Hopp til innhold

...that's why we are still doing science! 
If we knew (or thought we knew) everything, we would've stopped - and I'm pretty sure the government wouldn't have used any money on universities or anything.
For example: where does uranium come from? 
We don't know!
I work with uranium (uranium-233 and -234 in particular), and we know it exist here on Earth, but how was it created in the first place? Actually there are MANY elements we don't know how got here - like silver and gold. But we know they exist, and we get better and better models and theories for how it happened <3 (One theory is that the heaviest elements here on Earth are created when two neutron stars collide - really cool and amazing!)
I work mostly with understanding everything about what goes on with my precious uranium in a fuel that's based on thorium (thorium is turned into uranium in a nuclear reactor; therefore I care about the uranium, even though the overall topic of my research is sort of thorium fuels), not really how it was created out there in Space, but the cool thing is that a deeper understanding of the uranium nucleus may also let us know a little bit more about how uranium has been created. 
The bigger picture is how thorium fuels behave, and how uranium is created - which my work will give no real answer to; but hopefully my PhD will eventually give us one more tiny mini piece in the total, gigantic science puzzle. You, know - baby steps. No giant leaps here 😉
Today I've been reading about gamma radiation and stuff for several hours, before I went to a great talk about nuclear astrophysics (by one of my PhD colleagues - Jørgen), before I went back to my office to punch numbers into a table, and look for a specific plotting program I haven't worked on for a couple of weeks (I eventually found it, so tomorrow will be plotting day), and suddenly it's almost 7'clock.
I realised I actually think of gamma radiation a little bit like sweat. Since when you heat a nucleus, it gets rid of that extra energy by sending off gamma rays - the nucleus sweats 😀 And we study the nucleus by studying its sweat; it's a little bit like we're trying to figure out how it was heated by looking carefully at the sweat. And eventually this may tell us more about the Universe...
--------------------------------------------------
PS: I'm glad I spend more time wondering about how uranium and other heavy elements were created, than when it became "acceptable" for women not to wear a bra - like some bloggers do. Guess we're different...

13

I dag må jeg nesten komme med et "antitips":
Da vi kom hjem fra Tenerife i går nærmet det seg kvelden. Vi var alle slitne etter flyturen og så frem til vår egen seng. Flyturen gikk overraskende bra og Alexandra satt rolig hele turen (bortsett fra litt virrevandring på slutten, men det er jo lov). For å komme oss hjem fra Gardermoen tenkte vi å ta taxi (vi hadde ikke spart veldig mye på å ta flytoget uansett).
Vi gikk bort til taxikøen på Gardermoen og litt smånaive (slitne!) tar den første taxien som kommer. Vi har flere ganger tatt taxi fra Gardermoen tidligere og fått den normale fastprisen som blant annet OsloTaxi har (759 på hverdager på dagen og 959 i helgene). Men denne gangen ble det ByTaxi.
Før vi i det hele tatt rekker å ta på setebeltet (også på Alexandra...) begynner han å kjøre mens Anders holder kaffekoppen min (pluss hans egen). Vi hadde ikke sagt hvor vi skulle eller noen ting. Han blir så smått irritert fordi Anders enda ikke har tatt på setebeltet (bilen piper jo og klager på det) og sier "kan du ta på deg beltet?". Anders holder jo her to kaffekopper og det er vel strengt tatt han som burde vente med å kjøre til alle har fått på seg beltene og at han vet hvor vi skal. Det virket som han med overlegg ville få turen raskt i gang ut på den enveiskjørte veien ut fra ankomstterminalen.
Etter at Anders da fikk på seg beltet sitt sa han hvor vi skulle og spurte han om hva fastprisen er. Sjåføren kunne da fortelle at det har de ikke. Han anslo at prisen ville være 1400-1500 kroner - altså 500 kroner mer enn fastprisen til OsloTaxi! Det er jo ikke ukjent for sjåføren at mange selskaper har nettopp fastpris og at kundene forventer dette. Det er noe han burde nevne. 
Sånne ting setter vi ikke spesielt pris på. Anders sa til ham at han umiddelbart skulle snu bilen og dra tilbake til flyplassen slik at vi kunne ta en taxi fra et annet selskap. Sjåføren ble smått irritert og sa "kunne dere ikke spurt om fastpris på forhånd?" - jo, det kunne vi - og det kommer vi til å gjøre fremover - men vi forventet vel egentlig at priskonkurranse burde virke som normalt. 
Anders ga taxisjåføren muligheten til å matche OsloTaxi sin pris, og vi endte med å få 1090 som fastpris - 130 kroner mer enn hva vi kunne fått hos f. eks. OsloTaxi. Det ville tross alt kostet mer å returnere til Gardermoen for å bytte taxi...
Da vi kom hjem Googlet vi "ByTaxi fastpris" og fikk denne linken som treff nummer 2: http://www.bt.no/reise/Du-blir-fladd-fra-Gardermoen-28013.html. Dette er tydeligvis strategien til ByTaxi. Jeg misliker sterkt selskaper som har som forretningsmodell å håpe på at kunden ikke legger merke til at de har blitt lurt før det er for sent...jeg vil ikke kalle det svindel, men hvor går egentlig grensen?
Jeg liker best å komme med hyggelige tips, men dette antitipset måtte jeg også dele 🙂

1

As we were approaching the Tenerife airport yesterday, I suddenly remembered something... 
The thing is, I have this weird fascination for accidents and catastrophes (Titanic, bombings of Hiroshima and Nagasaki, the Chernobyl accident, and more or less all accidents from "air crash investigation ") - which is probably one of the main reasons I was interested in nuclear physics in the first place. If you're like me, you might know which thing, or accident, I came to think about as we were approaching the airport? It was of course the Tenerife accident of March 1977, involving two Boeing-747, that crashed at the runway, killing close to 600 people. If you're weird like me, you probably don't think I'm completely crazy for googling the accident. (If you're not like me, you might think I'm insane for reading all I could find about the deadliest air crash ever, just before I'm about to go on a six hours flight :v )
First I found a very interesting and well written article, but after I had read this, and still wanted more, I kept scrolling, and suddenly I saw the two words depleted uranium. I don't think it was from the most serious web page ever, but I was inspired by it to make ten facts about this mysterious material - check fact number 10 for why the Tenerife air crash and depleted uranium have anything to do with each other:

  1. depleted uranium is what you get when you take natural uranium, and you enrich it to get enriched uranium for nuclear fuel - the "waste" from this process is the depleted uranium (natural uranium minus enriched uranium equals depleted uranium, to sort of make into an equation <3) reason why it's called "depleted" is that it's depleted in the fissile uranium-235 
  2. natural uranium is made by uranium-238, uranium-235, and uranium-234. The uranium-238 isotope makes up 99.275%, uranium-235 is 0.72%, and uranium-234 is just 0.0054%. Depleted uranium is made up by typically 99.799% uranium-238, 0.2% uranium-235, and 0.001% uranium-234
  3. depleted uranium is often called just DU
  4. it's the least radioactive kind of uranium: depleted uranium is less radioactive than natural uranium - meaning it's close to not radioactive at all. Uranium-238 has an activity of 12 445 Bequerels per gram, uranium-235: 80 011 Bequerels per gram, and uranium-234: 231 million Bequerels per gram. The total activity of natural uranium is therefore: 25 280 Bequerel from 1 gram (meaning that 25 280 atoms of the uranium - either 234, 235, or 238 is changed into another atom every second :D), and the activity of depleted uranium is about half the activity: typically 14 600 Bequerels per second. (Don't be fooled by long halflifes - the longer the halflife, the less radioactivity... Activity/radioactivity sort of tells us how fast a material is turning into something stable: if the radioactivity is very high, the halflife is short. If it's very very low, the halflife is long. Uranium-238 has a halflife of 4.5 billion years, and is not at all very radioactive.)  
  5. the gamma dose rate from a 30 mm DU-bullet (of 271 grams) at a distance of 1 m is 7 nano sieverts per hours, which is almost not distinguishable from the normal background radiation of typically 100 nano sieverts per hour. If you take 10 kg of DU and disperse it over 1000 m2 the result is a gamma dose rate of 4 micro sieverts per year (the average background radiation from gamma in Norway is 0.5 milli sieverts)
  6. DU is extremely dense, and therefore very heavy. Natural uranium is already a metal of high density, with 18.9 g/cm3, and DU is even more dense: 19.1 g/cm3 - making it almost 70% denser than lead 
  7. because of the extreme density, it's used as ammunition; since a projectile made from DU has a bigger kinetic energy than if it were made by lead, and therefore it will penetrate or destroy almost anything. Also, if a DU bullet hits a tank, all the energy that it's carrying will turn it into dust, and the heat generated will make it burn. If you're in a tank that's hit by a DU projectile - it's not exactly the radioactivity you should fear...
  8. DU is actually the best kind of shielding you can make to protect yourself against gamma- or X-rays. It's even better than lead, since uranium has 92 protons in the nucleus, compared to only 82 in lead. (You could also shield with natural uranium, but since natural uranium has more of the uranium-235 isotope than depleted uranium, and 235 is more radioactive than 238 and DU, you would rather use DU than natural uranium)
  9. uranium (thus also depleted uranium) is a heavy metal, like lead, and this fact is the main reason it's not very healthy - not the radioactivity. You take natural uranium, and make into something that's about half as radioactive as it already was. It's not like you make a new radioactive material. 
  10. depleted uranium is also used as counterweight in airplanes like the Boeing-747; that carries around 250 kg of DU. I didn't know this until I started reading all I could find about the 1977 Tenerifie aircrash. I definitely learned something new, and now I want to learn more about counterweights 🙂
Luckily we got home safely after a great week of vacation, and I think I'm ready for a couple of very busy months. I've made a nice plan for this week, that includes talking about cold fusion on the radio tomorrow. Sorry I haven't been "here" last week, but I needed the vacation, and Alexandra needed her mother to be there, on vacation with her, and not on the cell or the computer all the time...:)

Friday Facts on a Sunday again - I'm starting to think I should just call it "facts"... Well, I'll try a little bit more, and see if I manage to get back on track with actually having FRIDAY facts on FRIDAYS again 😛
Anyway: this day started super super early; the alarm rung at 3:15, and at 7 we took off from Gardermoen airport, with Tenerife as our destination. I feel almost silly to have one week of vacation now, just after Easter, but it just had to be this way this time. Since we've been flying today, I thought the perfect theme for facts is cosmic radiation...:
    1. cosmic radiation is a mixture of particles, like protons, neutrons, alphas, and electrons, and gamma- and X-rays. Most of it comes from outside our solar system, and a small part comes from the sun 
    2. when the solar activity is high, there is more radiation coming towards the earth (since the small part that comes from the sun becomes larger 🙂 )
    3. our atmosphere works as a radiation shield for us; the cosmic rays come into it and interact, so that the rays/particles are either stopped completely, or at least lose their energy - which is a good thing for us here on Earth 🙂
    4. the intensity of the cosmic radiation changes with altitude - which is sort of logic, since you move “closer to space” if you climb up on a high mountain, or you get on a plane, so that there’s less atmosphere to stop whatever rays that are coming towards us from outer space. When you go from sea level to around 1600 meters above sea level, the intensity of the cosmic radiation doubles. If you go to 5000 meters, the radiation is 8 to 10 times more intense than at sea level, and if you’re on a plane, at 8500 meters above sea level,  the level of radiation is 40 times higher than at the ground 
    5. pilots and air attendants are actually classified as radiation workers; even though I work in a nuclear physics lab, with the cyclotron (that produces ionizing radiation), and with actual radioactive substances, they receive a higher dose each year than I have ever received 
    6. there are four factors that decides how big of a dose you will receive: solar activity (more activity from the sun means more particles bombarding Earth), time (if you spend a lot of time in a plane, 10 000 meters above sea level, you will of course receive a larger dose than if you spend little time at these altitudes), altitude (the higher you go, the more radiation - see point number 4), latitude (the shielding is better around equator that towards the poles - at typical flight altitudes, the difference between the cosmic ray dose rates at the equator and high latitudes is about a factor of two to three) 
    7. normal, average annul dose from cosmic radiation is 0.35 milli Sievert (this is not much - in Norway, we receive around 2 milli Sivert from radon gas, 0.6 from medical use, 0.55 from external gamma radiation, 0.35 from internal gamma radiation, and then just 0.35 from cosmic 😉 )
    8. the annual dose for pilots and air attendants is somewhere between 2 and 3 milli Sivert per year; which means that if you work on a plane, your dose is well below the normal annual limit for radiation workers that is 20 milli Sievert, but more than the general public is allowed to receive (still not much - it just means that the dose limits for “members of the public” is really really strict 😉 )
    9. the dose you receive on a long distance flight (like Oslo-Tokyo back and forth) is four times bigger than the total dose the average Norwegian receives from fallout from the Chernobyl accident in April 1986, from that year and 50 years into the future. (This does NOT mean that you receive a big dose from being on a plane, but that the dose we get from Chernobyl in Norway is small.)
    10. flying to the Mediterranean will get you an extra dose from cosmic radiation, equal to one meal of reindeer meat with a radioactivity of 10 000 Bq/kg. A pilot receives something equal to 100 such meals every year. If you have been scared into believing it's dangerous to eat Norwegian reindeer meat because of the radioactive downfall from Chernobyl 30 years ago, then you definitely shouldn't fly… (hint: fly as much as you want to, and eat the reindeer you want to - it's not doses that are dangerous to you; they might even be positive 🙂 )
    Back and forth to Tenerife is about 13 hours on a plane, in roughly 10 000 meters altitude. This means that when we get back to Oslo, we've all received an extra dose of radiation of 0.065 milli Sieverts (this is just a very rough average estimate, since I haven’t really taken into account where we are flying, or where in it 11-year cycle the sun is just now - I actually have no idea of that , but maybe some of you guys know? 😛 ).
    PS: I didn't manage all my goals, but at least I did "finish" my article draft, and I sent it off to supervisor Jon on Friday. Also, I'm planning on plotting some stuff while I'm here - not exactly working, but sort of maintenance 😉 

We just git back to work after the Easter holiday, but next week we're actually going on vacation again... On Sunday morning we're off to Tenerife, to see the sun and feel some warmth, but if I'm going to have a chance to relax (I realised last week that the Easter holiday and this vacation was only one week apart, and I'm not exactly feeling great about it - especially regarding yesterdays post about the panic phase of the PhD work) I need to finish some stuff here at work. My goals before Saturday therefore are:
  1. Finish my article draft and send it off to Supervisor Jon; so that we can discuss it when I come back again (and hopefully also he won't think I'm stupid and lazy)
  2. Finish the curve fitting of my analysis: these results are important in the article I'm starting to finish, and they will be used for further analysis - see goal 3.
  3. Use the curve fitting results from goal 2. to calculate** stuff (this will go into another article <3)
  4. Refresh my memory of the fission gamma ray part of the uranium experiment, and reply to an e-mail about this. (If I'm really good, I'll also make some drafts of some figures from this analysis, that will go into a third article 😀 ) 
And I only have today and tomorrow to do it. I've therefore "locked" my self into the University Library, where I can work without being interrupted - my problem is that I'm too social; I love <3 to chat and have coffee breaks and all that, but sometimes it's just better to be anti social in the library 😉
Hope you all have a great day!
always helps to write the article draft in the style of the journal you want to publish it in - all the sudden it almost feels real 😛
**For the extremely interested reader, we're using results from our experiments here at our lab in Oslo to calculate so-called cross-sections: The cross-section is sort of the probability of a nucleus to behave in a certain way when it's bombarded with a certain type of particle, with a certain energy. In my case the nucleus is uranium-233 (one of the most important nuclei in thorium based nuclear fuels), the particle it's being bombarded with is a neutron (it could be protons, or gammas, or alpha particles, or whatever), and I want to know more about the probability that the uranium nucleus will absorb this neutron.

This other day, when I was having lunch with some other lovely physics ladies, and we were talking about finishing of the PhD and especially the THESIS DEFENCE (OMG!), I panicked a bit, thought I had to be able to talk about shell model calculations in my PhD defence (which I know nothing about!) and everything... I realised that working an a PhD is kind of similar to being pregnant:

For a long time I've just been like oh it's wonderful to be a scientist, I do science and it's soooo awesome, and I'm on my way to become a PhD in nuclear physics *heart heart heart*


I've more or less felt like this... (cartoon from xkcd.com)


Pretty much like the first 7 months of pregnancy, when it's more or less like oh it's wonderful to be pregnant, I'm growing a baby in my tummy and I'm glowing at the same time, and I'm on my way to become a mother *heart heart heart*


Me back in 2010 - starting to get big




Then suddenly: point of no return, and only the really hard and horrible part left! *panic panic panic*
You realise that you actually have to give birth, and it's scary, and you don't want to, and you don't think you can... And it's no fun anymore. Definitely too late to go back!
Or when there's not much time left (December is the very last month I'll receive any salary from the University, so it would be sort of nice to be finished at leas by then) before you have to hand in your PhD thesis. And to do that you actually have to write these things that have to be published in real scientific papers (Wikipedia can't help you now), and if you manage that you have to defend everything - in front of an audience, and they will ask about everything, and maybe even be mean :/ And it's no fun anymore. And you can't go back after so many years "publicly" working on a PhD!

I guess it's only the hard part left. 
I did manage the last, hard part of being pregnant, though, and it all went really well - also the time after <3
But I do feel like it will be extremely nice when this is all over, and I can look back and say I did it! (Hopefully...#fingerscrossed)

I did it, and now she's 6 years and awesome <3



I går kom mamma og jeg hjem fra Cannes, ble møtt av Anders på Gardermoen, dro hjem til Bjølsen og plukket opp alexandra og pakket om (så raskt vi kunne - som allikevel ikke var superraskt :P), og satte nesen mot Sjusjøen og Nordseter, og påskefeiring med Charlotte, Anders (ikke min Anders 😉 ) og Kristiane.
Påsken er jo liksom tid for krim, men den tradisjonen har jeg selv aldri praktisert. Det jeg derimot praktiserer er rett å slett bare det å lese - nesten samme hva, så lenge det er noe jeg liker, og gjerne noe som både er spennende og som jeg kan lære noe av... Og da er den boken jeg har begynt på nå helt perfekt: Evolusjon. Basert på en sann historie, av Erik Tunstad (Humanist Forlag).
Det begynte med at jeg for noen uker siden fant ut at jeg nesten ikke kan noen ting om evolusjon (jeg mangler liksom litt på dannelse akkurat når det kommer til dette feltet), og det syntes jeg rett og slett ble litt feil. Jeg er riktignok ikke biolog, men jeg er jo naturviter, og det er bare ikke riktig at jeg ikke skal ha lest litt om dette som kanskje er vitenskapens best dokumenterte teori. Jeg gjorde, som jeg ofte gjør når jeg trenger inspill; gikk til Facebook og spurte om noen hadde noen  tips til gode bøker om emnet - og jeg fikk svar. 
Jeg fikk mange svar, og anbefalinger, og det er egeneltig litt tilfeldig at jeg endte opp med å i første omgang lese denne boken av Tunstad - tungen på vektskålen var nok det at det er en bok skrevet på norsk. Den skuffer heldigvis ikke, for den er et fyrverkeri av en fortelling!
Tunstad selv beskriver boken sin blant annet ved at han 

ville skrive en enkel og underholdene bok om hva evolusjon egentlig er. Jeg ville skrive den slik at folk uten spesielle forutsetninger kunne starte på side 1, fortsette til siste side, og deretter si seg selv at "Nå vet jeg noe!"
Boken er først og fremst beregnet på normalt utrustede, oppegående og nysgjerrige folk. folk som har lyst til å vite. Jeg skriver som alltid for den oppvakte 15-åring, så boka burde være utmerket for lærere, studenter, journalister, prester, ministere, kreasjonister, ateister og scientister - og andre som måtte ha lyst eller behov for å vite. 

Vanligvis ville jeg være skeptisk til å anbefale en bok jeg bare så vidt har startet på, men jeg føler meg overbevist om at denne boken kommer til å fortsette å levere! Her er noen av mine favorittsitater fra begynnelsen av boken:

-de første plantene som løste koden, oppførte seg omtrent som eiendomsutviklere i Bjørvika i Oslo: breia seg ut og skygget ut Gamlebyen

-skal du gli gjennom vannet, overleve ved å unnslippe rovdyr, fange byttedyr og så videre, er det greit ikke å se ut som en murstein

-dinosaurene var ikke utdaterte - bare uheldige

-det er bare i politikernes og naturvernernes eventyrbøker at naturen befinner seg i en tilstand av harmonisk balanse

-av og til går hele systemet på en smell, og vi må starte nesten forfra igjen. Gang på gang på gang har dette ført til at gårsdagens helter er blitt dagens tapere

-moralen er? At en perfekt verden ville vært en utrolig kjedelig verden. Hadde alle molekylene kopiert seg selv perfekt, hadde ingenting skjedd. Ingen celler, ingen flerceller, ingen dinosaurer, ingen mennesker, ingen softis.

-det ville neppe vært akspetabelt å overlate konstruksjonen av et nytt skolebygg til en mann som benekter tyngdekraften. I Norge kan du imidlertid benekte evolusjon - for deretter å ta deg jobb som lærer i biologi. I hvert fall syntes vår nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å mene dette da han forsvarte Sigve Brekke i Aftenposten i 2012.
(...) Torbjørn Røe Isaksen er antagelig langt fra kreasjonist - men på den annen side, han vet åpenbart ikke at evolusjonsteorien er vitenskapens best dokumenterte teori. I Norge kan man nemlig anse seg som dannet uten å ha den fjerneste innsikt i sentrale naturfaglige emner.

Altså, så å si hele boken (så langt) er verdt å siteres - eller, sagt på en annen måte: les Evolusjon av Erik Tunstad!
-------------------------------------------------------------------
Heldige oss som får være med familien Knatten (Charlotte, Anders og Kristiane) på hytta deres på fjellet! Vi koser oss her frem til søndag, før vi setter nesen mot fine Oslo og en god arbeidsuke igjen,
Charlotte og Kristiane har pyntet hytta til den store gullmedaljen, så det er ikke noe å si på påskestemningen her oppe <3 Fortsatt god påske til alle - jeg lover Fredagsfakta tilbake når hverdagen begynner igjen 😉

 

2

My grandpa has an apartment in Cannes, at the French Riviera, and when my mother asked me if I wanted to join her there for a couple of days during Easter I wasn't at all in doubt whether to say yes.

We arrived on Sunday, and are staying until Thursday.

We had an amazing fish at "belle plage" at the beach when we arrived!

The weather was kind of cold, but it was beautiful to be inside, eating and drinking, and looking out at the Mediterranean Sea ❤️

Yesterday and today have been sunny, around 18 degrees, and really nice! (Nothing is like a glass of rosé in the sun 😉 )

This place that we visited today was awesome: they had this menu, where everything costed 6 euros, and everything was for sharing. We chose the most delicious cheese and duck terrine (terrine de canard) - perfect!

This Easter is kind of "crazy" compared to what I'm used to: normally I work at least half of the time, but this time I'm going directly from two days with Anders at Farris bad, to Cannes, and then to the mountains back in Norway... That's two and a half weeks away from work (ok, not completely - I spent some time working yesterday, but mostly I'm relaxing). I call it "charging my batteries before I'm goin into crazy work for my PhD" 🙂

4

På tirsdag var jeg og snakket jeg for NFFJ (norske forskningsjournalister), på deres årsmøte. Det  var veldig hyggelig å bli invitert, og å snakke om mitt forhold til forskningsformidling; hvorfor jeg velger å bruke så mye tid på det, til tross for at jeg vet at det på mange måter er "å skyte meg selv i foten" dersom jeg ønsker å fortsette med forskning i akademia (mitt døgn har heller ikke mer enn 24 timer, og hvis jeg bruker en stor andel av den tilgjengelige tiden på noe som ikke er forskning blir det naturlig nok mindre tid til forskning, og dermed mindre forskning på CVen min, som er den som vil avgjøre skjebnen i akademia 😛 ), og hvordan jeg gjør det (rosablogg om kjernefysikk og forksning og sånn er liksom ikke helt standard). I denne sammenhengen fortalte jeg selvsagt "historien" bak bloggen. I den historien spiller Fukushima-ulykken en stor rolle, siden det var da jeg for første gang virkelig ble kastet inn i det å være en fagperson som kunne noe om et tema som plutselig ble veldig aktuelt.
For 3 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om det jeg mener var et strålehysteri angående Fukushima, og siden det var 5 år siden ulykken forrige fredag har jeg lyst til å dele teksten min her - den gjelder fremdeles, og jeg er stolt av den.

Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk tid til å gjøre mer av denne typen formidling, men nå om dagen brukes tiden på phd, blogg, og foredrag (og noen ganger radio) - håper veldig at jeg skal få skrevet mer i feks Aftenposten når jeg bare blir ferdig med denne avhandlingen min!
Ok, here goes:

Da jordskjelv og tsunami drepte titusener i Japan, skiftet mediene raskt fokus fra naturens ødeleggelser til problemene ved Fukushimakraftverket. Men ingen døde av stråling.
Da jeg nylig leste en avisartikkel om katastrofen i Fukushima var det som å være tilbake i de første dagene etter 11. mars 2011. Denne uken er det to år siden naturkatastrofen inntraff, og ennå er jeg ikke kommet helt over medienes behandling av denne saken.
Japan ble rammet av et jordskjelv hundre ganger kraftigere enn Haiti-jordskjelvet, etterfulgt av "tusenårsbølgen". Kombinasjonen av jordskjelvet og tsunamien var katastrofal; tusenvis av mennesker døde, og det tok ikke lang tid før jeg via ulike mediekanaler også plukket opp at det var problemer ved Fukushima-kraftverket. Til å begynne med tenkte jeg lite over det – mediene blåser slike ting ut av proporsjoner hele tiden, uansett. Snart skjønner jeg allikevel at denne gangen er det alvorlig, men er det så stort som mediene skal ha det til?!

Bombardert av svada

"ATOM" er skrevet i krigstyper på forsiden av avisene – komplett tabloid med radioaktivitetstegnet inne i O-en. Det skrives nesten ikke om alle menneskene som er døde eller savnet etter jordskjelvet og tsunamien. Bryr ikke folk seg om alle menneskene som lider etter naturkatastrofen? Eller vet de ikke bedre? Tror de at problemene ved Fukushima-kraftverket er det verste som kan skje, ikke bare for den japanske befolkningen, men for hele verden?Jeg forsøker å følge med i det jeg anser som "pålitelige" kilder, som det internasjonale atomenergibyrået, men det er vanskelig, for jeg blir bombardert av svada fra så å si alle medier, fra alle kanter.

Radiofobi – frykten for det ukjente

Hva er det som er så spesielt skummelt med radioaktivitet og stråling? Jeg skjønner det jo, egentlig, når jeg vil. Ioniserende stråling som tas opp i kroppen er skadelig – i store mengder. Strålingen er usynlig, kan ikke føles, kan ikke luktes og kan ikke smakes. Man har sett skrekkbilder og er blitt fortalt at dette er KJEMPEFARLIG. Utover dette er kunnskapsnivået stort sett lavt, og strålingens faktiske virkemåte er ukjent for de fleste. Det må rett og slett være frykten for det ukjente.
Stråling er naturlig, og vi er utsatt for stråling hele tiden. Vi er faktisk radioaktive selv – helt naturlig. Skal man være hysterisk og vanskelig så kan man begynne å regne på hvilken ekstra stråledose man får ved å oppholde seg i en menneskemengde, kontra å være for seg selv. Det kan til og med settes tall på hvilken ekstra stråledose du får ved å dele seng med et annet menneske.

Mer stråling i Norge

Min «favoritthistorie» når det kommer til radiofobi og misforståelser, er den om journalistene som rømte fra Tokyo og hjem til Norge da det ble påvist høyere strålenivåer enn normalt der, på grunn av Fukushima-ulykken. Saken er bare den at strålenivået i Japan og Tokyo vanligvis er veldig lavt, under verdenssnittet, mens det i Norge er høyere enn verdenssnittet. Dermed dro journalistene tilbake til et miljø der de ble utsatt for høyere stråledoser enn om de var blitt værende i Tokyo.
Det som også nesten er tragikomisk er at journalistene fikk en ekstra stråledose ved å fly hjem fra Japan. Faktisk tilsvarer den stråledosen man får ved å fly Oslo-Tokyo tur/retur ca. fire ganger den årlige tilleggsdosen gjennomsnittsnordmannen får etter Tsjernobyl-ulykken; begge deler er dog fortsatt små doser, og ufarlige.

ALARA-prinsippet

Det er ikke bare strålingens effekter som er ukjent for folk flest; også grenseverdier og hva disse betyr er ukjent. Innen strålevern – ok, ikke så sexy, men viktig – gjelder det såkalte ALARA-prinsippet. ALARA er kort forAs Low As Reasonably Achieveable – “så lavt som rimelig mulig”, og ikke “så høyt som det er trygt”. Dette er en stor og viktig forskjell, som ikke blir kommunisert, antageligvis fordi dette er ukjent for så å si alle utenom fagfolk.
Jeg som er kjernefysiker og jobber med radioaktive stoffer har lov til å bli utsatt for 20 ganger mer stråling pr. år (20 millisievert), enn det en «privatperson» har lov til (1 millisievert). Om nødvendig kan jeg motta en dose som er 50 ganger høyere enn det en privatperson ifølge lovverket har anledning til, i løpet av ett år.
Dette er absolutt ikke fordi jeg er superwoman, som tåler 50 ganger større påkjenninger enn en hvilken som helst annen person, eller at jeg ikke bryr meg om min egen helse og ofrer alt for vitenskapen. (Altså, jeg elsker stort sett jobben min, men jeg er ikke interessert i å korte ned min forventede levealder av den grunn).
Årsaken til at jeg og mine kolleger har andre dosegrenser enn resten av befolkningen er nettopp ALARA: For befolkningen generelt er det enkelt og greit å si at de nesten ikke skal motta noen ekstra stråledose, mens for oss som er yrkesutsatte så er dette veldig upraktisk. Dosegrensene er altså satt så lavt som rimelig mulig – uten at det er noen grunn til å vente at for eksempel dobbel dose vil være skadelig.

Uetiske skremselspropaganda

Min ville gjetning er at dersom en privatperson hadde fått en stråledose på 50 millisievert så ville avisforsidene hatt overskrifter omtrent som dette: «KVINNE MOTTOK 50 GANGER HØYERE STRÅLEDOSE ENN ALARMGRENSEN!», og de ville sikkert solgt godt den dagen. I virkeligheten betyr det «bare» at hun har fått den samme stråledosen som jeg kunne ha fått på et år, uten at det hadde vært noe voldsomt spesielt med dét.
Mediene er definitivt med på å fyre opp under folks frykt; enten det er frykten for å få hjerteinfarkt, miste potensen eller bli feit. Eller for stråling.
Jeg skjønner at ATOM selger; og selvsagt er det ikke bra at et kjernekraftverk blir satt ut av spill på denne måten. En så alvorlig ulykke som den ved Fukushima-kraftverket skal på ingen måte bagatelliseres, men vi er nødt til å holde tungen rett i munnen. Det må være fakta og rasjonalitet som skal gjelde, ikke følelser og radiofobi.
Det blir fullstendig galt når mediene nærmest ignorerer at titusenvis av mennesker er døde eller savnet, bare for å skrive dommedagsprofetier som skal skape oppmerksomhet og selge mediet til lesere og annonsører.
PS: Siste setning var egentlig "...å skrive dommedagsprofetier i klikkhoringas tjeneste", og min opprinnelige tittel var "Frykt og avsky i Fukushima" 😉