kunne lage atomvåpen. (Fun fact: Norge har også hatt et atomvåpenprogram.)

Etter foredraget i går fikk jeg være med ned i tungtvannskjelleren, der norske motstandsfolk tok seg inn og sprengte under 2. verdenskrig. Her var verdens største produksjon av tungtvann på den tiden, og det var selvsagt viktig for tyskerne. På bildet under står jeg i det rommet der alt tungtvannet ble laget, og oppe til venstre er vinduet gutta knuste for å komme seg inn og sprenge vekk alt sammen.

Er jeg ikke fin med anleggshjelm og refleksvest? 😛

Den siste uken har vært så ekstremt hektisk at jeg omtrent ikke har svart på en eneste mail siden mandag. Det må jeg gjøre noe med nå! Så, om en time, kommer Lise og Joachim på besøk 🙂 Joachim er jo toastmaster for oss til lørdag, så nå skal vi gå igjennom hele dagem vår ♥ Før vi legger oss i kveld tror jeg at jeg skal få satt opp en full liste over de tingene som gjenstår å gjøre denne siste uken som ugift.

Nyt søndagen! Vi snakkes.

10

Publisert 10 kommentarer til 10 fakta om tungtvann
Jeg sitter fremdeles i Stavanger, i pausen før vi plutselig skal gjøre den 6. og siste LYDO-konserten for denne gang, om en halvtime, bare. Det er litt vemodig, men også godt å sette en *check* ved ferdig utført arbeid 😉 Jeg blir ganske kjørt i hodet når jeg starter dagen med to konserter rett etter hverandre, og kunne sikkert ha lagt meg ned for å sove nå mellom formiddag- og kveldskonserten, men dét går jo ikke... Jeg er allerede godt i gang med neste foredrag, som jeg skal holde i Rjukan nå på lørdag 😀 Der skal jeg snakke om Hva er egentlig greia med tungtvann?, og en liten 10-faktasak om, nettopp tungtvann, passer jo fint da 🙂
  1. Tungtvann er tungt - ca 10% tyngre enn lettvann (kjerne/reaktorfysikere kaller faktisk vanlig vann for lettvann, ja 😉 )
  2. Tungtvann kalles kjemisk for D2O, i stedet for H2O (vanlig/lettvann)
  3. D-en i D2O står deutron
  4. Et deutron er en tung utgave av hydrogen (en tung isotop av hydrogen, altså), og den er tyngre fordi den har et nøytron i kjernen sin, i tillegg til protonet (vanlig hydrogen har bare det ene protonet i kjernen sin) - dermed blir deutronet dobbelt så tundt som hydrogen
  5. Tungtvann kan brukes som moderator (et stoff som bremser ned farten til nøytroner) i en kjernereaktor (det var dette tyskerne ville bruke det til under ande verdenskrig)
  6. Hvis du bruker tungtvann i en reaktor så kan du bruke naturlig uran som brensel - du trenger altså ikke å anrike uranet (sånn som amerikanerne gjorde i sitt Manhattan-prosjekt)
  7. Tungtvann "spiser" ikke nøytroner sånn som lettvann gjør - og det er grunnen til at det kan brukes sammen med naturlig, ikke-anriket uran ♥
  8. Tyskland ville lage plutonium - og det er en veldig god idé å gjøre det i en reaktor med tungtvann og naturlig uran
  9. Det produseres ikke tungtvann i Norge lenger, men vi har det i forskningsreaktorene våre, på Kjeller og i Halden 😀
  10. India forsker på reaktorer med tungtvann og throium - og det er faktisk en veldig kul idé!

 

4

Publisert 4 kommentarer til Programmering, Beethoven, og barns lyttekapasitet

Puh, endelig ferdig med konsertdag nummer 1! Det vil si; i løpet av dagen har vi hatt to skolekonserter og én Equinor-ansatt familiekonsert. Det betyr igjen at vi har spilt Beethoven og snakket om Steve Jobs og programmering for ca 2000 barn i dag. Og det har gått veldig bra, om jeg skal si det selv... Og det må jeg jo nesten, siden dette er min blogg, og de fleste (ingen?) av leserne mine ikke ikke har vært på Konserthuset i Stavanager i dag 😉

Det er jo litt utfrodrenede å sette opp et program som skal fungere ca like bra for 5.-klassingene som for 10.klassingene, pluss de der i mellom. Men jeg tror vi har fått det til!

Jeg fikk spørsmål om å si litt mer om det med vitenskap og kunst, så nå som jeg endelig (!) er tilbake på hotellet, og debriefer i hodet mitt, føles det fint å skrive ut hva vi gjør: LYDO er en konsert/realfagstime som Stavanger Symfoniorkester (SSO) gjør hvert år, for 6(?) gang i år - initiert (tror jeg) av Equinor, som er hovedsponsoren til SSO. I år var hovedtemaet programmering. Målet er at elevene skal lære litt om programmering, kanskje noe fysikk (altså, jeg er fysiker, og jeg later ALDRI som noe annet ♥), og få en kulturell opplevelse. Bjørn, som er dirigenten, og jeg fant tidlig ut at vi hadde lyst til å kjøre på med Beethoven som en rød tråd - gå all in, og ikke undervurdere barna som publikum. De "tåler" faktisk veldig bra å sitte og lytte til utdrag av Skjebnesymfonien med mer! Selvsagt var vi litt nervøse for om det skulle funke, men det gjorde det - de satt for det meste som tente lys igjennom hele konserten/forestillingen, og det er så fint, og jeg blir så rørt 😀

Det jeg har gjort på den "faglige siden" er å prøve å avmystifisere dette med programmering litt; slengt opp et noteark, og ved siden av en side programkode, og så sett på likhetene. I musikken er det komponisten som skriver musikken i musikkspråket - noter, dirigenten tolker notene og dirigerer orkesteret, som dermed kan spille musikken. Et dataprogram skrives av programmereren i programkode, kompilatoren tolker denne, og "dirigerer" datamaskinen som kan kjøre programmet.

Så er jo sånne "logiske krav" et viktig konsept i programmering: HVIS x skjer, så skal programmet gjøre ditt, ELLERS skal programmet gjøre datt, og sånn deles verden opp i hva programmet skal gjøre eller ikke gjøre, for å sortere bokstaver eller tall eller ord eller hva nå enn. Men så er det jo sånn i musikken også: HVIS notene er kodet med spesielle tegn - streker eller prikker eller andre ting - skal det spilles på en spesiell måte, ELLERS skal de spilles helt plain. Så da kommer trombonisten frem og illustrerer, og vi lærer både om programmering/logikk, OG klassisk note-lære (er det det det heter? 😛 ).

Så er det konseptet LOOPS, og at programmer kan omprogrammeres, og vi kan legge inn TESTER: Og her ber jeg orkestere loope Beethovens 5. symfoni så lenge jeg går rundt på scenen - helt til jeg setter meg ned - og det er jo gøy, pluss at jeg håper publikum husker at det med at ting kan gjentas mange ganger er en greie med datamskiner. For en viktig grunn til at man programmerer er jo at man kan gjenta noe VELDIG mange ganger, VELDIG fort - og på det omårdet kommer jo vi mennesker aldri til å være i nærheten av å slå en datamaskin, og derfor er det litt vitkig at vi vet hva en datamaskin er god på, så vi ikke ved et uhell plutselig prøver å "konkurrere" mot datamaskinen. Så er jo spørsmålet: Hva skal mennesker være gode på, da? Jeg oppsummerer det med at vi må være kreative, stille (gode) spørsmål, kritiske, også må vi kunne utnytte den kraften og de mulighetene som ligger i datamaskinen, sammen med kreativiteten ♥ (Apropos det med kreativitet: Ikke kom med en sånn "alle tøyselinjer som musikk, dans, drama og sånt tull må bare legges ned, ass" - jeg hadde i alle fall aldri holdt på med det jeg gjør hvis jeg ikke også hadde drevet med ballett...)

Så får jeg SSO til å spille helt mekanisk (fremdeles Beethoven), uten noen som helst følelser eller egen tolkning av notene - for det er jo nettopp et poeng med dataprogrammer, at de gir NØYAKTIG samme resultat uansett om det kjøres på MAC, PC, iPhone, Android... Mens et orkester/dirigent legger jo (vanligvis) følelser og seg selv i musikken når den spilles - stikk motsatt av sånn et program/datamaskin virker. Så det er jo åpenbart forskjeller på musikk og programmering 😀 Det er veldig gøy å få et symfoniorkester til å spille så å si 100% mekanisk og stivt, og så gjør de selvsagt også kontrasten, MED masse følelser og tolkning. Og musikken høres jo helt død ut når det er mekanisk, og så får man lyst til å reise seg og juble og danse når den spilles med innlevelse (jeg får i alle fall lys til det, da).

5. til 7. klasse har vært med på en utrolig fin elevkonkurranse, der de har brukt LEGO til å kode musikk, på et LEGO-brett. Størrelse på koossen bestemmer lengde på noten, høyden på y-aksen på brettet bestemmer høyden på noten (C-dur skala), og bortover langs x-aksen går takten. Vinnerklassen er med på hver eneste konsert, og kommer opp på scenen og spiller stykket sitt sammen med SSO. Og jeg får virkelig helt frysninger av det - det ER. SÅ. FINT!

Så, det er noen av de tingene vi har fått til i dag. Nå er jeg sliten, tom i hodet, men fornøyd. Skal sove veldig snart, så jeg våkner 100% uthvilt for 3 nye konserter i morgen. Og så er det plutselig over, og jeg må fokuserer på foredrag om tungvann til helgen istedetfor...#foredragsliv 🙂

Publisert Legg igjen en kommentar til Hei fra Stavanger og LYDO 2019

Hei dere, jeg tenkte jeg nesten må gi et lite livstegn fra meg... Jeg er i Stavanger denne uken - kom søndag kveld, og blir til fredag morgen - og så langt så har det gått i ett siden jeg gikk av flyet søndag kveld. Grunnen til at jeg er her nesten hele uken er at jeg leder LYDO 2019, som er Stavanger Symfoniorkester sin store skolekonsert, der jeg har laget (ikke alene, selvsagt, men sammen med Bjørn dirigent og Ingvild produsent) en konsert/kodetime for elever fra 5. til 10. klasse. 3000 stykker skal vi prate og spille for i løpet av de neste to dagene.

Jeg er faktisk superstolt over det vi har laget; der vi kommer til å gi elevene en kulturell opplevelse, med blant annet Beethoven som en rød tråd, og der vi skal sammenlikne musikk og programmering, vi (eh, jeg 😉 ) skal "omprogrammere" en liten snutt av Skjebnesymfonien (de må loope så lenge jeg går rundt på scenen 😀 ), orkesteret skal spille nesten uten friksjon, og et annet sted helt mekanisk uten noen følelser (poenget er at der vi ønsker at et dataprogram skal gi NØYAKTIG samme resultat hver eneste gang, uansett hvilket operativsystem eller device, så er jo målet at et orkester lever seg inn i det de gjør og leverer med følelser og tolkning - den mekainske, døde spillingen blir mer som et program funker 🙂 ). Tromme-Kurt skal improviserer "lyden av programmering", og ikke minst så er det en elevkonkurranse som er helt fantastisk (den har jeg ikke hatt noe med å gjøre).

Det var noen som lurte på hva greia med barna som satt og spilte musikk på storyen min på Instagram i går, og det var vinnerne av denne elevkonkurransen. Konkurransen gikk ut på at klassen skal programmere/komponere et musikkstykke med LEGO, og vinnerne (som går i 6. klasse og er supersøte) får spille stykket sitt sammen med hele Stavanger Symfoniorkester. I tillegg har det de laget blitt skrevet ut for hele orkesteret, så det blir bare fantastisk - helt klart et av høydepunktene i morgen ♥

Nå ligger det 13 A4-ark ved siden av meg, som er klare for å klippes og limes til konfransiernotatkort for morgendagen, så det er bare å legge vekk MACen, og sette i gang. Snakkes!