Her om dagen så jeg SPEED (var det en eller annen søndagsfilm mon tro), faktisk for første gang, og til Markus' store (?) irritasjon satt jeg og kommenterte åpenbare fysikkfeil; den værste som jeg kommer på er når de må fly over et 15 meter hull i veien... Nei, selv om du kjører fort vil du ikke plutselig lette fordi det kommer et hull i bakken - du vil falle ned i det hullet, samtidig som du fortsetter å bevege deg bortover, selvsagt. Så må det sies at Markus, som også er realist, nærmest dro seg i håret da bomben under bussen skulle desarmeres og de så på hvilken farge de forskjellige ledningene hadde (ledninger kan komme med hvilken som helst ønskelig farge på, selv har jeg valgt fargekombinasjonen rosa <3 og svart på ting vi har laget her...).
Her er klippet fra de laget denne scenen i filmen, og som dere ser så er det en ganske høy rampe bussen kjører på for å få til at den letter, og selv med denne rampen er den ikke i nærheten av å fly 15 meter 😛
Jeg er også noe skeptisk til 90 graders svinger i 80 km/t, selv med alle passasjerer på én side av bussen 😉
Nå er jo riktignok SPEED en film, ren action og fiksjon, så jeg forventer jo liksom ikke at alt skal være riktig i filmen, og jeg kan jo sitte å le av det, men det er liksom værre når det gjøres masse feil i (populær)vitenskap, siden da vil man jo forvente at det man leser stemmer og at man skal lære noe :/ Derfor vil jeg dele en liten "bokomtale" skrevet av kjernekjemiker Dag Eriksen, om feil i boken "En kort historie om nesten alt" og den norske oversettelsen.
”En kort historie om nesten alt” av Bill Bryson – en bokomtale.
Bill Bryson har skrevet boka ”En kort historie om nesten alt” som før sommeren kom på norsk på Gyldendal i oversettelse av Øyvor Dalan Vik. Boka har fått meget gode anmeldelser i dagspressen og etter så mye ros kostet jeg på meg boka. Boka handler om hvordan vi har fått vår viten om verden, fra det atomære mikrokosmos til verdensrommets makrokosmos, og forfatteren evner å levendegjøre oppdagere og forskere for oss. Bryson klarer å trekke fram mange av dem som har vært først med ideer, men som så har blitt glemt eller hvor andre har fått (tilranet seg) æren.
Stilen i boka nok er mer preget av en journalists gjenfortelling av samtaler med mennesker enn som en egenhendig fortalt historie. Det refereres til et utall av møter forfatteren har hatt med personer over hele verden, men bokas styrke ligger nettopp i at Bryson vitebegjær. Han vil se og lære selv. Som sådan bør boka kunne fungere som en inspirasjonskilde for unge mennesker til å lære realfag, siden det reises mange spørsmål om verden, og svarene som utvikles historisk, vurderes og evalueres.
Tross det positive er det dessverre flere negative og betenkelige forhold ved boka. For det første så er det enkelte ting i Brysons tekst som er feil, noe som antakelig skyldes at noen av de konsulenter han har valgt har vært for dårlige. For det andre så har oversetteren gjort en meget slett jobb, og jeg stiller meg meget undrende til at et forlag som Gyldendal ikke kan ha sett seg råd til å bruke faglig kompetente personer til å gjennomgå den oversatte, norske teksten før den trykkes. I den grad jeg kan bidra til å korrigere teksten så kommer det her et knippe av de feil jeg har påvist.
Under omtalen av grunnstoffene går det galt. For det første påstås det at det finnes 92 naturlig forekommende grunnstoff. Dette kan vanskelig sies å være rett siden elementene technetium (nr 43) og prometium (nr 61) er menneskeskapte, og ikke forekommer naturlig. Dog er de produsert i store mengder, spesielt technetium, og finnes i dag også i naturen etter utslipp, for eksempel fra Sellafield. I tillegg er elementene med atomnummer større enn bly (nr 82) alle radioaktive, og Bryson gjør et poeng av at det skal være bare et tjuetalls atomer francium på jorda. Dette er definitivt galt! Isotopen Fr-223 er en del av den såkalte uran 235-serien. Dette betyr at i ethvert uranmineral vil det til enhver tid være over 12 millioner franciumatomer pr kg uran. Noen stor betydning har ikke dette, men det indikerer presisjonsnivået, i hvert fall i deler av boka. Videre står det under geologidelen at betegnelsen kvartær ikke brukes som en angivelse av en geologisk periode, i motsetning til for eksempel tertiær. Men kvartærgeologi er nettopp betegnelsen på geologien som omhandler den moderne tidsepoke, dvs. fra og med istidene og hvordan disse har påvirket jordsmonn og jordoverflaten.
Denne lesers store frustrasjon skyldes imidlertid oversettelsen. Hadde Vik kunnet lite grann kjemi, så hadde mange tullete feil ikke oppstått, men faktisk synes også kunnskapen til engelsk og amerikansk språk og kultur synes sviktende. For eksempel oversettes ”Gilbert O’Sullivan” med ”Gilbert og Sullivan”, mens ”rhinoceros” (nesehorn) og sulfur (svovel) ikke oversettes.Det blir helt patetisk når saltsyre betegnes ”hydroklor” (hydrochloric acid på engelsk), enheten Ångstrøm, som er oppkalt etter en svensk fysiker, beholder sin engelske betegnelse uten Å og ø, ”angstrom,” og massevirkningsloven, som ble først framsatt av de norske forskerne Guldberg og Waage, (og som sådan er en læresetning vi nordmenn liker omtalt),
ikke blir nevnt med annet enn sitt engelske navn ”mass-action”. Med litt kunnskap kunne en fotnote nevnt Guldberg og Waages innsats. Dette er for øvrig et eksempel hvor oppdagere av en betydningsfull naturlov ikke blir nevnt.
Når Newtons “Philosophia Naturalis - Principia Mathematica” omtales uten “naturalis” er dette en utelatelse i forhold til Brysons orginaltekst. At Newton benyttet ”naturalis” indikerer at han nettopp ser forskjell mellom ”naturfilosofi” og ”filosofi”. ”Principia” er jo det verk som legger grunnlaget for den moderne fysikk og den deterministiske, materialistiske tankegang, og å utelate en del av navnet viser at oversetter og forlag ikke har forstått betydningen av dette storverket.
Av andre pussigheter kan nevnes at en mikrometer (tusendels millimeter) tidligere ble betegnet som en mikron, og i USA brukes ennå enheten ”micron”. Når ”microns” oversettes med mikroner blir det følgelig bare tull. ”Varieties” oversettes med varieteter istedenfor varianter, som i hvert fall er et godt norsk ord og triangel i teksten om fysikkens utvikling har ingenting med slaginstrumentet å gjøre, men skal bety trekant.
Når det gjelder omtalen av grunnstoffene er ikke Vik alene om å bruke gale navn, og de fleste vil vel ikke synes at det er så galt å kalle molybden for molybdenum, dvs. det engelske navnet. Problemet oppstår når det brukes navn som silikon for silisium (silicon på engelsk) og arsenikk for arsen (arsenic på engelsk). Silikon er en fellesbetegnelse for en gruppe silisiumforbindelser, mens arsenikk er betegnelse på to typer arsenoksider. Styrken til naturvitenskap er nettopp at språket er utviklet til å være presist redskap for forståelsen. Dessverre viser disse eksemplene at oversetteren ikke skjønner hva som står skrevet. Denne oversettelsen er et apropos til debatten om lærere bør kunne det de underviser i eller bare må kunne det å undervise! Svaret er entydig
Ovenfor har jeg nevnt en del av de feil jeg merket meg under lesingen av boka. Det finnes flere eksempler, og når det er så dårlig med det jeg kjenner til, så blir mistroen stor til de avsnitt som jeg ikke har fagkunnskaper nok til å kunne kontrollere. Mens Bryson må få ståkarakter, så må oversetteren få stryk, men først og fremst er det forlaget som ikke har gjort jobben sin, både ved valg av oversetter og dernest ved en helt fraværende kvalitetssikring.
Oslo, oktober 2005
Dag Øistein Eriksen
Sånn kan det gå når en naturviter skal kose seg med litt populærvitenskap...og jeg er heeelt enig i at selv om man skriver populærvitenksapelig bør det som sies være korrekt 🙂