Hei søndag, og hei du som leser ♥
Som jeg har fortalt så er det litt mye om dagen, og jeg har derfor dessverre ikke hatt tid til å komme innom her siden torsdag. Akkurat nå holder jeg på å forberede meg til onsdagens oppdrag på Åndalsnes og Innovasjonsfestivalen, der jeg skal holde et foredrag som jeg kaller "Digital eller digitull?" (om et ord jeg tror jeg misliker like mye, eller enda mer, enn naturlig - nemlig digitalisering), og en workshop der jeg går mer i dybden på "digitalisering" og programmering. Jeg har blant annet tenkt å få alle i salen til å teste helt grunnleggende programmering, pluss at vi skal gjøre en sånn ordanalyse av mange tusen google books, og se hva som er de vanligste ordene som kommer etter feks "he" og "she". Begge deler er mer eller mindre helt nye foredrag, som jeg riktignok har gått og tenkt på veldig lenge, og er veldig glad for muligheten nå til uken, men som også er skummelt - nettopp fordi det er nytt, og fordi jeg har et veldig klart bilde av hva jeg ønsker å få til... Det tar mye tid å forberede nye ting (i alle fall gjør det det for meg, for at jeg skal være så sikker som jeg kan på at det skal bli bra; jeg kommer nemlig aldri til å bli den foredragsholderen som kun snur bunken og holder nøyaktig det samme foredraget mange ganger - jeg vil alltid tilpasse og tenke ordentlig på hva har jeg å gi til akkurat dette publikummet, og hva er de interesserte i?, og da tar det tid), men akkurat nå trengte jeg en liten pause i foredrags- og workshop-forberedelser, og da passer det fint å ta en liten tur innom her 🙂
I forrige innlegg skrev jeg jo om foredrag, en heistur og kritikk som jeg ikke følte jeg taklet så bra. Jeg fikk veldig mange fine og hyggelige kommentarer etter det innlegget, og det setter jeg så enormt pris på ♥ Samtidig er det de som lurer på om det er sånn at "man ikke kan stille kritiske kommentarer uten at folk går og griner på hotellrommet etterpå?"... Og akkurat dét har jeg lyst til å si noe om; altså, kan man ikke stille kritiske kommentarer uten å risikere at folk blir veldig lei seg, og skal man da liksom ikke stille kritiske kommentarer?
Aller først: Jo, selvsagt skal man stille kritiske kommentarer! Jeg er på ingen måte redd for det. Altså, hallo?!? Dere som har fulgt meg vet hva det å ta en PhD går ut på, sant? Det går ut på å kritisere og å bli kritisert, HELE TIDEN, i årevis. Selve disputasen er en 4-ish timer seanse der du blir kritisert. Jeg tror ikke at jeg skrev at jeg følte at jeg bare ville gråte på rommet etter det, enda så sliten jeg var - greia er det med tid og sted og ditt forhold til den du kritiserer. Så det at jeg er en sånn man ikke kan kritisere på generelt grunnlag, det finner jeg meg faktisk ikke i. Kritikk er viktig, og spesielt innen vitenskap - sånn er det med den saken 🙂
Så hva var problemet, da? Jo, det var tiden, stedet, måten... Hvis du er i en situasjon der du på mange måter ikke kan forsvare deg, både på grunn av maktforholdet (eventuelt det du opplever som maktforhold) mellom deg selv og den som kritiserer deg, og du dessuten er "fanget" på et sted - som i en heis - der du ikke kan komme deg unna - da kan det faktisk bli overraskende ubehagelig. Så er det selvsagt også noe med hvordan et budskap (i dette tilfellet kritikk) legges frem: Det er helt fint (egentlig bra 🙂 ) å si du, jeg stusset over at du påsto x, for det stemmer overhodet ikke med det jeg kjenner fra y, z, og n... Og når den du kritisere da sier å, nå skjønner jeg ikke helt hva du mener, har du noe jeg kan lese/sette meg inn i? Det vil jeg veldig gjerne! så svarer du selvsagt imøtekommende med ja, sjekk den artikkelen/nettsiden/personene/whatever, og IKKE det er noe alle vet og alle er enige med meg! Det er altså kombinasjonen av disse tingene som gjør det hele ubehagelig, og det blir selvsagt forsterket når jeg er sliten om dagen - og du vet jo aldri hva folk du møter "strir" med, så det kan det jo være greit å ha i bakhodet ♥
Hadde det ikke vært for den følelsen av skjevhet i maktforhold, så hadde jeg antageligvis ikke hatt noen problemer med å svare tilbake med samme mynt, men det kunne jeg jo ikke. Jeg tror ikke man skal undervurdere det med skjevhet i maktforhold, som i mange av #metoo-historiene også var grunnen til at noe i det hele tatt var en case (uten noen som helst sammenlikning forøvrig med min heishistorie - det var altså INGEN #METOO). Det er ofte ikke bare hva du sier eller gjør som betyr noe alene, men hvordan det skjer, og ikke minst hva styrke-/maktforholdet mellom de to partene er.
Så kan man godt si at jeg er et snøflak, og dette gidder jeg ikke å forholde meg til, og det kan du selvsagt gjøre. Men mange av oss syns det er fint å behandle menneskene rundt oss på en måte så de ikke nesten begynner å gråte, og tenker til og med at man kanskje oppnår mer i det store å hele med å prøve å få til en dialog med folk, heller enn at de skal føle seg presset opp i et hjørne. Men det er kanskje bare meg 😉
Jeg tenker at Pippi sitt sitat egentlig funker veldig godt som veileder hvis du er i tvil:
Den som er veldig sterk må også være veldig snill
Og, bare sånn for the record, jeg gikk ikke og grein på hotelrommet. Jeg var på gråten, men det gikk over etter en stund. Dog hadde jeg ikke spesielt lyst til å gå ned igjen etter det, men jeg gjorde det selvsagt, og kvelden endte veldig hyggelig, fordi det var veldig mange fine mennesker der.
På torsdag var jeg forresten i Trondheim, på NTNU og snakket for noen hundre jenter på Teknologiuka; jenter på videregående, som jeg håper jeg klarte å få til å bli inspirert til å velge realfag videre 🙂 Det var magisk stemning i salen, og så var det ekstra stas å møte igjen Maiken, som jeg holdt et sånt type foredrag for da hun gikk på videregående. Nå på torsdag var Maiken en av de som ledet Teknologiuka, og hun er ferdig som sivilingeniør om et par måneder. Det er da du tenker at det du driver med faktisk betyr noe ♥
Ønsker alle en fin søndagskveld! Nå går jeg tilbake til Anders og Digital eller digitull 😉
